5

Vi former fremtiden

  • Publisert 26.06.2017 klokken 13:32

Hei blogglesere!

Som Norsklibanesisk muslims kvinne, er jeg oppdratt til å ha egne meninger. Min mor lærte meg at jeg ikke skal følge strømmen og være en av sauene i flokken, men å faktisk si det jeg vil, når jeg vil og bare være meg selv. For å få denne fordelen som kalles ytringsfrihet, flyktet hun til et land hvor dette er en av menneskerettighetene. Her i Norge har alle rett til å ytre sin mening, og jeg gjør ikke annet enn å bruke en av mine rettigheter når jeg ytrer meg, enten det er her på bloggen eller i media.

Islam lærte oss også at alle har rett til å gjøre som de vil. Gud har skapt oss med fri vilje og gitt os retningslinjer til hvordan en muslim skal være. Likevel står det i Koranen at ingenting skal være tvang. Gud vil straffe eller anerkjenne alle våre handlinger, og INGEN steder har det blitt nevnt at vi mennesker skal dømme hverandre.

Når min familie, mitt land og min religion har gitt meg en rett til ytre meg og leve livet mitt slik jeg vil, så lurer jeg da på hvorfor andre hetser, mobber og angriper meg slik det har blitt gjort i sosiale medier de siste ukene?

Det var nemlig etter at VG publiserte et intervju med meg at en svær bølge med hetsing fant sted på Facebook.

VG intervjuet finner dere her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam/mange-kan-ikke-faste-under-ramadan-fikk-beskjed-om-aa-skamme-meg-fordi-jeg-drakk-vann/a/24008944/

Det skal nå nevnes at jeg har politianmeldt alle som har skrevet trusler, usanne rykter og mobbet gjennom denne perioden, og at anmeldelsen inneholdt 53 sider med screenshots av ting som har blitt sagt.

Gjennom denne perioden fikk jeg med hjelp av to flotte kvinner skrevet en kronikk som jeg gjerne vil at alle skal lese: https://www.nrk.no/ytring/sostre-i-solidaritet-1.13567847
 

 

Sosial kontroll:

Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor har kvinner gjennom mange år reist seg og kjempet for sin frihet på denne måten, ved å trosse den sosiale kontrollen?
Gjennom hetsebølgen leste jeg at Salma Ulhaq hadde skrevet at jeg tjener penger på dette. Sannheten er at jeg ALDRI har tjent en eneste krone på noen blogginnlegg eller intervjuer, og dette kan bli undersøkt! Å påstå at kvinner gjør dette for penger er en veldig naiv og tilbakestående tanke. Kvinner som meg gjør dette for å kunne leve livene sine slik de selv ønsker, og for å gi våre døtre en bedre fremtid hvor de slipper å bli kontrollert av folk som på en eller annen måte har fått det i seg, at de har rett til å kontrollere.

 

Jeg som muslimsk kvinne bærte hijab i 20 år og kjempet (og kjemper fortsatt) for at kvinner skal kle seg som de vil, når de vil. Jeg har aldri i mitt liv påstått at alle kvinner skal bære hijab, men derimot at alle kvinner selv skal bestemme hvor mye de vil skjule/vise frem. Jeg ble møtt med mye hets og hat i media, på bloggen og på Facebook, av folk som ikke likte hijaben min.
Da jeg valgte å ta av meg hijaben, visste jeg at jeg ville møte mye hets fra visse muslimer, og den tanken er egentlig bare dum. Ja, det er slik at man møter hets, men hvorfor skal det være slik? Hvorfor kan ikke mennesker bare la hver enkelt person avgjøre selv, og la dommen være i Guds hender?

Av og til er det utrolig vanskelig å forstå hvordan reglene i denne verden er, og hvordan vi bør og må oppføre oss. Det er vankelig å forstå hvorfor noen er religiøse og andre ikke, og hvorfor noen velger å være stille og godta alt, mens andre trosser reglene man finner rundt seg. Det er vanskelig å forstå at noen ganger vil man gjøre ting, bare fordi det er bra for en selv, som for eksempel det å rope ut at sosial kontroll ikke er greit og ikke fordi man tjener på det. Da kan man bli møtt med hat.

Med så mye hat, mobbing, sjikane og hets, er det ikke rart at mange gir opp på veien. Beviset på det er de mange meldingene som har kommet inn privat på Messenger og på mail de siste dagene av kvinner og menn som støtter oss, men som selv sier, at de ikke tør å si det høyt. Det disse meldingene har fått meg til å forstå, er at ingen av oss egentlig står alene. Til tross for all hetsing som har foregått og hvor ensomt det til tider føltes, så dukket det opp mange navn som jeg aldri får takket nok.
Shu Hansen, Maria Khan, Shabana Rehman, Mina Bai, Paul Omar Lervåg og Nils Inge Graven er blant noen av de.
Alle som har rakt meg en hånd de siste dagene, var en stor og viktig del gjennom det store kaoset som spredte seg. Alle støttende meldinger jeg fikk inn hjalp meg å holde ut.

 

Jeg antar at bak denne mobbingen som fant sted, så var det mye frykt. Frykt for å miste sine trygge rammer som man er vokst opp med. Frykt for å miste sine søstre, døtre, mødre og venninner slik de er kjent i dag. Frykt for å oppleve endring, og det er sant at frykt skaper mer frykt og frykt skaper kaos. Men heldigvis, så skaper vennskap og kjærlighet noe som er ennå større. Det skaper trygghet. Det skaper en strak ryggrad. Det skaper sterke bein så man kan stå på og kjempe videre.

 

Vi må huske at vi alle kan være uenige. Alle har rett til å ha sin mening og å ytre den, men ingen har rett til å mobbe en annen for å ha en annen erfaring eller en annen mening.
Gjennom hele min bloggperiode og mediaperiode har jeg ALDRI uttalt meg på vegne av noen andre enn meg selv. Jeg har valgt en linje som jeg har holdt lenge, og det er å snakke av egne erfaringer og si mine egne meninger. Jeg har aldri påstått at alle muslimer føler/tenker/gjør det samme. Så til dere som tror at jeg gir dårlig bilde av islam når jeg snakker om omkjæring, sosial kontroll, vold, seksuell trakassering og lignende, så vil jeg bare si at jeg ikke kjenner alle muslimene i verden. Jeg snakker om både de positive og de negative tingene som skjer rundt meg, i mitt miljø, gjennom min hverdag! Og sannheten er også det at jeg ikke er den eneste som opplever disse tingene. Forskjellen er bare at jeg er blant gjengen som har bestemt seg for å ikke godta å leve på denne måten lenger, og som har bestemt seg at vi trenger en endring.

Og hva er det som skaper endring? Jo, at vi faktisk tør å stå frem med de dårlige og negative tingene som skjer, diskutere de og komme frem til en måte å endre det på. Derfor gjør jeg dette!

Jeg vil at min datter skal vokse opp til å vite at det er kun henne selv som kan bestemme over seg selv, og at ingenting ved hennes tankegang, kropp eller klesmåte er noe å skamme seg over.


Forbilde:

Når vi voksne drar på skolemøter, ønsker vi å høre at barna våre ikke er mobbere og ikke blir mobbet. For hvem vil vel at sin unge skal ha det utrygt? Det er ikke bare de som blir mobbet som har det vanskelig og utrygt, det er nemlig mobberen selv som sitter igjen med de verste følelsene. Det er mobberens utrygghet og svakhet som gjør at han mobber andre, for å føle seg tryggere. For hvis han får en annen til å bli like utrygg og svak, så er han ikke alene.

Når vi forlater skolebygget med en følelse av lettelse over at barnet vårt har det trygt, hvordan kan vi da sette oss bak skjermen og mobbe en annen voksen person på den måten? Hvordan kan vi utsette hverandre for hets bare fordi vi er uenige?

