0

Hva vil folk si

  • Publisert 09.10.2017 klokken 16:09

Denne saken ble først publisert her: https://antirasistisk.no/eksterne-skribenter/hva-vil-folk-si/

Hva vil folk si?

 

En både viktig og aktuell film fra Iram Haq om skam og ære.

 

På torsdag var jeg og så på førpremieren til filmen «Hva vil folk si», en film som handler om det å vokse opp med to kulturer, være utsatt for sosial kontroll og æreskultur.

Historien om 16 år gamle Nisha minner om livet til mange jenter som vokser opp med to kulturer, og hvor det er vanskelig å finne sin identitet fordi man dras mellom foreldrenes forventninger til hvem de skal være, og forventningene de har til seg selv og livet de ønsker å leve.

Filmen viser hvordan faren til Nisha oppdager at Nisha har en kjæreste og reagerer med vold mot Nisha og kjæresten hennes. Barnevernet bli varslet og Nisha blir tatt fra sine foreldre. Når «folk» begynner å snakke om og til familien om hvor dårlig deres datter har oppført seg, og hvilken skam hun har brakt over familien, ender faren til Nisha opp med å sende Nisha til Pakistan hvor hun skal lære å være en «ordentlig» jente.

I Pakistan bor Nisha med familien til faren sin og mister litt og litt sin egen identitet, drømmer og forhåpninger om livet. Når Nisha blir tatt for å ha en kjæreste der også, blir hun utstøtt av familien, og faren blir tvunget til å ta med sin jente tilbake til Norge.

Denne gangen lever Nisha helt annerledes enn hva hun gjorde før. Hun må kle seg på en bestemt måte, blir tvunget til å bytte skole, blir fulgt av faren til og fra skolen, må dele soverom med søsteren og hun blir tvunget til å lyve til barnevernet som fatter mistanke om at noe er galt.

Når hun til slutt blir forsøkt giftet bort, tar Nisha mot til seg og rømmer fra sin familie.

Som liten vokste jeg opp med to veldig ulike kulturer. Min mor hadde vokst opp på en bestemt måte i sitt hjemland, og det var derfor den type oppdragelse som var normal for henne å gi meg. Jeg skulle holde meg unna gutter og hun hadde forventninger til hvor godt jeg måtte gjøre det på skolen. Jeg gikk kledd på en bestemt måte (skjule mest mulig) og måtte passe på hvem jeg snakket med, hvor høyt jeg snakket og hva jeg uttalte meg om. Som Nisha, gjorde jeg også mye i skjul og håpet at min mor aldri ville finne ut av det. Der og da føltes det som om jeg hadde to personligheter, en som jeg brukte hjemme med familien, og en som var meg selv, og som jeg brukte på skolen og blant venner.

Da jeg noen ganger ble tatt for å være en uregjerlig jente, ble min mor ennå strengere og jeg ble mer kontrollert av både henne, slektningene mine og folk som kjente til oss. Ofte er det dessverre slik for sånne jenter som oss at hvis foreldrene oppdager noe, kan straffen være mild, men om de sosiale omgivelsene rundt oppdager det, blir straffen større. Den sosiale kontrollen påvirker våre miljøer utrolig mye, og vi hører ofte våre foreldre si til oss «hva vil folk si» om de finner ut at du har oppført deg på den måten.

Det er viktig å påpeke at foreldrene til jentene som oppdras på denne måten, ikke ønsker å være slemme. De har stor kjærlighet for sine døtre, men er redde for at døtrene skal bli for «vestlige» og for at de skal bringe skam over familien. De anser sine handliger som «det beste for jenta».
Familiens ære blir en tung byrde som jentene må bære over sine skuldre fra de blir født til dagen de forlater livet. Alt jentene gjør og sier må være kontrollert, for hun har familieæren med seg over alt, og denne må bli beskyttet.

I år har sosial kontroll og æreskultur blitt diskutert og belyst mye mer enn hva det har blitt tidligere. Vi snakker ofte om det og viser at vi tar avstand fra slik oppdragelse som gir våre jenter skadelige virkninger for resten av livet. Men gjør vi nok for å stanse det?

Jeg kom til Norge i 1989. Den oppdragelsen jeg fikk, og den splittelsen jeg følte som barn/ungdom, er den samme som jeg ser hos mange jenter i dag. Forandringene som har skjedd er ikke mange, kanskje bortsett fra at jentene nå har foreldre som kan det norske språket mer enn hva foreldrene våre gjorde på den tiden.

Fortsatt er det jenter som tar av seg den lange tunikaen når de går ut døra hjemmefra, og gjemmer den i skolesekken, for så å ta den på igjen før de skal hjem. Fortsatt er det mange jenter som må lyve om hvorfor de ikke får blitt med sine venner på fritidsaktivitetet og som ikke får lov til å være like sosiale som andre ungdommer er. Fortsatt er det jenter som ender opp med å bli sendt på oppdragelsestur til sine hjemland for å lære å bli husmødre og «verdige» jenter. Fortsatt er det jenter som blir omkjært for holde kontroll på deres seksuelle liv. Og fortsatt er det jenter som enten blir tvunget til å gifte seg, eller blir presset til det.

Vi skaper jenter uten personlighet: Resultatet av denne sosiale kontrollen og æreskulturen er at vi oppdrar jenter som ikke evner å bestemme over egen kropp og eget liv. Jentene blir kontrollert av familien fra de er små og overlater denne kontrollen til mannen når jentene gifter seg. Og i følge de sosiale omgivelsene til jenta, er det dette som da er normalt. Resultatet av det igjen er at denne sosiale kontrollen går i arv.

Den sosiale kontrollen har utrolig mye makt over noen miljøer, og vi retter oss ofte mot ofrene og forteller dem at de må bryte ut, men er det så enkelt? Dessverre har samfunnet gang på gang sviktet disse jentene, for ingen ofrer dem nok beskyttelse når de først bryter ut og blir utsatt for trusler eller kidnapping til andre land. Vi svikter også med å forklare og normalisere hvordan livet til norske ungdommer er til disse foreldrene, og vi svikter med å straffe de som utsetter jentene for vold, enten det er psykisk eller fysisk.

«Hva vil folk si» viser oss hvor viktig det er å ikke bare snakke ut om problemet, men om å handle. Det er handling som må til om vi skal redde jentene våre fra å ende opp som kontrollerte koner som aldri har klart å velge egne veier.

  

   

 

 

 

 

0

Hva vil folk si

  • Publisert 06.10.2017 klokken 13:53

I går var jeg med mange venner og så på den beste norske filmen jeg noen gang har sett "Hva vil folk si".

Jeg skal ikke avsløre filmen for dere, men kan si at den handler om sosial kontroll, æreskultur og det å bli dratt inn i to ulike kulturer uten å klare å finne seg selv.

Jeg kjente meg selv igjen i så mange deler av filmen. Den vekka så mange minner.

Jeg anbefaler dere alle å se filmen, men ta med noen servietter å tørke tårene med, for den er veldig, veldig sterk!

0

Justisministeren er på saken!

  • Publisert 02.10.2017 klokken 16:26

Hei igjen!

Justisministeren hsr snudd og skal ta saken min på alvor.

Jeg er både glad og trist.

Glad fordi det kanskje nå blir gjort noe og at det kanskje er starten på en varig endring.

Trist fordi man faktisk må til media før ting blir tatt på alvor.

Les her:

https://www.minervanett.no/justisministeren-ta-politiets-trusselhandtering/

4

Jeg kan ikke nekte deg å bruke ytringsfriheten din, men det er kanskje ikke så lurt.

  • Publisert 02.10.2017 klokken 11:28

https://www.minervanett.no/nekte-a-ytringsfriheten-kanskje-sa-lurt/

Dette er altså svaret politiet gir kvinner som bryter ut med sosial kontroll og som blir utsatt for trusler.
Les gjerne, og del din mening.

Hva synes dere?

2

Jeg er ingens eiendom!

  • Publisert 27.09.2017 klokken 11:13

Som en 32 år gammel kvinne med to jobber, alenemor for en nydelig jente, selvstendig og fri, kan jeg trygt si at jeg ikke er eid av noen, men sannheten er at veien hit har vært lang og tung.

Jeg ble født i Libanon og kom til Norge med mine foreldre og søster som liten jente. Da min mor og min far gikk fra hverandre, forsvant faren min og trakk seg fra alle sine plikter. Jeg vokste derfor opp med min mor og søster. Ingen far, bestefar, onkler, brødre eller andre mannlige rollemodeller ved min side.

Min mor passet ekstra godt på oss, noe som gjorde at vi ikke alltid fikk lov til å gjøre ting vi ville gjøre, men hun gjorde det fordi hun ikke visste bedre. Hun var oppdratt på en spesiell måte og fant seg selv plutselig i et fremmed land med to unge jenter uten en mann ved sin side.

Jeg har ikke alltid vært enkel å ha med å gjøre, og fordi jeg ble oppdratt på en streng måte, giftet jeg meg da jeg var 22 med en mann som viste seg å være voldelig. Det tok meg tre hele år å komme meg bort fra det ekteskapet som la igjen spor både psykisk og fysisk. Tre hele år tok det fordi jeg var redd for skamkulturen og æren til min familie. Bare man nevnte ordet skilsmisse, trakk folk seg unna og behandlet meg som en usikkelig person som ikke klarte å ta vare på sin familie. Til slutt hadde jeg fått nok.

Etter skilsmissen, og med en ett år gammel datter mellom mine hender, bestemte jeg meg for å aldri bli styrt lenger! Jeg skulle være stemmen til dattera mi og styrken hennes. Jeg skulle oppdra henne til å være sterk og selvstendig. Hun skulle leve slik hun selv ville leve og jeg bestemte meg for å bli mor, far og venninne.

Denne avgjørelsen har gjort at jeg har mistet familie, slektninger og venner på veien, men jeg holder meg til min avgjørelse fordi jeg ikke vil at min datter skal vokse opp slik jeg gjorde. Hun skal ikke være noens eiendom.

Gjennom de siste fire årene som samfunnsdebattant har jeg dessverre kommet bort i mange jenter som tenker på samme måte, men som ikke tør å bryte ut, fordi presset kan bli for stort.

På skolen hører min datter i blant at hun ikke skal gå med korte shorts. En gang kom hun hjem og sa at hun fikk høre at muslimer ikke skal feire bursdag. En annen gang fikk hun høre at hun ikke skulle leke med guttene.
Hver gang hun kommer hjem med slike beskjeder, minner det meg om min barndom hvor jeg gikk med lange løse klær og måtte være med jentevenner som ble godkjent av familien. Så noen meg gjøre noe annet, ringte de til moren min med en gang.


Jeg husker klærne jeg gikk med så godt! Lange og løse og langt i fra hva andre jenter på min alder gikk med. De skulle skjule mest mulig. Jeg var flau over dem. Jeg var en som måtte se meg rundt hele tiden hvis en gutt snakket til meg i skolegården, fordi mine fetre og kusiner gikk på samme skole som meg.
På grunn av den strenge oppdragelsen jeg fikk hvor alt var forbudt og haram, gjorde jeg veldig mye i skjul. Noen ganger ble jeg tatt og måtte ta straffen min, andre ganger kom jeg meg unna. Men jeg skjulte alt og levde et dobbeltliv.

Denne oppveksten unner jeg ingen, men jeg vet at det foregår!

Derfor er jeg i samfunnsdebatten til tross for all motstanden jeg får.
Ja, jeg innrømmer at all motstanden og hetsen jeg får gjør at jeg har lyst til å gi opp mange ganger, men hver gang jeg ser min datter, tenker jeg at jeg bare må fortsette. Moren hennes skal ikke være en som gir opp.

Så, hvorfor er det ikke flere som bryter ut? Hva tenker de?
Jo, her er hverdagen til mange:

Det er ingen enkel sak å være en kvinne med to kulturer. Man vil jo alltid passe inn, og hvordan skal man passe inn i to kulturer som begge drar deg fra hver sin side så du skal velge dem? Innerst inne har du ikke lyst til å velge, du vil være deg selv, en kvinne med to kulturer, men er det gjort rom for det?

Du er oppdratt til å kle deg anstendig. Tunikaen din skal dekke rumpe og lår. Brystet skal være dekket og skuldrene og armhulene skal skjules. På bursdagsfesten til Anita skal alle jentene ha på seg den korte sorte. Du skal være med, og du har lyst til å ha på deg den korte sorte kjolen din du også. Den er fin, med blonder nederst og halterneck. Du tar den frem, tar den på deg og stiller deg foran speilet. Røde pumps? Eller kanskje beige? Begge passer fint og du synes du ser fin ut der du står. Men så stopper du opp... Folk pleier å ta bilder som de deler ut på sosiale medier. Dine bilder kan bli sett av pappaen din som har oppratt deg til å kle deg annerledes. Du tar av deg kjolen, henger den opp og tar på deg din mest komfortable pysj. Så tar du opp mobilen for å sende en melding til Anita, og beklage at du ikke får kommet. Men hva skal du bruke som unnskyldning? Anita vil tro at du ikke får lov til å dra på fest fordi du er muslim. Alle har jo dette i sine tanker, at muslimer ikke får lov til det ene eller det andre, og det er jo ikke sant! Pappaen din har sagt at det er Ok at du drar, så lenge du kommer tilbake før kl 20:30. Det beste er å ringe og få frem en hes stemme og ett par host, og si at du er syk.

 

Anita ønsker deg god bedring, og du legger deg i senga, under den varme dyna. Du sjekker Snap og ser på bildene dine venner har lagt ut. Mari har allerede lagt ut bilde av seg med kjolen hun skal ha på seg på festen. Den er fin. Hun ser fin ut i den. Morten har også lagt ut en snap. Han er på treningsstudio og løfter vekter. Morten er så kjekk. Du synes han ser bra ut, er morsom og har et kjempe fint smil. Er det Morten du egentlig vil ha, eller ønsker du generelt sett å ha en kjæreste? Du vet selv at du synes gutter med mørkt hår og brune øyne er kjekkest, det er slike som får deg til å snu deg etter dem for å ta en ekstra titt når de går forbi deg på veien. Så det er ikke Morten, du vil ha bare ha en kjæreste. Du dagdrømmer om det ofte. En som holder deg i hånda når dere er ute, setter seg med deg på benken i skolegården og får deg til å smile. En du kan snakke om når du og jentene samles. Men moren din har fortalt deg at du må være sky og sjenert ovenfor guttene, skole først og ekteskap etterpå. "Du skal ikke ha kjæreste for vi vil ikke at tante Samira skal snakke om oss og si at vi ikke har klart å oppdra vår datter til å frykte Allah", har mammaen din sagt.

Oppgitt, legger du fra deg mobilen og lukker øynene. Du drømmer deg bort. Du er på visning for å leie din første bolig. En liten leilighet som du og venninnen din Nadia er og ser på. Dere skal dele leilighet sammen og være selvstendige. Studielån og stipend skal hjelpe dere å betale husleie og dere skal dele på alt ellers. Du har så lyst til det. Være en ung og selvstending kvinne. Du vet du vil klare det, men du vet også at det aldri vil skje. Du må være med familien din, gi dem kjærlighet, passe på småsøsken og hjelpe moren din med husarbeidet. Du vil aldri flytte for deg selv! Når du først flytter ut fra leiligheten til faren og moren din, skal du rett inn i leiligheten til din mann. Og om du en dag skiller deg, så kommer du rett inn i dine foreldres leilighet igjen. Du vil aldri kunne være selvstendig på denne måten.

 

En melding tikker inn på telefonen. Nadia spør om du er på vei til Anitas fest? Du ringer opp og forteller at du stod over. Du kan fortelle Nadia sannheten, for hun er i samme situasjon som deg. En ung kvinne med to kulturer. Hun forstår deg godt. Selv var ikke Nadia invitert på festen, fordi Anita på forhånd visste at hun ikke skulle komme. Anita og Nadia har gått på samme skole lenge, både på barneskolen, ungdomsskolen og nå på samme videregående. Nadia har aldri vært med på fest eller på andre aktiviteter etter skoletid. Anita vet at Nadia ikke får lov, så hun inviterer ikke Nadia lenger. Du har ikke lyst til å havne i samme situasjon som Nadia. Du ønsker å passe inn og du ønsker veldig å bli invitert og å delta på ulike ting. Men hvordan skal du få det til?

Tidligere var ikke det et problem, for du gikk på en skole med 90% utenlandske barn og du følte ikke presset. Alle var i samme situasjon. Du ønsker å endre dette, for det er ikke sånn at du gjør noe feil! Du ønsker bare å passe inn. Du er lei av å gå ut med lange gensere, for så å ta genseren av i heisen og gå til skolen med en topp og jeans. Du er lei av å låne eyeliner av de andre jentene på skolen og lei av å vaske ansiktet og ta på genseren før du skal hjem igjen. Du er rett og slett lei av å leve et dobbeltliv!

 

Nadia forstår deg godt, forskjellen er bare at hun har akseptert å være i situasjonen hun er i, mens du heller vil passe inn blant de andre. Du har lyst til å være deg selv. Du har lyst til å besøke venner, være med jentene på kino, sjekke opp gutter og ha overnattingsbesøk. Problemet er at du samtidig ikke har lyst til å trosse din familie, føre skam over dem og gjøre at de blir skuffet over deg, for du er jo så glad i dem, og du vet at alt de gjør mot deg, er nettopp fordi de elsker deg så høyt og ønsker at du blir en voksen kvinne som er respektert av samfunnet. De ønsker å vise deg frem som sin store stolthet. De ønsker å vise hvor godt de har klart å ta vare på deg.

 

Morgenen dagen etter, tar du deg en matbit på kjøkkenet. Moren din spør om du er klar til bryllupsfesten dere skal på neste helg, der vil møte moren din sine venninner. Du vet at moren din vil ha deg med for at du skal bli sett av disse kvinnene, i tilfelle en av dem har en sønn, og du vet at du derfor må være på ditt beste, pen og vakker. Det er den eneste anledningen du vet du får lov til å sminke deg, og ta på deg korte kjoler, for det er bare kvinner der. Det er egentlig ikke på denne måten du har lyst til å treffe din fremtidige mann, men du aksepterer på grunn av kulturen deres. En melding tikker inn på din telefon, Anita ønsker å høre om det går bedre med deg. Du svarer at du er litt bedre, men ikke helt.
Moren din spør hvem det er du tekster med, og du svarer Anita. Moren din spør hvorfor du ikke dro på festen i går, og du svarer at du bare ikke hadde lyst. Du vil ikke såre henne og si at du ikke dro på grunn av at du føler du ikke passer inn på grunn av klær, tidsfrist på å komme hjem og slikt, for disse reglene er ikke satt opp for å irritere deg, de er satt opp for å beskytte deg, og det forstår du selv om du er uenig i dem. Dette er ditt dilemma, du er en ung kvinne med to kulturer og du tilhører begge. Du passer ikke fullt inn i noen av dem, og du føler deg ikke forsått noen steder. Du respekterer begge kulturene og vil være en del av begge, men hvordan?

 

Hvor mange jenter er det som kjenner seg igjen i dette? De lever et dobbeltliv og føler seg dratt mellom to ulike kulturer. De føler at det er vanskelig å tilfredsstille alle rundt seg og mest av alt, vanskelig å tilfredsstille seg selv. Hvor lenge skal det være sånn at vi presser våre jenter? Hvor lenge skal det være slik at vi krever mer av dem enn det de klarer? Hvor lenge skal vi kreve at de skal gjøre noe de ikke ønsker å gjøre?
Derfor kjemper vi den kampen vi kjemper i samfunnsdebatten, og dessverre er veien fortsatt lang.

4

Ingen ære i æresdrap.

  • Publisert 25.09.2017 klokken 10:27

 

Ære! Hva er det som definerer hva som er familieære og hvem er det som har gitt menn retten til å gi kvinner ansvaret for denne såkalte æren?

Æresdrap forekommer hovedsakelig i tradisjonelle mannsdominerte samfunn der familie utgjør de viktigste enhetene for å organisere samfunnet.

 

Ifølge beregninger fra FN blir omtrent 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år fordi de angivelig har brakt skam over familien. Tallet er svært usikkert og helt sikkert underapportert da mange av drapene aldri når frem i dagslyset og holdes som en hemmelighet i familiene. Noen ganger blir drapet kalt ulykke og den virkelige årsaken til kvinnens bortgang blir skjult, og derfor er en full oversikt veldig vanskelig å få.

 

Helt fra menneskeheten startet har kvinner blitt kontrollert og styrt. Kvinner har blitt sett på som det svake ledd. De har blitt begravd levende helt fra fødselen av, kun fordi de ble født med en jentekropp. De har blitt solgt og misbrukt seksuelt for å tilfredsstille mannlige lyster. De har blitt nektet utdanning og arbeid. De har fått retningslinjer i forhold til hvordan de skal kle seg og hvem de skal få lov til å snakke med. De har blitt giftet bort mot sin egen vilje og har kun blitt sett på som en kilde til å få barn.

 

Gjennom flere år har vi både lest og hørt om kvinner i utlandet som har betalt sine liv fordi de har krenket familiens ære, som for eksempel, Shafila Ahmad som ble drept fordi hun nektet å tvangsgiftes, Farzana Parveen fordi hun forsvarte sin selvvalgte ektemann, zeenat rafiq som ble brent fordi hun valgte en ektemann selv og Qandeel Baloch som ble drept for å ha valgt en egen retning i livet. Nå har begrepet æresdrap og forsøk på æresdrap kommet nærmere oss, og det har nådd våre gutter og jenter.

 

æresdrap er en forkastelig form for holdninger til ære, respekt og mannlig kontroll over kvinner. Det juridisk systemet i mange land hvor æresdrap foregår er fullstendig uten moralske retningslinjer. Selv advokatene og politiet føler seg maktesløse ovenfor denne ukulturen og forholder seg til fenomenet passivt eller med direkte medvirkning. Systemet i Norge er heldigvis annerledes, og slike umoralske handlinger er straffbart. Men gjør vi nok i kampen mot æresdrap?

Kampen starter I hverdagen! På skolen. Blant venner. I lokalmiljøet. På jobb. I nabolaget.

 

Handling er det som må til, for om vi holder oss til verbale fordømmelser, er kampen vår tapt. Vi må våge å spørre om vi ser at noe er galt. Vi må våge å rekke fram en hånd og slutte å tenke at vi ikke vil blande oss for mye. Vi må lære våre jenter at de skal be om hjelp og forsikre dem om at det er hjelp og beskyttelse å få. Vi må skrike ut og fortelle at en kvinne kun er ansvarlig for seg selv. Kvinner som former sine egne liv er ingen skam for noen! De er derimot definisjonen på selvstendighet og styrke, uansett om vi er enige i måten de velger å leve på eller ikke.

 

Familien som er den trygge omgivelsen en jente vet om skal ikke svikte, og om de gjør det, så skal ikke vi svikte!

En bra eller dårlig familie skal ikke måles ut fra hvordan kvinnene i familien lever!

Så, jeg spør dere alle sammen: Hva kan DU gjøre? Ikke sitt hjemme på sofaen din og se på at menn tar kvinners liv for brudd på lokal seksualmoral, mens du tenker at dette ikke angår deg. For vet du hva? Det sitter folk og utrykker tilfredshet over kvinners bortgang fordi kvinnen valgte å ta standpunkt i livet. Dette skal ikke være vårt Norge!

 

Æresdrap er mord og skal behandles deretter. Frie kvinner er en ressurs vi må heie på og skyve frem!

Det er ingen ære i æresdrap!

 

Dette er fra markeringen mot æresdrap foran Stortinget.
Mer om selve markeringen kan dere lese her: http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/demonstrasjon-mot-resvold-og-sosial-kontroll/3423374908.html

14

Hør på meg, du som snakker!

  • Publisert 15.09.2017 klokken 09:29

Du er en vanlig person, mann eller kvinne. Ingen ville merket noe galt med deg om du gikk forbi dem på gata.
Eller jo, vi minoritetsjenter ville vel kanskje gjort det. Vi ville sett dine blikk. De er strenge, og som en scanner går blikkene dine mot oss fra topp til tå. Gjerne tre-fire ganger. Du vil få med deg mest mulig; hva har vi på oss? Bruker vi sminke? Har vi det bra? Går vi med noen? Ler vi høyt? 

Du kommer fra et miljø hvor din stemme utgjør en forskjell. Dessverre ikke på en positiv måte. Du ødelegger oss!

Du vet at din stemme blir hørt, og det gir deg en maktfølelse. Du får vært med på å bestemme mye, om det angår deg eller ei.

Du leter etter feil i oss. Noen ganger er disse tingene feil for deg og riktige for oss og alle andre, men i og med at du og din mening er det eneste som gjelder i din verden, så blir det riktige feil.

I vår kultur som du dessverre er en del av, blir din stemme hørt. Vårt rykte er viktig å bevare, og din mening kan bidra til å skitne det til. Du putter vår families ære på våre skuldre. Og vet du hva? Skuldrene våre er slitne! Det er tungt å bære en hel families ære fra vi blir født til vi dør. Drasse den tyngden med oss over alt, bare fordi vi er jenter.

Hvor mange jenters liv har du på samvittigheten din? Vet du hvor mange jenter det er som har mistet sin frihet, fordi du liker å snakke negativt?

Vet du hvor mange jenter det er som hver dag blir presset til å gifte seg, så du ikke sprer rykter om deres renhet, jomfruhinne og for at de ikke skal bli stemplet som "ikke-bra-nok"? 

Vet du hvor mange jenter det er som blir presset til å bære hijab så du ikke skal gå rundt å fortelle at de ikke er religiøse, for vestlige, horer, billige og skamfulle.

Vet du hvor mange jenter det er som ikke får lov til å å selv velge hvem de vil forelske seg i og gifte seg med, fordi du vil snakke om hvordan jenta har dolket sin kultur, religion og familie i ryggen?

Vet du hvor mange jenter det er som blir slått fordi du får foreldrene til å overreagere på ting? Noen ganger aksepterer de ting, men når du ringer inn og snakker med dem, endrer de sin mening.

Vet du hvor mange jenter det er som ikke får leve normalt på fritiden sin, leke ute, bli venn med gutter og jenter fra forskjellige land, svømme, danse eller dra i bursdagsfester? Kun fordi du da vil spre rykter om hvor uoppdratte og løse de er.


Du vet at det vi jenter gjør er normalt i Norge. Du bor jo her selv og ser hvordan verden her er, men du har dratt din ukultur med deg hit fra ditt hjemland, og du har også arvet denne ukulturen videre til dine barn og barnebarn. Denne holder du fast på fordi du er oppdratt til å tro at det er det eneste riktige. Det at jenter skal bli kontrollert til menns fordel, enten det er fedrene, brødrene, ektemennene eller andre rundt jentas liv.

Du ser bort fra jentenes lykke, du bryr deg rett og slett ikke om hva som gjør henne glad. Du skal ha kontroll! Og hvorfor er det slik?

Jo, fordi du selv ikke klarer å gjøre en god jobb med din familie. Du klarer ikke å gjøre dem glade og fornøyde fordi du er så trangssynt, og når du tråkker andre ned i søla, så hever du deg selv opp. Når andre blir stemplet som dårlige mennesker, og ikke du blir det, så får du makt. Når folk snakker om alle andre, men ikke om dine egne, er du og din familie de reneste i miljøet. Dere blir sett opp til, for det er nemlig slik at folk i disse miljøene sammenligner familier med hverandre.

Men har du tenkt litt på hvorfor du snakker om andre, men ingen snakker om deg?
Jo fordi dine jenter er kontrollert. De har ingen frihet. De lever slik du har bestemt at de skal leve, og ikke slik de selv ønsker. Du har tatt deres sterke personligheter og gjort dem om til negative, svake, kontrollbare og skamfulle.

Du gjør det slik at jenter ikke bare må drasse meg seg sitt eget lass, de må bære på ditt, familien sitt, venners og andres ukjente. Livserfaringene til disse jentene er så få, og derfor lar de seg bli kontrollert hele livet, fordi "alle andre vet bedre". Det er ingen håp om at dette løser seg med tiden, fordi når din rolle er over, og du gifter bort jenta di, så tar mannen over kontrollen. Du har aldri gitt disse jentene makten til å bestemme over sine egne liv. Og det å frata jentene makten sin, gjør at du får mer makt.

Og vet du hva? Din kontroll startet fra jentene var så små at de har blitt vant til det. De tør ikke å snakke med sine nærmeste om det som plager dem. De kan ikke stole på noen. De klarer ikke å oppsøke hjelp. Du normaliserer dette og forteller dine jenter at det er slik verden er og at "alle andre" har det sånn. Men er det virkelig det? Er det virkelig normalt at jenter ikke får gjort slik de selv ønsker? Er det virkelig normalt å presse jenter til å leve et dobbelt liv?

Vet du hvor mye press det er på skolen? Vet du at det er slik at man må passe inn blant vennegjenger der? Og for å passe inn må disse jentene lyve. Er det normalt at jentenes eneste frihet, er når du ikke ser dem og når de er et sted hvor de som er som deg ikke ser dem, slik at ingen kan snakke? At jenter skal leve i skjul.

Er det normalt at du som forrelder gir dine barn så mye utrygghet? Ikke bare dine barn, men andres barn også. Og det verste er jo at disse barna ikke kan snakke om det som skjer hjemme, for uansett hva vi foreldre utsetter våre barn for, så er de så glade i oss at de aldri vil skade oss. De vil ikke bli tatt fra deg. De vil ikke utsette deg for rykter eller at folk ser på deg på en stygg måte. De kan ikke gå fra deg for de vil ikke miste deg. For det er nettopp det de må velge mellom; enten akseptere ukulturen og den sosiale kontrollen, eller miste deg og resten av familien. I noen tilfeller er valgene ennå vanskeligere; akseptere ukulturen og den sosiale kontrollen, eller bli utsatt for æresdrap!

Du tror du beskytter din jenter. Du tror de har det bra og er i trygge omgivelser. Men vet du at jentene later som om de har det bra når de snakker med deg og med andre, men hver kveld lukker jentene øynene sine og drømmer om et annet liv, hvor de kan være frie, sterke og respekterte for den de er?

Tenk litt på det, du som snakker. Tenk på hvor svake jentene vi oppdrar vil bli når de vokser og hvor lite de vet om seg selv. Tenk på hvordan disse jentene vil klare å takle det å bli puttet i en situasjon hvor de må bestemme. Tenk på hvor mange flere smil du ville sett, om du lot dem få sin frihet til å være seg selv. Tenk på hvor mange fine øyeblikk det er disse jentene går glipp av.

Tenk på hvordan de vil bli som mødre!
Vi vil ikke at de skal arve bort den sosiale kontrollen til sine barn, slik du arvet den fra dine foreldre!

 

8

Derfor sluttet jeg med hijab - minmote.no

  • Publisert 13.09.2017 klokken 14:45

ÅÅÅÅH. Jeg blir aldri vant til å se meg selv. Bilder er OK, men videoer blir bare rart. Men, men. Her er en video som oppsummerer litt:
Hva synes dere?

http://www.minmote.no/#!/video/146493/min-mening-derfor-sluttet-hun-med-hijab

0

Nominert til jenteprisen

  • Publisert 13.09.2017 klokken 09:50

Hei og hå!

Det er en stor ære å være nominert til jenteprisen 2017. Jeg gleder meg utrolig mye til kvelden, eventet, men aller mest, til å møte så mange flotte jenter!

 

http://m.side2.no/aktuelt/disse-er-nominert-til-jenteprisen/3423371775.html

5

Alle snakker om tvang, hvem snakker om press?

  • Publisert 06.09.2017 klokken 14:34

I nyhetene, på sosiale medier og i offentligheten diskuteres ulike type tvang hele tiden. Tvangsekteskap og tvang til å bære hijab er to temaer vi stadi snakker om. Alle er enige i at tvang er ulovlig og vi fordømmer det, men hva med press? Hvor går grensen mellom tvang og press? Hvor langt skal det gå før vi velger å sette ned foten?

Press finnes i ulike former og blir oftest utført mot jenter i visse kulturer. Vi skal ikke legge skjul på at noen gutter også opplever press og tvang, men det er oftest kvinnene dette går ut over.
Her kan dere lese mer om likestilling og menn: http://hijabbloggen.blogg.no/1493803504_likestilling.html

 

Dette innlegget skal altså handle om noen presstyper som er vanlig at kvinner/jenter fra utenlandske miljøer blir utsatt for.

Press til å bære hijab:

Både etnisk norske, utenlandske, muslimer og ikke muslimer er enige om at tvang til å bruke hijab ikke er akseptabelt. Ingen går vel ut og promoterer at de har tvunget sine døtre til å bære hijab. Det er utrolig sjeldent vi hører disse historiene, og alle fordømmer disse. Men hva med press? Hvor mange jenter er det som faktisk blir utsatt for press av sine foreldre, slektninger eller venner? Hvor mange jenter er det som blir presset til å bruke hijab for å passe inn i diverse miljøer?
Tallene er uvisste, og det er vel sjeldent vi undersøker dette, men faktum er at mange jenter blir presset til å dekke seg for å virke mer ærbare, for å ikke svikte sine foreldre og fordi "alle andre går med hijab".

I mange skoler her i Oslo er det slik at flere og flere unge jenter begynner å bruke hijab. Ikke fordi deres foreldre ber om det, men fordi mange på skolen går med det. Alle vet hvor viktig det er for unge å passe inn i grupper og å ikke føle seg alene eller utenfor. I store grupper hvor alle går med hijab, er det noen ganger slik at jentene føler seg bær ærbare, renere og fortjener mer respekt enn jenter som ikke går med hijab. Dette sier jeg av erfaring. For å passe inn blant disse, vil man ofte føle seg presset til å være som dem. Dette er kanskje ikke et stort problem på skoler hvor fordeling blant de som går med hijab jevn med de som gåruten, men på noen skoler er tallene veldig ugjevne, og de fleste går med.

En annen type press er feks når mange familiemedlemmer går med hijab, og du blir behandlet som mindre verdt/ikke like ærbar om du går uten hijab. Jeg har selv observert og fulgt med på jenter som får flere blikk fra menn, dersom de bærer hijab. Mennene blir tiltrukket av disse jentene fordi de virker "renere", og vil gjerne bli kjent med dem. For disse jentene er det å finne en mann et viktig mål, da ekteskap er noe hellig og noe alle ønsker seg.

I mange familier er hijab også det som er vanlig, så små jenter blir oppdratt til at det er det som er normalt for en jente å gjøre, uansett om hun selv ønsker det eller ikke. Disse vokser opp til å tro at hijab er det eneste riktige for en muslimsk jente.

 

Press til å gifte seg (ikke tvang):

Vi vet at tvangsekteskap ikke er lov og at det faktisk er straffbart i følge nork lov. Men hva med press? Hvor mange jenter er det som ikke føler seg presset til å gifte seg når de kommer i en viss alder? Og er ikke det å presentere to-tre menn som en jente skal velge mellom, en type press? Ja, de blir ikke tvunget til å gifte seg med en bestemt person, men de må velge blant en gruppe menn. Hva med jenter som må velge blant menn fra samme land, eller for den saks skyld jenter som MÅ gifte seg med noen fra samme religion? Er ikke det press?
Som sagt er det slik at det å gifte seg noe viktig og stort i mange kulturer, og det å ikke få lov til å gifte seg med folk som ikke er fra samme land/samme kultur gjør at jenter ofte ikke engang våger tanken på å forelske seg med noen som de vet familien ikke vil godkjenne. For hvis ikke familien godkjenner denne personen, ender jenta ofte med to valg: enten gå fra ham, eller miste hele sin familie.
 

Press til hvem man skal ha som venner

Etter at jeg tok av meg hijaben merket jeg at mange venner snudde meg ryggen. En av disse skrev rett ut til meg at hun ikke får lov av sin mann å ha kontakt med meg mer, fordi jeg tok av meg hijaben. Det samme sa en annen til meg da jeg skilte meg, altså at mannen hennes nekta henne å ha kontakt med meg fordi jeg er en skilt kvinne. Det at menn presser kvinner til hvem de skal /ikke skal ha som venner er veldig utbredt, men dessverre ikke noe vi våger å skrike om. Det samme gjelder unge jenter som blir presset til å ikke snakke med norske jenter, fordi de kan bli påvirket til å bli for vestlige. Jeg vet om en kvinne som ikke godtar at hennes datter har norske jentevenner på besøk, eller at hennes datter drar på besøk til disse jentene. Dette for å ikke snakke om jenter som allerede på barneskolen ikke får lov til å ha guttevenner.

På ungdomsskolen ble jeg selv nektet å ha guttevenner. Jeg skulle bare snakke med jenter på skolen og i fritiden. Man vokser opp til å tro at et vanlig vennskapsforhold med gutter/menn er en unaturlig ting, og i noen tilfeller, en ting som må skjules. Dette gjelder spesielt jenter som har foreldre som ikke er vokst opp i Norge.
 

Press til å være husmor:

For noen dager siden snakket jeg med en dame godt opp i 30 årene som kom til Norge for ett år siden. Da jeg spurte henne om sin bakgrunn, sa hun at hun startet første år på universitetet, også giftet hun seg og ble hjemmeværende. Vi snakket litt om planene hennes videre her i Norge, da sa hun at hun har lyst til å studere ferdig, men mannen vil at hun skal bli hjemme med barna. 
Vi snakker utrolig sjeldent om denne type press, og selv om det i blant er slik at mennene fint klarer å forsørge familien alene, så glemmer vi å spørre kvinnene om hva de selv ønsker. Hva drømmer de om? For disse er det normalt å gjøre slik mannen vil, og for disse menene er det mest normalt at kvinnene er hjemme, mens de selv er ute og jobber.

Ja, det finnes selvsagt kvinner som ønsker dette selv, men det er langt fra alle. Hva gjør vi med denne type press? Hvem er det som når ut til disse kvinnene?

 

Dette er noen få presstyper, og vi har fortsatt utrolig mange; press til å forbli i et mislykket ekteskap, press til å kle seg på en bestemt måte og press til å ta en spesiell type utdanning.
Hvem taler for disse kvinnene og hvem er det som forsøker å nå ut til dem?

 

2

05.09.2017

  • Publisert 05.09.2017 klokken 14:06

- Det tyngste var å ikke føle meg hjemme i noe miljø

- Jeg har ikke kastet hijaben. Jeg har tatt den av, forklarer Laial Ayoub. For henne er det en viktig nyanseforskjell.

Det er mye hijab i dagspressen i disse dager. Nettstedet Kampanje kaller det en hijab-bølge, og har regnet på hvor ofte ordet dukker opp nyhetssaker siste året. Svaret er ofte, mye takket være den såkalte frisør-saken fra Kristiansand, Skam med Sana i hovedrollen,

Laial Janet Ayoub (32) er en norsk-libanesisk kvinne og samfunnsdebattant som er klar over at hodeplagget hun selv brukte i nærmere 20 år vekker reaksjoner. Laial som til daglig jobber som it-tekniker og tolk vet også at det ikke går upåaktet hen å ta den den av. Kanskje ikke så rart når man driver en blogg med navnet hijabbloggen.no?

 

- Jeg syns det er trist at Faten får så mange negative reaksjoner på et program som ingen ennå har sett, sier Lailal til KK da vi møter henne for en kaffe i Oslo sentrum.

Hijaben er av. Det har den vært siden februar. Men det er ikke Faten-saken hun skal snakke om. Egentlig ikke bare hiijab heller - men først må vi få høre hva som fikk Laial til å begynne å ytre seg i offentligheten om fordommer, frihet, retten til å skille seg, bo alene og retten til å både gå med og uten hijab. For å nevne noen av temaene hun har tatt opp siste året.

 

Ville inspirere

- Utgangspunktet for bloggen som jeg startet i 2016, var å vise at det gikk an bruke hijab på en moteriktig måte. Pynte den, bruke ulike farger og mønstre. Leke seg litt med den. Den var i grunn ment som inspirasjon til andre hijabbrukere, forklarer Laial.

 

Etterhvert begynte hun å blogge mer personlig også. Og avisene fattet interesse for den skriveføre kvinnen som i tillegg til å gå med hijab og argumentere godt for nettopp det valget, også var noe så sjelden som en skilt, muslimsk alenemor.

- Å presse noen til å gå med eller uten hijab blir feil. Særlig når det er menn som tar den avgjørelsen på vegne av kvinner, sier Laial.

«Å presse noen til å gå med eller uten hijab blir feil.» Laial Janet Ayoub

Ganske raskt opplevde hun at bloggen skapte reaksjoner. Pressen fattet interesse og delte innleggene hennes på egne debattsider. På Facebook, fikk hun krasse kommentarer fra konservative muslimer som reagerte på at hun var for pyntet, for sminket og for poserende. Og hennes sivile status fikk også kommentarer.

Laial forteller at ettersom hun argumenterte for retten til å gå med hijab, fikk hun høre fra etniske nordmenn at hun ikke var norsk nok, burde komme seg hjem dit hun kom fra, at hun var undertrykket. Stadig oftere opplevde hun at folk flyttet seg vekk fra henne på T-banen. Så på henne med et uvennlig blikk. For Laial var endringen merkbar. Der hun tidligere kunne bli møtt med nysgjerrighet, fikk hun nå følelsen av at folk var engstelige.

- Jeg kjente at det ble tyngre og tyngre og bære hijab. Det er ikke så rart at mange er redde i disse tider, men det er tungt å føle at folk ser på deg som en mulig terrorist, sier Laial.

Hun forteller at hun ofte grudde seg til å gå ut. Orket ikke tanken på å møte blikkene.

- Jeg begynte å vurdere å ta den av, sier Lailal og innrømmer at jo, på en måte var det kanskje alle fordommene hun møtte som ble for mye for henne.

Starter ny organisasjon

- Det tyngste var egentlig å ikke føle meg hjemme i noe miljø. Hverken det muslimske eller norske. Derfor tok jeg et valg.

Hun som hadde blogget og vært i pressen og uttalt seg om viktigheten at muslimske kvinner må få lov til å bære hijaben sin uten å få slengt kommentarer etter seg på gata, bestemte seg for selv å ta den av. Hun fryktet reaksjonene. Fra alle hold. I februar i år tok hun den av for første gang. Kjørte en tur til Drammen og kjente litt på hvordan det var å gå uten. Følte at alle så på henne. Men det føltes likevel riktig.

- Jeg kom fram til at den ikke lenger representerte hvem jeg var. Og jeg kjente jeg var sliten av alle reaksjonene jeg fikk. Et plagg jeg tidligere hadde brukt for å komme nærmere Gud, var nå et plagg jeg brukte fordi jeg var redd for å ta det av, forklarer Laial som understreker at hun fortsatt er muslim, og at hun fortsatt mener kvinner må få gå med hijab om de vil. Men de må også få lov å ta den av.

En måned brukte hun på å kjenne hvordan det var å gå uten. Så skrev hun på bloggen av hun hadde valgt å ta den av. Blogginnlegget vakte oppmerksomhet utenfor hennes egen lesekrets, og både Dagsavisen, Aftenposten og NRK publiserte innlegget. Og reaksjonene kom, som ventet.

 

- Jeg har venner som har vendt meg ryggen, og jeg har mottatt en rekke trusler. Men jeg har også fått støtte, sier Laial.

Og nå vil hun snakke om noe annet enn hijab. For det er andre ting som er viktigere - men jo, dette med frykt for hva andre måtte mene, sosial kontroll, skam. Det henger sammen.

- Jeg og noen venninner har startet en organisasjon som skal hjelpe nyankomne kvinner i flyktingmottak blant annet, med informasjon om rettighetene de har, og hvilke instanser de kan kontakte ved behov, forklarer Laial.

Et slags mellomledd mellom asylmottak og verden utenfor. Organisasjonen heter NOK (Norsk kvinnerett) og kvinnene som Laial har startet opp med, med har selv innvandrerbakgrunn og vet at behovet er der.

- Jeg er oppvokst i Norge, likevel opplevde jeg det som veldig tøft å skille meg som voksen. Da kan man bare forestille seg hvordan det er for en som ikke kjenner det norske samfunnet og rettighetene sine, sier Laial.

- Foreløpig er alt dette på frivillig basis, men Facebook-siden er allerede oppe, vi har fått innpass på et mottak allerede og er i full gang, sier Laial og smiler.

 

Så hva tenker Laial om framtiden? Hun som har stått med beina i to ulike kulturer hele livet - og fått kjenne på kroppen at både familie og ukjente stiller spørsmål ved valgene hun har tatt - har hun tro på at verden går framover?

- Ja, jeg er optimist. Jeg tror ikke det er mer rasisme nå enn før, men at mye blir mer synlig gjennom sosiale medier og kommentarfelt. Religion er et betent tema. Og særlig det som berører likestilling, mener Laial som syns det positivt at dette diskuteres, og at de religiøse miljøene blir utfordret. Selv fikk hun flere presseoppslag da hun skrev at hun ikke fastet under ramadan, og at hun tillot datteren å delta på julegudstjeneste i regi av skolen.

- Det kan kanskje virke som jeg kontakter pressen stadig vekk, men det er faktisk de som kontakter meg, ler hun.

- Når det gjelder datteren min håper jeg hun får vokse opp i et samfunn der er er plass til å være en blanding av flere ting på en gang. At hun ikke kommer til å bry seg om æreskultur og unngår å føle skam. Og at hun føler seg trygg og hjemme her.

10

Vi former fremtiden

  • Publisert 26.06.2017 klokken 13:32

Hei blogglesere!

Som Norsklibanesisk muslims kvinne, er jeg oppdratt til å ha egne meninger. Min mor lærte meg at jeg ikke skal følge strømmen og være en av sauene i flokken, men å faktisk si det jeg vil, når jeg vil og bare være meg selv. For å få denne fordelen som kalles ytringsfrihet, flyktet hun til et land hvor dette er en av menneskerettighetene. Her i Norge har alle rett til å ytre sin mening, og jeg gjør ikke annet enn å bruke en av mine rettigheter når jeg ytrer meg, enten det er her på bloggen eller i media.

Islam lærte oss også at alle har rett til å gjøre som de vil. Gud har skapt oss med fri vilje og gitt os retningslinjer til hvordan en muslim skal være. Likevel står det i Koranen at ingenting skal være tvang. Gud vil straffe eller anerkjenne alle våre handlinger, og INGEN steder har det blitt nevnt at vi mennesker skal dømme hverandre.

Når min familie, mitt land og min religion har gitt meg en rett til ytre meg og leve livet mitt slik jeg vil, så lurer jeg da på hvorfor andre hetser, mobber og angriper meg slik det har blitt gjort i sosiale medier de siste ukene?

Det var nemlig etter at VG publiserte et intervju med meg at en svær bølge med hetsing fant sted på Facebook.

VG intervjuet finner dere her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam/mange-kan-ikke-faste-under-ramadan-fikk-beskjed-om-aa-skamme-meg-fordi-jeg-drakk-vann/a/24008944/

Det skal nå nevnes at jeg har politianmeldt alle som har skrevet trusler, usanne rykter og mobbet gjennom denne perioden, og at anmeldelsen inneholdt 53 sider med screenshots av ting som har blitt sagt.

Gjennom denne perioden fikk jeg med hjelp av to flotte kvinner skrevet en kronikk som jeg gjerne vil at alle skal lese: https://www.nrk.no/ytring/sostre-i-solidaritet-1.13567847
 

 

Sosial kontroll:

Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor har kvinner gjennom mange år reist seg og kjempet for sin frihet på denne måten, ved å trosse den sosiale kontrollen?
Gjennom hetsebølgen leste jeg at Salma Ulhaq hadde skrevet at jeg tjener penger på dette. Sannheten er at jeg ALDRI har tjent en eneste krone på noen blogginnlegg eller intervjuer, og dette kan bli undersøkt! Å påstå at kvinner gjør dette for penger er en veldig naiv og tilbakestående tanke. Kvinner som meg gjør dette for å kunne leve livene sine slik de selv ønsker, og for å gi våre døtre en bedre fremtid hvor de slipper å bli kontrollert av folk som på en eller annen måte har fått det i seg, at de har rett til å kontrollere.

 

Jeg som muslimsk kvinne bærte hijab i 20 år og kjempet (og kjemper fortsatt) for at kvinner skal kle seg som de vil, når de vil. Jeg har aldri i mitt liv påstått at alle kvinner skal bære hijab, men derimot at alle kvinner selv skal bestemme hvor mye de vil skjule/vise frem. Jeg ble møtt med mye hets og hat i media, på bloggen og på Facebook, av folk som ikke likte hijaben min.
Da jeg valgte å ta av meg hijaben, visste jeg at jeg ville møte mye hets fra visse muslimer, og den tanken er egentlig bare dum. Ja, det er slik at man møter hets, men hvorfor skal det være slik? Hvorfor kan ikke mennesker bare la hver enkelt person avgjøre selv, og la dommen være i Guds hender?

Av og til er det utrolig vanskelig å forstå hvordan reglene i denne verden er, og hvordan vi bør og må oppføre oss. Det er vankelig å forstå hvorfor noen er religiøse og andre ikke, og hvorfor noen velger å være stille og godta alt, mens andre trosser reglene man finner rundt seg. Det er vanskelig å forstå at noen ganger vil man gjøre ting, bare fordi det er bra for en selv, som for eksempel det å rope ut at sosial kontroll ikke er greit og ikke fordi man tjener på det. Da kan man bli møtt med hat.

Med så mye hat, mobbing, sjikane og hets, er det ikke rart at mange gir opp på veien. Beviset på det er de mange meldingene som har kommet inn privat på Messenger og på mail de siste dagene av kvinner og menn som støtter oss, men som selv sier, at de ikke tør å si det høyt. Det disse meldingene har fått meg til å forstå, er at ingen av oss egentlig står alene. Til tross for all hetsing som har foregått og hvor ensomt det til tider føltes, så dukket det opp mange navn som jeg aldri får takket nok.
Shu Hansen, Maria Khan, Shabana Rehman, Mina Bai, Paul Omar Lervåg og Nils Inge Graven er blant noen av de.
Alle som har rakt meg en hånd de siste dagene, var en stor og viktig del gjennom det store kaoset som spredte seg. Alle støttende meldinger jeg fikk inn hjalp meg å holde ut.

 

Jeg antar at bak denne mobbingen som fant sted, så var det mye frykt. Frykt for å miste sine trygge rammer som man er vokst opp med. Frykt for å miste sine søstre, døtre, mødre og venninner slik de er kjent i dag. Frykt for å oppleve endring, og det er sant at frykt skaper mer frykt og frykt skaper kaos. Men heldigvis, så skaper vennskap og kjærlighet noe som er ennå større. Det skaper trygghet. Det skaper en strak ryggrad. Det skaper sterke bein så man kan stå på og kjempe videre.

 

Vi må huske at vi alle kan være uenige. Alle har rett til å ha sin mening og å ytre den, men ingen har rett til å mobbe en annen for å ha en annen erfaring eller en annen mening.
Gjennom hele min bloggperiode og mediaperiode har jeg ALDRI uttalt meg på vegne av noen andre enn meg selv. Jeg har valgt en linje som jeg har holdt lenge, og det er å snakke av egne erfaringer og si mine egne meninger. Jeg har aldri påstått at alle muslimer føler/tenker/gjør det samme. Så til dere som tror at jeg gir dårlig bilde av islam når jeg snakker om omkjæring, sosial kontroll, vold, seksuell trakassering og lignende, så vil jeg bare si at jeg ikke kjenner alle muslimene i verden. Jeg snakker om både de positive og de negative tingene som skjer rundt meg, i mitt miljø, gjennom min hverdag! Og sannheten er også det at jeg ikke er den eneste som opplever disse tingene. Forskjellen er bare at jeg er blant gjengen som har bestemt seg for å ikke godta å leve på denne måten lenger, og som har bestemt seg at vi trenger en endring.

Og hva er det som skaper endring? Jo, at vi faktisk tør å stå frem med de dårlige og negative tingene som skjer, diskutere de og komme frem til en måte å endre det på. Derfor gjør jeg dette!

Jeg vil at min datter skal vokse opp til å vite at det er kun henne selv som kan bestemme over seg selv, og at ingenting ved hennes tankegang, kropp eller klesmåte er noe å skamme seg over.


Forbilde:

Når vi voksne drar på skolemøter, ønsker vi å høre at barna våre ikke er mobbere og ikke blir mobbet. For hvem vil vel at sin unge skal ha det utrygt? Det er ikke bare de som blir mobbet som har det vanskelig og utrygt, det er nemlig mobberen selv som sitter igjen med de verste følelsene. Det er mobberens utrygghet og svakhet som gjør at han mobber andre, for å føle seg tryggere. For hvis han får en annen til å bli like utrygg og svak, så er han ikke alene.

Når vi forlater skolebygget med en følelse av lettelse over at barnet vårt har det trygt, hvordan kan vi da sette oss bak skjermen og mobbe en annen voksen person på den måten? Hvordan kan vi utsette hverandre for hets bare fordi vi er uenige?

Barn lærer på skolen at de må snakke sammen, gjøre oppgaver sammen, sitte ved siden av hverandre og leke med hverandre til tross for forskjellene de har. Hvorfor kan ikke vi voksne da diskutere sammen og være enige om å være uenige uten å bruke personangrep for å vise hvem som er best? For vet dere hva? Det er ingen som er best! Alle vi er mennesker og alle vi gjør feil. Alle vi har våre sterke sider og våre svake sider. Alle vi har våre kreative sider og er klumsete på visse områder, og det er nettopp det som driver samfunnet frem! Det at vi er forskjellige og kan leve forskjellig og bidra til forskjellige ting. Det er vår styrke!

Så om jeg og andre kvinner finner vår styrke når vi ikke må leve med sosial kontroll, burde vi ikke heies frem? Både av de som er enige og uenige med oss? Vi kan jo bidra til noe positivt for oss selv og de som oss, så kan de som ikke vil være med på denne endringen leve slik de selv vil!

Burde ikke vi være forbilder for barna våre som kanskje en dag sier at de vil endre på noe ved seg selv eller trosse noe i reglene vi har satt? Burde ikke vi vise at vi er glade i dem uansett om vi er enige eller uenige? Burde ikke vi strekke dem en hånd og hjelpe dem ut om de gjør en feil, så de kan henvende seg til oss når de trenger det?

Jeg håper virkelig at alle som har fulgt meg på reisen min de siste ukene lærer noe av denne opplevelsen. Jeg håper at vi kan være enige i at debatt og uenigheter er sunt, og at hetsing og angrep ikke er veien å gå.

love <3



 

7

Hijabpress og frivillig hijab

  • Publisert 09.06.2017 klokken 10:50

I går kom jeg over en status på Facebook hvor det ble diskutert hijab og om hvorfor det ikke snakkes om at hijab er tvang/press.
Noen av kommentarene avviste dette problemet helt, mens andre bekreftet at alle hijabtilfellene er pga tvang/press. Jeg vil derfor skrive noe om dette.

Som de fleste av dere vet, så gikk jeg med hijab i 20 år, før jeg i februar i år bestemte meg for å ta den av. Jeg kjenner mange kvinner og jenter med hijab, og på grunn av mitt engasjement i hijabsaker, har jeg møtt mange ulike tilfeller og mange forskjellige historier.

Det jeg kan bekrefte er at de fleste jeg har møtt, bruker hijab av fri vilje, men vi må ikke nekte for at press og tvang dessverre finnes. I noen kulturer er det slik at en jente må begynne å bruke hijab den dagen hun får menstruasjon, og mange forstår egentlig ikke hva hijab betyr, men bruker det av kulturelle grunner. For disse jentene er deres verdi knyttet mye opp til hijaben de bruker. De blir sett på som mer ærbare og med mer respekt enn andre jenter som ikke bruker hijab.

Islam er veldig tydelig på at ingenting knyttet til religion skal komme med tvang eller press, likevel blir denne delen av islam oversett. Den triste sannheten er at disse jentene ikke tør å komme ut i offentligheten med problemet, da de da vil bli sett på som skamfulle, og skammen vil ikke bare ramme dem selv, men også deres familier som ikke har klart å "oppdra dem" ordentlig. Æresfrykten her er mye viktigere enn selve religionen. Når du ikke bruker hijab, blir du sett på som fri og æresløs og verdien din vil da synke veldig. Disse jentene/kvinnene føler seg derfor mer respektert i sine miljøer når de bruker hijaben.

Som sagt, det er ikke mange av disse, men vi må ikke nekte for at problemet eksisterer!
Dessverre bidrar disse tilfellene til at bildet på islam blir mer negativt, da islam egentlig handler om at mennesket er født fritt til å velge. I Koranen står det: Si til de troende menn, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme. Dette er mer sømmelig for dem. Gud er velunderrettet om det de foretar seg.31. Og si til de troende kvinner, at de skal dempe sine øyekast, og holde sitt kjønnsliv i tømme og ikke vise sin pryd, unntatt det av den som kommer til syne. La dem trekke sløret over sine bryst og ikke vise sin pryd til andre enn sine menn» (Koranen vers 24).


Politikere har ved flere anledninger foreslått hijabforbud på skolene for å hindre dette problemet, men dette forslaget har jeg og andre muslimer gått hardt i mot. Forbudet vil da ramme jenter som går med hijab frivillig.

Vi er i en ny situasjon i Norge. Aldri før har det vært så mange muslimer i landet, og selv om antall muslimer i Norge ikke utgjør mer enn en liten brøkdel i forhold til befolkningsmengden, så frykter mange at muslimene skal ta over.


I mange land har vi sett at forbud har skapt mer polarisering og ekstremisme. Eksempler på dette ser vi i feks. Frankrike. Hijabforbud og forbud mot annen praktisering av religion i offentligheten vil etter min mening skape et samfunn for vi deles i to grupper, de som får leve slik de vil, og de som ikke får leve slik de vil. Det vil skape et samfunn med "oss og dem" mentalitet og man vil finne næring i hverandre til å produsere ekstremisme.

Noen jenter finner seg selv i religion, og det blir etter min mening feil å nekte dem å praktisere dette. Noe av det beste vi har her i landet er frihet! Frihet til å praktisere religionen man ønsker og friheten til å kle seg slik man vil.

Mange av de som flykter fra sine hjemland og kommer til Norge, flykter nettopp fordi de i sine hjemland blir presset til å praktisere en bestemt religion og til å kle seg på en bestemt måte. De kommer til Norge hvor de vet at de får leve livet de selv ønsker, og dette skal vi ikke nekte dem å gjøre.
Jeg har skrevet og sagt i media mange ganger at vi ikke skal straffe jentene som fritt velger å gå med hijab, kun fordi andre blir presset til å gå med det. Vi skal heller rette vår energi og sette vårt fokus på de jentene som blir tvunget til å bruke hijab og heller hjelpe dem. Skolen, helsevesenet og barnevernet er løsningen hvis vi opplever at unge jenter blir tvunget til å bruke hijab! Barnevernets jobb er først og fremst å veilede foreldre, og dersom skolen, barnevernet og feks. imamer samarbeider, kan man komme frem til løsning i disse familiene.



 

4

Ramadan for ikke-fastende

  • Publisert 26.05.2017 klokken 11:45

Velsignet fredag til dere alle.

Ramadan starter i morgen og jeg gleder meg!

Fasting finner vi i flere religioner, blant annet islam og kristendommen, og for begge disse religionene er faste utrolig viktig.

I islam skal man i Ramadan måneden avstå fra alle fristelser fra soloppgang til solnedgang. I tillegg til å unngå mat, drikke og seksuell aktivitet, skal man heller ikke baksnakke eller spre sladder. Man skal rett og slett bruke måneden til å tenke på Gud, be til Gud, hjelpe fattige, rense hjertet og unngå synder. I ramadan teller de gode gjerningene mye mer enn hva de gjør ellers i året. Ramadan varer i 29-30 dager (avhengig av den muslimske kalenderen). Hvis man ikke klarer å faste pga feks.

I kristendommen ser de på fasten som den første orderen fra Gud, da Han sa til Adam og Eva at de kunne spise av alle trærne bortsett fra ett tre. De ser på fasten som en stor utfordring, og hvis man klarer denne, så klarer man alt annet. Siden det er så stor belastning for mennesket, er det mye belønning med fasten. Den store fasten i kristendommen varer i 55 dager.
 

Islam har gitt tillattelse til folk å ikke faste dersom de feks er: syke, gravide, ammer, har svak helse eller utrolig slitsom jobb. Jeg har hørt at mange muslimer har sagt at tidligere på profetens tid, så reiste man med kameler og hester gjennom ørkner og derfor fastet de ikke, men nå er reisene enkle, man sitter bare i et fly og hviler til man er fremme, så hva er grunnen til at man ikke faster?
Jo, svaret er at islam også har sagt at når man reiser, så skal man forkorte bønnen. Omar Ibn al Khattab kom en gang til profeten Mohammad (peace be upon him) og sa at de var på reise og han så at folk forkortet bønnen sin selv om det ikke var noe grunn til det. De satt bare og hvilte og hadde tid til å ta en full bønn. Profeten svarte da: dete er en gave fra Gud, og han vil at dere skal ta den i mot. Profeten sa at Gud liker at dere tar i mot hjelpemidlene på samme måte som dere tar i mot ordrene.

Så, hvis muslimer skal unngå å prate om hverandre og spre sladder, og hvis Gud gjennom islam har gitt oss tillatelse til å ikke faste når vi har grunner til det, hvorfor blir så mange muslimer så frekke når de da ser en som spiser ute i ramadan?

I fjor skrev jeg et blogginnlegg om akkurat dette og at jeg har blitt kjeftet på av en fremmed fordi jeg spiste ute, den gangen med hijaben min på.

Jeg skrev da:

"Damen kom da bort til oss og sa:
"Salam. du bør egentlig skamme deg, Du må være et godt forbilde for din datter og unngå å spise foran henne, slik at hun kan tro at du faster og forstå at det er Ramadan".

Til denne damen:

Jeg faster ikke i år, og hvorfor jeg ikke gjør det er egentlig mellom meg og Gud (selv om jeg er åpen om det med andre også). Som muslim vet jeg hva Ramadan er, og jeg lærer min datter den virkelige meningen av islam og Ramadan. De syke skal ikke faste og sånn er det bare! Jeg lærer datteren min at Ramadan handler om mye mer enn bare faste, og lærer henne at sykdom ikke er noe å skamme seg for, og dermed ikke noe man trenger å gjemme seg bort med.

Du som muslimsk kvinne har mange oppgaver i livet ditt; du skal blant annet ta vare på din familie, deg selv, styrke ditt forhold til Gud etc. Ingen steder er det oppgitt at blant dine oppgaver er å passe på meg og hva slags forbilde jeg er for min datter!

Du som muslim er pliktet til å gi folk rundt deg unnskyldning for hvorfor de gjør som de gjør, og til å opptre med respekt når du snakker med andre.

Det at du mener at jeg må late som om jeg faster ovenfor min datter, er egentlig bare å lure henne og å lure meg selv. Jeg velger heller å være ærlig med henne, med meg selv og ikke minst med Gud. Når hun lærer at islam ikke er streng mot de svake, vil hun lære å elske religionen. Islam fritar syke, gravide og små barn fra å faste.

I dag satt jeg og snakket med en kollega om denne hendelsen, og hun fortalte at hun også hadde fått høre kommentarer fra fremmede fordi hun ikke faster. Hun hadde blant annet en gang fått hijaben dratt av, fordi "det er skam å gå med hijab, men ikke faste".

Denne episoden minnet meg igjen på en annen episode jeg hadde for litt over 5 år siden. Jeg hadde nylig blitt operert og det var Ramadan. Mens jeg stod og venta på bussen på Jernbanetorget, stod jeg og drakk noe som jeg måtte ha annenhver time i 7 dager (Noe kjøpt på apoteket). En fremmed mann gikk forbi og slo til flaska jeg drakk fra og sa: "Det er Ramadan".

Mitt råd til disse menneskene er egentlig å ikke gå ut og omgås folk! Dersom lite mat og drikke gjør at du ikke klarer å omgås andre mennesker, bør du virkelig vurdere å holde deg hjemme!

Ramadan handler om å være god mot andre. Gud tester din tålmodighet og med disse handlingene skal jeg love deg at du feiler sterkt, uansett om du fullfører fasten hele måneden.

Moralpoliti kan du leke alene, ikke med andre!"

 

Jeg fastet ikke i fjor, og skal heller ikke faste i år. Da jeg publiserte det innlegget i fjor, fikk jeg flere ganger kommentarer på innlegget om at det er mulig å skjule seg og spise og at jeg ikke trenger å spise i offentligheten, men nei! Sånn er det ikke! Jeg må spise maksimum hver tredje time og jeg har ikke tid til å skjule meg hver gang jeg skal ta en matbit. I Norge er vi vant til å se folk spise og drikke ute, og Ramadan er ikke et unntak. Disse muslimene som kjeftet på meg i fjor fordi jeg spiste ute, gikk ikke til en nordmann og tok denne samtalen, men de valgte en kvinne med hijab.

I år har jeg ikke hijab på meg, og jeg regner med at det ikke kommer like mange kommentarer, men jeg tenker på alle andre som får høre slike ting gjennom sin hverdag. La denne Ramadan måneden bli en måned hvor vi skåner hverandre fra slike episoder og unngår å la vår frustrasjon gå ut over andre.

Ramadan mubarak alle sammen!



 

4

Who is he?

  • Publisert 25.05.2017 klokken 01:52

OK! So many of you have come across that I've talked a lot about Dylan Lloyd in recent days, and I've got a lot of questions about what's the story here. Well, here we go...

Three years ago, I came across a song called "I'm Waiting" Sung by Nader Guirat and Dylan Lloyd. Actually, at that time I was searching for Nader, then I fell for Dylan's voice and wanted to know more about who he was, so I searched him up. I then saved several of his songs and he suddenly became one of my favorite artists because he sang a lot about everyday life to the individual and about the situation in our world.

I came across one of his songs song two years ago, but did not find the lyrics on Google. That's why I searched Dylan on Facebook and sent a message to him and asked to get the lyrics. Actually, I didn't expect any response, but sent the message anyway, and after two minutes, a response from him came. I thanked him and I continued to listen to his music as any fan, without contacting him anymore.

A few weeks ago he added me on Facebook (!!!). Of course, I became excitedly happy and we now talk together every day (yes I have to boast, 'cause I feel lucky). Dylan, who was a regular artist I was a fan of, showed a very "down to earth" side and I therefore love him even more now. And also therefore I had to carry out an interview with him.

I've learned that everything is possible if you try hard enough and that everyone can fulfill their dreams no matter how difficult it might be. Thank you Dylan for opening my eyes these past days! 

Read the interview under the picture!



    

Name:
Dylan Lloyd

Age:
30

Residence:
United States of America

Snap: dylanlloyd923 

Insta: https://www.instagram.com/dylanlloyd1/

 

What did you dream about being when you were little? 

"Ever since I was little, I dreamt of being a famous singer. I dreamt of sharing my music with the entire world and singing in front of thousands of people. The fact that I've been able to share my music with the world and impact people positively, perform on television, and have multiple charting records on the iTunes Charts, have been the biggest blessings of my life. I thank God for every opportunity I've ever been given, and I feel incredibly lucky to be doing this."

 

How did you look at the world and life when you were young? 

"As a child I looked at the world through an artistic lens. I would hear full compositions of new music in my head at the age of 5, and all the way up until I was 18 years old I would teach myself multiple instruments such as piano, guitar, bass, and drums. I now play all of those instruments proficiently.  

During my childhood I submerged myself in the songs of Michael Jackson and Prince, they make up the foundation of my writing style.  I grew up in the most dangerous neighborhood in Chicago known as "Englewood", and was raised by my grandparents. My grandparents were strict but very loving and supportive, they didn't allow me outside most of the time in fear that I could be hurt, or killed. It was during this time that I would learn piano day and night, and I would hone my songwriting craft. Overall, my view on the world as a child was very innocent and optimistic, but simultaneously very cautious."

 

As you grow up, you realize that the world is sadly suffering from disease, war, evil and poverty. What event do you remember made you realize that the world is not as nice as you first tricked? 

"9/11...September 11, 2001 forever changed my entire perspective on the type of world I had been living in. For so many years I had grown up living in the bubble of my neighborhood protected by my grandparents. But for the first time ever, I came to the realization that my grandparents probably couldn't save me from every single type of danger in the world...some dangers in life I would have to discern for myself and make the right decision to avoid them."

 

Have you ever had a life-changing experience? 

"Absolutely, many many times. But the one particular moment that sticks out in my mind most was when I signed a music publishing deal. In the United States, music companies sign songwriters to deals called "Publishing Deals". When I signed the publishing deal, it gave me all kinds of financial opportunities that have changed my life for the better, it's what ultimately led me to doing an amazing collaboration with my friend Nader Guirat."

 

We humans make mistakes and we usually learn from it. We also hope to be forgiven when we fail. Are you good at forgiving and giving new chances? 

"I forgive people, and I don't hold grudges.  I pride myself in being able to do this, but I am also cautious. I think being cautious is a product of my upbringing. I am a very observant person, and I allow my feelings to guide every situation in life. If I feel that you are a great and genuine person, but you just simply made a mistake or we had a disagreement...I will always find it in my heart to forgive you and move forward to better the relationship. But if I feel like you're not a good person from within, I'll most likely distance myself from you and move forward in that respect."

 

What error could you never forgive?

As a celebrity, one assumes a big part here in life. Man reaches out to many people and has a unique opportunity to promote a message. What is your message to the world? 

"I can never forgive racism. I can never forgive bigotry. I can never forgive the murdering of innocent men, women, and children by terrorist groups. There are things that I just don't tolerate in life that are just evil...and the way I personally combat evil, is to publicly release music that is completely positive in every aspect.  For example, I just released a new music video for my song "You Probably Won't Hear This Song on the Radio", it has a powerful and beautiful message of love and unity but it also describes the problems of the world today. I explain that we can overcome hatred in our world if we let God guide us."

 

Often young people experience stress, anxiety and depression. They look at celebrities like their heroes and think that celebrity life is hassle free. what do you say about that? And how do you usually handle heavy periods? 

"It's a lot of pressure, mainly because the expectations are so high on every aspect of my career. But I'm able to balance the pressure out by injecting love from my fans into everything I do. My fans are so loving, and so wonderfully supportive of me, without their love and support, I would have quit the music industry a very very long time ago. My advice to anyone feeling anxiety, or pressure, or depression, is to constantly surround yourself around people that love you...like your family, or your friends.  Whatever religious beliefs you have...put yourself in the middle of your beliefs, and be at peace with what you believe in. Find your center, and put yourself in a place of holiness."

 

Your opinion about what's happening in the world now, and what do you think about using religion as an excuse to wars? Are you religious? How do you come along with people from different religions? 

"I am very religious, I was raised Catholic and I'm still Catholic to this day. Four different times in my life I have contemplated entering the seminary and eventually becoming a Catholic Priest. But each time I thought about becoming a priest, my love for music would intervene and I would  move forward with being a recording artist. So Christ and His teachings have always been the focal point of my life.

I respect all religions very much, and I respect everyone's right to their own religious beliefs.  We are all one people on this planet, and attempts to say otherwise are attempts to divide us. We are in a world filled with people trying to take advantage of the beauties of religion in order to wage an unjustifiable war on the innocent. It's inherently evil, and God sees their malintent. No matter what religion you follow...if you kill people and justify it under the banner of your religion...your not of true faith.  Religion doesn't kill people. People kill people.  And those that harm the innocent...those that prey upon innocent children...those that lead tyrannical lives and are malicious in nature...they will answer to God. We as the human race, have to band together in peace and love, and make sure that no matter what prevailing evils are out there, we can always be ready to push back against it."

 
All time favorite song? 

My all time favorite song is actually a Katy Perry song that's called "Chained to the Rhythm".  It's a song of social commentary and it speaks to the very issue of what's going on in our society today. I've always loved songs that talk about the world and global issues. It's part of the reason why Michael Jackson is my favorite Singer-Songwriter of all time. His songs "Heal the World", "Earth Song", "They Don't Care About Us", "Black or White", are all very socially conscious songs that ask us to band together as a people to fight injustice."

 

What are your plans for the future, both in private life and music career? 

"My plans right now are to continue seeing my fans across the world, and to go on tour this fall in America. I also have many songs that are about to be released this year, which include a new collaboration with Nader Guirat."

 

Say something to the norwegian people, please.

"Much love and respect to the people of Norway, I have ancestry from Norway, your country will always have a special place in my heart. My plans are to come there this year and meet with fans for the first time. God bless you all."

  


     

Laial Ayoub

Samfunnsdebattant med mye på hjertet. Følg meg gjerne på: Facebook: facebook.com/laial.janet Instagram: laialayoub Snapchat: laialayoub


Legg meg til som venn

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits