hits
10

Men da er du IKKE muslim lenger!

  • Publisert 04.12.2017 klokken 11:42

I fjor skrev jeg om jul og skolegudstjeneste. Mange tvilte på om det jeg skrev var sant da jeg fortalte at en mor til en medelev på skolen til dattere min sa at jeg ikke kan sende datteren min i skolegudstjeneste, for jeg er muslim.

Man kan si hva man ønsker om skolegudstjenesten, noen er for og noen er mot, men det at vi får beskjed om at vi ikke skal sende barna våre dit på grunn av vår religion er faktisk en realitet. På fredag var jeg med en venninne ute da min datter ringte og gråt på telefonen. De hadde fått utdelt svarslipp om barna skal delta i skolegudstjeneste eller ikke, og en elev i klassen hennes hadde sagt at hun ikke for lov til å delta. Da min datter svarte at hun kunne det, sa vedkommende: "men da er du IKKE muslim lenger!"

Først vil jeg igjen påpeke at jeg som liten fikk lov til å delta i julefeiringer, synagogebesøk, moskebesøk og alt som inngikk i religionstimene og tradisjonene på skolen. Moren min var fast bestemt på at vi skulle være med å alt og at vi skulle lære om alle religioner og tradisjoner for å utvikle en bredere forståelse- og et sikrere valg på hvilken religion vi praktiserer.
Det samme ønsker jeg for min datter. Jeg skal ikke tvinge henne til noe som helst, og per nå har hun lyst til å dra i skolegudstjenesten, så hvorfor skal hun få en slik beskjed fra en medelev?

For det andre så synes jeg det er helt latterlig, samtidig som det er utrolig skummelt hva foreldre lærer sine barn! Denne eleven har hørt dette et sted (og ja, det er en muslimsk elev), samt at denne kommentaren har vedkommende hørt/lært utenfor skolen. Jeg vet ikke om det kommer av elevens foreldre eller en Koranskole eleven går på, men det er en sinnsyk tankegang at elever tror de kan være med å bestemme hvem som er muslimer og ikke!

Da jeg skrev om dette i fjor var jeg alene da jeg fikk kommentaren, denne gangen satt jeg med noen som vitnet denne samtalen.

Da datteren min ringte meg og fortalte dett,e gråt hun og sa at hun er lei av kommentarer om religion på skolen. Jeg ba datteren min si til eleven at det kun er henne selv som bestemmer om hun vil delta eller ikke, og at jeg er stolt av henne!
Tidligere i år var bestevenninnen til min datter med oss og feiret Eid. Hun ble ikke muslim av den grunn, og da forstår jeg ikke hvorfor muslimske barn ikke kan delta på andre feiringer!

Jeg vet mange vil være uenige med meg, men nå som jeg skriver dette er jeg så irritert at jeg vil si det rett ut: INGEN KAN BESTEMME MIN DATTERS RELIGION!
Og til dere foreldre/religionslærere: ALDRI LÆR BARNA AT DE KAN EKSLUDERE ANDRE ELLER BESTEMME ANDRES TILHØRIGHET BASERT PÅ HVA DERE SYNES ER RIKTIG OG IKKE!

Jeg er muslim, jeg tror på Gud og jeg tror også på at det kun er Gud som kan avgjøre slike spørsmål, ikke oss mennesker. Og slike avgjørelser skal i hvertfall ikke plantes i barnas hoder!

Vi er muslimer og vi pynter til jul hjemme og deler julegaver. Vi feirer den kulturelle høytiden og ikke den religiøse. By the way, vi pyntet hjemme i går! Det trives vi veldig godt med.
På skolen skal min datter delta på alt fordi jeg selv vokste opp på den måten, og etter min mening bidro dette til at jeg har blitt så åpen og mottakelig som jeg er. Jeg respekterer alles tro og praktisering og har ingen problemer med noen.

Jeg skal ta en prat med skolen slik at de kan ta en runde på dette og datteren min fikk med seg svarslipp signert av meg i dag og HUN SKAL DRA I SKOLEGUDSTJENESTEN I ÅR OGSÅ!

0

Født fri

  • Publisert 24.11.2017 klokken 12:05

Fikk du med deg født fri?


Sjekk det ut her: https://m.nettavisen.no/nyheter/innenriks/ny-stiftelse-skal-jobbe-mot-skamkultur/3423392337.html

Jeg er så utrolig stolt av å være med i denne stiftelsen og gleder meg så utrolig mye for jobben vi kommer til å gjøre.
Min organisasjon NOK kommer også til å samarbeide med Født fri.
Sjekk ut våre sider:
NOK: https://www.facebook.com/orgnok/
Født fri: https://www.facebook.com/fodtfri/

 


Fra øverst til venstre: Laial Janet Ayoub, Nancy Herz, Sofia Srour, Maria Khan
Fra nederst til venstre: Dana Æsæl Manouchehri, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Vakre Maria Khan og meg


Trine Skei Grande og Abid Raja


Den kuleste dama på jord, Amal Aden


Fra venstre: Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana Æsæl Manouchehri, Maria Khan, Abid Raja, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre: Abid Raja, Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana Æsæl Manouchehri, Maria Khan, Iram Haq, Amal Adan, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre: Laial Janet Ayoub, Dana Æsæl Manouchehri, Iram Haq, Shabana Rehman Gaarder, Maria Khan, Amal Aden, Karin Andersen, Nancy Herz, Sofia Srour


Fra venstre: Nancy Herz, Dana Æsæl Manouchehri, Iram Haq, Shabana Rehman Gaarder, Maria Khan


Fra venstre: Abid Raja, Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana Æsæl Manouchehri, Maria Khan, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre; Maria Khan, Iram Haq, Nancy Herz, Amal Aden, Sofia Srour, Laial Janet Ayoub


Fra venstre: Maria Khan, Laial Janet Ayoub, Shabana Rehman Gaarder

2

Billett til frihet

  • Publisert 20.11.2017 klokken 10:20

Det var sommerferie. Hun var 19 år gammel, og dette var hennes første reise til sitt hjemland. Hun hadde hørt om sine onkler, tante, kusiner og fetre, men hadde ikke sett dem siden hun var 3 år gammel og familien flyktet på grunn av krig. 

Bestemoren hadde hun møtt ett par ganger i Norge, og hun hadde snakket med henne per telefon ellers også.

Hun var spent og glad, men også redd. Dette skulle bli hennes første flytur, for hun hadde aldri pass som liten, da faren hennes stakk av mens hun var barn og signerte aldri under passet hennes. Ingen reisedokumenter, ingen reise.

Hun hadde pakket sin koffert med nye klær, for det var forventninger til hvordan man skulle se ut når man dro tilbake dit man kom fra. Som 19 åring hadde hun aldri brukt sminke, hun gikk med hijab og hadde aldri fikset håret sitt. Hun hadde aldri gått med klærne hun ønsket å gå med heller. Hun var et barn innerst inne fordi hun var oppdratt slik. Moren bestemte alt, slik kulturen sa.

På reisedagen hadde hun tatt på seg et jeansskjørt, hvit overdel og en hvit hijab. Hvordan skulle det bli å lande der etter så mange år? Hva ville slektningene synes om henne? Hun var spent.

Flyturen tok mange timer og virket endeløs. Slektningen som hadde fulgt henne, moren hennes og søstra hennes til flyplassen hadde fortalt henne reglene på forhånd; ikke snakk før moren din sier at det er greit, og skal du si noe til din søster eller mor, si det på norsk! Ikke le høyt! Ikke spør om å kjøpe noe, for moren din har ikke nok penger!

Alt dette hadde hun i bakhodet.

Da hun landet i flyplassen føltes det rart. Alle snakket hennes morsmål, noe hun vanligvis ikke hørte andre steder enn hjemme. Hun begynte å bli nervøs. Utsjekkingen gikk rimelig raskt og på vei ut mot ankomsthallen så hun seg rundt for å se om hun kjente igjen noen av slektningene som hun hadde sett på bilder før.

Mot henne, hennes mor og søster kom hennes bestemor, tante og onkel. Det ble mange klemmer og enda flere kyss. De tok bagasjene og gikk ut mot bilene. Hun var sjenert, men det var ikke slektningene som hadde fanget hennes oppmerksomhet. Det var lukten lukten av hjemlandet som fanget henne. Hjemlandet som hun så vidt husket.
De få minnene fra det råtne eplet hun spiste mens hun var i tilfluktsrommet, nærbutikken der hun kjøpte jordbær hver dag og kaninen i barnehagen, kom tilbake. 

Endelig var de fremme hos bestemor. Alle hadde samlet seg der, fetre, kusiner og onkler. Maten var klar, madrassene de skulle sove på og pleddene var også klare. Alle ville snakke med henne og bli kjent, men hun husket instruksene hun hadde fått og satt derfor mest på sin mobil og spilte Snake.

Timene gikk fort og det var tid for å sove. Tante, bestemor, jenta selv og familien la seg i stua, noen på madrasser og noen på sofaene. Fetterne hennes sov i bestemors rom. Hun hørte mor og tante snakke om planene for hva de skulle gjøre denne måneden mens de var på ferie. Hun gledet seg utrolig mye og sovnet med et smil om munnen.

På ettermiddagen dagen etter, tok tanten hennes henne med til en frisørsalong. Hun skulle for første gang fikse håret sitt, klippe det og rette det ut. Frisøren skjønte at hun var fra utlandet med en gang hun så henne. Klærne hennes skilte seg ut.