Barn lærer på skolen at de må snakke sammen, gjøre oppgaver sammen, sitte ved siden av hverandre og leke med hverandre til tross for forskjellene de har. Hvorfor kan ikke vi voksne da diskutere sammen og være enige om å være uenige uten å bruke personangrep for å vise hvem som er best? For vet dere hva? Det er ingen som er best! Alle vi er mennesker og alle vi gjør feil. Alle vi har våre sterke sider og våre svake sider. Alle vi har våre kreative sider og er klumsete på visse områder, og det er nettopp det som driver samfunnet frem! Det at vi er forskjellige og kan leve forskjellig og bidra til forskjellige ting. Det er vår styrke!

Så om jeg og andre kvinner finner vår styrke når vi ikke må leve med sosial kontroll, burde vi ikke heies frem? Både av de som er enige og uenige med oss? Vi kan jo bidra til noe positivt for oss selv og de som oss, så kan de som ikke vil være med på denne endringen leve slik de selv vil!

Burde ikke vi være forbilder for barna våre som kanskje en dag sier at de vil endre på noe ved seg selv eller trosse noe i reglene vi har satt? Burde ikke vi vise at vi er glade i dem uansett om vi er enige eller uenige? Burde ikke vi strekke dem en hånd og hjelpe dem ut om de gjør en feil, så de kan henvende seg til oss når de trenger det?

Jeg håper virkelig at alle som har fulgt meg på reisen min de siste ukene lærer noe av denne opplevelsen. Jeg håper at vi kan være enige i at debatt og uenigheter er sunt, og at hetsing og angrep ikke er veien å gå.

love <3



 

6

Hijabpress og frivillig hijab

  • Publisert 09.06.2017 klokken 10:50

I går kom jeg over en status på Facebook hvor det ble diskutert hijab og om hvorfor det ikke snakkes om at hijab er tvang/press.
Noen av kommentarene avviste dette problemet helt, mens andre bekreftet at alle hijabtilfellene er pga tvang/press. Jeg vil derfor skrive noe om dette.

Som de fleste av dere vet, så gikk jeg med hijab i 20 år, før jeg i februar i år bestemte meg for å ta den av. Jeg kjenner mange kvinner og jenter med hijab, og på grunn av mitt engasjement i hijabsaker, har jeg møtt mange ulike tilfeller og mange forskjellige historier.

Det jeg kan bekrefte er at de fleste jeg har møtt, bruker hijab av fri vilje, men vi må ikke nekte for at press og tvang dessverre finnes. I noen kulturer er det slik at en jente må begynne å bruke hijab den dagen hun får menstruasjon, og mange forstår egentlig ikke hva hijab betyr, men bruker det av kulturelle grunner. For disse jentene er deres verdi knyttet mye opp til hijaben de bruker. De blir sett på som mer ærbare og med mer respekt enn andre jenter som ikke bruker hijab.

Islam er veldig tydelig på at ingenting knyttet til religion skal komme med tvang eller press, likevel blir denne delen av islam oversett. Den triste sannheten er at disse jentene ikke tør å komme ut i offentligheten med problemet, da de da vil bli sett på som skamfulle, og skammen vil ikke bare ramme dem selv, men også deres familier som ikke har klart å "oppdra dem" ordentlig. Æresfrykten her er mye viktigere enn selve religionen. Når du ikke bruker hijab, blir du sett på som fri og æresløs og verdien din vil da synke veldig. Disse jentene/kvinnene føler seg derfor mer respektert i sine miljøer når de bruker hijaben.

Som sagt, det er ikke mange av disse, men vi må ikke nekte for at problemet eksisterer!
Dessverre bidrar disse tilfellene til at bildet på islam blir mer negativt, da islam egentlig handler om at mennesket er født fritt til å velge. I Koranen står det: Si til de troende menn, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er velunderrettet om det de foretar seg.31. Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn» (Koranen vers 24).


Politikere har ved flere anledninger foreslått hijabforbud på skolene for å hindre dette problemet, men dette forslaget har jeg og andre muslimer gått hardt i mot. Forbudet vil da ramme jenter som går med hijab frivillig.

Vi er i en ny situasjon i Norge. Aldri før har det vært så mange muslimer i landet, og selv om antall muslimer i Norge ikke utgjør mer enn en liten brøkdel i forhold til befolkningsmengden, så frykter mange at muslimene skal ta over.


I mange land har vi sett at forbud har skapt mer polarisering og ekstremisme. Eksempler på dette ser vi i feks. Frankrike. Hijabforbud og forbud mot annen praktisering av religion i offentligheten vil etter min mening skape et samfunn for vi deles i to grupper, de som får leve slik de vil, og de som ikke får leve slik de vil. Det vil skape et samfunn med "oss og dem" mentalitet og man vil finne næring i hverandre til å produsere ekstremisme.

Noen jenter finner seg selv i religion, og det blir etter min mening feil å nekte dem å praktisere dette. Noe av det beste vi har her i landet er frihet! Frihet til å praktisere religionen man ønsker og friheten til å kle seg slik man vil.

Mange av de som flykter fra sine hjemland og kommer til Norge, flykter nettopp fordi de i sine hjemland blir presset til å praktisere en bestemt religion og til å kle seg på en bestemt måte. De kommer til Norge hvor de vet at de får leve livet de selv ønsker, og dette skal vi ikke nekte dem å gjøre.
Jeg har skrevet og sagt i media mange ganger at vi ikke skal straffe jentene som fritt velger å gå med hijab, kun fordi andre blir presset til å gå med det. Vi skal heller rette vår energi og sette vårt fokus på de jentene som blir tvunget til å bruke hijab og heller hjelpe dem. Skolen, helsevesenet og barnevernet er løsningen hvis vi opplever at unge jenter blir tvunget til å bruke hijab! Barnevernets jobb er først og fremst å veilede foreldre, og dersom skolen, barnevernet og feks. imamer samarbeider, kan man komme frem til løsning i disse familiene.



 

4

Ramadan for ikke-fastende

  • Publisert 26.05.2017 klokken 11:45

Velsignet fredag til dere alle.

Ramadan starter i morgen og jeg gleder meg!

Fasting finner vi i flere religioner, blant annet islam og kristendommen, og for begge disse religionene er faste utrolig viktig.

I islam skal man i Ramadan måneden avstå fra alle fristelser fra soloppgang til solnedgang. I tillegg til å unngå mat, drikke og seksuell aktivitet, skal man heller ikke baksnakke eller spre sladder. Man skal rett og slett bruke måneden til å tenke på Gud, be til Gud, hjelpe fattige, rense hjertet og unngå synder. I ramadan teller de gode gjerningene mye mer enn hva de gjør ellers i året. Ramadan varer i 29-30 dager (avhengig av den muslimske kalenderen). Hvis man ikke klarer å faste pga feks.

I kristendommen ser de på fasten som den første orderen fra Gud, da Han sa til Adam og Eva at de kunne spise av alle trærne bortsett fra ett tre. De ser på fasten som en stor utfordring, og hvis man klarer denne, så klarer man alt annet. Siden det er så stor belastning for mennesket, er det mye belønning med fasten. Den store fasten i kristendommen varer i 55 dager.
 

Islam har gitt tillattelse til folk å ikke faste dersom de feks er: syke, gravide, ammer, har svak helse eller utrolig slitsom jobb. Jeg har hørt at mange muslimer har sagt at tidligere på profetens tid, så reiste man med kameler og hester gjennom ørkner og derfor fastet de ikke, men nå er reisene enkle, man sitter bare i et fly og hviler til man er fremme, så hva er grunnen til at man ikke faster?
Jo, svaret er at islam også har sagt at når man reiser, så skal man forkorte bønnen. Omar Ibn al Khattab kom en gang til profeten Mohammad (peace be upon him) og sa at de var på reise og han så at folk forkortet bønnen sin selv om det ikke var noe grunn til det. De satt bare og hvilte og hadde tid til å ta en full bønn. Profeten svarte da: dete er en gave fra Gud, og han vil at dere skal ta den i mot. Profeten sa at Gud liker at dere tar i mot hjelpemidlene på samme måte som dere tar i mot ordrene.

