hits
3

Ex on the beach

  • Publisert 17.08.2018 klokken 12:32

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte.

Jeg s p de to frste episodene av Ex on the beach etter ha lest masse kritikk selv fra deltakere i Paradise Hotel. Nr til og med de kritiserer programmet, s blir jo jeg nysgjerrig p hvor ille det er.

S ja, jeg mtte se p de to frste episodene i gr, og jeg er serist sjokkert, og ja, jeg mener at det er mye verre enn Paradise hotel.

Da jeg skulle se p programmet p D-play, mtte jeg bekrefte at jeg er over 15 r. Gutter og jenter i 15 rs alderen er fortsatt under utvikling, de er i en fase hvor de forsker finne seg selv og leter etter idoler. Programmet fronter kun usunne idealer etter min mening, og kan pvirke vre ungdommer utrolig negativt, bde med tanke p kropp, alkohol, seksuelle holdninger og holdninger til andre.

Nr en slank og solbrun jente kaller en annen slank og lys jente feit og bleik, da kan jeg ikke annet enn reagere!

Jeg er en mor til en 9 r gammel jente. Tanken p at hun om noen r m vre syltynn og helst operert for ikke bli mobbet og kalt feit, er skummel. Jeg vet hva det ordet gjorde med henne da hun var 6 r gammel. Datteren min er en jente med normal kropp, og som 6 ring trente hun Tae kwon do tre ganger i uken. Da hun startet p skolen ble hun kalt feit av en annen jente, og min datter utviklet deretter en spiseforstyrrelse. Som mor gjorde det vondt se henne nekte spise ute, og overspise hjemme fordi hun visste at hun kom til g sulten en hel dag p skolen. Jeg kontaktet lrere, helsesster, helsestasjon og lege for gi henne hjelpen hun trengte, og likevel tok det to hele r bli kvitt problemet.

Jeg synes konseptet bak kan virke gy, at unge mennesker drar til en strand, dater nye folk og mter sine ekser, men m det virkelig vre opererte jenter og overtrente gutter der bare?

Hvilke signaler sender TV-kanalen ut til ungdommer som ser p? Hvorfor kan man ikke ha unge mennesker med alle slags fasonger der, og ikke minst med normale holdninger mot andre? Folk som vet hvordan man skal oppfre seg!
Produsentene sier at de har grundige samtaler med alle potensielle deltakere fr de bestemmer seg for hvem som skal vre med i programmet. Er dette det beste de klarte plukke opp blant vre flotte ungdommer med gode verdier?

En annen ting jeg reagerer p er mengder alkohol folk som deltar i slike programmer fr servert. Og tro meg, jeg er ikke i mot drikking, men nr man samler folk som brer et lass med aggresjon og temperament med seg, serverer dem alkohol hver eneste dag, s kan det ikke gjre annet enn at ting eksploderer? Ja, det er kanskje poenget skape mest mulig drama, men serist? Er det det som er signalet en 15 ring skal f? At for vre kul og populr s m du drikke mye og helst ha fillers i leppene og store pupper?


Det er ganske dryt at produsentene tenker mer p tjene penger, enn p hvordan serien pvirker ungdommer som ser p.

I vr tid er det dessverre blitt slik at unge mennesker jakter p likes og flgere p sosiale medier for fle seg bra nok. Jo flere som liker ditt bilde, jo mer bekreftelse fr du p at du ser bra ut. Det har blitt utviklet en egen kategori av "kjendiser" som tjener penger p vise seg frem, og jo mer de viser, jo mer penger og produkter fr de. Grensene skyves mer og mer, og n virker det som om sex har blitt s naturlig ha p TV, fordi (som deltakerne selv sier) "sex er noe alle gjr, s hvorfor ikke gjre det p TV"?...

Hva med alle unge som fortsatt ikke har funnet seg selv seksuelt? Som fortsatt utforsker og leter, eller de som ikke er komfortable med ha sex i det hele tatt enda? Er de unormale? Hva med de jentene som ikke viser seg nakne p sosiale medier og som ikke har s mange flgere? Er ikke de gode nok? Hva med alle guttene som trener og lever slik normale ungdommer gjr, men som ikke har vaskebrettmage, er ikke de noe satse p?

Nei, jeg vet rett og slett ikke hvor jeg vil med dette her, bortsett fra si at jeg blir utrolig bekymret nr dette er standaren vre ungdommer m leve seg opp til.

1

Rasismen som en del av vr hverdag

  • Publisert 23.07.2018 klokken 14:20

Du sitter i stuen din en kveld og scroller gjennom Facebook p mobilen din.

Dagblandet har postet en nyhet om at Kadafi Zaman er brutalt sltt ned og arrestert av politiet i Pakistan.

Dagbladet oppfordrer til saklighet, men kommentarene der er alt annet enn saklige.

"Hper han blir der"

"Han skal vre fornyd med vre tilbake i sitt hjemland der han hrer hjemme, her skal han iallefall ikke vre"

"Hper han blir der resten av livet"

"M vel vre mange pakistaner i Norge der kan byttes med"

 

Automatisk er du en av to grupper, enten er du enig i denne hetsen og rasismen, og smiler av at noen skriver slikt, eller s er du i mot.

 

Om du er i mot s blir du irritert, kanskje til og med sint. Du reagerer med et sinnafjes p kommentarene. Kanskje tar du screenshots. I noen tilfeller kommenterer du ogs. Men s.... du scroller videre, leser andre innlegg som er hyggeligere og ser p sommerbilder som dine venner har postet.

Noen f timer senere, er saken glemt.

 

Hvorfor er det slik?

 

Det har blitt slik fordi denne rasismen dessverre har blitt altfor vanlig se.

Har du en annen hudfarge, et annerledes navn, et gitt politisk ststed eller kler deg p en bestemt mte, s er denne type hets og rasisme noe du lever med hver eneste dag.

 

Hets og rasisme er over alt og s vanlig at vi ikke lenger reagerer slik vi br.

 

Og hva skal man reagere med?

Loven sier jo at hets og trusler er straffbart,  men vi erfarer gang p gang at politiet henlegger de fleste slike anmeldelser. Langt verre saker enn dette blir ogs henlangt, som da for eksempel jeg i fjor ble hetset og truet p livet i flere mneder av en bestemt person. Truslene var spass grove at jeg fryktet for mitt liv hver eneste dag. Som forventet henla politiet min anmeldelse. 

Jeg bestemte meg derfor for ta et mte med davrende justisminister Per Willy Amundsen og ga klar beskjed om at vi ikke kan ha det slik. Han ga et lfte om  ta tak i dette, men ingenting er endret siden den gang.

 

Tre ganger leverte jeg en anmeldelse mot samme person, med bevis p alt jeg er truet med. Frst da 3 andre anmeldte ham, ble saken tatt p alvor.

 

Ja, jeg er fult klar over at det finnes langt flere alvorlige saker for politiet,  men nr hets og trusler p nett ignoreres gang p gang, vokser den videre og streken skyves lenger og lenger unna for hva som er akseptabelt skrive i sosiale medier.

Denne hetsen pvirker ikke de som skriver den, ei heller de som leser den, men personen hetsen er rettet mot gr med en konstant klump i halsen som er for tung til svelge.

 

Tenk deg at du har vrt gjennom en grusom traume allerede. Du har overlevd et massakre p Utya hvor du rett og slett holdt p miste livet fordi du i det demokratiske Norge valgte vre sosialdemokrat. Du fatter ikke hvorfor eller hvordan n mann kan bre s mye hat i seg, men du letter din hverdag med at denne ene mannen er tatt og straffet.

Men s opplever du at han ikke er alene,  det er flere tusen mennesker som brer det samme hatet i seg og som nsker at du var skadet og drept.

Du kjenner ikke disse menneskene, har aldri mtt dem og har aldri gjort dem noe vondt. Det eneste du har gjort er ta del av demokratiet samt at du fortsatt er i livet fordi det den gang ikke var din tid til d.

 

Det hjelper ikke at vi den 22.juli hvert r str sammen og sier "vi skal aldri glemme", nr vi tillater at grensene for hatytringer utvides hver eneste dag!

 

Om vi ikke hver eneste dag bestemmer oss for si i fra nr urett skjer og at vi str opp for de som er rammet av hat og rasisme, s vil ingen endring skje.

Selvsagt er pekefingeren rettet mot de som ytrer disse meningene, det er helt klart uakseptabelt, men det er ogs uakseptabelt se alt dette uten reagere!

 

Kadafi skal ikke f beskjed om dra tilbake dit han kom fra, for mannen er fdt og oppvokst i Norge.  

Mani Hussaini skal ikke f beskjed om at han er en lgner fordi han er muslim, nr han selv nekter for vre troende.

Utya overlevende skal ikke kalles landssvikere kun fordi de valgte Arbeiderpartiet.

Minoritetskvinner som kjemper mot sosial kontroll skal ikke trues p livet.

 

Om politiet ikke har kapasitet til se p alle disse sakene s har DU og JEG kapasitet til reagere!

Vi har alle et ansvar om si i fra til disse "godt voksne" menneskene om at denne type ytring ikke er ytringsfrihet og at denne type hat og rasisme ikke har plass i vrt lille land.

Nr du reagerer, vil flere ogs gjre det, og det er kun da vi kan f til en endring.

 

8

Pride

  • Publisert 03.06.2018 klokken 12:10

Juni er her og det er mye som skjer denne mneden. Det viktigste denne mneden markerer seg med, er regnbuefarger og fargerike skeive dager.

Prideparaden blir bare strre og strre hvert r, flere og flere deltar og jeg gleder meg utrolig mye til g i paraden i r ogs. 

"Det gr mot religionen din" sier folk, men gjr det egentlig det?

Jeg tenker at Gud har skapt mennesker i mange ulike farger, fasonger, religioner og legninger og all Gudsverk er perfekt akkurat slik det er!

Det er  de skeives menneskerett leve livet slik de vil, elske den de vil, kle seg slik de vil og vre stolte av den de er, uten bli stemplet eller dmt av oss andre, for hvem er vi til dmme? 

Gud har gitt oss mange oppgaver i livet, men ingen steder har vi ftt oppgitt at vi mennesker skal dmme hverandre eller behandle hverandre drlig.

 

Personlig kjenner jeg mange flotte homofile, og jeg unner dem virkelig alt godt i livet. Jeg har aldri sett p dem annerledes eller vist dem annet enn respekt. For min del er ikke legningen noe legge merke til og fokusere p i det hele tatt. Hva et menneske velger gjre i sitt liv, har ingenting med meg gjre. Jeg behandler alle med den respekten jeg forventer bli behandlet med. 

I r har vi i NOK sammen med organisasjonen Salam organisert ramadan iftar for skeive hver fredag i ramadan, og jeg har p grunn av disse samlingene blitt kjent med folk jeg ellers aldri hadde mtt. Slike samlinger gjr at folk tr vre seg selv og vite at de ikke vil bli dmt. Vi har sttt sammen p kjkkenet og laget mat, spist sammen, danset sammen og hatt mange gode samtaler. Tenk om alle kunne gjre at andre flte seg like komfortable i sin hverdag slik disse samlingene gjr?!

Vil du vite mer om vrt arrangement og kanskje delta neste fredag, kan du klikke her: https://www.facebook.com/events/174042186639201/?ti=cl

 

I fjor gikk jeg i Prideparaden med jobben min, og nt hvert eneste sekund av den fargerike festen. To dager senere kontakter min "barndomsvenninne" min mor og sier at hun skammer seg over meg og at mannen hennes n nekter henne prate med meg mer. Det var siste gang jeg hrte fra henne, og egentlig var det like greit, for i mitt liv har jeg ingen plass til trangsynte mennesker som ikke tler at andre lever livet slik de selv nsker.

 

Jeg oppfordrer alle fremover til vre ekstra snille med hverandre, uansett religion, bakgrunn og legning. Vi mter snart skeive dager, og jeg oppfordrer alle, bde muslimer og ikke-muslimer, til vise respekt og toleranse mot hverandre, uansett om man sttter homofili eller ei. Om dere ikke sttter homofili, kan dere i hvertfall vise at dere sttter at mennesker har rett til leve slik de selv vil, uten bli dmt. Og p samme mte som vi muslimer sker om bli akseptert og godtatt, s br vi ogs godta alle mennesker rundt oss!

Have a happy PRIDE!

 

 

6

Fdt fri

  • Publisert 31.05.2018 klokken 10:20
2

Jeg faster ikke i r heller

  • Publisert 21.05.2018 klokken 00:01

Har skrevet noe i Utrop i dag.

Hva synes dere?

http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/Blogg/33317

 

Flg gjerne kommentarfeltet p min Facebook profil, der jeg ogs har lagt screenshots av kommentarer jeg har ftt:

https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=1344676662298930&id=100002698275079

14

Brdrene som burde sttte oss.

  • Publisert 03.05.2018 klokken 15:30

Jeg er s lei. Rett og slett lei.

De siste ukene har samfunnsdebatten handlet mye om gutta som sttter oss kvinnelige samfunnsdebattanter som snakker om sosial kontroll i offentligheten. De skryter p seg at de stiller seg bak oss og heier oss frem. Sannheten er at de i lukkede grupper og i kommentarfelter gjr det stikk motsatte.

Hvorfor er det mange kvinner som trekker seg fra samfunnsdebatten? Nettopp fordi disse brdrene angriper oss bak lukkede drer. Og angrep som kommer fra vre egne er tyngre enn angrep som kommer fra andre.

 

Ingen konkurranse!

Nr vi jenter omtaler negativ sosial kontroll, s omtaler vi vr sak, alts det kvinnelige perspektivet, men vi legger ikke skjul p at guttene ogs opplever sosial kontroll.

I mitt syn, er jentene hardest rammet, fordi vi kommer fra en kultur hvor broren-din-fr-gjre dette-fordi-han-er-gutt mentaliteten dominerer, men ja, gutter blir ogs rammet p sin mte.

Det er flott se at guttene n hever sin stemme og tar et oppgjr med denne ukulturen, men dette skal ikke skje p bekostning av jentenes kamp!

Jeg stiller meg fint bak disse guttene og heier dem frem, for det er faktisk frst nr vi belyser temaet og snakker om det at vi kan gjre noe for lse det, men irriterer meg over gutta som stadig vekk kommenterer oss p en nedverdigende mte.

I blant virker det som om flere av de mannlige samfunnsdebattantene nsker forminske problemene vi kvinner finner oss i, for heve frem sine problemer, noe jeg synes er smelig, srlig fordi vi som endelig har vget komme i offentligheten og snakke ut om dette, har slitt under negativ sosial kontroll fra barndommen av. Det endelig bryte ut har ikke vrt en enkel oppgave, og langs veien har vi mistet mange familiemedlemmer, venner og andre viktige personer. Belastningen har vrt stor, men kampen er verdt ta nettopp fordi vi nsker at de neste generasjonene skal vokse opp uten denne byrden.

Det er ingen konkurranse om hvem sin kamp det er som er viktigst, tvert i mot er begge kampene likestilte!

Skal vi redde den fremtidige generasjonen fra tvangsekteskap, oppdragelsesreiser, skille mellom gutter og jenter og alle de andre viktige punktene, s m vi jobbe hnd i hnd, ikke mot hverandre.

 

Det at politikere bruker oss for f mer erfaring, er ikke feil!

 

Jeg har lest flere kommentarer hvor politikere blir anklaget for misbruke oss jenter som uttaler seg om sosial kontroll for fremme sin agenda. Sannheten er at vi som har opplevd sosial kontroll, vokst opp med den, erfart den p kroppen og blitt hetset og truet langs veien fordi vi har krevd vr plass, er de erfarne i temaet. Det at politikere n velger lytte til oss er flott, for det er nettopp politikere som kan gjre noen endringer for lette hverdagen for de utsatte.  

Jeg fler meg ikke misbrukt, srlig ikke nr feks Jonas Gahr Stre, Jan Bhler og Inga Marte Thorkildsen faktisk lyttet med pne rer og valgte fremme forslag for skape endring, i steden for putte problematikken i en skuff og lukke den. 

 

Kjre brdre

Etter at jeg begynte uttale meg om sosial kontroll i offentligheten, har flere etnisk norske kvinner og menn heiet meg frem. Det er ikke lenge siden at etnisk norske kvinner kjempet de samme kampene vi kjemper i dag, srlig likestillingskampen innad kultur. Disse kan ikke kjempe vr kamp i dag, det er vi som m sette ned foten og ta oppgjret selv, men sttten vi har ftt langs veien har vrt overveldende og vi har trengt den.

I fjor klarte jeg og Maria Khan sammen med Jan Bhler og Jonas Gahr Stre fremme lovforslag som kan vre avgjrende for fremtiden til mange. En felles lsning som kan redde alle, tror jeg ikke vi kan f til, men det at vi gjennom loven kan forske hindre tvangsekteskap, sskebarnekteskap og oppdragelsesreiser er en fremgang.

Noen brdre fra vr egen kultur har gjennom tiden stttet oss, men dessverre ikke mange nok.

For noen menn er vi et problem. Det er utenkelig for dem at deres sstre, koner og dtre skal gjre det samme som oss, for da svekkes deres dominante eksistens. 

Derfor er det flere menn som heier p oss i offentligheten, mens de i lukkede grupper angriper oss. Dette gjr oss slitne, men ikke p nrt hold s slitne at vi skal gi oss! Det er bare en ekstra kamp kjempe for kreve vrt.

Det at menn n nsker belyse guttenes side av problematikken er bare sunt for hele kampen!

Kjre brdre, det at vi begge har opplevd sosial kontroll burde holde oss tettere sammen, ikke gjre at vi str mot hverandre. Tenk dere hvor mye vi kan f til nr vi lfter hverandre opp, i steden for nedgradere hverandres problemer. Samfunnet baserer seg p begge kjnn, det gjr denne kampen ogs. Vi kommer aldri til n mlet om vi ikke klarer vre enige i at begge kjnn er like viktige, ogs i kampen mot negativ sosial kontroll. Skal vi hindre tvangsekteskap, s m vi hindre det for begge kjnn.

Det kan hende dere ikke alltid er enige i det vi krever, men dere kan ikke bagattelisere vre erfaringer og vre drmmer.

Jeg hper at denne konkurranse-mentaliteten gir seg, for slik situasjonen er n, er det nok av krefter som forsker hindre oss i n frem, og det siste vi trenger er sterke mannlige sammfunsdebattanter som blokkerer veien vr.

1

Kvinner som sttter jenter

  • Publisert 07.03.2018 klokken 14:01

Kvinnedagen er i morgen og mange kvinnekamper settes i fokus. Alle, kvinner og menn br stille opp og sttte halvparten av samfunnet, for det er nemlig det kvinner er, 50% av verdenssamfunnet.

Vi diskuterer ofte mannsdominansen i ulike ukulturer og diskuterer den sosiale kontrollen, familievolden og resdrapene utfrt av menn. Likevel er noen kvinner de strste fiendene til andre jenter og kvinner.
Hvordan?

Tvangsekteskap, kjnnslemlestelse av kvinner og resdrap er de ekstreme variantene av sosial kontroll. Det starter som regel med mindre ting.

Fortsatt er det slik i mange hjem at jenter oppdras til vre avhengige av andre. De blir forsrget av sine foreldre s lenge de bor hjemme, og som regel fr de ikke lov til flytte fr de gifter seg. Etter det er det mannen som tar seg av ansvaret.
Disse jentene vokser opp til bli kvinner som selv ikke har kontroll over sine liv. De er avhengige av anerkjennelse fra sine omgivelser, godkjennelse og konomisk sttte. De fr beskjed om hvordan de skal kle seg, hva slags utdanning de skal ta, mister kontrollen over bestemme over egen kropp og noen bestemmer hvem de skal gifte seg med. De m unng ryktespredning og negativ omtale.
Ja, menn har stor pvirkning p disse omrdene, men kvinnene, alts mdrene er de som utfrer denne type kontroll og press.

Jenter oppvokst p denne mten kan tro at dette er den riktige mten oppdra sine jenter p nr de selv fr barn.

Jeg har selv merket p kroppen hvordan jenter oppdratt p denne mten er mot andre. For to r siden skrev jeg om seksuell trakassering som jeg var vitne til i Mela festivalen i Oslo. Den kommentaren jeg fortsatt husker kom fra en kvinne, og den satte skylda p meg! Hva gjorde jeg ute blant s mange folk? Hvorfor var jeg p en festival s sent og at jeg sikkert ikke hadde kledd meg anstendig nok.

Under hetseblgen som samfunnsdebattanten Maria Khan og jeg ble utsatt for i juli i fjor, var mange av de som kommenterte kvinner. De kunne kommentere med at kvinner som oss ikke har noe i samfunnsdebatten gjre, kommentere vrt utseende og snakke om hvor pne vi er (vinkle det til noe negativt).

Skal vi ha sterke kvinner som tar sin plass i samfunnet, br vi starte hjemmefra!

Vi br fortelle jentene hvor mye de er verdt, hva de kan oppn. Gi dem selvsikkerhet og styrke. La dem bli selvstendige og modige.

Vi i samfunnsdebatten, p skolene og i politikken har mye gjre, mye endre og mye snakke om, men den virkelige jobben starter i hjemmene!
Jentene skal gjre det samme som gutta! De skal ha de samme mulighetene!
Skal de n langt i livet og st p egne bein, m mdrene oppdra dem til gjre det.
Husk at det strste kvinnelige forbilde en jente har, er hennes egen mor eller hennes nrmeste omsorgsperson. Det er av denne kvinnen en jente lrer hvordan hun skal vre. Uansett hvor mye vi p utsiden kan pvirke, s er det ikke like mye som pvirkningen en jente fr i sitt eget hjem.

Mitt strste nske er derfor at kvinner ikke blir jentenes strste hindring i livet. Sttt hverandre og vr hverandres styrke!

6

Ett r uten hijab

  • Publisert 01.03.2018 klokken 13:22

Ja, n er det alts ett r siden jeg tok av meg hijaben min. Fortsatt strmmer sprsmlene inn om hvorfor jeg gjorde det, hvordan jeg har opplevd overgangen og hvordan jeg i det hele tatt hadde samvittighet til gjre noe slikt.

"Men ser du ikke at alt du opplevde var en test av Gud, og du skulle klare best testen i steden for gi opp?" Slike sprsml fr jeg ofte. P sofaen hjemme hos meg har jeg ofte sittet og grublet over hvorfor noen mennesker har en slik trang til "rette" p andre? Hvorfor kan ikke alle mennesker gjre akkurat slik de vil?
Hvorfor jeg har tatt hijaben av har jeg skrevet mye om og snakket mye om i mediene, s dette vil jeg ikke g inn p, men jeg vil likevel skrive litt om overgangen. I blant er det s frustrerende tenke over det. I blant blir jeg virkelig sint!

Jeg er den samme personen, med eller uten, men ja, jeg innrmmer det, behandlingen jeg fr uten hijab er annerledes enn den jeg fikk fr.
Jeg synes det er rart at mennesker blir behandlet s ulikt ut i fra hvordan de kler seg, men snn er det alts.
Jeg fr mye mindre nagtiv oppmerksomhet n, sammenlignet med tidligere. Fr fikk jeg jo hets fra bde ekstreme muslimer, rasister, de lengst til hyre p skalaen og flere. Det var ingen som var fornyde med at jeg bare var meg selv. Hijab og sminke var feil, hijab og vestlige klr var feil, hijab og pynt var feil... hijab i det hele tatt var feil. Det de ignorerte var personen bak hijaben.

Jeg blir fortsatt provosert over de feministene som mener jeg burde ha kastet av meg hijaben i solidaritet med kvinnene i Iran som blir tvunget til g med hijab. Hvordan kan det at jeg tar av min hijab hjelpe dem? For min del er det bli tvunget til bre hijaben p seg like ille som det bli tvunget/presset til ta den av seg. Men snn er n det. Hijaben er tatt av og det er noe jeg per n trives godt meg.

Flere spr om jeg anbefaler kvinner gjre det samme, og svaret er at jeg ikke anbefaler noe som helst. Folk fr gjre akkurat slik de selv vil. Jeg bryr meg ikke hva folk gr med, hvordan de praktiserer sin tro, osv. Jeg bryr meg rett og slett om mennesket bak. Er du et godt menneske, er det alt jeg trenger tenke p.

Men ja, jeg savner litt den tankemten hos andre ogs. For det er ikke slik at alle som tar av seg hijaben har konvertert fra sin tro og misliker islam. Det er ikke alle som gr med hijab som er ekstreme, undertrykt eller svake.

Bare et random innlegg om noen tanker.
Og til dere som spr hvorfor jeg ikke blogger s mye for tiden: Det er fordi jeg har vrt veldig opptatt med politikken og de nye stillingene jeg har ftt i organisasjoner og slikt. Jeg planlegger for eksempel et pent folkemte den 14.03.18 kl. 18:00 p Furuset bibliotek som skal handle om sosial kontroll, resvold og tvangsekteskap. Dette er det vi i Groruddalstinget som str bak.

Kom gjerne innom og se!

Jonas Gahr Stre skal komme, og det gledes veldig til mte ham igjen!

2

Intervju med Minerva

  • Publisert 04.02.2018 klokken 09:01

Hei bloggistan!

Lest dette intervjuet?

https://www.minervanett.no/stikkord/laial-janet-ayoub/

Hva synes dere om AP sitt forslag?

0

Arrangert ekteskap

  • Publisert 24.01.2018 klokken 11:49

Hei bloggverden.

I helgen ble det kjent at Arbeiderpartiet vil fremme flere forslag i Stortinget mot sosial kontroll og resvold. Jonas Gahr Stre vil blant annet stramme inn loven mot tvangsekteskap, slik at ogs arrangerte ekteskap med psykisk press og sterke forventninger rammes av forbudet.

Tidligere i r mtte jeg Jan Bhler (sammen med Maria Khan) og fortalte hvordan arrangert ekteskap i mange tilfeller foregr. I helgen mtte jeg Jan Bhler og Jonas Gahr Stre og snakket mer rundt saken.

Arbeiderpartiet vil n ha en gjennomgang av loven mot tvangsekteskap slik at det blir klargjort at ogs arrangerte ekteskap med psykisk press og sterke forventninger er regnes som tvangsekteskap, og dermed i strid mot norsk lov.

Mten gjre dette p m regjeringen finne ut av gjennom lovarbeid og hringsrunder, men intensjonen m vre utdype ordene utilbrlig press i straffelovens 253 slik at det alene kan vre nok til gi straffeskyld nr det blir for liten grad av reell frivillighet, selv om det kun handler om emosjonelt press.

I tillegg til dette nsker Arbeiderpartiet stramme inn meldeplikten. Det vil si at hvis den som har kjennskap til at det kan forberedes denne type ekteskap uten melde fra til myndighetene, slik at dette kan avverges, kan bli rammet av straffelovens 196 om avvergingsplikt.
De nsker ogs lovbeskyttelse mot at jenter utsettes for uskyldighetskontroller nr det i noen miljer kreves jomfruattester ved inngelse av arrangerte ekteskap.

Arbeiderpartiet mener ogs at forslaget om forby sskenbarnekteskap br tas opp p nytt fordi det vil ha stor betydning for omfanget av tvangsekteskap og dermed ogs arrangerte ekteskap med psykisk press, i tillegg til at det har en helsemessig bakgrunn som er dokumentert av Folkehelseinstituttet. Her vil det selvsagt vre mulighet for ske unntak.

 

S hvorfor sttter jeg dette forslaget?

 

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan arrangert ekteskap kan foreg. http://hijabbloggen.blogg.no/151...9_billett_til_frihet.html
Da jeg var yngre hadde jeg flere venninner som ble giftet bort til en som foreldrene har valgt, og hvor det ikke l fysisk tvang, men overtalelse og psykisk press.

Foreldre kan for eksempel finne p si at deres snn eller datter vil bli frasttt fra familien for alltid, at de vil bli eksludert fra arven, at de vil bringe skam over familien, at de ikke vil f se sine ssken igjen noen gang og lignende. I tillegg til denne type press, er det ogs slik at mange opplever at ektefelle er bestemt fra de blir fdt. De vokser opp uten kunne date eller ha kjrester, fordi de allerede er lovet bort, og nr man er vokst opp med denne tanken, ender man med akseptere det og gifte seg uten protestere. De rundt ser p tilfellet som frivillig i og med at jenten/gutten selv sa ja, selv om sannheten er at vedkommende egentlig aldri har hatt valgmuligheter.

Etter at saken kom ut p Sndagsnytt p NRK, og etter at jeg publiserte saken p Facebook og Snapchat, tok tre jenter/kvinner kontakt med meg. Alle tre fortalte historien sin, og felles for disse er at de er gift og at ektefelle ble valgt av familien. Hun ene fortalte om ungdomskjresten hun ble nektet g videre med. De to andre hadde aldri datet eller hatt muligheten til date. Alle tre takket for at Arbeiderpartiet n nsker stramme inn loven.

Er vi for sent ute? Ja, det er vi, men det viktigste er vel at vi ikke forsinkes mer og at vi fra n av kan klare hjelpe de utsatte.

P Facebook var reaksjonene mange, men en ting som stoppet meg var folk som var i mot forslaget, fordi den da vil ramme de som frivillig gifter seg arrangert og som da vil slite med bevise at dette er frivillig fr de kan ske inn sine ektefeller fra utlandet.
Mitt svar til dette er at jeg heller vil at man skal bevise for mye, og stresse med at saksbehandlingen av familieinnvandring/gjenforening kan ta noe ekstra tid, enn at mange unge jenter/gutter mister sin frihet og valgmuligheter!

En av de kvinnene som kontaktet meg fortalte at hun ofte krangler med sin mann fordi hun ikke nsker barn, mens han gjr det. Grunnen til hvorfor hun ikke nsker seg barn er at hun (i flge henne selv) ikke nsker forbli i dette ekteskapet i lengden. Samtidig fr hun ikke forlatt denne mannen fordi familien ikke aksepterer skilsmisse. I 2017 ble det flere ganger diskutert at flere moskeer nekter gi kvinner skilsmisse, og at selv om det foreligger lovlig norsk skilsmisse, s henger disse kvinnene igjen religionssett og kan ikke inng nytt ekteskap religist. I noen av de verste tilfellene (slik som mitt) truer ogs mennene med ta med barna til utlandet, slik at kvinnene aldri vil se dem igjen, dersom de ber om skilsmisse.
Da jeg fikk en slik trussel dro jeg til politiet og viste den frem, og politiet sa at de ikke kunne stanse ham fra reise med vr datter. Jeg flte meg ensom og sviktet av systemet.

Tenk om man kan hindre flere slike tilfeller?

Ja, fremme et lovforslag er ikke nok alene, men det er en start!

I tillegg skal man kunne gi opplring og instrukser til politi, skoler, nav, barnehager og andre instanser om hvordan man skal hndtere slike saker. Vre gutter og jenter som fler seg presset til akseptere et arrangert ekteskap skal ogs ha sikre instanser ta kontakt med for f hjelp, bde i Norge og i utlandet, fordi mange opplever dette presset frst nr de drar p en skalt "ferie" eller "oppdragelsesreise" slik vi for eksempel s i filmen Hva vil folk si.

Forslaget til Arbeiderpartiet er mer detaljert og har forslag til hvordan ting kan lses, og jeg hper virkelig at forslaget blir stttet slik at vi kan rekke frem en hnd til vre sstre og brdre.

 

10

Men da er du IKKE muslim lenger!

  • Publisert 04.12.2017 klokken 11:42

I fjor skrev jeg om jul og skolegudstjeneste. Mange tvilte p om det jeg skrev var sant da jeg fortalte at en mor til en medelev p skolen til dattere min sa at jeg ikke kan sende datteren min i skolegudstjeneste, for jeg er muslim.

Man kan si hva man nsker om skolegudstjenesten, noen er for og noen er mot, men det at vi fr beskjed om at vi ikke skal sende barna vre dit p grunn av vr religion er faktisk en realitet. P fredag var jeg med en venninne ute da min datter ringte og grt p telefonen. De hadde ftt utdelt svarslipp om barna skal delta i skolegudstjeneste eller ikke, og en elev i klassen hennes hadde sagt at hun ikke for lov til delta. Da min datter svarte at hun kunne det, sa vedkommende: "men da er du IKKE muslim lenger!"

Frst vil jeg igjen ppeke at jeg som liten fikk lov til delta i julefeiringer, synagogebesk, moskebesk og alt som inngikk i religionstimene og tradisjonene p skolen. Moren min var fast bestemt p at vi skulle vre med alt og at vi skulle lre om alle religioner og tradisjoner for utvikle en bredere forstelse- og et sikrere valg p hvilken religion vi praktiserer.
Det samme nsker jeg for min datter. Jeg skal ikke tvinge henne til noe som helst, og per n har hun lyst til dra i skolegudstjenesten, s hvorfor skal hun f en slik beskjed fra en medelev?

For det andre s synes jeg det er helt latterlig, samtidig som det er utrolig skummelt hva foreldre lrer sine barn! Denne eleven har hrt dette et sted (og ja, det er en muslimsk elev), samt at denne kommentaren har vedkommende hrt/lrt utenfor skolen. Jeg vet ikke om det kommer av elevens foreldre eller en Koranskole eleven gr p, men det er en sinnsyk tankegang at elever tror de kan vre med bestemme hvem som er muslimer og ikke!

Da jeg skrev om dette i fjor var jeg alene da jeg fikk kommentaren, denne gangen satt jeg med noen som vitnet denne samtalen.

Da datteren min ringte meg og fortalte dett,e grt hun og sa at hun er lei av kommentarer om religion p skolen. Jeg ba datteren min si til eleven at det kun er henne selv som bestemmer om hun vil delta eller ikke, og at jeg er stolt av henne!
Tidligere i r var bestevenninnen til min datter med oss og feiret Eid. Hun ble ikke muslim av den grunn, og da forstr jeg ikke hvorfor muslimske barn ikke kan delta p andre feiringer!

Jeg vet mange vil vre uenige med meg, men n som jeg skriver dette er jeg s irritert at jeg vil si det rett ut: INGEN KAN BESTEMME MIN DATTERS RELIGION!
Og til dere foreldre/religionslrere: ALDRI LR BARNA AT DE KAN EKSLUDERE ANDRE ELLER BESTEMME ANDRES TILHRIGHET BASERT P HVA DERE SYNES ER RIKTIG OG IKKE!

Jeg er muslim, jeg tror p Gud og jeg tror ogs p at det kun er Gud som kan avgjre slike sprsml, ikke oss mennesker. Og slike avgjrelser skal i hvertfall ikke plantes i barnas hoder!

Vi er muslimer og vi pynter til jul hjemme og deler julegaver. Vi feirer den kulturelle hytiden og ikke den religise. By the way, vi pyntet hjemme i gr! Det trives vi veldig godt med.
P skolen skal min datter delta p alt fordi jeg selv vokste opp p den mten, og etter min mening bidro dette til at jeg har blitt s pen og mottakelig som jeg er. Jeg respekterer alles tro og praktisering og har ingen problemer med noen.

Jeg skal ta en prat med skolen slik at de kan ta en runde p dette og datteren min fikk med seg svarslipp signert av meg i dag og HUN SKAL DRA I SKOLEGUDSTJENESTEN I R OGS!

0

Fdt fri

  • Publisert 24.11.2017 klokken 12:05

Fikk du med deg fdt fri?


Sjekk det ut her: https://m.nettavisen.no/nyheter/innenriks/ny-stiftelse-skal-jobbe-mot-skamkultur/3423392337.html

Jeg er s utrolig stolt av vre med i denne stiftelsen og gleder meg s utrolig mye for jobben vi kommer til gjre.
Min organisasjon NOK kommer ogs til samarbeide med Fdt fri.
Sjekk ut vre sider:
NOK: https://www.facebook.com/orgnok/
Fdt fri: https://www.facebook.com/fodtfri/

 


Fra verst til venstre: Laial Janet Ayoub, Nancy Herz, Sofia Srour, Maria Khan
Fra nederst til venstre: Dana sl Manouchehri, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Vakre Maria Khan og meg


Trine Skei Grande og Abid Raja


Den kuleste dama p jord, Amal Aden


Fra venstre: Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana sl Manouchehri, Maria Khan, Abid Raja, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre: Abid Raja, Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana sl Manouchehri, Maria Khan, Iram Haq, Amal Adan, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre: Laial Janet Ayoub, Dana sl Manouchehri, Iram Haq, Shabana Rehman Gaarder, Maria Khan, Amal Aden, Karin Andersen, Nancy Herz, Sofia Srour


Fra venstre: Nancy Herz, Dana sl Manouchehri, Iram Haq, Shabana Rehman Gaarder, Maria Khan


Fra venstre: Abid Raja, Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana sl Manouchehri, Maria Khan, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre; Maria Khan, Iram Haq, Nancy Herz, Amal Aden, Sofia Srour, Laial Janet Ayoub


Fra venstre: Maria Khan, Laial Janet Ayoub, Shabana Rehman Gaarder

2

Billett til frihet

  • Publisert 20.11.2017 klokken 10:20

Det var sommerferie. Hun var 19 r gammel, og dette var hennes frste reise til sitt hjemland. Hun hadde hrt om sine onkler, tante, kusiner og fetre, men hadde ikke sett dem siden hun var 3 r gammel og familien flyktet p grunn av krig. 

Bestemoren hadde hun mtt ett par ganger i Norge, og hun hadde snakket med henne per telefon ellers ogs.

Hun var spent og glad, men ogs redd. Dette skulle bli hennes frste flytur, for hun hadde aldri pass som liten, da faren hennes stakk av mens hun var barn og signerte aldri under passet hennes. Ingen reisedokumenter, ingen reise.

Hun hadde pakket sin koffert med nye klr, for det var forventninger til hvordan man skulle se ut nr man dro tilbake dit man kom fra. Som 19 ring hadde hun aldri brukt sminke, hun gikk med hijab og hadde aldri fikset hret sitt. Hun hadde aldri gtt med klrne hun nsket g med heller. Hun var et barn innerst inne fordi hun var oppdratt slik. Moren bestemte alt, slik kulturen sa.

P reisedagen hadde hun tatt p seg et jeansskjrt, hvit overdel og en hvit hijab. Hvordan skulle det bli lande der etter s mange r? Hva ville slektningene synes om henne? Hun var spent.

Flyturen tok mange timer og virket endels. Slektningen som hadde fulgt henne, moren hennes og sstra hennes til flyplassen hadde fortalt henne reglene p forhnd; ikke snakk fr moren din sier at det er greit, og skal du si noe til din sster eller mor, si det p norsk! Ikke le hyt! Ikke spr om kjpe noe, for moren din har ikke nok penger!

Alt dette hadde hun i bakhodet.

Da hun landet i flyplassen fltes det rart. Alle snakket hennes morsml, noe hun vanligvis ikke hrte andre steder enn hjemme. Hun begynte bli nervs. Utsjekkingen gikk rimelig raskt og p vei ut mot ankomsthallen s hun seg rundt for se om hun kjente igjen noen av slektningene som hun hadde sett p bilder fr.

Mot henne, hennes mor og sster kom hennes bestemor, tante og onkel. Det ble mange klemmer og enda flere kyss. De tok bagasjene og gikk ut mot bilene. Hun var sjenert, men det var ikke slektningene som hadde fanget hennes oppmerksomhet. Det var lukten lukten av hjemlandet som fanget henne. Hjemlandet som hun s vidt husket.
De f minnene fra det rtne eplet hun spiste mens hun var i tilfluktsrommet, nrbutikken der hun kjpte jordbr hver dag og kaninen i barnehagen, kom tilbake. 

Endelig var de fremme hos bestemor. Alle hadde samlet seg der, fetre, kusiner og onkler. Maten var klar, madrassene de skulle sove p og pleddene var ogs klare. Alle ville snakke med henne og bli kjent, men hun husket instruksene hun hadde ftt og satt derfor mest p sin mobil og spilte Snake.

Timene gikk fort og det var tid for sove. Tante, bestemor, jenta selv og familien la seg i stua, noen p madrasser og noen p sofaene. Fetterne hennes sov i bestemors rom. Hun hrte mor og tante snakke om planene for hva de skulle gjre denne mneden mens de var p ferie. Hun gledet seg utrolig mye og sovnet med et smil om munnen.

P ettermiddagen dagen etter, tok tanten hennes henne med til en frisrsalong. Hun skulle for frste gang fikse hret sitt, klippe det og rette det ut. Frisren skjnte at hun var fra utlandet med en gang hun s henne. Klrne hennes skilte seg ut.

Mens hret ble fikset sa tanten til frisren at hun ogs skulle fikse yenbrynene. Jenta ble redd og sa nei, for moren hennes tillot det ikke. Men tanten betrygget henne om at det skulle g bra. Frisren smilte. Tanten sa: "det er flere som kommer for se henne skjnner du".

jenta skjnte det ikke. Hvem skulle se henne? Hva skulle de se? Men sprsmlene forsvant fort da smerten av voksing av yenbrynene kom. Hun var glad, for endelig var hun en jente som kunne fikse seg litt. Endelig flte hun seg feminin.

Da hun kom hjem til bestemor ble moren skuffet over yenbrynene. Men tanten sa: "hun er jo voksen n, og hun m se bra ut".

Det gikk noen dager, og hun hrte ofte snakk om friere. Hun sa alltid til tanten sin at hun ikke var klar, og ingen diskuterte noe tilbake med henne. Alle ble bare stille.

En dag forandret alt seg. Hennes onkel hadde kommet p besk og hadde tatt med seg en venn. Det hun trudde var et vanlig besk, viste seg vre en mann hun mtte si ja til. Da familien satt der og diskuterte med mannen, var hun sjokkert over at ingen hadde spurt henne om hennes mening. De snakket om fremtiden og om hvordan han skulle komme seg til Norge for bo der. Ogs snakket de om at det kanskje var best at jenta flyttet ned til hjemlandet.

Hun s seg rundt da planene ble satt, pengebelp ble avtalt og festplaner ble klare. Hun var i sjokk.

Hva skjer? Hvorfor gr alt s fort? Hva heter denne mannen egentlig???

Da mannen gikk, grt jenta veldig mye. Hun sa flere ganger til sin mor at dette ikke var noe hun aksepterte. Hun ppekte at hun ville bli igjen i Norge, fortsette g p skole og vre med sine venninner. Mannen var 18 r eldre og kom mest sannsynlig til delegge livet hennes! Men til ingen nytte.

Dagen etter tok tanten hennes henne med til frisren igjen. Jenta ville ikke bli med, men ble overtalt til det. Tanten hadde fortalt at det var viktig fikse hret i dag, for mannen ville komme tilbake med sin familie og damene der ville se henne uten hijab. P vei tilbake grt jenta utrolig mye. Hun fortalte sin tante at hun ikke ville gifte seg, at hun ikke var klar, men fikk beskjed om at hun ikke hadde noen valg. Hun hadde blitt gammel nok til bli gift. Dessuten var moren hennes sliten av oppdra to jenter i Europa alene og trengte f avlastning. Frst skulle hun gifte seg, s skulle hennes sster gifte seg nr hun ble gammel nok, ogs kunne moren flytte tilbake til hjemlandet og f fred og ro med sin familie. 

Jenta fortsatte grte og visste ikke hva hun mtte gjre.

Den kvelden kom mannen tilbake med sin far, mor og sster. Moren og sstra ba om f se hret til jenta fr de kunne godkjenne henne. Hun ble derfor tatt med inn til bestemors soverom. De lukket dra og ba henne ta av seg hijaben. Jenta stod stille og fikk trer i ynene.  De fniste og sa: "ikke vr flau! Det er helt normalt".

Det fltes ikke normalt. Hun flte seg som et objekt som mtte vre perfekt for bli kjpt.

Tanten hjalp henne ta av seg hijaben og damene s p hret, tok p det og snudde jenta rundt 360.

Hun var gokjent.

Da de gikk fra rommet, kastet jenta seg p senga og grt. Hun flte seg svakere enn noen gang. Hun ville ikke dette, men kjrligheten hun hadde for sin mor som hadde ofret alt for oppdra henne, tok over. Hun mtte si ja for gi moren sin fred. Hun grt alt hun kunne, og hrte endelig at inngangsdra ble lukket med et smell. S kom moren, bestemoren og tanten glade inn p rommet og gratulerte henne. Det virket som om ingen s hennes trer. De overs det utrolig godt.

Den kvelden la hun seg p sofaen i stua for sove. De fleste var opptatte p kjkkenet, mens noen satt i gjestestua og skravlet. Moren hennes kom og ba henne bli med bort til de andre og slutte oppfre seg p denne mten. Jenta tvang frem en stemme og sa: "mamma, jeg vil ikke gifte meg!" Stemmen var lav, og nrmest pipete. Hun var kvalt og sliten av all grtingen. Moren s strengt p henne og hvisket med en streng stemme: "Du har ingen valg! Du m! Vr rlig med meg n, er du ikke jomfru? Er det derfor? I s fall m du si det n s jeg vet hva jeg skal gjre!"

Jenta grt kjempe hyt. Hvordan kunne moren hennes si noe s stygt? Selvsagt var hun jomfru! Selvsagt var hun en ordentlig jente som oppfrte seg slik det var forventet! 

Den flelsen hun satt igjen med den kvelden var ubeskrivelig. Hun hadde forskt nekte, hun hadde forskt si nei, men ingen hjalp henne. Ingen forstod henne. Derfor bestemte hun seg for akseptere situasjonen og ba Gud om at dette skulle bli hennes billett til frihet. Kanskje denne mannen var snill og ville behandle henne bra?

Dagen etter dro jenta og bestemoren hennes ut for se etter klr til forlovelsen.  Det skulle bli en pen bukse og pen overdel, for de hadde ikke tid til se etter kjoler og tilpasse de. Shoppingen som alle jenter gleder seg til, var tung utfre for jenta. Hun hadde ikke lyst, men bestemte seg for gjre det likevel.

Dagen etter det igjen dro jenta, familien hennes og den 18 r eldre mannen ut p en pikniktur, s jenta skulle f lov til "bli kjent" med mannen. De fikk vekslet noen ord, og jenta merket fort hvor ulike de var. Han var gjerrig, tjente drlig, hadde ingen steder bo og bodde derfor med sine foreldre og hadde aldri gtt p skole. Hvilken fremtid skulle det bli mellom dem? 

Dagene gikk, og forlovelsesdagen var kommet. Den lille festen ble arrangert p den store balkongen til onkelen hennes. De vekslet ringer og alt gikk over p to timer. Da mannen og hans familie dro, var jenta utrolig skuffet over seg selv. Hun hadde sagt ja til noe hun ikke nsket. Hun hadde samtykket... Var det da tvangsekteskap? Hun hadde jo vrt med p alt. Hun hadde ikke rmt. Og om hun ville rmme, hvor skulle hun da? Hva skulle familien si? Hvor skuffet ville moren hennes vre? Skulle hun pfre moren enda en smerte etter den smerten faren hadde pfrt henne da han stakk av?

Planen var slik at jenta og familien skulle tilbake til Norge, s skulle jenta tilbake alene og tilbringe noen uker hos sin bestemor i juleferien og bli bedre kjent med mannen hun skulle gifte seg med. Sommeren etter skulle de gifte seg og jenta skulle bli igjen i hjemlandet. Planen var ogs slik at hun og mannen skulle bo hos hans bror som eide en leilighet midt i ingensteds.

Noen dager senere, skulle jenta og familien hennes tilbake til Norge. Jenta grt veldig mye. Hun hadde pakket bagasjen sin og puttet alle de nye klrne hennes og de nye hijabene. I hendene sine tok hun med den visne rosebuketten hun hadde ftt av den nye mannen hennes. Da hun satt p flyet tittet hun ut av vinduet og grt masse. Moren hennes tok en telefonsamtale fr flyet skulle lette og bekreftet ovenfor familien at de var p vei n. Moren sa ogs: "hun grter, jeg tror hun allerede savner forloveden sin."
Jenta grt ikke fordi hun savnet ham. Hun grt fordi det ikke var slik hun hadde hpet at sin frste ferie skulle bli. Hun grt fordi hun ville savne sin bestemor som hun er veldig knyttet til. Hun grt fordi hjemlandet hun hadde gledet seg til beske, var alt annet enn hva hun forventet seg. Hun grt fordi hun flte seg svak. Hun grt fordi hun ikke visste hva hun skulle si til hennes venner p skolen hun gikk p.

Dagene gikk, mnedene gikk og tiden for juleferien nrmet seg.
Jenta hadde snakket med sin mann p telefon flere ganger i uka. Mannen hadde flere ganger nevnt at han vil komme til Norge, at hun skulle slutte p skolen og jobbe for forsrge dem. Hun likte ikke ideen og hun skammet seg hver gang noen kom p besk og s bildet som hang p veggen i rommet hennes. Bildet var av henne og mannen sin. Han hadde gammeldagse klr, lite hr p hodet og var mye eldre enn henne selv. Hun s ikke p seg selv som pen, faktisk var selvtilliten hennes veldig lav, men hun syntes hun fortjente en som s "kulere" ut.
P skolen hadde hun blitt interessert i en gutt. Han likte henne ogs. Det skjedde aldri noe mellom dem, fordi hun alltid hadde i bakhodet at hun var forlovet med en annen.

Datoen for hennes nye reise var kommet. Hun sa farvel til sin mor og tok taxi til flyplassen.
P vei ned sa hun til seg selv at hun mtte gjre noe, men hva skulle det vre?
P flyplassen i hjemlandet ble hun mtt av bestemor og mannen sin. Hun ble kjrt til bestemors hus. Bestemor hadde laget middag, og alle tre satte seg sammen og spiste.
Da mannen dro, fikk jenta lov til sove i bestemors rom. Hun gruet seg til dagen etter. Hun ville egentlig bare forsvinne.

P morgenen stod jenta tidlig opp og satte seg for spise frokost med bestemoren sin.
Bestemoren hennes var som en engel. Hun var utrolig pen, og hadde snille yne. Hun visste ogs at bestemor likte henne veldig godt, for hun var bestemors frste barnebarn. Fr familien hennes flyktet fra hjemlandet, var hun hjemme hos mormor veldig ofte. Jenta husket godt at hun var veldig syk som 3 ring, og at bestemor smurte lunken olivenolje p brystet hennes og dekket det med avispapir s hun skulle bli fort frisk.
Kanskje det vil hjelpe snakke med bestemor? Kanskje bestemor ville hjelpe henne?

Hun trosset sin redsel og sin svakhet og fortalte bestemoren sin alt. Hun fortalte at hun ikke ville gifte seg med denne mannen. At han var gjerrig, gammel og patetisk. De hadde ingenting til felles. Hun hadde drmmer. Fremtiden hennes var i Norge, ikke her. Hun fortalte alt hun hadde p hjertet, bortsett fra den nye gutten hun likte p skolen. Dette kunne hun ikke snakke om, for hun visste hun ikke kom til f lov vre kjreste med noen.

N ventet hun spent p bestemors reaksjon. Hvordan skulle bestemor lse dette?

Bestemor tok tak i telefonrret og ringte hjem til denne mannen.
hun ba ham om komme s fort som mulig.

De snille ynene til bestemor var blanke. Jenta kunne se trene der, men bestemor forskte vre sterk. Jenta gikk inn for skifte fr mannen kom.
Da mannen kom sa bestemor at jenta skulle g inn p rommet. Jenta var redd.

De f minuttene inne p rommet opplevdes som lange timer. Hvorfor var ikke veggene slik som i Norge, slik at man kan hre alt gjennom veggen?

Plutselig kom bestemor inn i rommet. Hun sa ingenting, men pnet klesskapet og tok ut en eske som var gjemt bak klrne.
Denne esken hadde hun sett fr, det var den esket hvor gullet hun fikk av mannen l!

Bestemor gikk ut av rommet, lukket dra og jenta mtte igjen bli der og vente.

Plutselig hrte hun inngangsdra smelle.

Hun gikk ut av rommet forsiktig og gikk inn i stua hvor bestemor satt. Bestemor pnet armene sine og ville ha en klem.
Jenta kastet seg over bestemor. De varme hendene til bestemor strk henne over hodet og englestemmen hennes sa: "Ikke la noen tvinge deg til noe du ikke vil! Du vil aldri se denne mannen igjen".

Jenta grt fra hjerterota, men for frste gang var det gledestrer.

Hva skulle hun gjre n? Hvordan skulle hun dra tilbake til Norge og mte moren sin?

Det tok ikke lang tid fr telefonen ringte. Bestemor tok opp telefonen og ja, det var jentas mor.
Bestemor skrek og kjeftet og sa at jenta ikke skulle gifte seg med denne mannen samme hva! Bestemoren fortalte jentas mor alt, om hvor mislykket denne mannen ville vre og hvor trist jenta kom til leve sine dager.

Var det virkelig s lett? Lste alt seg med en samtale med bestemor? Hvorfor gjorde hun ikke det fr?
Jo, fordi tidligere var hun presset fra flere personer. Hun ble ikke hrt. De spilte p samvittigheten hennes og om hvordan hun m ofre noe for moren som ofret sitt liv for henne. Denne gangen var hun alene med en person hun flte seg trygg p.

Hun reiste tilbake til Norge og ble godt tatt i mot av moren. Det virket som om moren forstod hvilken tabbe hun var p vei til gjre. Historien til denne jenta endte alts godt, men hva med de andre jentene som opplever dette her i Norge? Hva med alle andre jentene som opplever dette i resten av verden? Har alle de en person de fler seg trygge med, og som er deres billett til frihet?

1

Hvem opplyser vre jenter?

  • Publisert 16.11.2017 klokken 14:20

Jeg har flere ganger tidligere skrevet at sex og kropp i mange kulturer er en skam snakke om.

Retten til bestemme over egen kropp og god seksuell helse er utrolig viktig, og seksualundervisning i skolen er sunt. Dette fordi det gir muligheten til alle elevene f den samme, sunne og ikke minst riktige informasjonen om kropp, utvikling, seksualitet, sykdommer osv.
Elevene p skolene i Norge fler at de ikke fr nok seksualundervisning (i flge en sprreunderskelse Norstat har gjort for NRK svarer 44 prosent at de er misfornyde eller svrt misfornyde med seksualundervisningen p skolen. Underskelsen er gjort i et representativt utvalg blant 600 jenter og gutter mellom 17 og 24 r), og derfor er det viktig at vi har en pen arena hjemme ogs, hvor barn/ungdom kan fle seg komfortable med snakke om slike temaer, slik at voksne mennesker med erfaring kan gi svar, i steden for f informasjon fra venner/nettsteder som ikke alltid gir den rette informasjonen.

I noen kulturer er det dessverrre fortsatt tabu snakke om menstruasjon, kroppshr, utvikling og ikke minst; voldtekt, graviditet og voldtekt i hjemmene.
Problemet ligger ikke bare der, men ogs i det at i mange kulturer snakker man aldri om seksuelle forhold som ikke knytter en mann og en kvinne sammen, derfor er det for mange unge mennesker veldig ukomfortabelt omgs homofile og transpersoner.


Ordet sex blir ikke brukt

Ordet sex blir som regel erstattet med "sove med", eller sove "ved siden av" noen. Jeg husker at en venninne av meg p barneskolen fortalte at hun hadde ftt mensen, og at hun n ikke kan sove ved siden av gutter, for da kunne hun bli gravid. Jeg ble utrolig redd og skjnte egentlig ikke helt hvordan dette kunne skje. Jenta forstod det ikke selv, for de hadde ikke snakket ordentlig om det hjemme, men hun var konstant redd for strekke ut etter gymtimene (hvor alle l p bakken og utfrte noen velser), fordi gutter kunne ligge ved siden av henne.
Vi som leser dette n kan tenke at dette er morsomt og uskyldig, men for jenta som hadde ftt denne informasjonen var det utrolig skummelt. Hun hadde ingen sprre hjemme, og menstruasjon p barneskolen er flaut ta initiativet til og snakke om selv. Derfor var det en utrolig lettelse for henne f RIKTIG informasjon i seksualundervisning som kom p skolen senere.

S, hvis en jente er usikker p hennes kropp, hva som skjer med den og hva som er riktig og feil om hva som vil skje med den seksuelle utviklingen av kroppen, hvordan kan hun da vite sine rettigheter og grenser senere?

 

Skolen m ta ansvar!

Det foreldre unngr snakke om hjemme, kan bidra til usikkerhet og at man ikke kjenner sin kropp og sine rettigheter. Alle skal ha informasjon om hvilke lover og rettigheter som gjelder i Norge nr det gjelder kjnnsidentitet og  seksuell helse, men ogs riktig informasjon om kroppsutvikling.
Fokuset m ogs vre p seksuell trakassering. Dessverre vokser mange jenter med tanken om at de m kle seg anstendig for ikke vekke seksuell opmerksomhet.

I en episode av et libanesisk TV-program kalt Lelnasher som kom p TVkanalen Al Jadeed den 06.11.17 var diskusjonen seksuell trakassering og det at den egyptiske advokaten Nabih Al-wahsh hadde sagt at det er en nasjonal rett voldta jenter som gikk med ripped jeans.
Her hadde de snakket med flere menn som pstod at det er selvsagt kvinnen som ber om seksuell trakassering ved kle seg tiltrekkende og sminke seg mye. Mennene sa at de aldri ville sett p kvinner som dekket seg nok.
Denne mentaliteten vokser veldig mange unge jenter med, og i steden for bli opplrt i at det er feil, og at det ALDRI er hennes skyld, blir hun dyttet i et hjrne og fortalt at hun er ansvarlig for urett som skjer mot henne fordi kroppen hennes er kvinnelig og fordi hun ikke skjuler seg godt nok.

 

Hijab beskytter ikke nok!

Da jeg gikk med hijab, flte jeg ikke at jeg ble beskyttet nok mot seksuell trakassering. Veldig mange menn plystra, slengte kommentarer og forskte komme for nrme og si seksuelle ting. Jeg mener derfor at jenters klesmte ikke er avgjrende i hva hun blir utsatt for. Og ja, jeg vet at mange n vil si at jeg gikk med sminke mens jeg brukte hijab, men er det en grunn nok til at gutter/menn ikke skal klare kontrollere seg selv?

Det at en jente fikser seg, kler seg pent, sminker seg og oppfrer seg feminint er ikke et sterkt nok grunnlag for seksuell trakassering.

Noen jenter som blir utsatt for seksuell trakassering m tle at urett skjer dem og tier om det for ikke pvirke familiens re. Hvorfor? Fordi det i mange kulturer automatisk blir pekt p jenta som opplevde trakasseringen i steden for gutten/mannen som utsatte henne for det.

Grunnene er mange, men strst av dem alle er skam. I mange av kulturene disse kvinnene kommer fra er re noe de brer over skuldrene sine hele livet, og noe de m beskytte. De skal ikke f et drlig rykte p seg, og seksuell trakassering og voldtekt er toppen av det skamfulle. Nr en kvinne blir utsatt for seksuell trakassering, bringer hun et drlig rykte, ikke bare for seg selv, men for resten av familien ogs. Miljet rundt henne vil som regel peke en finger mot jenta/kvinnen og sette skylda p henne: Hvorfor akkurat deg og ingen andre? Hva gjorde du der? Hvorfor var du der til den tiden? Hadde du oppfrt deg anstendig s hadde ikke dette skjedd! Du kledde deg sikkert utfordrende! 

Beskyldningene er mange og svaret er alltid det samme; det er hennes skyld!


Hvorfor tar man ikke dette temaet i skolene? Hvorfor opplyser vi ikke vre jenter om at de eier sin kropp, de bestemmer hvor mye de vil vise/skjule av kroppen og INGEN kan beskylde jentene for noe, nr gutter/menn utsetter dem for seksuell trakassering?

Og for komme frem til dette punktet, m kvinner fle seg komfortable med sine kropper og sin seksualitet. Om hjemmene og foreldrene til disse jentene svikter, s kan ikke skolene og samfunnet svikte!


Ja, jeg gr med ripped jeans, og nei det er ingens rett voldta meg!

4

Koranskolene i Norge

  • Publisert 09.11.2017 klokken 13:26

De fleste av oss har n ftt med seg NRK sin avslring om historiene til barna som blir sendt p koranskoler i andre land, og blir mishandlet der. Sylvi Listhaug har innkalt 8 ministere til et hastemte i dag torsdag. ? Vi skal se om vi har godt nok regelverk og jobber godt nok for flge opp saker der barn blir sendt ut av Norge, sier Listhaug.

Jeg vil fortelle litt om visse Koranskoler i Norge, og nrmere bestemt Oslo. Opplevelsene vre er ikke s ekstreme som det de ungdommene opplevde i Somalia, men er ille nok til vre en skole i Norge. Normalt foregr koranskoler i norge slik at elever mter opp noen timer hver lrdag og sndag.

Jeg m presisere at mange koranskoler holder til gode retningslinjer og er slik folk forventer at de skal vre, men er vi sikre p at forholdene er slik i alle skolene og for alle elevene? I Norge drives koranskolene uten statlig kontroll. Barn som drar p slike skoler er fra 5-6 rs alderen og oppover. Opplring i islam for barn og unge foregr i lukkede miljer.

Da jeg var liten ble jeg sendt p en Koranskole p Grnland i Oslo. Jeg husker ikke navnet p skolen, da den ble revet ned og stengt ganske fort. Den frste dagen jeg var der, var jeg rolig og snakket ikke s mye. Jeg var ukomfortabel og flte det var uvanlig snakke arabisk i timene i forhold til sprket jeg var vandt med bruke utenfor hjemmet, norsk.

Dag to gikk ogs greit, men dag tre begynte jeg merke at noe var alvorlig. Frst er det verdt nevne at klassene var delt, guttene i et klasserom for seg og jentene for seg. I jenteklasserommet var det ogs en deling, de under ti r og de over ti r. Jeg satt sammen med de som var over ti r.
Vi kunne hre guttene le og snakke, mens vi hele tiden fikk beskjed om hviske hvis vi skulle si noe, fordi stemmen vr var en synd som guttene ikke skulle hre.

Dagen etter, hadde jeg sttt i gangen og snakket med en slektning (ung gutt) i pausen. En av de mannlige lrerne tok meg med til kontoret og der fikk jeg hylytt kjeft og ble fortalt om hvor drlig oppdragelse jeg hadde ftt, samt fikk jeg beskjed om st med ansiktet inntil en vegg og med armene opp i 15 minutter (fltes s mye lenger). Jeg grt s mye, og etter at jeg fortalte dette til min mot, ble jeg tatt ut av skolen.

En annen kvinne jeg kjenner, Khamissa Elmokadem forteller at hun ogs opplevde mishandling p en koranskole p 90-tallet. Hun skriver:

Da jeg var ca 8-9 r sendte foreldrene mine meg og mine 2 andre ssken p koranskole i helgene. Der gikk vi en del r. Men det var ikke noe skole jeg gledet meg til for si det snn. Men jeg flte meg forpliktet til lre meg det arabiske alfabete og suraene i koranen, snn at jeg kunne begynne be salah og lese og skrive arabisk. Unervisningsdagene gikk litt opp og ned. Var koranlreren i godt humr, var han snill, men hadde han en drlig dag (som han ofte hadde) s ville han bare fokuserer p straffe oss og og finne feil i oss. Feilene kunne feks vre at vi ikke leste hyt nok eller ikke klarte pugge bra nok. Jeg gikk i en klasse med gutter og jenter, men jentene satt p hyre side og guttene satt p venstre side. Lreren hadde en lang stokk som han brukte for peke p tavla. Denne stokken brukte han p oss ogs, om vi ikke hrte etter ble vi sltt med stokken p hodet og hendene. Han kunne ofte ogs sl hardt i bordet s vi skvatt. Jeg husker at jeg en dag kom med neglelakk og det var en av mine vrste dager der. Jeg ble mer og mer redd og jo eldre jeg ble, jo mer skjnte jeg at dette ikke var riktig.  En dag jeg og min bror kom hjem s grt jeg til moren min og sa jeg aldri ville g tilbake til koranskolen igjen fordi jeg ikke ville bli mishandlet og sltt med den stokken mer. Da tok moren min saken opp med faren min og han dro p Rahma og snakket med de som drev moskeen. Der konfronterte min far dem med det jeg hadde fortalt, men de mente at om det var noe, s var det fordi jeg fortjente det og hvis de ikke behandlet elevene snn ville de aldri lre. Etter det bestemte mine foreldre at vi heller skulle bruke helgene til lese for oss selv hjemme. Rahma moskn har forandret seg veldig etter min tid der, og det er jeg s glad for. Ingen barn skal bli behandlet p en slik mte, spesielt ikke i Gudshus.

 

Jeg har ingen oversikt over hvor mange barn det er som blir utsatt for slike opplevelser i Norge n, men jeg kan tenke meg at slike tilfeller fremdeles finnes.
S Norge, hva med overvke skolene vi har her i landet? Jeg er sikker p at de fleste skolene flger reglene, men gjr alle det? Tr barn fortelle om ting de blir utsatt for p disse skolene? Politikere m skaffe tilsyn! Vi m vite hva som skjer der og slutte vre naive og tro at vi sender barna til noe som vil gjre dem om til bedre mennesker!

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no