Mens håret ble fikset sa tanten til frisøren at hun også skulle fikse øyenbrynene. Jenta ble redd og sa nei, for moren hennes tillot det ikke. Men tanten betrygget henne om at det skulle gå bra. Frisøren smilte. Tanten sa: "det er flere som kommer for å se henne skjønner du".

jenta skjønte det ikke. Hvem skulle se henne? Hva skulle de se? Men spørsmålene forsvant fort da smerten av voksing av øyenbrynene kom. Hun var glad, for endelig var hun en jente som kunne fikse seg litt. Endelig følte hun seg feminin.

Da hun kom hjem til bestemor ble moren skuffet over øyenbrynene. Men tanten sa: "hun er jo voksen nå, og hun må se bra ut".

Det gikk noen dager, og hun hørte ofte snakk om friere. Hun sa alltid til tanten sin at hun ikke var klar, og ingen diskuterte noe tilbake med henne. Alle ble bare stille.

En dag forandret alt seg. Hennes onkel hadde kommet på besøk og hadde tatt med seg en venn. Det hun trudde var et vanlig besøk, viste seg å være en mann hun måtte si ja til. Da familien satt der og diskuterte med mannen, var hun sjokkert over at ingen hadde spurt henne om hennes mening. De snakket om fremtiden og om hvordan han skulle komme seg til Norge for å bo der. Også snakket de om at det kanskje var best at jenta flyttet ned til hjemlandet.

Hun så seg rundt da planene ble satt, pengebeløp ble avtalt og festplaner ble klare. Hun var i sjokk.

Hva skjer? Hvorfor går alt så fort? Hva heter denne mannen egentlig???

Da mannen gikk, gråt jenta veldig mye. Hun sa flere ganger til sin mor at dette ikke var noe hun aksepterte. Hun påpekte at hun ville bli igjen i Norge, fortsette å gå på skole og være med sine venninner. Mannen var 18 år eldre og kom mest sannsynlig til å ødelegge livet hennes! Men til ingen nytte.

Dagen etter tok tanten hennes henne med til frisøren igjen. Jenta ville ikke bli med, men ble overtalt til det. Tanten hadde fortalt at det var viktig å fikse håret i dag, for mannen ville komme tilbake med sin familie og damene der ville se henne uten hijab. På vei tilbake gråt jenta utrolig mye. Hun fortalte sin tante at hun ikke ville gifte seg, at hun ikke var klar, men fikk beskjed om at hun ikke hadde noen valg. Hun hadde blitt gammel nok til å bli gift. Dessuten var moren hennes sliten av å oppdra to jenter i Europa alene og trengte å få avlastning. Først skulle hun gifte seg, så skulle hennes søster gifte seg når hun ble gammel nok, også kunne moren flytte tilbake til hjemlandet og få fred og ro med sin familie. 

Jenta fortsatte å gråte og visste ikke hva hun måtte gjøre.

Den kvelden kom mannen tilbake med sin far, mor og søster. Moren og søstra ba om å få se håret til jenta før de kunne godkjenne henne. Hun ble derfor tatt med inn til bestemors soverom. De lukket døra og ba henne ta av seg hijaben. Jenta stod stille og fikk tårer i øynene.  De fniste og sa: "ikke vær flau! Det er helt normalt".

Det føltes ikke normalt. Hun følte seg som et objekt som måtte være perfekt for å bli kjøpt.

Tanten hjalp henne å ta av seg hijaben og damene så på håret, tok på det og snudde jenta rundt 360°.

Hun var gokjent.

Da de gikk fra rommet, kastet jenta seg på senga og gråt. Hun følte seg svakere enn noen gang. Hun ville ikke dette, men kjærligheten hun hadde for sin mor som hadde ofret alt for å oppdra henne, tok over. Hun måtte si ja for å gi moren sin fred. Hun gråt alt hun kunne, og hørte endelig at inngangsdøra ble lukket med et smell. Så kom moren, bestemoren og tanten glade inn på rommet og gratulerte henne. Det virket som om ingen så hennes tårer. De overså det utrolig godt.

Den kvelden la hun seg på sofaen i stua for å sove. De fleste var opptatte på kjøkkenet, mens noen satt i gjestestua og skravlet. Moren hennes kom og ba henne bli med bort til de andre og slutte å oppføre seg på denne måten. Jenta tvang frem en stemme og sa: "mamma, jeg vil ikke gifte meg!" Stemmen var lav, og nærmest pipete. Hun var kvalt og sliten av all gråtingen. Moren så strengt på henne og hvisket med en streng stemme: "Du har ingen valg! Du må! Vær ærlig med meg nå, er du ikke jomfru? Er det derfor? I så fall må du si det nå så jeg vet hva jeg skal gjøre!"

Jenta gråt kjempe høyt. Hvordan kunne moren hennes si noe så stygt? Selvsagt var hun jomfru! Selvsagt var hun en ordentlig jente som oppførte seg slik det var forventet! 

Den følelsen hun satt igjen med den kvelden var ubeskrivelig. Hun hadde forsøkt å nekte, hun hadde forsøkt å si nei, men ingen hjalp henne. Ingen forstod henne. Derfor bestemte hun seg for å akseptere situasjonen og ba Gud om at dette skulle bli hennes billett til frihet. Kanskje denne mannen var snill og ville behandle henne bra?

Dagen etter dro jenta og bestemoren hennes ut for å se etter klær til forlovelsen.  Det skulle bli en pen bukse og pen overdel, for de hadde ikke tid til å se etter kjoler og tilpasse de. Shoppingen som alle jenter gleder seg til, var tung å utføre for jenta. Hun hadde ikke lyst, men bestemte seg for å gjøre det likevel.

Dagen etter det igjen dro jenta, familien hennes og den 18 år eldre mannen ut på en pikniktur, så jenta skulle få lov til å "bli kjent" med mannen. De fikk vekslet noen ord, og jenta merket fort hvor ulike de var. Han var gjerrig, tjente dårlig, hadde ingen steder å bo og bodde derfor med sine foreldre og hadde aldri gått på skole. Hvilken fremtid skulle det bli mellom dem? 

Dagene gikk, og forlovelsesdagen var kommet. Den lille festen ble arrangert på den store balkongen til onkelen hennes. De vekslet ringer og alt gikk over på to timer. Da mannen og hans familie dro, var jenta utrolig skuffet over seg selv. Hun hadde sagt ja til noe hun ikke ønsket. Hun hadde samtykket... Var det da tvangsekteskap? Hun hadde jo vært med på alt. Hun hadde ikke rømt. Og om hun ville rømme, hvor skulle hun da? Hva skulle familien si? Hvor skuffet ville moren hennes være? Skulle hun påføre moren enda en smerte etter den smerten faren hadde påført henne da han stakk av?

Planen var slik at jenta og familien skulle tilbake til Norge, så skulle jenta tilbake alene og tilbringe noen uker hos sin bestemor i juleferien og bli bedre kjent med mannen hun skulle gifte seg med. Sommeren etter skulle de gifte seg og jenta skulle bli igjen i hjemlandet. Planen var også slik at hun og mannen skulle bo hos hans bror som eide en leilighet midt i ingensteds.

Noen dager senere, skulle jenta og familien hennes tilbake til Norge. Jenta gråt veldig mye. Hun hadde pakket bagasjen sin og puttet alle de nye klærne hennes og de nye hijabene. I hendene sine tok hun med den visne rosebuketten hun hadde fått av den nye mannen hennes. Da hun satt på flyet tittet hun ut av vinduet og gråt masse. Moren hennes tok en telefonsamtale før flyet skulle lette og bekreftet ovenfor familien at de var på vei nå. Moren sa også: "hun gråter, jeg tror hun allerede savner forloveden sin."
Jenta gråt ikke fordi hun savnet ham. Hun gråt fordi det ikke var slik hun hadde håpet at sin første ferie skulle bli. Hun gråt fordi hun ville savne sin bestemor som hun er veldig knyttet til. Hun gråt fordi hjemlandet hun hadde gledet seg til å besøke, var alt annet enn hva hun forventet seg. Hun gråt fordi hun følte seg svak. Hun gråt fordi hun ikke visste hva hun skulle si til hennes venner på skolen hun gikk på.

Dagene gikk, månedene gikk og tiden for juleferien nærmet seg.
Jenta hadde snakket med sin mann på telefon flere ganger i uka. Mannen hadde flere ganger nevnt at han vil komme til Norge, at hun skulle slutte på skolen og jobbe for å forsørge dem. Hun likte ikke ideen og hun skammet seg hver gang noen kom på besøk og så bildet som hang på veggen i rommet hennes. Bildet var av henne og mannen sin. Han hadde gammeldagse klær, lite hår på hodet og var mye eldre enn henne selv. Hun så ikke på seg selv som pen, faktisk var selvtilliten hennes veldig lav, men hun syntes hun fortjente en som så "kulere" ut.
På skolen hadde hun blitt interessert i en gutt. Han likte henne også. Det skjedde aldri noe mellom dem, fordi hun alltid hadde i bakhodet at hun var forlovet med en annen.

Datoen for hennes nye reise var kommet. Hun sa farvel til sin mor og tok taxi til flyplassen.
På vei ned sa hun til seg selv at hun måtte gjøre noe, men hva skulle det være?
På flyplassen i hjemlandet ble hun møtt av bestemor og mannen sin. Hun ble kjørt til bestemors hus. Bestemor hadde laget middag, og alle tre satte seg sammen og spiste.
Da mannen dro, fikk jenta lov til å sove i bestemors rom. Hun gruet seg til dagen etter. Hun ville egentlig bare forsvinne.

På morgenen stod jenta tidlig opp og satte seg for å spise frokost med bestemoren sin.
Bestemoren hennes var som en engel. Hun var utrolig pen, og hadde snille øyne. Hun visste også at bestemor likte henne veldig godt, for hun var bestemors første barnebarn. Før familien hennes flyktet fra hjemlandet, var hun hjemme hos mormor veldig ofte. Jenta husket godt at hun var veldig syk som 3 åring, og at bestemor smurte lunken olivenolje på brystet hennes og dekket det med avispapir så hun skulle bli fort frisk.
Kanskje det vil hjelpe å snakke med bestemor? Kanskje bestemor ville hjelpe henne?

Hun trosset sin redsel og sin svakhet og fortalte bestemoren sin alt. Hun fortalte at hun ikke ville gifte seg med denne mannen. At han var gjerrig, gammel og patetisk. De hadde ingenting til felles. Hun hadde drømmer. Fremtiden hennes var i Norge, ikke her. Hun fortalte alt hun hadde på hjertet, bortsett fra den nye gutten hun likte på skolen. Dette kunne hun ikke snakke om, for hun visste hun ikke kom til å få lov å være kjæreste med noen.

Nå ventet hun spent på bestemors reaksjon. Hvordan skulle bestemor løse dette?

Bestemor tok tak i telefonrøret og ringte hjem til denne mannen.
hun ba ham om å komme så fort som mulig.

De snille øynene til bestemor var blanke. Jenta kunne se tårene der, men bestemor forsøkte å være sterk. Jenta gikk inn for å skifte før mannen kom.
Da mannen kom sa bestemor at jenta skulle gå inn på rommet. Jenta var redd.

De få minuttene inne på rommet opplevdes som lange timer. Hvorfor var ikke veggene slik som i Norge, slik at man kan høre alt gjennom veggen?

Plutselig kom bestemor inn i rommet. Hun sa ingenting, men åpnet klesskapet og tok ut en eske som var gjemt bak klærne.
Denne esken hadde hun sett før, det var den esket hvor gullet hun fikk av mannen lå!

Bestemor gikk ut av rommet, lukket døra og jenta måtte igjen bli der og vente.

Plutselig hørte hun inngangsdøra smelle.

Hun gikk ut av rommet forsiktig og gikk inn i stua hvor bestemor satt. Bestemor åpnet armene sine og ville ha en klem.
Jenta kastet seg over bestemor. De varme hendene til bestemor strøk henne over hodet og englestemmen hennes sa: "Ikke la noen tvinge deg til noe du ikke vil! Du vil aldri se denne mannen igjen".

Jenta gråt fra hjerterota, men for første gang var det gledestårer.

Hva skulle hun gjøre nå? Hvordan skulle hun dra tilbake til Norge og møte moren sin?

Det tok ikke lang tid før telefonen ringte. Bestemor tok opp telefonen og ja, det var jentas mor.
Bestemor skrek og kjeftet og sa at jenta ikke skulle gifte seg med denne mannen samme hva! Bestemoren fortalte jentas mor alt, om hvor mislykket denne mannen ville være og hvor trist jenta kom til å leve sine dager.

Var det virkelig så lett? Løste alt seg med en samtale med bestemor? Hvorfor gjorde hun ikke det før?
Jo, fordi tidligere var hun presset fra flere personer. Hun ble ikke hørt. De spilte på samvittigheten hennes og om hvordan hun må ofre noe for moren som ofret sitt liv for henne. Denne gangen var hun alene med en person hun følte seg trygg på.

Hun reiste tilbake til Norge og ble godt tatt i mot av moren. Det virket som om moren forstod hvilken tabbe hun var på vei til å gjøre. Historien til denne jenta endte altså godt, men hva med de andre jentene som opplever dette her i Norge? Hva med alle andre jentene som opplever dette i resten av verden? Har alle de en person de føler seg trygge med, og som er deres billett til frihet?

1

Hvem opplyser våre jenter?

  • Publisert 16.11.2017 klokken 14:20

Jeg har flere ganger tidligere skrevet at sex og kropp i mange kulturer er en skam å snakke om.

Retten til å bestemme over egen kropp og god seksuell helse er utrolig viktig, og seksualundervisning i skolen er sunt. Dette fordi det gir muligheten til alle elevene å få den samme, sunne og ikke minst riktige informasjonen om kropp, utvikling, seksualitet, sykdommer osv.
Elevene på skolene i Norge føler at de ikke får nok seksualundervisning (i følge en spørreundersøkelse Norstat har gjort for NRK svarer 44 prosent at de er misfornøyde eller svært misfornøyde med seksualundervisningen på skolen. Undersøkelsen er gjort i et representativt utvalg blant 600 jenter og gutter mellom 17 og 24 år), og derfor er det viktig at vi har en åpen arena hjemme også, hvor barn/ungdom kan føle seg komfortable med å snakke om slike temaer, slik at voksne mennesker med erfaring kan gi svar, i steden for å få informasjon fra venner/nettsteder som ikke alltid gir den rette informasjonen.

I noen kulturer er det dessverrre fortsatt tabu å snakke om menstruasjon, kroppshår, utvikling og ikke minst; voldtekt, graviditet og voldtekt i hjemmene.
Problemet ligger ikke bare der, men også i det at i mange kulturer snakker man aldri om seksuelle forhold som ikke knytter en mann og en kvinne sammen, derfor er det for mange unge mennesker veldig ukomfortabelt å omgås homofile og transpersoner.


Ordet sex blir ikke brukt

Ordet sex blir som regel erstattet med "sove med", eller sove "ved siden av" noen. Jeg husker at en venninne av meg på barneskolen fortalte at hun hadde fått mensen, og at hun nå ikke kan sove ved siden av gutter, for da kunne hun bli gravid. Jeg ble utrolig redd og skjønte egentlig ikke helt hvordan dette kunne skje. Jenta forstod det ikke selv, for de hadde ikke snakket ordentlig om det hjemme, men hun var konstant redd for å strekke ut etter gymtimene (hvor alle lå på bakken og utførte noen øvelser), fordi gutter kunne ligge ved siden av henne.
Vi som leser dette nå kan tenke at dette er morsomt og uskyldig, men for jenta som hadde fått denne informasjonen var det utrolig skummelt. Hun hadde ingen å spørre hjemme, og menstruasjon på barneskolen er flaut å ta initiativet til og snakke om selv. Derfor var det en utrolig lettelse for henne å få RIKTIG informasjon i seksualundervisning som kom på skolen senere.

Så, hvis en jente er usikker på hennes kropp, hva som skjer med den og hva som er riktig og feil om hva som vil skje med den seksuelle utviklingen av kroppen, hvordan kan hun da vite sine rettigheter og grenser senere?

 

Skolen må ta ansvar!

Det foreldre unngår å snakke om hjemme, kan bidra til usikkerhet og at man ikke kjenner sin kropp og sine rettigheter. Alle skal ha informasjon om hvilke lover og rettigheter som gjelder i Norge når det gjelder kjønnsidentitet og  seksuell helse, men også riktig informasjon om kroppsutvikling.
Fokuset må også være på seksuell trakassering. Dessverre vokser mange jenter med tanken om at de må kle seg anstendig for å ikke vekke seksuell opmerksomhet.

I en episode av et libanesisk TV-program kalt Lelnasher som kom på TVkanalen Al Jadeed den 06.11.17 var diskusjonen seksuell trakassering og det at den egyptiske advokaten Nabih Al-wahsh hadde sagt at det er en nasjonal rett å voldta jenter som gikk med ripped jeans.
Her hadde de snakket med flere menn som påstod at det er selvsagt kvinnen som ber om seksuell trakassering ved å kle seg tiltrekkende og sminke seg mye. Mennene sa at de aldri ville sett på kvinner som dekket seg nok.
Denne mentaliteten vokser veldig mange unge jenter med, og i steden for å bli opplært i at det er feil, og at det ALDRI er hennes skyld, blir hun dyttet i et hjørne og fortalt at hun er ansvarlig for urett som skjer mot henne fordi kroppen hennes er kvinnelig og fordi hun ikke skjuler seg godt nok.

 

Hijab beskytter ikke nok!

Da jeg gikk med hijab, følte jeg ikke at jeg ble beskyttet nok mot seksuell trakassering. Veldig mange menn plystra, slengte kommentarer og forsøkte å komme for nærme og si seksuelle ting. Jeg mener derfor at jenters klesmåte ikke er avgjørende i hva hun blir utsatt for. Og ja, jeg vet at mange nå vil si at jeg gikk med sminke mens jeg brukte hijab, men er det en grunn nok til at gutter/menn ikke skal klare å kontrollere seg selv?

Det at en jente fikser seg, kler seg pent, sminker seg og oppfører seg feminint er ikke et sterkt nok grunnlag for seksuell trakassering.

Noen jenter som blir utsatt for seksuell trakassering må tåle at urett skjer dem og tier om det for å ikke påvirke familiens ære. Hvorfor? Fordi det i mange kulturer automatisk blir pekt på jenta som opplevde trakasseringen i steden for gutten/mannen som utsatte henne for det.

Grunnene er mange, men størst av dem alle er skam. I mange av kulturene disse kvinnene kommer fra er ære noe de bærer over skuldrene sine hele livet, og noe de må beskytte. De skal ikke få et dårlig rykte på seg, og seksuell trakassering og voldtekt er toppen av det skamfulle. Når en kvinne blir utsatt for seksuell trakassering, bringer hun et dårlig rykte, ikke bare for seg selv, men for resten av familien også. Miljøet rundt henne vil som regel peke en finger mot jenta/kvinnen og sette skylda på henne: Hvorfor akkurat deg og ingen andre? Hva gjorde du der? Hvorfor var du der til den tiden? Hadde du oppført deg anstendig så hadde ikke dette skjedd! Du kledde deg sikkert utfordrende! 

Beskyldningene er mange og svaret er alltid det samme; det er hennes skyld!


Hvorfor tar man ikke dette temaet i skolene? Hvorfor opplyser vi ikke våre jenter om at de eier sin kropp, de bestemmer hvor mye de vil vise/skjule av kroppen og INGEN kan beskylde jentene for noe, når gutter/menn utsetter dem for seksuell trakassering?

Og for å komme frem til dette punktet, må kvinner føle seg komfortable med sine kropper og sin seksualitet. Om hjemmene og foreldrene til disse jentene svikter, så kan ikke skolene og samfunnet svikte!


Ja, jeg går med ripped jeans, og nei det er ingens rett å voldta meg!

4

Koranskolene i Norge

  • Publisert 09.11.2017 klokken 13:26

De fleste av oss har nå fått med seg NRK sin avsløring om historiene til barna som blir sendt på koranskoler i andre land, og blir mishandlet der. Sylvi Listhaug har innkalt 8 ministere til et hastemøte i dag torsdag. ? Vi skal se om vi har godt nok regelverk og jobber godt nok for å følge opp saker der barn blir sendt ut av Norge, sier Listhaug.

Jeg vil fortelle litt om visse Koranskoler i Norge, og nærmere bestemt Oslo. Opplevelsene våre er ikke så ekstreme som det de ungdommene opplevde i Somalia, men er ille nok til å være en skole i Norge. Normalt foregår koranskoler i norge slik at elever møter opp noen timer hver lørdag og søndag.

Jeg må presisere at mange koranskoler holder til gode retningslinjer og er slik folk forventer at de skal være, men er vi sikre på at forholdene er slik i alle skolene og for alle elevene? I Norge drives koranskolene uten statlig kontroll. Barn som drar på slike skoler er fra 5-6 års alderen og oppover. Opplæring i islam for barn og unge foregår i lukkede miljøer.

Da jeg var liten ble jeg sendt på en Koranskole på Grønland i Oslo. Jeg husker ikke navnet på skolen, da den ble revet ned og stengt ganske fort. Den første dagen jeg var der, var jeg rolig og snakket ikke så mye. Jeg var ukomfortabel og følte det var uvanlig å snakke arabisk i timene i forhold til språket jeg var vandt med å bruke utenfor hjemmet, norsk.

Dag to gikk også greit, men dag tre begynte jeg å merke at noe var alvorlig. Først er det verdt å nevne at klassene var delt, guttene i et klasserom for seg og jentene for seg. I jenteklasserommet var det også en deling, de under ti år og de over ti år. Jeg satt sammen med de som var over ti år.
Vi kunne høre guttene le og snakke, mens vi hele tiden fikk beskjed om å hviske hvis vi skulle si noe, fordi stemmen vår var en synd som guttene ikke skulle høre.

Dagen etter, hadde jeg stått i gangen og snakket med en slektning (ung gutt) i pausen. En av de mannlige lærerne tok meg med til kontoret og der fikk jeg høylytt kjeft og ble fortalt om hvor dårlig oppdragelse jeg hadde fått, samt fikk jeg beskjed om å stå med ansiktet inntil en vegg og med armene opp i 15 minutter (føltes så mye lenger). Jeg gråt så mye, og etter at jeg fortalte dette til min mot, ble jeg tatt ut av skolen.

En annen kvinne jeg kjenner, Khamissa Elmokadem forteller at hun også opplevde mishandling på en koranskole på 90-tallet. Hun skriver:

Da jeg var ca 8-9 år sendte foreldrene mine meg og mine 2 andre søsken på koranskole i helgene. Der gikk vi en del år. Men det var ikke noe skole jeg gledet meg til for å si det sånn. Men jeg følte meg forpliktet til å lære meg det arabiske alfabete og suraene i koranen, sånn at jeg kunne begynne å be salah og lese og skrive arabisk. Unervisningsdagene gikk litt opp og ned. Var koranlæreren i godt humør, var han snill, men hadde han en dårlig dag (som han ofte hadde) så ville han bare fokuserer på å straffe oss og og finne feil i oss. Feilene kunne feks være at vi ikke leste høyt nok eller ikke klarte å pugge bra nok. Jeg gikk i en klasse med gutter og jenter, men jentene satt på høyre side og guttene satt på venstre side. Læreren hadde en lang stokk som han brukte for å peke på tavla. Denne stokken brukte han på oss også, om vi ikke hørte etter ble vi slått med stokken på hodet og hendene. Han kunne ofte også slå hardt i bordet så vi skvatt. Jeg husker at jeg en dag kom med neglelakk og det var en av mine værste dager der. Jeg ble mer og mer redd og jo eldre jeg ble, jo mer skjønte jeg at dette ikke var riktig.  En dag jeg og min bror kom hjem så gråt jeg til moren min og sa jeg aldri ville gå tilbake til koranskolen igjen fordi jeg ikke ville bli mishandlet og slått med den stokken mer. Da tok moren min saken opp med faren min og han dro på Rahma og snakket med de som drev moskeen. Der konfronterte min far dem med det jeg hadde fortalt, men de mente at om det var noe, så var det fordi jeg fortjente det og hvis de ikke behandlet elevene sånn ville de aldri lære. Etter det bestemte mine foreldre at vi heller skulle bruke helgene til å lese for oss selv hjemme. Rahma moskén har forandret seg veldig etter min tid der, og det er jeg så glad for. Ingen barn skal bli behandlet på en slik måte, spesielt ikke i Gudshus.

 

Jeg har ingen oversikt over hvor mange barn det er som blir utsatt for slike opplevelser i Norge nå, men jeg kan tenke meg at slike tilfeller fremdeles finnes.
Så Norge, hva med å overvåke skolene vi har her i landet? Jeg er sikker på at de fleste skolene følger reglene, men gjør alle det? Tør barn å fortelle om ting de blir utsatt for på disse skolene? Politikere må skaffe tilsyn! Vi må vite hva som skjer der og slutte å være naive og tro at vi sender barna til noe som vil gjøre dem om til bedre mennesker!

0

Få jentene ut i aktiviteter!

  • Publisert 09.11.2017 klokken 11:33

Dessverre vet vi at flere jenter blir fratatt muligheten til å delta i gymtimene, svømmeundersvisning, leirskole eller andre aktiviteter av foreldrene sine, enten det er på grunn av kultur eller religion. Mange vil ikke at jentene skal gå med badedrakt, dusje etter gymtimene eller overnatte utenfor sitt hjem.

Da jeg var yngre, var moren min en av disse som ville forhindre at jeg dusjet etter gymtimene. Selv om det bare er jenter i garderoben, var dette noe hun ikke var komforabel med, og det ble jeg også opplært til å ikke være komfortabel med. Ingen skulle se min kropp, for denne er kun min. Kropp og seksualitet er også en skam å snakke om i mange familier, og jenter blir derfor oppdratt til at kroppen, utviklingen og samliv ikke er diskuterbart. Det de får beskjed om, skal de gjøre, uten diskusjon.

På den tiden fikk jeg dusjet i lærergarderoben alene, men da jeg byttet skole, var ikke det en mulighet lenger, og jeg sluttet å delta i gymtimene.

Min historie er ikke unik, og mange jenter opplever det samme.

Det er stadig flere jenter som blir nektet deltakelse og måtene dette blir gjort på er mange.
Noen får beskjed om å ikke delta koste hva det koste vil (selv om det vil påvirke karakterene eller fraværet), mens andre går så langt som å skaffe legeerklæringer som sier at jenta det gjelder ikke kan trene pga ulike helseplager.

Spør vi jentene om hva de selv ønsker?
Nei! Det gjør vi ikke, og fordi dette er noe jentene blir opplært til fra de er små, er de også vokst opp med tanken om at det er det eneste riktige. De vet ikke hvorfor deres kropper er en skam, men de vet at sånn er det bare! Om vi spør disse jentene om de selv ønsker å delta i feks gymtimene, svømmingen eller på leirskole, vil mange svare nei, fordi skamkulturen er noe de har i bakhodet sitt (uten å helt forstå den) og fordi de ikke vil skuffe sine foreldre.
I 2010 kunne vi lese at Nordlys skole skilte guttene og jentene fra undervisning i gym og svømming på grunn av en muslimsk jente på skolen. Da foreldrene til jenta ga beskjed til skolen om at jenta ville utebli fra undervisningen i gym og svømming på grunn av familiens trosretning, bestemte skolen seg for å skille guttene og jentene i de aktuelle fagene. Slik fikk jenta være med på undervisningen. Det samme kunne vi lese om i 2008 da Møllergata skole i Oslo valgte å gjøre det samme. Men problemet stopper ikke ved å skille guttene og jentene fra hverandre, for i 2003 kunne vi også lese at elever ved Gerhard Schøning Skole i Trondheim ville ha separate dusjer med beskjed om at de som muslimer ikke kan være nakne foran hverandre.

Og dette problemet er ikke noe vi kommer til å se mindre til fremover, snarere tvert i mot.

 

Hvorfor er det slik?
Selvoppfatning er et viktig begrep her. I sosial sammenheng sammenligner jenter seg selv med andre jevnaldrede jenter og mange av disse oppfatter sin kropp som mer hellig eller beskyttelsesverdig enn andre, på grunn av religionen sin eller kulturen de er oppvokst med. Disse ser på andre jenter som friere (og i ekstreme tilfeller, løsere) enn dem selv, og vil derfor ikke bli sett på på samme måte. Derfor beskytter de sin kropp med tildekking. De er også opplært til at kropp og nakenhet er seksuelt og ingen skal kunne fantasere om deres kropper. For at kroppene skal beskyttes best mulig, starter man i ung alder med å adskille gutter og jenter, men også jenter og jenter når det kommer til nakenhet.


Det samme presset ser vi ikke hos guttene, for i mange kulturer er gutter oppdratt til å være frie og selvstendige. Det er ingen hemmelighet at skamkulturen og familiens ære hovedsaklig er noe kvinnene bærer over sine skuldre. De må beskytte familiens rykte og sitt eget rykte fra de er små av.


Hvordan lære barna at kropp er naturlig?
Jobben starter ikke når jentene når en alder hvor de ikke lenger deltar på disse aktivitetene, men lenge før om vi skal forhindrer at vi når dette punktet. Vi må normalisere kroppsbildet og normalisere forholdene mellom gutter og jenter på skolen og i fritiden. Jobben starter med å snakke om temaet med både foreldre og barn, slik at jentene kan vokse opp med et normalt bilde til kropp og til trening.
Etter min mening er det også viktig å ha strenge regler på skolen om at alle må delta i gymtimene, i steden for å skille gutter og jenter fra hverandre. For hvis vi starter med å skille dem i gymtimene fra de er små, vil kravene bli større og større med tiden. For hvor går grensa til hvor mye vi kan akseptere med religion og kultur som årsak? I forbindelse med jobben min har jeg flere ganger snakket med voksne kvinner som nekter å fullføre sitt introdusjonsprogram fordi det er mannlige lærere og mannlige medelever. Dette selv om  de blir opplyst om at de ikke vil fortsette å motta lønn og at oppholdstillatelsen muligens ikke blir fornyet.

Et slikt samfunn trenger vi ikke! En slik tankegang vil dra Norge tilbake i tid. Det er heller disse familiene som bør tilpasse seg den norske kulturen enn motsatt, for som sagt, hvor går grensene til når vi kan sette ned foten og si nei?!

 

2

Hvor går du når du bryter ut?

  • Publisert 23.10.2017 klokken 10:37

Dette innlegget er skrevet av medlemmer i organisasjonen NOK https://www.facebook.com/NOK-1767868113524461/

Sosial kontroll er noe vi snakker mye om for tiden. Majoriteten i samfunnet vårt heier frem jenter som ønsker å bryte ut, og klapper i hendene når de hører om modige kvinner som tok en av de viktigste avgjørelsene i sine liv. Men er det nok?
For hvor skal de få hjelp og støtte når de bryter ut? 

Sannheten er at systemet her til lands pr. i dag ikke fungerer tilstrekkelig.

Organisasjonen NOK jobber for at kvinner i asylmottakene skal opplyses om sine rettigheter i Norge. Organisasjonen skal være et bindeledd mellom livet i mottakene og livet utenfor. Her jobber vi også med å hjelpe kvinner som opplever press, sosial kontroll, vold og tvangsekteskap med å bryte ut. Vi forteller kvinner at de har rettigheter i Norge og at de ikke skal finne seg i å leve et kontrollert liv.

Når disse kvinnene samler alt sitt mot og bryter ut, er ikke livet enkelt.

Politiet svikter.

Trusler blir henlagt.

Dette er sannheten om hva disse kvinnene vil møte. For når politiet henlegger trusler og sier at de ikke kan gjøre noe før kvinnene fysisk blir angrepet, så er veien til et trygt liv altfor vanskelig.
Ofte får disse kvinnene beskjed fra politiet om at politiet dessverre ikke kan gjøre noe med disse truslene, før den som truer faktisk oppsøker fornærmede.

Dette gir hetseren/den som truer et signal om at han kan fortsette å handle slik han gjør, noe som igjen medfører at kvinnen må leve i frykt og redsel resten av livet eller til en eventuell skade skjer.

Det ene besøket, kan være et besøk for mye. Om kvinnene er heldige, er den eneste "beskyttelsen" de sitter igjen med, en eventuell voldsalarm. Denne voldsalarmen fungerer tvert imot som en byrde, ikke en beskyttelse, fordi det fortsatt er kvinnen som må være oppmerksom på at ingen er rundt henne og eventuelt rekke å trykke på alarmen før det er for sent. Dette i stedet for at den som truer skal straffes av politiet.

Vi må ikke bare snakke, vi må handle!

Justisministeren Per-Willy Amundsen har en stor oppgave her, og det er på tide at han tar på alvor disse truslene kvinnene utsettes for.

Det er IKKE greit at kvinner som opplever hets og trusler får beskjed fra politiet om at det ikke er lurt å bruke sin ytringsfrihet!

Det er IKKE greit at vi skal leve i et samfunn hvor det er fritt fram til å true og hetse i vei, uten at det medfører konsekvenser!

Det er IKKE greit at staten nå foreslår å trekke tilbake statsstøtte til organisasjoner som hver dag jobber med å hjelpe disse kvinnene som ellers ikke har en stemme og ikke blir sett!

 

I forrige uke hadde Laial Janet Ayoub et møte med Justisministeren Per-Willy Amundsen.
Bakgrunnen for dette møtet er at hun for noen uker siden anmeldte hets og trusler hun mottok i sosiale medier fra en bestemt person. Politiet ringte opp en uke etter denne anmeldelsen med beskjed om at de ikke kunne gi vedkommende besøksforbud og politiadvokaten sa til Laial: "Jeg skal ikke nekte deg å bruke din ytringsfrihet, men det er kanskje ikke så lurt".

I stedet for at det å true og hetse skal få konsekvenser, gjør politiet en tabbe og ber kvinner som bryter ut om å bære ansvar for at andre skal oppføre seg.

Per-Willy fortalte at han tar slike tilbakemeldinger på alvor, og at det absolutt ikke er slik vi skal ha det i Norge. Ytringsfrihet er en viktig verdi vi ikke skal stanse, og de som truer skal absolutt ikke gå rundt frie slik de gjør.

Derfor mener vi at der er paradoksalt når regjeringen foreslår å trekke støtten til organisasjoner som arbeider med slike tema. Taler regjeringa med to tunger?


Så hva er neste steg?


Besøksforbud: Besøksforbud burde ikke være vanskelig å få når man kan bevise at man er utsatt for trusler. Per nå er det slik at man ikke får det med mindre man fysisk ble utsatt for et uønsket besøk av den som truer. Det ene besøket kan gi uønskede konsekvenser som feks at kvinnen blir slått eller i verste fall drept.

Voldsalarm: Per i dag skal det mye til for å få voldalarm. Likevel er ikke denne en trygg nok metode å beskytte kvinnen på. Hvorfor kan man ikke ha motsatt-voldalarm? At menn som utsetter kvinner for trusler går med en fotlenke eller lignende? Det er tross alt mot sin hensikt at kvinner må gå rundt og være obs på at ingen er rundt henne. De skal også være kjappe med å trykke på alarmen, og hvem vet om politiet rekker å rykke ut for å skaffe hjelp eller ikke?

Hets og trusler: Hets og trusler må bli straffet, uansett hva! Det er ikke riktig at kvinner stadi må leve med redsel for at truslene går over til handling. Loven sier jo at ingen skal true andre, men straff er noe vi ikke ser fra politiets side når kvinner beviser at de har blitt utsatt for trusler.

Kurs og undervisning: Det er viktig at sosial kontroll nå blir et obligatorisk tema på skoler for både barn og voksne. Alle må opplyses om hva de kan gjøre for å bryte ut og om hva loven sier og hva straffene er dersom man utsetter andre for den type kontroll.

 

0

Hva vil folk si

  • Publisert 09.10.2017 klokken 16:09

Denne saken ble først publisert her: https://antirasistisk.no/eksterne-skribenter/hva-vil-folk-si/

Hva vil folk si?

 

En både viktig og aktuell film fra Iram Haq om skam og ære.

 

På torsdag var jeg og så på førpremieren til filmen «Hva vil folk si», en film som handler om det å vokse opp med to kulturer, være utsatt for sosial kontroll og æreskultur.

Historien om 16 år gamle Nisha minner om livet til mange jenter som vokser opp med to kulturer, og hvor det er vanskelig å finne sin identitet fordi man dras mellom foreldrenes forventninger til hvem de skal være, og forventningene de har til seg selv og livet de ønsker å leve.

Filmen viser hvordan faren til Nisha oppdager at Nisha har en kjæreste og reagerer med vold mot Nisha og kjæresten hennes. Barnevernet bli varslet og Nisha blir tatt fra sine foreldre. Når «folk» begynner å snakke om og til familien om hvor dårlig deres datter har oppført seg, og hvilken skam hun har brakt over familien, ender faren til Nisha opp med å sende Nisha til Pakistan hvor hun skal lære å være en «ordentlig» jente.

I Pakistan bor Nisha med familien til faren sin og mister litt og litt sin egen identitet, drømmer og forhåpninger om livet. Når Nisha blir tatt for å ha en kjæreste der også, blir hun utstøtt av familien, og faren blir tvunget til å ta med sin jente tilbake til Norge.

Denne gangen lever Nisha helt annerledes enn hva hun gjorde før. Hun må kle seg på en bestemt måte, blir tvunget til å bytte skole, blir fulgt av faren til og fra skolen, må dele soverom med søsteren og hun blir tvunget til å lyve til barnevernet som fatter mistanke om at noe er galt.

Når hun til slutt blir forsøkt giftet bort, tar Nisha mot til seg og rømmer fra sin familie.

Som liten vokste jeg opp med to veldig ulike kulturer. Min mor hadde vokst opp på en bestemt måte i sitt hjemland, og det var derfor den type oppdragelse som var normal for henne å gi meg. Jeg skulle holde meg unna gutter og hun hadde forventninger til hvor godt jeg måtte gjøre det på skolen. Jeg gikk kledd på en bestemt måte (skjule mest mulig) og måtte passe på hvem jeg snakket med, hvor høyt jeg snakket og hva jeg uttalte meg om. Som Nisha, gjorde jeg også mye i skjul og håpet at min mor aldri ville finne ut av det. Der og da føltes det som om jeg hadde to personligheter, en som jeg brukte hjemme med familien, og en som var meg selv, og som jeg brukte på skolen og blant venner.

Da jeg noen ganger ble tatt for å være en uregjerlig jente, ble min mor ennå strengere og jeg ble mer kontrollert av både henne, slektningene mine og folk som kjente til oss. Ofte er det dessverre slik for sånne jenter som oss at hvis foreldrene oppdager noe, kan straffen være mild, men om de sosiale omgivelsene rundt oppdager det, blir straffen større. Den sosiale kontrollen påvirker våre miljøer utrolig mye, og vi hører ofte våre foreldre si til oss «hva vil folk si» om de finner ut at du har oppført deg på den måten.

Det er viktig å påpeke at foreldrene til jentene som oppdras på denne måten, ikke ønsker å være slemme. De har stor kjærlighet for sine døtre, men er redde for at døtrene skal bli for «vestlige» og for at de skal bringe skam over familien. De anser sine handliger som «det beste for jenta».
Familiens ære blir en tung byrde som jentene må bære over sine skuldre fra de blir født til dagen de forlater livet. Alt jentene gjør og sier må være kontrollert, for hun har familieæren med seg over alt, og denne må bli beskyttet.

I år har sosial kontroll og æreskultur blitt diskutert og belyst mye mer enn hva det har blitt tidligere. Vi snakker ofte om det og viser at vi tar avstand fra slik oppdragelse som gir våre jenter skadelige virkninger for resten av livet. Men gjør vi nok for å stanse det?

Jeg kom til Norge i 1989. Den oppdragelsen jeg fikk, og den splittelsen jeg følte som barn/ungdom, er den samme som jeg ser hos mange jenter i dag. Forandringene som har skjedd er ikke mange, kanskje bortsett fra at jentene nå har foreldre som kan det norske språket mer enn hva foreldrene våre gjorde på den tiden.

Fortsatt er det jenter som tar av seg den lange tunikaen når de går ut døra hjemmefra, og gjemmer den i skolesekken, for så å ta den på igjen før de skal hjem. Fortsatt er det mange jenter som må lyve om hvorfor de ikke får blitt med sine venner på fritidsaktivitetet og som ikke får lov til å være like sosiale som andre ungdommer er. Fortsatt er det jenter som ender opp med å bli sendt på oppdragelsestur til sine hjemland for å lære å bli husmødre og «verdige» jenter. Fortsatt er det jenter som blir omkjært for holde kontroll på deres seksuelle liv. Og fortsatt er det jenter som enten blir tvunget til å gifte seg, eller blir presset til det.

Vi skaper jenter uten personlighet: Resultatet av denne sosiale kontrollen og æreskulturen er at vi oppdrar jenter som ikke evner å bestemme over egen kropp og eget liv. Jentene blir kontrollert av familien fra de er små og overlater denne kontrollen til mannen når jentene gifter seg. Og i følge de sosiale omgivelsene til jenta, er det dette som da er normalt. Resultatet av det igjen er at denne sosiale kontrollen går i arv.

Den sosiale kontrollen har utrolig mye makt over noen miljøer, og vi retter oss ofte mot ofrene og forteller dem at de må bryte ut, men er det så enkelt? Dessverre har samfunnet gang på gang sviktet disse jentene, for ingen ofrer dem nok beskyttelse når de først bryter ut og blir utsatt for trusler eller kidnapping til andre land. Vi svikter også med å forklare og normalisere hvordan livet til norske ungdommer er til disse foreldrene, og vi svikter med å straffe de som utsetter jentene for vold, enten det er psykisk eller fysisk.

«Hva vil folk si» viser oss hvor viktig det er å ikke bare snakke ut om problemet, men om å handle. Det er handling som må til om vi skal redde jentene våre fra å ende opp som kontrollerte koner som aldri har klart å velge egne veier.

  

   

 

 

 

 

0

Hva vil folk si

  • Publisert 06.10.2017 klokken 13:53

I går var jeg med mange venner og så på den beste norske filmen jeg noen gang har sett "Hva vil folk si".

Jeg skal ikke avsløre filmen for dere, men kan si at den handler om sosial kontroll, æreskultur og det å bli dratt inn i to ulike kulturer uten å klare å finne seg selv.

Jeg kjente meg selv igjen i så mange deler av filmen. Den vekka så mange minner.

Jeg anbefaler dere alle å se filmen, men ta med noen servietter å tørke tårene med, for den er veldig, veldig sterk!

0

Justisministeren er på saken!

  • Publisert 02.10.2017 klokken 16:26

Hei igjen!

Justisministeren hsr snudd og skal ta saken min på alvor.

Jeg er både glad og trist.

Glad fordi det kanskje nå blir gjort noe og at det kanskje er starten på en varig endring.

Trist fordi man faktisk må til media før ting blir tatt på alvor.

Les her:

https://www.minervanett.no/justisministeren-ta-politiets-trusselhandtering/

4

Jeg kan ikke nekte deg å bruke ytringsfriheten din, men det er kanskje ikke så lurt.

  • Publisert 02.10.2017 klokken 11:28

https://www.minervanett.no/nekte-a-ytringsfriheten-kanskje-sa-lurt/

Dette er altså svaret politiet gir kvinner som bryter ut med sosial kontroll og som blir utsatt for trusler.
Les gjerne, og del din mening.

Hva synes dere?

2

Jeg er ingens eiendom!

  • Publisert 27.09.2017 klokken 11:13

Som en 32 år gammel kvinne med to jobber, alenemor for en nydelig jente, selvstendig og fri, kan jeg trygt si at jeg ikke er eid av noen, men sannheten er at veien hit har vært lang og tung.

Jeg ble født i Libanon og kom til Norge med mine foreldre og søster som liten jente. Da min mor og min far gikk fra hverandre, forsvant faren min og trakk seg fra alle sine plikter. Jeg vokste derfor opp med min mor og søster. Ingen far, bestefar, onkler, brødre eller andre mannlige rollemodeller ved min side.

Min mor passet ekstra godt på oss, noe som gjorde at vi ikke alltid fikk lov til å gjøre ting vi ville gjøre, men hun gjorde det fordi hun ikke visste bedre. Hun var oppdratt på en spesiell måte og fant seg selv plutselig i et fremmed land med to unge jenter uten en mann ved sin side.

Jeg har ikke alltid vært enkel å ha med å gjøre, og fordi jeg ble oppdratt på en streng måte, giftet jeg meg da jeg var 22 med en mann som viste seg å være voldelig. Det tok meg tre hele år å komme meg bort fra det ekteskapet som la igjen spor både psykisk og fysisk. Tre hele år tok det fordi jeg var redd for skamkulturen og æren til min familie. Bare man nevnte ordet skilsmisse, trakk folk seg unna og behandlet meg som en usikkelig person som ikke klarte å ta vare på sin familie. Til slutt hadde jeg fått nok.

Etter skilsmissen, og med en ett år gammel datter mellom mine hender, bestemte jeg meg for å aldri bli styrt lenger! Jeg skulle være stemmen til dattera mi og styrken hennes. Jeg skulle oppdra henne til å være sterk og selvstendig. Hun skulle leve slik hun selv ville leve og jeg bestemte meg for å bli mor, far og venninne.

Denne avgjørelsen har gjort at jeg har mistet familie, slektninger og venner på veien, men jeg holder meg til min avgjørelse fordi jeg ikke vil at min datter skal vokse opp slik jeg gjorde. Hun skal ikke være noens eiendom.

Gjennom de siste fire årene som samfunnsdebattant har jeg dessverre kommet bort i mange jenter som tenker på samme måte, men som ikke tør å bryte ut, fordi presset kan bli for stort.

På skolen hører min datter i blant at hun ikke skal gå med korte shorts. En gang kom hun hjem og sa at hun fikk høre at muslimer ikke skal feire bursdag. En annen gang fikk hun høre at hun ikke skulle leke med guttene.
Hver gang hun kommer hjem med slike beskjeder, minner det meg om min barndom hvor jeg gikk med lange løse klær og måtte være med jentevenner som ble godkjent av familien. Så noen meg gjøre noe annet, ringte de til moren min med en gang.


Jeg husker klærne jeg gikk med så godt! Lange og løse og langt i fra hva andre jenter på min alder gikk med. De skulle skjule mest mulig. Jeg var flau over dem. Jeg var en som måtte se meg rundt hele tiden hvis en gutt snakket til meg i skolegården, fordi mine fetre og kusiner gikk på samme skole som meg.
På grunn av den strenge oppdragelsen jeg fikk hvor alt var forbudt og haram, gjorde jeg veldig mye i skjul. Noen ganger ble jeg tatt og måtte ta straffen min, andre ganger kom jeg meg unna. Men jeg skjulte alt og levde et dobbeltliv.

Denne oppveksten unner jeg ingen, men jeg vet at det foregår!

Derfor er jeg i samfunnsdebatten til tross for all motstanden jeg får.
Ja, jeg innrømmer at all motstanden og hetsen jeg får gjør at jeg har lyst til å gi opp mange ganger, men hver gang jeg ser min datter, tenker jeg at jeg bare må fortsette. Moren hennes skal ikke være en som gir opp.

Så, hvorfor er det ikke flere som bryter ut? Hva tenker de?
Jo, her er hverdagen til mange:

Det er ingen enkel sak å være en kvinne med to kulturer. Man vil jo alltid passe inn, og hvordan skal man passe inn i to kulturer som begge drar deg fra hver sin side så du skal velge dem? Innerst inne har du ikke lyst til å velge, du vil være deg selv, en kvinne med to kulturer, men er det gjort rom for det?

Du er oppdratt til å kle deg anstendig. Tunikaen din skal dekke rumpe og lår. Brystet skal være dekket og skuldrene og armhulene skal skjules. På bursdagsfesten til Anita skal alle jentene ha på seg den korte sorte. Du skal være med, og du har lyst til å ha på deg den korte sorte kjolen din du også. Den er fin, med blonder nederst og halterneck. Du tar den frem, tar den på deg og stiller deg foran speilet. Røde pumps? Eller kanskje beige? Begge passer fint og du synes du ser fin ut der du står. Men så stopper du opp... Folk pleier å ta bilder som de deler ut på sosiale medier. Dine bilder kan bli sett av pappaen din som har oppratt deg til å kle deg annerledes. Du tar av deg kjolen, henger den opp og tar på deg din mest komfortable pysj. Så tar du opp mobilen for å sende en melding til Anita, og beklage at du ikke får kommet. Men hva skal du bruke som unnskyldning? Anita vil tro at du ikke får lov til å dra på fest fordi du er muslim. Alle har jo dette i sine tanker, at muslimer ikke får lov til det ene eller det andre, og det er jo ikke sant! Pappaen din har sagt at det er Ok at du drar, så lenge du kommer tilbake før kl 20:30. Det beste er å ringe og få frem en hes stemme og ett par host, og si at du er syk.

 

Anita ønsker deg god bedring, og du legger deg i senga, under den varme dyna. Du sjekker Snap og ser på bildene dine venner har lagt ut. Mari har allerede lagt ut bilde av seg med kjolen hun skal ha på seg på festen. Den er fin. Hun ser fin ut i den. Morten har også lagt ut en snap. Han er på treningsstudio og løfter vekter. Morten er så kjekk. Du synes han ser bra ut, er morsom og har et kjempe fint smil. Er det Morten du egentlig vil ha, eller ønsker du generelt sett å ha en kjæreste? Du vet selv at du synes gutter med mørkt hår og brune øyne er kjekkest, det er slike som får deg til å snu deg etter dem for å ta en ekstra titt når de går forbi deg på veien. Så det er ikke Morten, du vil ha bare ha en kjæreste. Du dagdrømmer om det ofte. En som holder deg i hånda når dere er ute, setter seg med deg på benken i skolegården og får deg til å smile. En du kan snakke om når du og jentene samles. Men moren din har fortalt deg at du må være sky og sjenert ovenfor guttene, skole først og ekteskap etterpå. "Du skal ikke ha kjæreste for vi vil ikke at tante Samira skal snakke om oss og si at vi ikke har klart å oppdra vår datter til å frykte Allah", har mammaen din sagt.

Oppgitt, legger du fra deg mobilen og lukker øynene. Du drømmer deg bort. Du er på visning for å leie din første bolig. En liten leilighet som du og venninnen din Nadia er og ser på. Dere skal dele leilighet sammen og være selvstendige. Studielån og stipend skal hjelpe dere å betale husleie og dere skal dele på alt ellers. Du har så lyst til det. Være en ung og selvstending kvinne. Du vet du vil klare det, men du vet også at det aldri vil skje. Du må være med familien din, gi dem kjærlighet, passe på småsøsken og hjelpe moren din med husarbeidet. Du vil aldri flytte for deg selv! Når du først flytter ut fra leiligheten til faren og moren din, skal du rett inn i leiligheten til din mann. Og om du en dag skiller deg, så kommer du rett inn i dine foreldres leilighet igjen. Du vil aldri kunne være selvstendig på denne måten.

 

En melding tikker inn på telefonen. Nadia spør om du er på vei til Anitas fest? Du ringer opp og forteller at du stod over. Du kan fortelle Nadia sannheten, for hun er i samme situasjon som deg. En ung kvinne med to kulturer. Hun forstår deg godt. Selv var ikke Nadia invitert på festen, fordi Anita på forhånd visste at hun ikke skulle komme. Anita og Nadia har gått på samme skole lenge, både på barneskolen, ungdomsskolen og nå på samme videregående. Nadia har aldri vært med på fest eller på andre aktiviteter etter skoletid. Anita vet at Nadia ikke får lov, så hun inviterer ikke Nadia lenger. Du har ikke lyst til å havne i samme situasjon som Nadia. Du ønsker å passe inn og du ønsker veldig å bli invitert og å delta på ulike ting. Men hvordan skal du få det til?

Tidligere var ikke det et problem, for du gikk på en skole med 90% utenlandske barn og du følte ikke presset. Alle var i samme situasjon. Du ønsker å endre dette, for det er ikke sånn at du gjør noe feil! Du ønsker bare å passe inn. Du er lei av å gå ut med lange gensere, for så å ta genseren av i heisen og gå til skolen med en topp og jeans. Du er lei av å låne eyeliner av de andre jentene på skolen og lei av å vaske ansiktet og ta på genseren før du skal hjem igjen. Du er rett og slett lei av å leve et dobbeltliv!

 

Nadia forstår deg godt, forskjellen er bare at hun har akseptert å være i situasjonen hun er i, mens du heller vil passe inn blant de andre. Du har lyst til å være deg selv. Du har lyst til å besøke venner, være med jentene på kino, sjekke opp gutter og ha overnattingsbesøk. Problemet er at du samtidig ikke har lyst til å trosse din familie, føre skam over dem og gjøre at de blir skuffet over deg, for du er jo så glad i dem, og du vet at alt de gjør mot deg, er nettopp fordi de elsker deg så høyt og ønsker at du blir en voksen kvinne som er respektert av samfunnet. De ønsker å vise deg frem som sin store stolthet. De ønsker å vise hvor godt de har klart å ta vare på deg.

 

Morgenen dagen etter, tar du deg en matbit på kjøkkenet. Moren din spør om du er klar til bryllupsfesten dere skal på neste helg, der vil møte moren din sine venninner. Du vet at moren din vil ha deg med for at du skal bli sett av disse kvinnene, i tilfelle en av dem har en sønn, og du vet at du derfor må være på ditt beste, pen og vakker. Det er den eneste anledningen du vet du får lov til å sminke deg, og ta på deg korte kjoler, for det er bare kvinner der. Det er egentlig ikke på denne måten du har lyst til å treffe din fremtidige mann, men du aksepterer på grunn av kulturen deres. En melding tikker inn på din telefon, Anita ønsker å høre om det går bedre med deg. Du svarer at du er litt bedre, men ikke helt.
Moren din spør hvem det er du tekster med, og du svarer Anita. Moren din spør hvorfor du ikke dro på festen i går, og du svarer at du bare ikke hadde lyst. Du vil ikke såre henne og si at du ikke dro på grunn av at du føler du ikke passer inn på grunn av klær, tidsfrist på å komme hjem og slikt, for disse reglene er ikke satt opp for å irritere deg, de er satt opp for å beskytte deg, og det forstår du selv om du er uenig i dem. Dette er ditt dilemma, du er en ung kvinne med to kulturer og du tilhører begge. Du passer ikke fullt inn i noen av dem, og du føler deg ikke forsått noen steder. Du respekterer begge kulturene og vil være en del av begge, men hvordan?

 

Hvor mange jenter er det som kjenner seg igjen i dette? De lever et dobbeltliv og føler seg dratt mellom to ulike kulturer. De føler at det er vanskelig å tilfredsstille alle rundt seg og mest av alt, vanskelig å tilfredsstille seg selv. Hvor lenge skal det være sånn at vi presser våre jenter? Hvor lenge skal det være slik at vi krever mer av dem enn det de klarer? Hvor lenge skal vi kreve at de skal gjøre noe de ikke ønsker å gjøre?
Derfor kjemper vi den kampen vi kjemper i samfunnsdebatten, og dessverre er veien fortsatt lang.

4

Ingen ære i æresdrap.

  • Publisert 25.09.2017 klokken 10:27

 

Ære! Hva er det som definerer hva som er familieære og hvem er det som har gitt menn retten til å gi kvinner ansvaret for denne såkalte æren?

Æresdrap forekommer hovedsakelig i tradisjonelle mannsdominerte samfunn der familie utgjør de viktigste enhetene for å organisere samfunnet.

 

Ifølge beregninger fra FN blir omtrent 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år fordi de angivelig har brakt skam over familien. Tallet er svært usikkert og helt sikkert underapportert da mange av drapene aldri når frem i dagslyset og holdes som en hemmelighet i familiene. Noen ganger blir drapet kalt ulykke og den virkelige årsaken til kvinnens bortgang blir skjult, og derfor er en full oversikt veldig vanskelig å få.

 

Helt fra menneskeheten startet har kvinner blitt kontrollert og styrt. Kvinner har blitt sett på som det svake ledd. De har blitt begravd levende helt fra fødselen av, kun fordi de ble født med en jentekropp. De har blitt solgt og misbrukt seksuelt for å tilfredsstille mannlige lyster. De har blitt nektet utdanning og arbeid. De har fått retningslinjer i forhold til hvordan de skal kle seg og hvem de skal få lov til å snakke med. De har blitt giftet bort mot sin egen vilje og har kun blitt sett på som en kilde til å få barn.

 

Gjennom flere år har vi både lest og hørt om kvinner i utlandet som har betalt sine liv fordi de har krenket familiens ære, som for eksempel, Shafila Ahmad som ble drept fordi hun nektet å tvangsgiftes, Farzana Parveen fordi hun forsvarte sin selvvalgte ektemann, zeenat rafiq som ble brent fordi hun valgte en ektemann selv og Qandeel Baloch som ble drept for å ha valgt en egen retning i livet. Nå har begrepet æresdrap og forsøk på æresdrap kommet nærmere oss, og det har nådd våre gutter og jenter.

 

æresdrap er en forkastelig form for holdninger til ære, respekt og mannlig kontroll over kvinner. Det juridisk systemet i mange land hvor æresdrap foregår er fullstendig uten moralske retningslinjer. Selv advokatene og politiet føler seg maktesløse ovenfor denne ukulturen og forholder seg til fenomenet passivt eller med direkte medvirkning. Systemet i Norge er heldigvis annerledes, og slike umoralske handlinger er straffbart. Men gjør vi nok i kampen mot æresdrap?

Kampen starter I hverdagen! På skolen. Blant venner. I lokalmiljøet. På jobb. I nabolaget.

 

Handling er det som må til, for om vi holder oss til verbale fordømmelser, er kampen vår tapt. Vi må våge å spørre om vi ser at noe er galt. Vi må våge å rekke fram en hånd og slutte å tenke at vi ikke vil blande oss for mye. Vi må lære våre jenter at de skal be om hjelp og forsikre dem om at det er hjelp og beskyttelse å få. Vi må skrike ut og fortelle at en kvinne kun er ansvarlig for seg selv. Kvinner som former sine egne liv er ingen skam for noen! De er derimot definisjonen på selvstendighet og styrke, uansett om vi er enige i måten de velger å leve på eller ikke.

 

Familien som er den trygge omgivelsen en jente vet om skal ikke svikte, og om de gjør det, så skal ikke vi svikte!

En bra eller dårlig familie skal ikke måles ut fra hvordan kvinnene i familien lever!

Så, jeg spør dere alle sammen: Hva kan DU gjøre? Ikke sitt hjemme på sofaen din og se på at menn tar kvinners liv for brudd på lokal seksualmoral, mens du tenker at dette ikke angår deg. For vet du hva? Det sitter folk og utrykker tilfredshet over kvinners bortgang fordi kvinnen valgte å ta standpunkt i livet. Dette skal ikke være vårt Norge!

 

Æresdrap er mord og skal behandles deretter. Frie kvinner er en ressurs vi må heie på og skyve frem!

Det er ingen ære i æresdrap!

 

Dette er fra markeringen mot æresdrap foran Stortinget.
Mer om selve markeringen kan dere lese her: http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/demonstrasjon-mot-resvold-og-sosial-kontroll/3423374908.html

14

Hør på meg, du som snakker!

  • Publisert 15.09.2017 klokken 09:29

Du er en vanlig person, mann eller kvinne. Ingen ville merket noe galt med deg om du gikk forbi dem på gata.
Eller jo, vi minoritetsjenter ville vel kanskje gjort det. Vi ville sett dine blikk. De er strenge, og som en scanner går blikkene dine mot oss fra topp til tå. Gjerne tre-fire ganger. Du vil få med deg mest mulig; hva har vi på oss? Bruker vi sminke? Har vi det bra? Går vi med noen? Ler vi høyt? 

Du kommer fra et miljø hvor din stemme utgjør en forskjell. Dessverre ikke på en positiv måte. Du ødelegger oss!

Du vet at din stemme blir hørt, og det gir deg en maktfølelse. Du får vært med på å bestemme mye, om det angår deg eller ei.

Du leter etter feil i oss. Noen ganger er disse tingene feil for deg og riktige for oss og alle andre, men i og med at du og din mening er det eneste som gjelder i din verden, så blir det riktige feil.

I vår kultur som du dessverre er en del av, blir din stemme hørt. Vårt rykte er viktig å bevare, og din mening kan bidra til å skitne det til. Du putter vår families ære på våre skuldre. Og vet du hva? Skuldrene våre er slitne! Det er tungt å bære en hel families ære fra vi blir født til vi dør. Drasse den tyngden med oss over alt, bare fordi vi er jenter.

Hvor mange jenters liv har du på samvittigheten din? Vet du hvor mange jenter det er som har mistet sin frihet, fordi du liker å snakke negativt?

Vet du hvor mange jenter det er som hver dag blir presset til å gifte seg, så du ikke sprer rykter om deres renhet, jomfruhinne og for at de ikke skal bli stemplet som "ikke-bra-nok"? 

Vet du hvor mange jenter det er som blir presset til å bære hijab så du ikke skal gå rundt å fortelle at de ikke er religiøse, for vestlige, horer, billige og skamfulle.

Vet du hvor mange jenter det er som ikke får lov til å å selv velge hvem de vil forelske seg i og gifte seg med, fordi du vil snakke om hvordan jenta har dolket sin kultur, religion og familie i ryggen?

Vet du hvor mange jenter det er som blir slått fordi du får foreldrene til å overreagere på ting? Noen ganger aksepterer de ting, men når du ringer inn og snakker med dem, endrer de sin mening.

Vet du hvor mange jenter det er som ikke får leve normalt på fritiden sin, leke ute, bli venn med gutter og jenter fra forskjellige land, svømme, danse eller dra i bursdagsfester? Kun fordi du da vil spre rykter om hvor uoppdratte og løse de er.


Du vet at det vi jenter gjør er normalt i Norge. Du bor jo her selv og ser hvordan verden her er, men du har dratt din ukultur med deg hit fra ditt hjemland, og du har også arvet denne ukulturen videre til dine barn og barnebarn. Denne holder du fast på fordi du er oppdratt til å tro at det er det eneste riktige. Det at jenter skal bli kontrollert til menns fordel, enten det er fedrene, brødrene, ektemennene eller andre rundt jentas liv.

Du ser bort fra jentenes lykke, du bryr deg rett og slett ikke om hva som gjør henne glad. Du skal ha kontroll! Og hvorfor er det slik?

Jo, fordi du selv ikke klarer å gjøre en god jobb med din familie. Du klarer ikke å gjøre dem glade og fornøyde fordi du er så trangssynt, og når du tråkker andre ned i søla, så hever du deg selv opp. Når andre blir stemplet som dårlige mennesker, og ikke du blir det, så får du makt. Når folk snakker om alle andre, men ikke om dine egne, er du og din familie de reneste i miljøet. Dere blir sett opp til, for det er nemlig slik at folk i disse miljøene sammenligner familier med hverandre.

Men har du tenkt litt på hvorfor du snakker om andre, men ingen snakker om deg?
Jo fordi dine jenter er kontrollert. De har ingen frihet. De lever slik du har bestemt at de skal leve, og ikke slik de selv ønsker. Du har tatt deres sterke personligheter og gjort dem om til negative, svake, kontrollbare og skamfulle.

Du gjør det slik at jenter ikke bare må drasse meg seg sitt eget lass, de må bære på ditt, familien sitt, venners og andres ukjente. Livserfaringene til disse jentene er så få, og derfor lar de seg bli kontrollert hele livet, fordi "alle andre vet bedre". Det er ingen håp om at dette løser seg med tiden, fordi når din rolle er over, og du gifter bort jenta di, så tar mannen over kontrollen. Du har aldri gitt disse jentene makten til å bestemme over sine egne liv. Og det å frata jentene makten sin, gjør at du får mer makt.

Og vet du hva? Din kontroll startet fra jentene var så små at de har blitt vant til det. De tør ikke å snakke med sine nærmeste om det som plager dem. De kan ikke stole på noen. De klarer ikke å oppsøke hjelp. Du normaliserer dette og forteller dine jenter at det er slik verden er og at "alle andre" har det sånn. Men er det virkelig det? Er det virkelig normalt at jenter ikke får gjort slik de selv ønsker? Er det virkelig normalt å presse jenter til å leve et dobbelt liv?

Vet du hvor mye press det er på skolen? Vet du at det er slik at man må passe inn blant vennegjenger der? Og for å passe inn må disse jentene lyve. Er det normalt at jentenes eneste frihet, er når du ikke ser dem og når de er et sted hvor de som er som deg ikke ser dem, slik at ingen kan snakke? At jenter skal leve i skjul.

Er det normalt at du som forrelder gir dine barn så mye utrygghet? Ikke bare dine barn, men andres barn også. Og det verste er jo at disse barna ikke kan snakke om det som skjer hjemme, for uansett hva vi foreldre utsetter våre barn for, så er de så glade i oss at de aldri vil skade oss. De vil ikke bli tatt fra deg. De vil ikke utsette deg for rykter eller at folk ser på deg på en stygg måte. De kan ikke gå fra deg for de vil ikke miste deg. For det er nettopp det de må velge mellom; enten akseptere ukulturen og den sosiale kontrollen, eller miste deg og resten av familien. I noen tilfeller er valgene ennå vanskeligere; akseptere ukulturen og den sosiale kontrollen, eller bli utsatt for æresdrap!

Du tror du beskytter din jenter. Du tror de har det bra og er i trygge omgivelser. Men vet du at jentene later som om de har det bra når de snakker med deg og med andre, men hver kveld lukker jentene øynene sine og drømmer om et annet liv, hvor de kan være frie, sterke og respekterte for den de er?

Tenk litt på det, du som snakker. Tenk på hvor svake jentene vi oppdrar vil bli når de vokser og hvor lite de vet om seg selv. Tenk på hvordan disse jentene vil klare å takle det å bli puttet i en situasjon hvor de må bestemme. Tenk på hvor mange flere smil du ville sett, om du lot dem få sin frihet til å være seg selv. Tenk på hvor mange fine øyeblikk det er disse jentene går glipp av.

Tenk på hvordan de vil bli som mødre!
Vi vil ikke at de skal arve bort den sosiale kontrollen til sine barn, slik du arvet den fra dine foreldre!

 

8

Derfor sluttet jeg med hijab - minmote.no

  • Publisert 13.09.2017 klokken 14:45

ÅÅÅÅH. Jeg blir aldri vant til å se meg selv. Bilder er OK, men videoer blir bare rart. Men, men. Her er en video som oppsummerer litt:
Hva synes dere?

http://www.minmote.no/#!/video/146493/min-mening-derfor-sluttet-hun-med-hijab

Laial Ayoub

Samfunnsdebattant med mye på hjertet. Følg meg gjerne på: Facebook: facebook.com/laial.janet Instagram: laialayoub Snapchat: laialayoub


Legg meg til som venn

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no