Så, hvis muslimer skal unngå å prate om hverandre og spre sladder, og hvis Gud gjennom islam har gitt oss tillatelse til å ikke faste når vi har grunner til det, hvorfor blir så mange muslimer så frekke når de da ser en som spiser ute i ramadan?

I fjor skrev jeg et blogginnlegg om akkurat dette og at jeg har blitt kjeftet på av en fremmed fordi jeg spiste ute, den gangen med hijaben min på.

Jeg skrev da:

"Damen kom da bort til oss og sa:
"Salam. du bør egentlig skamme deg, Du må være et godt forbilde for din datter og unngå å spise foran henne, slik at hun kan tro at du faster og forstå at det er Ramadan".

Til denne damen:

Jeg faster ikke i år, og hvorfor jeg ikke gjør det er egentlig mellom meg og Gud (selv om jeg er åpen om det med andre også). Som muslim vet jeg hva Ramadan er, og jeg lærer min datter den virkelige meningen av islam og Ramadan. De syke skal ikke faste og sånn er det bare! Jeg lærer datteren min at Ramadan handler om mye mer enn bare faste, og lærer henne at sykdom ikke er noe å skamme seg for, og dermed ikke noe man trenger å gjemme seg bort med.

Du som muslimsk kvinne har mange oppgaver i livet ditt; du skal blant annet ta vare på din familie, deg selv, styrke ditt forhold til Gud etc. Ingen steder er det oppgitt at blant dine oppgaver er å passe på meg og hva slags forbilde jeg er for min datter!

Du som muslim er pliktet til å gi folk rundt deg unnskyldning for hvorfor de gjør som de gjør, og til å opptre med respekt når du snakker med andre.

Det at du mener at jeg må late som om jeg faster ovenfor min datter, er egentlig bare å lure henne og å lure meg selv. Jeg velger heller å være ærlig med henne, med meg selv og ikke minst med Gud. Når hun lærer at islam ikke er streng mot de svake, vil hun lære å elske religionen. Islam fritar syke, gravide og små barn fra å faste.

I dag satt jeg og snakket med en kollega om denne hendelsen, og hun fortalte at hun også hadde fått høre kommentarer fra fremmede fordi hun ikke faster. Hun hadde blant annet en gang fått hijaben dratt av, fordi "det er skam å gå med hijab, men ikke faste".

Denne episoden minnet meg igjen på en annen episode jeg hadde for litt over 5 år siden. Jeg hadde nylig blitt operert og det var Ramadan. Mens jeg stod og venta på bussen på Jernbanetorget, stod jeg og drakk noe som jeg måtte ha annenhver time i 7 dager (Noe kjøpt på apoteket). En fremmed mann gikk forbi og slo til flaska jeg drakk fra og sa: "Det er Ramadan".

Mitt råd til disse menneskene er egentlig å ikke gå ut og omgås folk! Dersom lite mat og drikke gjør at du ikke klarer å omgås andre mennesker, bør du virkelig vurdere å holde deg hjemme!

Ramadan handler om å være god mot andre. Gud tester din tålmodighet og med disse handlingene skal jeg love deg at du feiler sterkt, uansett om du fullfører fasten hele måneden.

Moralpoliti kan du leke alene, ikke med andre!"

 

Jeg fastet ikke i fjor, og skal heller ikke faste i år. Da jeg publiserte det innlegget i fjor, fikk jeg flere ganger kommentarer på innlegget om at det er mulig å skjule seg og spise og at jeg ikke trenger å spise i offentligheten, men nei! Sånn er det ikke! Jeg må spise maksimum hver tredje time og jeg har ikke tid til å skjule meg hver gang jeg skal ta en matbit. I Norge er vi vant til å se folk spise og drikke ute, og Ramadan er ikke et unntak. Disse muslimene som kjeftet på meg i fjor fordi jeg spiste ute, gikk ikke til en nordmann og tok denne samtalen, men de valgte en kvinne med hijab.

I år har jeg ikke hijab på meg, og jeg regner med at det ikke kommer like mange kommentarer, men jeg tenker på alle andre som får høre slike ting gjennom sin hverdag. La denne Ramadan måneden bli en måned hvor vi skåner hverandre fra slike episoder og unngår å la vår frustrasjon gå ut over andre.

Ramadan mubarak alle sammen!



 

4

Who is he?

  • Publisert 25.05.2017 klokken 01:52

OK! So many of you have come across that I've talked a lot about Dylan Lloyd in recent days, and I've got a lot of questions about what's the story here. Well, here we go...

Three years ago, I came across a song called "I'm Waiting" Sung by Nader Guirat and Dylan Lloyd. Actually, at that time I was searching for Nader, then I fell for Dylan's voice and wanted to know more about who he was, so I searched him up. I then saved several of his songs and he suddenly became one of my favorite artists because he sang a lot about everyday life to the individual and about the situation in our world.

I came across one of his songs song two years ago, but did not find the lyrics on Google. That's why I searched Dylan on Facebook and sent a message to him and asked to get the lyrics. Actually, I didn't expect any response, but sent the message anyway, and after two minutes, a response from him came. I thanked him and I continued to listen to his music as any fan, without contacting him anymore.

A few weeks ago he added me on Facebook (!!!). Of course, I became excitedly happy and we now talk together every day (yes I have to boast, 'cause I feel lucky). Dylan, who was a regular artist I was a fan of, showed a very "down to earth" side and I therefore love him even more now. And also therefore I had to carry out an interview with him.

I've learned that everything is possible if you try hard enough and that everyone can fulfill their dreams no matter how difficult it might be. Thank you Dylan for opening my eyes these past days! 

Read the interview under the picture!



    

Name:
Dylan Lloyd

Age:
30

Residence:
United States of America

Snap: dylanlloyd923 

Insta: https://www.instagram.com/dylanlloyd1/

 

What did you dream about being when you were little? 

"Ever since I was little, I dreamt of being a famous singer. I dreamt of sharing my music with the entire world and singing in front of thousands of people. The fact that I've been able to share my music with the world and impact people positively, perform on television, and have multiple charting records on the iTunes Charts, have been the biggest blessings of my life. I thank God for every opportunity I've ever been given, and I feel incredibly lucky to be doing this."

 

How did you look at the world and life when you were young? 

"As a child I looked at the world through an artistic lens. I would hear full compositions of new music in my head at the age of 5, and all the way up until I was 18 years old I would teach myself multiple instruments such as piano, guitar, bass, and drums. I now play all of those instruments proficiently.  

During my childhood I submerged myself in the songs of Michael Jackson and Prince, they make up the foundation of my writing style.  I grew up in the most dangerous neighborhood in Chicago known as "Englewood", and was raised by my grandparents. My grandparents were strict but very loving and supportive, they didn't allow me outside most of the time in fear that I could be hurt, or killed. It was during this time that I would learn piano day and night, and I would hone my songwriting craft. Overall, my view on the world as a child was very innocent and optimistic, but simultaneously very cautious."

 

As you grow up, you realize that the world is sadly suffering from disease, war, evil and poverty. What event do you remember made you realize that the world is not as nice as you first tricked? 

"9/11...September 11, 2001 forever changed my entire perspective on the type of world I had been living in. For so many years I had grown up living in the bubble of my neighborhood protected by my grandparents. But for the first time ever, I came to the realization that my grandparents probably couldn't save me from every single type of danger in the world...some dangers in life I would have to discern for myself and make the right decision to avoid them."

 

Have you ever had a life-changing experience? 

"Absolutely, many many times. But the one particular moment that sticks out in my mind most was when I signed a music publishing deal. In the United States, music companies sign songwriters to deals called "Publishing Deals". When I signed the publishing deal, it gave me all kinds of financial opportunities that have changed my life for the better, it's what ultimately led me to doing an amazing collaboration with my friend Nader Guirat."

 

We humans make mistakes and we usually learn from it. We also hope to be forgiven when we fail. Are you good at forgiving and giving new chances? 

"I forgive people, and I don't hold grudges.  I pride myself in being able to do this, but I am also cautious. I think being cautious is a product of my upbringing. I am a very observant person, and I allow my feelings to guide every situation in life. If I feel that you are a great and genuine person, but you just simply made a mistake or we had a disagreement...I will always find it in my heart to forgive you and move forward to better the relationship. But if I feel like you're not a good person from within, I'll most likely distance myself from you and move forward in that respect."

 

What error could you never forgive?

As a celebrity, one assumes a big part here in life. Man reaches out to many people and has a unique opportunity to promote a message. What is your message to the world? 

"I can never forgive racism. I can never forgive bigotry. I can never forgive the murdering of innocent men, women, and children by terrorist groups. There are things that I just don't tolerate in life that are just evil...and the way I personally combat evil, is to publicly release music that is completely positive in every aspect.  For example, I just released a new music video for my song "You Probably Won't Hear This Song on the Radio", it has a powerful and beautiful message of love and unity but it also describes the problems of the world today. I explain that we can overcome hatred in our world if we let God guide us."

 

Often young people experience stress, anxiety and depression. They look at celebrities like their heroes and think that celebrity life is hassle free. what do you say about that? And how do you usually handle heavy periods? 

"It's a lot of pressure, mainly because the expectations are so high on every aspect of my career. But I'm able to balance the pressure out by injecting love from my fans into everything I do. My fans are so loving, and so wonderfully supportive of me, without their love and support, I would have quit the music industry a very very long time ago. My advice to anyone feeling anxiety, or pressure, or depression, is to constantly surround yourself around people that love you...like your family, or your friends.  Whatever religious beliefs you have...put yourself in the middle of your beliefs, and be at peace with what you believe in. Find your center, and put yourself in a place of holiness."

 

Your opinion about what's happening in the world now, and what do you think about using religion as an excuse to wars? Are you religious? How do you come along with people from different religions? 

"I am very religious, I was raised Catholic and I'm still Catholic to this day. Four different times in my life I have contemplated entering the seminary and eventually becoming a Catholic Priest. But each time I thought about becoming a priest, my love for music would intervene and I would  move forward with being a recording artist. So Christ and His teachings have always been the focal point of my life.

I respect all religions very much, and I respect everyone's right to their own religious beliefs.  We are all one people on this planet, and attempts to say otherwise are attempts to divide us. We are in a world filled with people trying to take advantage of the beauties of religion in order to wage an unjustifiable war on the innocent. It's inherently evil, and God sees their malintent. No matter what religion you follow...if you kill people and justify it under the banner of your religion...your not of true faith.  Religion doesn't kill people. People kill people.  And those that harm the innocent...those that prey upon innocent children...those that lead tyrannical lives and are malicious in nature...they will answer to God. We as the human race, have to band together in peace and love, and make sure that no matter what prevailing evils are out there, we can always be ready to push back against it."

 
All time favorite song? 

My all time favorite song is actually a Katy Perry song that's called "Chained to the Rhythm".  It's a song of social commentary and it speaks to the very issue of what's going on in our society today. I've always loved songs that talk about the world and global issues. It's part of the reason why Michael Jackson is my favorite Singer-Songwriter of all time. His songs "Heal the World", "Earth Song", "They Don't Care About Us", "Black or White", are all very socially conscious songs that ask us to band together as a people to fight injustice."

 

What are your plans for the future, both in private life and music career? 

"My plans right now are to continue seeing my fans across the world, and to go on tour this fall in America. I also have many songs that are about to be released this year, which include a new collaboration with Nader Guirat."

 

Say something to the norwegian people, please.

"Much love and respect to the people of Norway, I have ancestry from Norway, your country will always have a special place in my heart. My plans are to come there this year and meet with fans for the first time. God bless you all."

  


     

13

En kvinne, to personligheter

  • Publisert 16.05.2017 klokken 10:49

Det er ingen enkel sak å være en kvinne med to kulturer. Man vil jo alltid passe inn, og hvordan skal man passe inn i to kulturer som begge drar deg fra hver sin side så du skal velge dem? Innerst inne har du ikke lyst til å velge, du vil være deg selv, en kvinne med to kulturer, men er det gjort rom for det?

Du er oppdratt til å kle deg anstendig. Tunikaen din skal dekke rumpe og lår. Brystet skal være dekket og skuldrene og armhulene skal skjules. På bursdagsfesten til Anita skal alle jentene ha på seg den korte sorte. Du skal være med, og du har lyst til å ha på deg den korte sorte kjolen din du også. Den er fin, med blonder nederst og halterneck. Du tar den frem, tar den på deg og stiller deg foran speilet. Røde pumps? Eller kanskje beige? Begge passer fint og du synes du ser fin ut der du står. Men så stopper du opp... Folk pleier å ta bilder som de deler ut på sosiale medier. Dine bilder kan bli sett av pappaen din som har oppratt deg til å kle deg annerledes. Du tar av deg kjolen, henger den opp og tar på deg din mest komfortable pysj. Så tar du opp mobilen for å sende en melding til Anita, og beklage at du ikke får kommet. Men hva skal du bruke som unnskyldning? Anita vil tro at du ikke får lov til å dra på fest fordi du er muslim. Alle har jo dette i sine tanker, at muslimer ikke får lov til det ene eller det andre, og det er jo ikke sant! Pappaen din har sagt at det er Ok at du drar, så lenge du kommer tilbake før kl 20:30. Det beste er å ringe og få frem en hes stemme og ett par host, og si at du er syk.

 

Anita ønsker deg god bedring, og du legger deg i senga, under den varme dyna. Du sjekker Snap og ser på bildene dine venner har lagt ut. Mari har allerede lagt ut bilde av seg med kjolen hun skal ha på seg på festen. Den er fin. Hun ser fin ut i den. Morten har også lagt ut en snap. Han er på treningsstudio og løfter vekter. Morten er så kjekk. Du synes han ser bra ut, er morsom og har et kjempe fint smil. Er det Morten du egentlig vil ha, eller ønsker du generelt sett å ha en kjæreste? Du vet selv at du synes gutter med mørkt hår og brune øyne er kjekkest, det er slike som får deg til å snu deg etter dem for å ta en ekstra titt når de går forbi deg på veien. Så det er ikke Morten, du vil ha bare ha en kjæreste. Du dagdrømmer om det ofte. En som holder deg i hånda når dere er ute, setter seg med deg på benken i skolegården og får deg til å smile. En du kan snakke om når du og jentene samles. Men moren din har fortalt deg at du må være sky og sjenert ovenfor guttene, skole først og ekteskap etterpå. "Du skal ikke ha kjæreste for vi vil ikke at tante Samira skal snakke om oss og si at vi ikke har klart å oppdra vår datter til å frykte Allah", har mammaen din sagt.

Oppgitt, legger du fra deg mobilen og lukker øynene. Du drømmer deg bort. Du er på visning for å leie din første bolig. En liten leilighet som du og venninnen din Nadia er og ser på. Dere skal dele leilighet sammen og være selvstendige. Studielån og stipend skal hjelpe dere å betale husleie og dere skal dele på alt ellers. Du har så lyst til det. Være en ung og selvstending kvinne. Du vet du vil klare det, men du vet også at det aldri vil skje. Du må være med familien din, gi dem kjærlighet, passe på småsøsken og hjelpe moren din med husarbeidet. Du vil aldri flytte for deg selv! Når du først flytter ut fra leiligheten til faren og moren din, skal du rett inn i leiligheten til din mann. Og om du en dag skiller deg, så kommer du rett inn i dine foreldres leilighet igjen. Du vil aldri kunne være selvstendig på denne måten.

 

En melding tikker inn på telefonen. Nadia spør om du er på vei til Anitas fest? Du ringer opp og forteller at du stod over. Du kan fortelle Nadia sannheten, for hun er i samme situasjon som deg. En ung kvinne med to kulturer. Hun forstår deg godt. Selv var ikke Nadia invitert på festen, fordi Anita på forhånd visste at hun ikke skulle komme. Anita og Nadia har gått på samme skole lenge, både på barneskolen, ungdomsskolen og nå på samme videregående. Nadia har aldri vært med på fest eller på andre aktiviteter etter skoletid. Anita vet at Nadia ikke får lov, så hun inviterer ikke Nadia lenger. Du har ikke lyst til å havne i samme situasjon som Nadia. Du ønsker å passe inn og du ønsker veldig å bli invitert og å delta på ulike ting. Men hvordan skal du få det til?

Tidligere var ikke det et problem, for du gikk på en skole med 90% utenlandske barn og du følte ikke presset. Alle var i samme situasjon. Du ønsker å endre dette, for det er ikke sånn at du gjør noe feil! Du ønsker bare å passe inn. Du er lei av å gå ut med lange gensere, for så å ta genseren av i heisen og gå til skolen med en topp og jeans. Du er lei av å låne eyeliner av de andre jentene på skolen og lei av å vaske ansiktet og ta på genseren før du skal hjem igjen. Du er rett og slett lei av å leve et dobbeltliv!

 

Nadia forstår deg godt, forskjellen er bare at hun har akseptert å være i situasjonen hun er i, mens du heller vil passe inn blant de andre. Du har lyst til å være deg selv. Du har lyst til å besøke venner, være med jentene på kino, sjekke opp gutter og ha overnattingsbesøk. Problemet er at du samtidig ikke har lyst til å trosse din familie, føre skam over dem og gjøre at de blir skuffet over deg, for du er jo så glad i dem, og du vet at alt de gjør mot deg, er nettopp fordi de elsker deg så høyt og ønsker at du blir en voksen kvinne som er respektert av samfunnet. De ønsker å vise deg frem som sin store stolthet. De ønsker å vise hvor godt de har klart å ta vare på deg.

 

Morgenen dagen etter, tar du deg en matbit på kjøkkenet. Moren din spør om du er klar til bryllupsfesten dere skal på neste helg, der vil møte moren din sine venninner. Du vet at moren din vil ha deg med for at du skal bli sett av disse kvinnene, i tilfelle en av dem har en sønn, og du vet at du derfor må være på ditt beste, pen og vakker. Det er den eneste anledningen du vet du får lov til å sminke deg, og ta på deg korte kjoler, for det er bare kvinner der. Det er egentlig ikke på denne måten du har lyst til å treffe din fremtidige mann, men du aksepterer på grunn av kulturen deres. En melding tikker inn på din telefon, Anita ønsker å høre om det går bedre med deg. Du svarer at du er litt bedre, men ikke helt.
Moren din spør hvem det er du tekster med, og du svarer Anita. Moren din spør hvorfor du ikke dro på festen i går, og du svarer at du bare ikke hadde lyst. Du vil ikke såre henne og si at du ikke dro på grunn av at du føler du ikke passer inn på grunn av klær, tidsfrist på å komme hjem og slikt, for disse reglene er ikke satt opp for å irritere deg, de er satt opp for å beskytte deg, og det forstår du selv om du er uenig i dem. Dette er ditt dilemma, du er en ung kvinne med to kulturer og du tilhører begge. Du passer ikke fullt inn i noen av dem, og du føler deg ikke forsått noen steder. Du respekterer begge kulturene og vil være en del av begge, men hvordan?

 

Hvor mange er det som kjenner seg igjen i dette? Selv jeg, som blir sett på som en sterk, selvstendig kvinne, sliter fortsatt mellom to kulturer. På en side ser jeg på det som en ressurs som jeg kan bruke i mange sammenhenger, men på en annen side, er jeg sliten av å ha to personligheter som må komme frem avhengig av hvem jeg er med. Den muslimske kulturen forventer at jeg skal ha fordommer mot homofile, alkohol, sex utenfor ekteskap og lignende, mens sannheten er at jeg ikke bryr meg om hva andre gjør med sine liv. Seksuell legning, jomfruhinne og andre slike faktorer er virkelig ikke noe jeg bryr meg om når jeg velger venner. Visse mennesker liker ikke å høre min mening om dette, for det er forventet at jeg som muslimsk kvinne skal ta avstand fra "slike mennesker", og deres handlinger. Jeg som muslimsk samfunnsdebattant burde få fram stemmen deres om at slikt er haram.

Utenlandske menn som henvender seg mot meg forventer enten at jeg er for fri eller for religiøs, mens jeg egentlig står midt mellom disse to stadiene. Og jeg er ikke alene om å slite med dette, for realiteten er at mange kvinner med utenlandsk bakgrunn ikke klarer å være i et fast forhold fordi de ikke føler seg forstått. De vil ikke ha menn med mye autoritet og kontroll, men de vil heller ikke ha menn med altfor lite forståelse for hennes verdier og grenser. 

På grunn av mine holdninger i samfunnet og i hverdagen, blir jeg tydeligvis sett på som hore av enkelte, mens andre ser på meg som for religiøs og gammeldags. Og de eneste som virkelig forstår hvordan jeg har det, er de som er i samme situasjon eller som kjenner folk i samme situasjon.

Her er et eksempel på noen meldinger jeg får inn:


 

3

Likestilling?

  • Publisert 03.05.2017 klokken 11:25

Lovene i Norge sier at vi er likestilt, men er vi virkelig det?

 

Den siste tiden har feminisme vært diskutert mye, og to ganger de siste månedene har jeg hørt litt om menns rolle og feminismen i foredrag og debatter.

Dette innlegget skal handle litt om menn og feminisme i det utenlandske miljøet, for fortsatt er det slik i mange kulturer at det er skam når menn støtter-, eller snakker om problemer i feminismen. Og hva med når de blir utsatt for "kvinneproblemer"?

 

Spiseforstyrrelse:

I de fleste av disse kulturene skjuler menn problemer som spiseforstyrrelser, voldtekt, trakassering og lignende, fordi det er skamfullt for menn å være "det svake ledd" og å ha "kvinneproblemer". De skal hele tiden fremstå som sterke, for det er skamfullt å være noe annet. De skal aldri innrømme at de har problemer som også kan være kvinneproblemer, og det er trist at det faktisk er menn som opplever slike situasjoner og som ikke oppsøker hjelp eller snakker om det fordi det er tabubelagt.

Vi har alle lagt merke til at spiseforstyrrelser av noen blir presentert og oppfattet som kvinnelidelser, og det er trist med tanke på mennene som har en spiseforstyrrelse. Det at vi ofte relaterer spiseforstyrrelser til kvinner, og tror at det oftest er kvinner som sliter med kroppspress, gjør at vi minsker menns sjanser til å oppdage- og innrømme sykdommen, og å få hjelp. Mange menn vet ikke at de har en form for spiseforstyrrelse og oppsøker derfor ikke lege for hjelp, og enda flere sliter med å akseptere at de har en spiseforstyrrelse fordi de tror at dette kun skjer med jenter. De frykter å ikke bli tatt på alvor, selv om de vet at de sliter.

Dersom du ikke vet at du har en spiseforstyrrelse, er det umulig å be om hjelp!

Forskning fra de siste ti årene sier at langt flere menn har symptomer på spiseforstyrrelser enn tidligere antatt og at de har et noe annerledes symptombilde enn kvinner.

Og hvis vi i Norge, i et land med likestilling mellom menn og kvinner, sliter med denne innstillingen, hvordan er det da for menn fra andre kulturer som hele tiden skal virke sterke, maskuline, fryktløse og dominerende? Hvordan skal de oppdage en slik sykdom? Hvordan skal de innrømme at de har en spiseforstyrrelse?

 

Utdanning:

Mange gutter i det utendlandske miljøet blir presset til å ta en utdanning som gir høy status. Jenter blir ikke utsatt for det samme, fordi i foreldrenes øyne, skal mannen forsørge familien, og kvinnen blir til syvende og sist hjemmeværende.

Den 14.10.16 var jeg og Asad qasim på God Morgen Norge og snakket om nettopp det at mange i det utenlandske miljøet ikke tar yrkesfag. Sannheten er at mange gutter blir presset til å bli advokater, leger og ingeniører fordi det er en konkurranse mellom familiene om hvem som har den høyeste statusen. Mer fra intervjuet kan dere se her: http://www.tv2.no/v/1074987/

 

Vold:

Vi vet at det fortsatt finnes menn som skylder voldtekt på jentas oppførsel og klærne hun har på seg, og glemmer å peke fingeren mot mannen som ikke klarte å kontrollere seg selv. Mange kvinner tar derfor ikke kontakt med politiet og helsevesenet i frykt for å få skylden. I den utenlandske kulturen tenker kvinnen også på sitt rykte, familiens rykte og hvilken skam en slik episode kan føre med seg.

Da jeg i fjor skrev om en episode med seksuell trakassering på Mela festivalen, fikk jeg kommentarer som: "hva gjorde du der? Hva hadde du på deg? Hva gjør en muslimsk kvinne på et slikt sted? Du ba sikkert om det selv!"

Grunnen til slike kommentarer er at det dessverre finnes folk som er oppdratt til å se på kvinner som et vandrende objekt og til å respektere mannen uansett hva han gjør.

Det er ikke til å legge skjul på at kvinner og menn i den utenlandske kulturen ser på menn med respekt og i mange av disse kulturene er kvinner mindre verdt. Men hva når bildet snur seg? Hva skjer når en mann blir utsatt for trakassering, vold eller voldtekt av kvinner?

Menn utsatt for vold av kvinner frykter å ikke bli trodd! De få som får hjelp på krisesentre eller av politiet frykter at ingen vil tro på at det er en kvinne som har slått dem.

De fleste mennene som blir utsatt for vold av kvinner skammer seg for det, fordi en slik episode rimer dårlig med deres egne og samfunnets ideer om hva en mann er og skal være.

En av personene jeg pratet med i fjor angående dette emnet sa: "I min kultur er det skam å fortelle at en dame har slått meg. Jeg turde ikke å slå tilbake heller, fordi hun da vil anmelde MEG for vold". 

Og sannheten er faktisk det at om han hadde forsvart seg og brukt vold tilbake, så ville samfunnet snudd på bildet og heller trudd at det var han som utsatte henne for vold først og at hun forsøkte å forsvare seg selv.

Det finnes dessverre lite forskning og kunnskap om vold mot menn i nære relasjoner. Det er først og fremst problemstillinger knyttet til vold mot kvinner som har vært prioritert.

Selv om det er gjort lite forskning på menn som opplever fysisk og psykisk vold fra sin egen partner, antar forskere og fagfolk at flere tusen menn lever under slike forhold i Norge.

- Når det gjelder partnervold mot menn er det mest psykisk vold det er snakk om, eller at menn selv bagatelliserer den fysiske volden de blir utsatt for fordi de ikke anser den som farlig, sier mannsforsker Jørgen Lorentzen ved Senter for kjønnsforskning, Universitetet i Oslo.

- Men det betyr ikke at kvinner ikke slår, for det gjør de også. Den psykiske volden er uansett den verste, uavhengig av kjønn, fordi den setter dypest spor. Og er det vold der, er det alltid psykisk vold - det andre kommer bare i tillegg, sier krisesenterleder Miriam Rasch ved krisesenteret i Hønefoss  

Og igjen, hvis menn fra et land med likestilling sliter med disse tankene, hvordan skal menn fra utenlandsk bakgrunn takle en slik situasjon da? I mange av disse kulturene skal menn være maskuline og kontrollerende, hvordan skal han innrømme at bildet er snudd? Vil han bli trudd? Hvem skal støtte ham gjennom fasen? Og hvis noen tror på hendelsen, vil de miste respekten for ham? 

Det er bare å innrømme at vi ofte hører om vold mot kvinner og lite om vold mot menn, fordi menn ikke tør å snakke om det, og ikke fordi de ikke blir utsatt for det.

 

Tvangsekteskap:

Når vi snakker om tvangsekteskap så snakker vi vanligvis om unge jenter som blir giftet bort uten deres samtykke. Men visste dere at utrolig mange unge menn også blir giftet bort? Mange unge menn blir spleiset med kusiner eller andre familiemedlemmer mot sin vilje, og for å ikke miste sin familie, gir de opp pga press. De fleste av de som blir utsatt for tvangsekteskap har blitt utsatt for autoritær oppdragelse og streng disiplin. I følge SEIF (Selvhjelp for innvandrere og flyktninger) er 35%  av alle som oppsøker hjelp for å unngå tvangsekteskap, gutter. Røde kors melder at én av fem som tar kontakt om tvangsekteskap er gutter eller unge menn.

Flere og flere homofile opplever dette problemet i det utenlandske miljøet, da flere av disse unge mennene blir giftet bort til jenter for å motbevise ryktene eller for å feie skammen under teppet.

Og fordi vi ser på tvangsekteskap som jenteproblem, er det sikkert utrolig mange unge gutter som kvier seg fra å søke hjelp i frykt for å ikke bli tatt på alvor.

 

Så mitt spørsmål er, hvilken likestilling snakker vi om? Kvinner og menn er ikke likestilte, og de sliter med sine problemer på hver sin side.

38

Muslimene har misforstått islam

  • Publisert 03.04.2017 klokken 16:32

I forrige uke skrev jeg et blogginnlegg med min begrunnelse for hvorfor jeg sluttet å bruke hijab. Det tok ikke lang tid før innlegget ble republisert i ulike aviser og enda kortere tid før reaksjonene strømmet inn.

Jeg var godt forberedt på mye hets, men det som overrasket meg sinnsykt er reaksjonen til enkelte såkalte muslimer. Jeg måtte til og med fjerne noen venner fra Facebook og blokkere andre.

Her er noen få av meldingene jeg fikk og som jeg ikke ønsket å publisere:









Det som gjør meg irritert og sint er de muslimene som klappet i hendene hver gang jeg som samfunnsdebattant sa at hijab er et frivillig valg, nå reagerer meg å kalle meg vantro, svin, hore m.m. De lager til og med kampanjer mot meg og slike som meg. De muslimene som heiet på meg da jeg sa at kvinner selv må bestemme hva de vil gå med, om det er hijab eller bikini, er de samme som nå dømmer meg da jeg valgte fritt.

Jeg skal ikke påstå at jeg kun forventet positive tilbakemeldinger, men jeg skal ærlig innrømme at dette vekket meg! Muslimene som sier de står for frivillig valg av klær, gjør egentlig ikke det! De skjuler seg bak sin finger. 

Det folk ikke forstår er at valget om å ta av seg hijaben er det vanskeligste jeg har gjort i mitt liv. Hijaben var en del av meg, min identitet og personlighet. Det var som en beskyttelse for meg. Likevel føltes det mot slutten som om jeg var fengslet. Det føltes som om jeg ikke fikk puste og jeg ble rett og slett deprimert av tanken på hvordan jeg ikke passet inn noen steder i dette samfunnet. Det føltes som om jeg ble behandlet mindre enn det minste mennesket på jord. Jeg måtte til slutt finne meg selv og søke etter Gud på min måte. 

Når jeg tenker på Gud, tenker jeg Den barmhjertige og tilgivende, når jeg ser menneskene som dømmer meg, ser jeg kun ondskap.

I en lukket gruppe på Facebook skrev en kvinne at folk ikke må vise støtte til meg, for da oppfordrer de til synd. De som velger å ta av hijaben og de som støtter kvinner som tar av hijaben, oppfordrer altså til å begå synder.

Skal vi la hijab være tvang da? Var det ikke dere som klappet meg på skulderen hver gang jeg i media sa at hijab er frivillig? Hvilken dobbeltmoral kjører dere egentlig? 

I samme gruppe skriver en kvinne at man må skjule sine synder fordi dette har en stor smitteeffekt på andre og at vi kvinner som har tatt av hijaben burde skjule dette. 

Hvor skal jeg gjøre av meg liksom? Hvor skal jeg skjule meg for å gjøre dere fornøyde? Hva er det jeg må gjøre? Kappe av meg hele hodet for å tilfredsstille folk? 

Det jeg virkelig ikke klarer å forstå er hvordan mitt valg om å ta av meg hijaben har påvirket disse muslimene? Hvordan ble deres liv direkte truffet av mitt valg?

Dere kaller meg en skam, men den virkelige skammen er deres handlinger med baksnakking, dømming, banning, nedverdigende blikk og dobbeltmoral!

Jeg vil avslutte med det profeten Jesus sa: "Let him who is without sin cast the first stone." Eller på arabisk: "من كان منكم بلا خطيئة فليرمها بحجر".

La folk leve og overlat dømmingen til Gud! 

76

Hijaben er dessverre lagt på hylla

  • Publisert 28.03.2017 klokken 14:03

Jeg skulle aldri nå dette punktet. Jeg skulle aldri være jenta som ga opp hijaben. Jeg skulle være den som kjempet for at hijaben skulle bli en normal ting i Norge, men slik ble det ikke.

For to måneder siden bestemte jeg meg for å ta av meg hijaben. Jeg satte meg ned med meg selv flere ganger og diskutere om dette er noe jeg virkelig ville og om jeg var klar for det. Jeg måtte prate med flere venner og høre hva de tenkte. Blant dem jeg snakket med er Malika Bayan som sa at hun tenkte på det samme. Mine gode venner sa at de ville støtte meg uansett hvilket valg jeg tok, noe som gjorde at jeg følte meg klar for å prøve det ut.

Jeg som har gått med hijab i 20 år, skulle nå plutselig forsøke å gå uten.

Den første turen uten hijab ble en biltur til Drammen. Gikk litt rundt der og følte på det. Jeg husker godt at jeg tekstet Malika og skrev at det kjentes rart, som om alle så på meg og visste hvem jeg var og hva jeg gjorde.

Noen dager senere var valget tatt: Jeg klarer ikke lenger å gå med hijab, men hva skal folk si?
En jeg snakket med om dette sa til meg; Hvem er folk? Det er mennesker som deg og meg, det er mennesker med positive og negative sider. På samme måte som de dømmer oss, dømmer vi dem. Folk har ingenting å si.

Likevel var valget vanskelig selv om det føltes riktig.
Jeg har jo vært i media og kjempet for hijab... Dette kom jeg til å fortsette å gjøre, men hvordan skal folk se på det? Hvordan vil de reagere? Hva vil de si?

La meg fortelle hvorfor valget ble tatt:
Hijab som kun er et to meter langt stoff ble til slutt en byrde. Tidligere i mine yngre år, var folk mer nysgjerrige enn skremte av hijaben. Litt og litt ble det rettet mer og mer negativt bilde på hijab og jeg merket mot slutten at folk både skrev og sa mye stygt. Jeg ble sammenlignet med en terrorist hver eneste dag! Jeg fikk kjeft både på Facebook, her på bloggen og ute nesten hver eneste dag. Mot slutten føltes det tungt å gå ut, for jeg visste at jeg ville få stygge blikk, at folk ville sette seg andre steder på T-banen enn ved siden av meg, at jeg ville høre en eller annen negativ kommentar. Det ble så tungt at jeg ofte stod foran speilet og gråt, jeg ville ikke dette mer! Mot slutten ville jeg bare forsvinne i mengden og leve livet på en helt annen måte enn jeg gjorde.

Presset ble så stort at jeg kjente jeg ble smådeprimert og ringte ofte venninner og gråt, for selv om jeg visste at jeg var en sterk person til å takle negative kommentarer, så ble presset så stort at jeg ikke klarte det mer... En god venninne sa til meg at Gud ikke ønsker at vi skal ha det tungt. Hun sa at hijab ikke skal være en tung psykisk belastning og at hun støttet meg i valget mitt. Hijab er noe som skal komme fra hjertet.

Jeg satt og tenkte at jeg som 11-åring tok på hijab for å komme nærmere Gud. Det var noe jeg gjorde for Gud og ikke for noen mennesker. Mot slutten ville jeg ta av hijaben, men jeg gikk med fordi jeg fryktet rekasjoner fra folk... Jeg brukte den altså ikke for min del, og ikke for Guds skyld... Men var jeg tøff nok til å ta i mot de kommentarene som ville komme som resultat av dette valget?

Svaret er ikke helt...
Jeg gikk uten hijab en stund uten å oppdatere sosiale medier med det. Sluttet å blogge og ville bare føle og kjenne på det. Det tok ikke lang tid før Malika kom ut i media med nyheten om at hun hadde tatt av seg hijaben. Jeg satt spent bak PCen og fulgte med på kommentarene, og det tok ikke lang tid før det kokte i blodet.

For det første reagerte jeg på setningen "kastet av seg hijaben". Man kaster ikke hijaben av seg, man velger å ta den på og man velger å ta den av. Så reagerte jeg på alle som lekte moralpoliti og skulle fortelle Malika hva som var riktig og hva som var galt. Hvem var de for å dømme? Det er hun selv som vet hva som er riktig for henne selv, og ingen visste hva grunnene hennes var!

Dette skremte meg litt, for personlig var jeg ikke klar for en slik storm. Jeg tok derfor valget om å ta dette sakte men sikkert. Jeg unngikk å poste ut bilder en periode, og startet sakte men sikkert å hinte. Da folk sendte meg spørsmål og/eller kommentater unngikk jeg å svare. Så fortsatte jeg å legge ut bilder litt og litt til folk forstod det.

Dessverre slapp ikke jeg heller unna de negative kommentarene. Hodne og hennes følgere hadde en stor del av dette, da jeg ikke slapp unna kommentarer fra dem og ting ble bare verre og verre for hver dag. At voksne mennesker kan sitte bak en skjerm og direkte mobbe, true og dømme andre er for meg helt sykt. Det føles som om folk vil dømme meg uansett hva jeg gjør. Jeg var ikke bra nok da jeg gikk med hijab (ektreme høyre mente jeg er terrorist og farlig, og ekstreme muslimer mente jeg bærer hijaben altfor feil og er en skam), og nå er jeg heller ikke bra nok (ekstreme høyre tenker jeg nå har våknet fra marerittet islam, og ekstreme muslimer tror jeg har løpt fra islam til noe som skal få meg brent i helvette).

Sannheten er det at jeg fortsatt er muslim, og nå er jeg til og med mer praktiserende enn før, jeg dekker bare ikke håret og ønsker ingen negative blikk fra noen lenger. Jeg ønsker ikke å bli dømt og pekt på. Jeg ønsker ikke å bli sammenlignet med terrorister og IS. Og vet dere hva? Dette er sykt trist!!!!

Det er trist at kvinner føler seg så presset til å kle av seg! Det er trist at kvinner ikke kan bli respektert og behandlet på en normalt måte for valgene de har tatt! Det er trist at man ignorerer det kvinner har i hodet og fokuserer på det kvinnen har på hodet i steden for! Det er trist at kvinner blir sett på som et vandrende objekt, hvor alle andre enn henne selv skal velge hva hun skal gå med og ikke! Men ja, presset kan bli for stort, selv for en som sa hun skulle takle alt!

Så er det noen som spør, hva sier familien din til det?
Moren min har alltid vært en person som støttet meg i mine valg. Hun har faktisk ikke kommentert dette og hun ser at jeg er en kvinne som gjør det som er riktig for meg selv. Hun vet at hun oppdro meg til å bli en kvinne som tar egne valg og som står for dem.

Jeg skriver dette med et tungt hjerte. Det var ikke slik jeg ønsket at ting skulle gå, men slik ble det! Og ja, jeg har det bra nå. Jeg er fortsatt meg og jeg har fortsatt de samme verdiene. Jeg kommer til å fortsette å kjempe for hijab, feminisme og kvinner av alle slag.
Jeg er mer enn noen sinne klar for å starte arbeidet for å hjelpe kvinner, med min nye organisasjon NOK som jeg driver sammen med tre andre flotte jenter.

Til slutt vil jeg si takk for støtten til alle dere som virkelig har gitt meg en klapp på skulderen og muntret meg opp. Takk til alle dere som forstår og som lar meg leve slik jeg vil uten å være dømmende.

 



 

10

World Hijab Day

  • Publisert 01.02.2017 klokken 16:58

Hei på deg!

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere alle hijabister med Hijabdagen! 

Hijabdagen er en åpen invitasjon til folk, både muslimer og ikke, til å prøve hijab. Det er for meg viktig å påpeke at jeg ikke er FOR at alle skal gå med hijab, ei heller er jeg FOR et forbud. 

Det jeg heier på og støtter er at kvinner selv skal avgjøre hvor mye/lite klær de ønsker å ha på kroppen, samt at jeg forsvarer folks rett til å dekke seg til av religiøse grunner.

Jeg håper at World hijab day kan bli en dag hvor ikke-muslimer kan forstå hijab og hijabister litt bedre.

Ha en flott dag!





 

0

Markeringen #MuslimBan

  • Publisert 31.01.2017 klokken 21:21

I dag deltok jeg og min venninne Nadine på solidaritetsmarkering mot #muslimBan.

Jeg har ikke vært i USA og har ingen planer om å dra dit, men hele tankegangen med å forby visse mennesker inngang i landet, basert på hvilket land de er fra, med unnskyldningen å beskytte USA, er patetisk, dum, krenkende og rasistisk.

Vi må ikke godta at én mann som er islamofob, homofob, nazist, rasist, fascist og egoist skal ødelegge for menneskeheten.

Våre politikere, med Erna Solberg på toppen bør gjøre noe, og derfor samlet vi oss i dag. For hvordan kan en mann med foreldre som ikke er ekte amerikanere, styre et land som er tatt fra det opprinnelige folket, forby at andre tråkker inn i det?

#nomuslimban 

Her er noen bilder:



 

 

Erna stod et lite minutt ved vinduet og så ned.

Abid Raja

Mehtab Afsar


 

3

Dagens look

  • Publisert 26.01.2017 klokken 09:29

God morgen godtfolk!

I dag kjører jeg en leopard og gull stil.

Hva synes du?

Hijab og haøs er fra Hijabhus Norge

Overdel fra Gina Tricot

Boots fra Dinsko

Smykker fra Cmyk











 

1

Forrige uke + helg

  • Publisert 25.01.2017 klokken 13:49

Hallais.

Åssen har du det i dag?

Jeg har hatt litt hektiske dager den siste tiden, men helgen var en god tid for å være med venner og datter.

I forrige uke jobbet jeg mye med et prosjekt som tar mye av oppmerksomheten min nå til dags. Dette blir forhåpentligvis avslørt den 06.02.17. Inntil da, er det mye å gjøre for å få alt på plass.

I helgen overnattet jeg hos en venninne. Hun har 4 nydelige jenter, og Janet kom godt overens med de.
Her er noen bilder fra den siste tiden.







 

4

Hijabhus Norge

  • Publisert 20.01.2017 klokken 08:15

Halla!

Jeg har blitt sponset med turbanhijaber fra Hijabhuset i Oslo etter at jeg byttet litt på hijabstilen min. Dette er enkle hijaber som man tar over hodet, uten å måtte snurre det rundt og feste noe fast.

Her er 3 av disse turbanhijabene, så viser jeg resten i morgen.

Hva synes dere?







 

13

Migrene

  • Publisert 18.01.2017 klokken 16:05

Jeg har de 4 siste årene vært veldiiiiig plaget av migrene. Får mellom 3-4 anfall per måned, og migrenemedisinene jeg har fått gjør at jeg blir slått helt ut i to dager. Da klarer jeg bokstavelig talt ikke å stå opp av sengen pga trøtthet og utmattelse, noe som fungerer utrolig dårlig når man er alenemor. Auraene mine (det jeg merker rett før migrenen kommer) er at jeg mister sidesynet, blir utrolig lydsky og stammer når jeg snakker.

For ca 5 måneder siden leste jeg at noen hadde prøvd botox mot migrene. Jeg tenkte at det er verdt et forsøk og bestilte derfor en time til en nydelig sykepleier som jobber i Aesthetic i Oslo. Hun hadde hjulpet meg med et annet problem tidligere, og jeg visste at hun er flink. 

Etter at jeg fikk min botox behandling føltes det som hodet ble 100 kilo lettere, selv om jeg på behandlingsdagen ikke hadde migrene. Litt hodepine hadde jeg samme kveld, men så forsvant den helt! Og den har vært borte i 5 hele måneder!!!! Noe som er helt utrolig for en som er vant til å ha vondt 2 dager i uka.

I går tok jeg en ny dose, da dette skal fornyes hver 5-6 måned.

Jeg søkte i november 2016 om å få dette dekket av staten, men fikk i begynnelsen av januar svar om at man må ha 8 anfall i måneden (2 i uka) for å få det dekket, så da tar jeg dette privat. Det er verdt hver eneste krone!

Har du migrene? I så fall, hva er dine auraer og hva gjør du?



 

5

Babyshower

  • Publisert 15.01.2017 klokken 20:28

I går overrasket jeg og min jentegjeng en venninne som er gravid. Hun heter Najwan.

Det startet med at Salwa ringte Najwan og ba henne komme ut fordi hun hadde noe viktig å snakke om. Najwan hadde egentlig ikke lyst, for hun har besøk av moren sin som hadde kommet fra USA (vi hadde sagt i fra til moren), men Salwa maste seg til en time.

Vi andre dro dermed hjem til Najwan, moren hennes slapp oss inn, og vi startet pyntinga. Vi hadde tatt med mat og kaker, og det ble en utrolig fin fest med musikk, dans, konkurranser, latter og moro.

Her er noen bilder.

Hva har du gjort denne helgen?
 



 

















 

 

 

 

 

 

 

 

Laial Ayoub

Samfunnsdebattant med mye på hjertet. Følg meg gjerne på: Facebook: facebook.com/laial.janet Instagram: laialayoub Snapchat: laialayoub


Legg meg til som venn

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits