Konkurranse

Hei. I dag kjører vi en smykkekonkurranse. 

Pia Susanne er en dyktig kvinne som håndlager smykker. Disse er unike og spesielle. Lyst på noe som ingen andre har og som blir personlig? Da bør du sjekke ut Facebook siden hennes:

https://m.facebook.com/SeodraNorge/

Vi kjører nå en konkurranse hvor vi trekker to heldige vinnere. Den ene vinneren får disse smykkene: 




Den andre vinneren vil få disse smykkene:




 

Alt dere trenger å gjøre er å like siden hennes på facebook og kommentere dette innlegget med "gjort".

Vi trekker vinnerne på lørdag.

Lykke til!

Mela festivalen = en arena man blir klådd på

I går kveld tok jeg og en venninne oss en tur til Mela festivalen på Aker brygge i Oslo.

Arrangementet her er så fint og preget av så mye fin kultur, god mat og herlig musikk. Vi fikk spise litt pakistansk mat og gikk rundt i området og så på de ulike teltene. 




 

Senere på kvelden stod vi blant de første rekkene for å danse litt og kose oss på Admiral P konsert. I starten var det kjempe gøy, og selv om vi ikke kunne noen av sangene, så koste vi oss med rytmene. Det var fint å se at mange koste seg og vrikket på hoftene, og at stemningen var god. Plutselig kom det en ung guttegjeng som presset og dyttet seg fremover og de stod til slutt noen foran meg, noen ved siden av og noen bak meg. Venninnen min Nadine og jeg hadde egentlig bestemt oss for å kose oss så vi prøvde å overse de høye skrikene og den ekle stemningen disse guttene kom med, helt til de begynte å klå. Disse gutte lot som om de dansa og mens de beveget seg tok de på meg og på andre damer. Jeg prøvde å kjefte og da skrek de tilbake: " Vi er på konsert og danser!" 

Jeg overså dette litt og tenkte de ikke ville gjenta det, men det gjentok seg igjen og igjen. De "traff" meg og tok på rumpa til de foran meg "uten å mene det" (merk ironi), og til slutt så vi at noen av disse guttene satte seg ned på knærne med sine mobiler og tok bilder av kvinner med skjørt... 

Vi flyttet oss og dro et annet sted og danset med andre som stod der og koste seg, og kvelden ble kjempe fin, men den opplevelsen er virkelig ekkel at jeg velger å skrive litt om det.

Hva er det som får folk til å tro at de fritt kan ta på kvinner på den måten? Og hvordan er det de klarer å finne hverandre og danne en så stor gruppe og bestemme seg for å dra et sted og klå? 

Politiet oppfordrer kvinner til å melde i fra, men dessverre opplever kvinner at sakene blir henlagt, og derfor ender vi opp med å ikke si i fra for "det skjer ingenting uansett". Og det vet disse guttene... de vet at de vil komme unna med det de gjør, noe som gjør at de bare fortsetter.

Jeg synes det er trist at et arrangement som er ment å samle folk og vise en fin side fra ulike land og kulturer, skal bli ødelagt av slike mennesker. Minner meg litt om en episode jeg deltok i og diskuterte seksuell trakassering blant muslimer på TV2. ("Underhuset - Seksuell trakassering i Köln" kan dere se på TV2 Sumo). Nå vet jeg ikke om disse var muslimer eller ikke, men de hadde utenlandsk bakgrunn og den ukulturen de har tatt med seg til Norge er ekkel og burde stanses!

Så er spørsmålet mitt, hva gjør man for å stanse disse? Hvordan kan vi få politiet til å ta slike saker mer alvorlig? 

Det at så få blir straffet her i landet er egentlig skummelt! Jeg personlig dro til politiet for å anmelde seksuell trakassering for to uker siden og fikk klar beskjed av politimannen på venterommet at jeg godt kunne anmelde dette, men at denne mest sannsynlig ville bli henlagt (selv om jeg hadde bevis). Da endte jeg opp med å dra derfra i steden for å bruke så lang tid på ingenting... Og ja, jeg vet at saken ikke blir bedre av at vi velger å ikke si i fra, men hva med at politiet virkelig skal handle i steden for å bare snakke? De oppfordrer jo kvinner til å si i fra, men hva så etter det?

Hva mener dere?

Ingen tid til å være undertrykt

Hei og god søndagsmorgen!

De siste dagene har vært preget av mye og jeg har forsøkt nye ting, som blant annet Tae Kwon Do og et 5km løp. Jeg som ikke har trent særlig de siste årene, har bestemt meg for å endre livsstil, og man må jo bare starte et sted.

I går tok jeg derfor med min mor og datter på Color me RAD 5km på Holmenkollen. Tre generasjoner deltok fra vår side altså, og jepp, min mor og jeg deltok med hijab.

Jeg skulle virkelig ønske at alle folk innså at hijabister er like alle andre, de har ingen begrensninger og lever livene sine på den måten de ønsker. De trener, danser, svømmer, studerer, jobber, etc. Undertrykkelse blant noen familier kommer ikke av religion eller hijab, men av en bakgrunnskultur. Det som har vært fint de siste dagene på trening og på løpet er at INGEN har kommentert hijaben! Ingen har en gang gitt meg rare blikk slik jeg har fått tidligere ved andre anledninger. 

Vi dansa, hoppa, løp, svømte i farger og koste oss til de grader på løpet i går, og hvilken glede og mestringsføkelse det var man satt igjen med ved målstreken!

På løpet så vi også 3 andre hijabister, og jeg håper at flere jenter med hijab som liker å løpe blir med neste år og viser at vi har en plass over alt vi også! 

Her er noen bilder fra gårsdagens løp: 





 

Tae Kwon Do

Hei!

Tatt en liten pause fra blogging fordi jeg har hatt litt mye å gjøre de siste dagene, men nå er jeg tilbake.  Håper alt er bra med dere?

Jeg får ofte tilbakemelding om at hijabister er undertrykte damer som ikke får jobbe/trene/svømme/reise/ha sosialt liv etc. Hensikten med denne bloggen har fra starten av vært å vise en annen side av det fordomsfulle bildet folk har av hijabister, og derfor viser jeg i blant ting fra min hverdag. Hijab er ikke et hinder for noe som helst, og har man lov til å bruke hijaben, så er det ingen begrensninger for hva hijabister kan være med på (minner om burkini saken).

Jeg har startet å trene Tae Kwon Do, og ja, jeg matchet hijaben til antrekket, Hahaha! Må jo kjøre stil der også... 

Min datter har trent på Mudo Furuset i over ett og et halvt år og fått svart barnebelte i Tae Kwon Do. For noen uker siden byttet vi til Mudo på Lilleaker fordi de tilbyr Wushu og andre stiler i tillegg, og Janet sikter mot å være med i Norgeslandslaget i Wushu. Her har dem også åpent hver dag i motsetning til Furuset som har åpent 4 dager i uka. Det er en times reisevei ned til Lilleaker fra der vi bor, og da pleier hun å trene en time Tae Kwon Do og en time Wushu... Hvorfor skal jeg bare sitte og vente, tenkte jeg? Så jeg meldte meg på jeg også.

Her må jeg få lov til å skryte litt av Master Henrik S. Hunstad som er så blid og imøtekommende og som ga oss et virkelig godt tilbud! Han er sjefen over alle sjefer her på senteret og tok oss så godt i mot! Det var kjempe enkelt å prate om alt og ingenting allerede fra vi kom inn døra på senteret og man følte seg virkelig ønsket og ivaretatt der. Master Henrik har en blogg hvor han skriver litt om trening, filosofi og livet generelt, absolutt anbefalt å følge med på denne bloggen: http://m.sangrok.blogg.no/

Jeg anbefaler virkelig dette senteret til alle, både gutter og jenter, unge og eldre, godt trente og ikke så veltrente, ja rett og slett alle! Vi har vært her i knappe 3 uker og kan allerede si at vi er superfornøyde. 

Så, tilbake til meg, i gå fullførte jeg min første time... fyttiiiiii... var ikke bare bare for en som ikke har trent det siste året (bortsett fra sykling), men trenerne her er så flinke og viser deg metodene og kan vise alt igjen og igjen og igjen og igjen, til du klarer det! 

Jeg gikk ut derfra og var så stolt over meg selv og gleder meg allerede til neste gang.

Jeg valgte også å ta min første time sammen med Janet, selv om de kjører flere timer samtidig og vi kan trene forskjellige ting til samme tid (de har 2 saler), men hva er koseligere enn enda litt mer mor-datter tid?

Janet vil nå trene Wushu og Tae Kwon Do og på meg vil det bli Tae Kwon Do og Pomsae. De har mange andre timer også, så ta gjerne en titt på nettsiden deres og klikk dere litt rundt: http://lilleaker.mudo.no/ 

Så noen bilder: 

Her med Master Henrik


(Vet jeg har rare leppe her, har en allergisk reaksjon som jeg får behandling for nå)
 

Her med trener Toralf Lund 

Og en selfie, haha ​



Hva trener dere da? 

Ha en fin dag!

Slutt å hindre hijabister i å integreres!

Ja, dere leser riktig! Dette innlegget er rettet mot alle fordomsfulle nordmenn som de siste ukene har tatt kontakt på alle mulige måter for å fortelle meg hvorfor hijab bør forbys i Norge!

Dere sender beskjeder om at hijab hindrer oss i å få jobb, utdanning, delta i trening etter jobb, ha venner på skolen, etc, men har dere tenkt på hvem det er som legger frem disse hindrene for oss?

Her er noen få kommentarer jeg har lest den siste tiden: 











Ser dere med dette ikke grunnen til hvorfor noen hijabister aldri kommer seg ett eneste skritt videre i dette landet? Det er nettopp fordi nordmenn setter begrensninger for dem! Hijaben har aldri vært et hinder i å få seg utdanning, få god jobb, være med venner, være sosial, trene, svømme eller lignende. 

Den eneste forskjelken på deres liv og vårt er at vi dekker håret, ikke mer eller mindre!

Ja, det stemmer at hijabister får mindre lønn enn andre, men er det hijaben som har skylda eller er det en fordomsfull arbridsgiver som ikke setter ferdighetene som prioritet og som forskjellsbehandler sine ansatte?

Og ja, det stemmer at mange hijabister ikke svømmer, men er det hijaben som har skylda eller er det blikkene og kommentarene dere slenger mot dem?

Og ja, det stemmer at mange hijabister ikke har etnisk norske venner, men er det hijaben som har skylda eller er det at nordmenn som har forhåndsdømt hijabisten som en ekstrem jente og tatt avstand før de har rukket å bli kjent med henne?

Jeg personlig har aldri vært en person som har brydd meg om andres blikk og kommentarer, men alle er ikke like! Og tro meg, det er ikke hijaben som setter en stopper for oss. Personlig har jeg deltatt på alt jeg vil delta på av svømming, trening, julebord, bursdager, fester, og lignende. Jeg har tatt en utdanning og jeg har vært i jobb siden jeg var 18 år. Men vet dere hvorfor JEG har klart meg? Det er ikke fordi jeg ikke har møtt fordommer, men fordi jeg har lært meg å stå fast på mitt og lært meg å svare! 

Jeg har fått beskjed om at jeg kan få drømmejobben om jeg er villig til å ta av meg hijaben, men jeg er ikke villig til å ofre meg selv og min identitet som kvinne for noe som helst! Dere fordomsfulle nordmenn ønsker å frarøve oss vår identitet!

Hvor er alt det feministene kjempet for i så mange år? Har dere misforstått kvinnebevegelsen? Tror dere virkelig at den har dreid seg om å ha minst mulig klær på kroppen? Handlet ikke denne om friheten til å selv bestemme over egen kropp? Om å kle seg slik man selv vil uten at andre skal sette krav og begrensninger?

Jeg kjemper om en plass i dette samfunnet, og det gjør andre hijabister også, men dere er veggen vi møter når vi forsøker! Noen føler seg sterke nok til å fortsette å kjempe, mens andre gir opp fordi de ikke ser håpet!

De viktigste verdiene i Norge er på vei bort! Vi begynner å bevege oss mot ekstremisme på grunn av at nordmenn har forandret seg fra å være åpne, gjestfrie, inkluderende, rettighetsgivende og fordomsfrie mennesker til det stikk motsatte. Vi begynner å bevege oss mot ekstremisme fordi noen tar med seg en ukultur fra deres hjemland og skylder på islam når de praktiserer sin levemåte her, og nordmenn klarer ikke å se forskjellen.

Norge har alltid vært et land med mange kulturer og det er først nå at nordmenn har blitt så ekstreme at de ikke engang ønsker å gi rom for et hodeplagg. I steden for å begrense hijabistenes muligheter i dette landet, bør dere se på det som er under hijaben! Dere bør se på hva slags ressurs disse kvinnene og jentene er! 

I steden for å splitte samfunnet i to deler hvor hijabister og muslimer blir sett ned på, bør dere sette deres hender sammen med våre og bekjempe ekstremisme og hjelpe kvinner som på grunn av ukultur blir utsatt for tvang av hijab, omskjæring og æresdrap! 

Og ja, jeg elsker dette landet og elsker den friheten dette landet en gang ga meg om min familie, men jeg ser på forandringene også og har rett til å kritisere det! Ytringsfrihet og religionsfrihet er ikke lenger noe å skryte av, fordi dette ikke gjelder muslimer! 

På tide å våkne opp Norge! På tide at de mindre fordomsfulle og mindre ekstreme nordmennene kommer ut på banen! På tide å gi hijabister muligheten til å integreres på lik linje med de andre og å slutte å sette en stopper for dem og å skylde på hodeplagget!

Jeg hijabiserte min datter, i Aftenposten

Etter mye kritikk og mange kommentarer her på bloggen, har nå Aftenposten publisert innlegget. 

Jeg er spent på reaksjonene der, og vet at 99% av dem vil være negative, på lik linje med kommentarene jeg fikk her. 

Jeg ønsker å minne dere på at jeg ikke er en person som støtter det ene eller det (bandrebarnehijab eller forbud mot barnehijab), jeg er bare FOR at jenter og kvinner selv skal få velge om de vil gå med eller uten, og at de selv skal utforske dette og finne seg selv. Begge deler bør aksepteres så lenge det er fritt valg!

Jeg fordømmer tvang av hijab på noen!

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Jeg-hijabiserte-datteren-min---Laial-Janet-Ayoub-601286b.html 

Vinneren av konkurransen.

Hei på dere! 

Da kårer jeg vinneren av hijab-konkurransen jeg startet rett før helgen. 

For å være rettferdig var det Janet (min datter) som trakk vinnerlappen.









Gratulerer Kristin Maria! Kontakter deg i morgen for å se hvordan vi kan møtes så du kan få hijabene :) Har notert meg at du ønsker deg en beigegull (slik den jeg hadde) og grønn!

Jentetur til Göteborg

Hei dere! 

I går tok min bestevenninne og jeg oss en tur til Göteborg. Har dere vært på Arken Hotel & Art Garden Spa? Her var det kjeeeeeeempe fint! Absolutt anbefalt!

Kos dere denne lørdagen!
 

Jeg hijabiserte min datter!

Å nei! 

Hvordan kunne jeg være så grusom? I en hverdag hvor det stadig er snakk om at hijab bidrar til seksualisering av unge jenter, gjorde jeg nettopp det som ikke skulle bli gjort!

Min datter så at jeg ryddet i hijabskapet, og spurte da om hun kunne få en hijab. Jeg ga henne noe som hadde ligget i skapet i mange år, men aldri vært brukt. Hun ble sååååå glad og spurte om jeg kunne hjelpe henne med å sette den på, og det gjorde jeg.

Smilet hennes var ubeskrivelig vakkert at jeg ikke tenkte på hvilke tegn hun nå skal sende ut til omverdenen. Hun ringte mormor og fortalte at hun nå hadde fått sin første hijab og gikk så inn i gangen, tok frem mine høyhælte pumps, tok dem på og stilte seg foran speilet. "Nå ser jeg vakker ut, mamma", sa hun.

"Du er vakker uansett!" Svarte jeg.

"Det er noen på skolen min som går med hijab" sa hun mens hun fortsatt så seg selv i speilet. Så tok hun av hijaben og sa: "jeg skal ikke gå med det ennå, men kanskje når jeg blir litt større?"

Jeg svarte: "Det får du bestemme selv."

Poenget mitt med dette innlegget er at mange nordmenn tror vi presser våre barn til å bruke hijab og at unge jenter som bruker det gjør det pga tvang. I de fleste muslimske familiene foregår det ikke slik! Jenter ser på sine mødre som heltinner og vil ofte etterligne dem, derfor ønsker noen unge jenter å bruke hijab i en ung alder. 

Selvsagt prøver jeg ikke å overse de som blir tvunget, for disse finnes også, og det er dem jeg prøver å hjelpe, men jeg er så lei av at vi skal gre alle under samme kam! 

Selv om NOEN jenter blir tvunget, så betyr ikke det at ALLE blir tvunget. Noen føler faktisk at hijab er en glede og en måte å uttrykke seg selv på. Jeg oppdrar min datter til å vite at hun står fritt til å velge, og at jeg heier på henne uansett hva hun velger, så lenge hun selv har bestemt det. 

Helt ærlig er jeg smålei av alle som mener at barn i ung alder ikke kan velge hijab selv. Det sier mer om deres syn på barn enn noe annet, dersom man virkelig mener at barn i feks. 9 års alderen ikke kan ta slike valg, for dette valget er ikke verre enn å velge å ha på seg sminke, korte klær eller velge å ha kjærester for eksempel.

Barn tenker uskyldig, og alt som er spennende må prøves for å utvikle deres identitet, for noen er det mindre klær, for noen er det mere klær.

Hvis man har et hijabforbud på skolene, fjerner man det synlige "problemet", og jenta som blir undertrykt, vil fortsatt bli det hjemme. Hijabforbud på skolen gjør at man bare gjemmer bort problemet i steden for å ta tak i roten på det og fjerne det helt! Jenter som blir utsatt for undertrykkelse, tvang og lignende blir da lett oversett og sett på som frie jenter som er like alle andre. 

Derfor oppsummerer jeg med dette:

La barn være barn! Hijab er en del av vår religion og noen barn ønsker å bruke det, andre ikke. La dem få velge selv og ikke press dem til det ene eller det andre! La oss holde på våre beste verdier, religionsfrihet, ytringsfrihet og frihet til å bestemme over klær og kropp, og la oss lære barn å passe på hverandre, respektere hverandre og akseptere hverandre uansett hva man går kledd med! 

La oss skape en generasjon som synes at Ida med miniskjørt og bar mage er like fin og flott som Fatima med hijab og langt skjørt, og at begge er like mye verdt og skal respekteres!

La oss ta tak i foreldrene som tvinger sine døtre til hijab, i steden for å forby jenter som vil gå med, til å gå uten.

La oss ikke følge i feks. Frankrikes spor hvor vi nå ser resultatet av polariseringen.

La oss ta vare på hverandre!



 

Hvem skal jeg gifte meg med?

Heisann dere!

Jeg er midt opp i et dilemma... Det er på tide å velge en mann etter 3 år som singel, men hvem skal jeg velge? Jeg tenker og tenker, men klarer ikke å bestemme meg.

Jeg gir dere tre alternativer, også trenger jeg deres råd, hva synes dere?

Nr.1. Langemann.

Langemann er den kjekkeste jeg vet om i Norge. Han besøker vi hvert år, og selv om vi aldri har snakket sammen, så veksler vi blikk! Alle som følger meg på Snapchat vet hvor forelsket jeg er i kjære Langemann, i hvertfall når jeg ferierer med ham.

Fordeler: Kjekk og sjarmerende. Sjørøver med høy status. Blir borte store (på tokt) deler av måneden, så jeg kan være i fred i blant.synger fint.

Ulemper: Bor litt langt unna (5 timer med tog fra Oslo til Kristiansand). Har smakt på rottesuppe.

Se så kjekk han er der han står!

 

Nr.2 Kaptein Kid.

Vi var på tur sammen til Kiel for ikke så veldig lenge siden, og har tatt en del turer sammen nå. Han er alltid blid og er kjempe snill med Janet, noe jeg ser på som utrolig viktig, da Janet (min datter) betyr alt for meg. 

Fordeler: Snakker aldri, så han lytter sikkert mye. Alltid smilende glad. Deler ut is til barna. 

Ulempene: Litt for stor nese og bruker sikkert noe å 70 i skostørrelse.

Her har vi et fint familiebilde sammen, mor+far+datter+kjæledyr.


 

Nr.3. Jonatan.

Jonatan er som kjent en røver i Kardemommeby sammen med hans bestevenner Kasper og Jesper. Jonatan er veldig hyggelig, selv om han bor i et hus sammen med en løve. På lik linje som Langemann, så treffer jeg Jonatan hver sommer.

Fordeler: Elsker å bake så han får ha ansvaret for desserten i huset. Smiler pent. Er glad i å ta bilder med barn. 

Ulemper: Skitne klær. Krangler mye med naboen (Tante Sofie). Har ikke det reneste rullebladet.

Se på det pene smilet!



 

Jeg tør å trosse hijabgrensene!

Jeg får ofte meldinger med anbefalinger om å ta av meg hijaben i en uke for å føle hvordan det er å være fri, eller beskjed om å ta av meg hijaben i solidaritet med dem som blir tvunget til å å ha den på... 

Jeg har egentlig aldri skjønt hvordan det at jeg tar av meg min hijab vil hjelpe jentene som blir tvunget til å ha den på, men en mann med "gode" hensikter tok seg tid til å forklare meg det. Han sa: "hijab er symbolet på tvang, og det at du bærer hijab på hodet gjør at du støtter tvang".

Slik har jeg aldri tenkt på det før, men man lærer jo så lenge man lever! Jeg ønsker ikke å støtte tvang! Dette er jo det siste jeg vil, og faktisk det jeg jobber mest i mot, så jeg tok meg tid til å tenke på forslaget.

En annen ting jeg ofte får høre om min "gardin" som noen kaller det, er at hijaben har blitt symbol på terror. Det var nemlig slik for 50 år siden, at ingen i Iran og Afghanistan gikk med hijab. Hijaben kom (i følge de som skriver) de seneste årene i takt med utviklingen av ekstremisme. 

Jeg vet ikke hvordan det var i Iran og Afghanistan for 50 år siden, for jeg eksisterte ikke på den tiden, og ikke var jeg med i planene til min mor som da var rundt to år gammel, men jeg kan godt tro på påstanden... Særlig når de som skriver til meg, legger ut et bilde av frie iranske og afghanske kvinner. 

Først tenkte jeg at det er rart at alle sender de samme bildene hele tiden, men så avfeide jeg denne ideen. Det viktigste er ikke hvilket bilde det er, men poenget med bildet! Kvinner uten hijab i Iran og Afghanistan! Bildet er bevis på at INGEN gikk med hijab på den tiden, og snakker selvsagt for ALLE kvinnene som levde da!

Hvordan kan vi da gå med hijab nå? Hvordan kan vi gå tilbake i tid på denne måten? Tilbake til en tid hvor kvinner var undertrykt.

Og siden jeg er en tøff jente som tør det meste, har jeg tatt en viktig avgjørelse som jeg lurer på hva dere synes om...

Jeg har bestemt meg for å fortsette å gi blaffen i disse meldingene, nettopp fordi jeg er en fri kvinne som lever slik hun selv ønsker, uten å følge det samfunnet presser henne til! Jeg velger fritt! Jeg velger hijab!

Undertrykkelse av kvinner skjer hver gang noen presser en kvinne til å ta på seg hijab og hver gang noen presser henne til å ta av seg hijaben! 

Hijaben min er ikke problemet! Problemet er tankegangen deres! Det er deres tankegang som må endres, ikke meg!!!!

Det er hijaben dere har INNI hodet deres som må endres, det er den dere bør ta av og kaste langt bort! Ikke hijaben jeg har PÅ hodet!

Hijaben dere har INNI hodet deres, hindrer dere i å tenke ordentlig. Hijaben vi har på hodet skjuler bare håret vårt... ikke mer eller mindre!



 

Konkurranse

Hei Jenter!

I dag kjører jeg en liten konkurranse for hijabjentene. Jeg deler ut to hijaber til en heldig vinner (lik den jeg har på meg i dag, men i valgrie farger). Hijabene er fra Hijabhuset og blir sendt hjem til den heldige vinneren.

Alt du trenger å gjøre er å dele dette innlegget på din Facebook side, samt kommentere dette innlegget og skrive at det er gjort (link til innlegget) og hvilke farger du ønsker på hijabene. 

Trekning på mandag :)
Lykke til!



#hijab #hijabhuset 

Fredelige Norge er satt på pause

Norge har tatt på seg en svark drakt sydd av tråder laget av hat.

Norge, mitt lille land, med mennesker som rakk oss en hjelpende hånd da vi ankom landet, har forandret seg helt. Menneskene har enten begynt å ta på seg hansker før de rekker oss sine hender, eller nekte å rekke frem hånda i frykt for å bli smittet av sykdommen kalt Islam.
De har plantet hatfrø i sine hjerter, og vanner disse frøene med blodet som lekker ut etter hvert terrorangrep utført av ekstremister. Resultatet har endt opp med at muslimer nå får betale avgiften av det å bære en religion som er mislikt i mange deler av vår verden.
Det de glemmer er at 90% av alle som mister sine liv under terrorangrep, er muslimer!

Jeg lukter hat når jeg er ute blant folk.
Hijab er et tema jeg må diskutere hver dag.
Terrorist er et ord jeg ofte får lese i min innboks.
At jeg skal dra tilbake dit jeg kom fra en en invitasjon jeg får hver uke.

Hvor langt skal dette gå?
Leste i går at flere muslimske gravminner i Kragerø har blitt utsatt for hærverk. Dere kan lese hele saken her: http://www.ta.no/nyheter/kragero/harverk/familiene-tar-det-svart-tungt/s/5-50-238520

Hvor er Norge som jeg ble kjent med for 26 år siden? Som hadde et varmt hjerte selv om det ikke alltid var enkelt å smile til fremmede? Hvor er folka som banket på vår dør for å spørre om vi ville være med ut og utforske området, og som lærte meg alt jeg kan i dag?
Hvor er Norge som fortalte meg at jeg er en fri person og har rett til å gjøre det jeg vil med mitt liv, så lenge jeg ikke skader andre? Hvor er Norge som fortalte meg at jeg er en sterk kvinne som selv kan bestemme over egen kropp?
Hvor er kirken som tok meg i mot med åpne armer da jeg dro på besøk, og som fortalte meg at det ikke spiller noe rolle hva jeg tror på, så lenge jeg er fedelig? Hvorfor beskytter ikke denne meg lenger?
Hvor er imamene som lærte meg at Islam betyr fred og som har en stor oppgave når de er i ikke-muslimske land? Hvorfor samarbeider dem ikke med politiet om å ta tak i de ekstreme, slik at de fredelige ikke skal bli fryktet?
Politiet? Hvor er politiet som forteller oss at det ikke er tillatt med hatefulle ytringer, uansett om det er direkte eller via sosiale medier? Hvorfor beskytter dem ikke oss lenger?

Hvor er Norge? I hvilken hule sover Norge nå, slik at jeg kan dra og vekke det? Hvor er alle de snille menneskene så vi kan stå sammen mot de ekstreme sjelene der ute?

Jeg savner mitt lille land.

Ingen ære i æresdrap!

Forrige torsdag hadde vi markering mot æresdrap. Vi hadde mange appellenter den dagen og selva temaet var noe viktig for oss alle. 

Min appell kan du lese om her: http://m.hijabbloggen.blogg.no/1468843291_resdrap.html

Link til selve markeringen: https://www.facebook.com/events/254400098280523/?ti=cl

Blant appellantene var det en mann som rørte meg mest, Hamza Ansari. Ikke bare fordi han er en mann som tør å ta stilling til et tema som for mange menn med utenlandsk bakgrunn er tabu å snakke om, men også fordi appellen hans var oppsiktsvekkende!

Deler av denne appellen ble i dag publisert i avisen Klassekampen. Jeg håper alle kan ta seg tid til å lese dette:

https://m.facebook.com/minhaj.ungdom/photos/a.1518230941775766.1073741832.1497672357164958/1715071645425027/?type=3&theater

Jeg håper virkelig at dette temaet blir belyst mer, for aresdrap er ikke langt unna oss, slik vi velger å tro. Slike skader på kvinner skjer også her i Norge, og selv om vi har krisesentre, så er ikke dette nok for å redde jenter og kvinner som befinner seg i voldelige forhold/hjem. Ofte er det å ta kontakt med krisesenteret et ganske tungt valg å ta, da de voldelige personene ofte er de vi har nærmest oss (bror, far, ektefelle eller lignende).

Jeg planlegger nå en ting når det gjelder disse kvinnene, og håper at vi snart kan ha bedre hjelpetiltak for dem i Norge. 

Hvorfor jeg mener hijabforbud ikke er løsningen

Hei.

På lørdag var jeg på TV2 Nyhetsmorgen for å diskutere burkini og hijab på skolene. Dessverre er det alltid begrenset med tid på TV slik at man ikke alltid får forklart seg godt nok, og siden jeg har gått mange tilbakemeldinger på min mening om burkini, skriver jeg dette innlegget nå for å forklare meg mer.





 

Først kan jeg starte med å linke til hva jeg skrev i Aftenposten i forrige uke: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Burkini-i-badetimen-er-et-inkluderende-tiltak-Flere-burde-gjore-som-Finnsnes-barneskole--Laial-Ayoub-600138b.html

Vi er i en ny situasjon i Norge. Aldri før har det vært så mange muslimer i landet, og selv om antall muslimer i Norge ikke utgjør mer enn en liten brøkdel i forhold til befolkningsmengden, så frykter mange at muslimene skal ta over.

Jeg innrømmer at vi har et problem med at en del muslimer har blandet sin religion med sin opprinnelige kultur, og tvinger unge jenter til å bruke hijab, noe som i islam ikke er tillatt, og jeg har forsøkt å ta kontakt med Erna Solberg og andre politikere flere ganger for å diskutere frem løsninger på dette problemet uten å få svar, men er et forbud løsningen?
I mange land har vi sett at forbud har skapt mer polarisering og ekstremisme. Eksempler på dette ser vi i feks. Frankrike. Hijabforbud og forbud mot annen praktisering av religion i offentligheten vil etter min mening skape et samfunn for vi deles i to grupper, de som får leve slik de vil, og de som ikke får leve slik de vil. Det vil skape et samfunn med "oss og dem" mentalitet og man vil finne næring i hverandre til å produsere ekstremisme.

Etter min mening må man respektere at det finnes noen jenter som velger å bruke hijab selv, slik som jeg en gang gjorde da jeg var 11, mer om dette kan dere lese her: http://hijabbloggen.blogg.no/1466401190__vre_norskutenlandsk_.html

Noen jenter finner seg selv i religion, og det blir etter min mening feil å nekte dem å praktisere dette. Noe av det beste vi har her i landet er frihet! Frihet til å praktisere religionen man ønsker og friheten til å kle seg slik man vil. Mange av de som flykter fra sine hjemland og kommer til Norge, flykter nettopp fordi de i sine hjemland blir presset til å praktisere en bestemt religion og til å kle seg på en bestemt måte. De kommer til Norge hvor de vet at de får leve livet de selv ønsker, og dette skal vi ikke nekte dem å gjøre.
Jeg har skrevet og sagt i media mange ganger at vi ikke skal straffe jentene som fritt velger å gå med hijab, kun fordi andre blir presset til å gå med det. Vi skal heller rette vår energi og sette vårt fokus på de jentene som blir tvunget til å bruke hijab og heller hjelpe dem. Og selv om mange muslimer reagerte sterkt og sendte meg trusselmeldinger, så sier jeg det igjen: skolen, helsevesenet og barneværnet er løsningen hvis vi opplever at unge jenter blir tvunget til å bruke hijab! Barnevernets jobb er først og fremst å veilede foreldre, og dersom skolen, barnevernet og feks. imamer samarbeider, kan man komme frem til løsning i disse familiene.

I koranen står det at ingen skal tvinges til å praktisere religion, og dette gjelder alt i religionen! Jeg kjenner mange flotte kvinner som bærer hijab og som har barn som ikke bærer hijab, og de får velge fritt! På en annen side kjenner jeg også kvinner som bærer hijab og som har barn som bærer hijab av fri vilje, og de trives med det! Begge deler synes jeg er like riktig, for disse kvinnene har brukt sin energi på å oppdra sterke jenter som er selvstendige i sine avgjørelser, og hijabforbud vil jobbe i mot denne type oppdragelse!

 

Når det gjelder Burkini diskusjonen som har foregått over alt på sosiale medier de siste dagene, så mener jeg at tiltaket er kjempe bra. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor folk reagerer negativt heller, da det viktigste i denne saken er at alle skal få muligheten til å lære seg å svømme. Det positive med dette er at jentene ikke lenger vil droppe svømmetimene, og at fraværet vil gå nedover. Jeg ser på det litt annerledes enn hva nordmenn flest gjør, og mener at noen mennesker trives med mer klær på kroppen enn andre, og så lenge de går med dette frivillig, så bør vi la alle kle seg slik de vil.

Hva man har på seg under svømmetimene bør ikke være diskuterbart, så lenge klærne ikke går utover sikkerheten til jentene, noe burkini ikke gjør i og med at det er laget av samme stoff som badetøy. Jeg ser på tiltaket som inkluderende for alle. Barna vil få glede av å bade og dekke behovet for svømmeopplæring.

Vi må også forstå at mange av disse jentene kom nylig til Norge. De har aldri vært vant med å gå med bikini og hijab er en del av deres normale hverdag. Vil vi frata dem deres komfortsone? Når de har bodd her en stund kan de heller velge selv hva de vil gå med og hva som blir deres nye kleskode, men inntil da, skal vi tvinge dem til å kle av seg i et land hvor frihet er den største stoltheten vår?

Også må jeg som feminist nevne enda en ting; hvor ble det av alt kvinner har kjempet for i mange år? Friheten til selv å velge hva man vil gå med, enten det er mye eller lite! Hvorfor skal vi som feminister be kvinner kle av seg og vise mer hud, når vi selv har vært i et samfunn hvor folk har bestemt at vi skal ha på oss mer og dekke oss til? Vi MÅ la kvinner/jenter få velge selv! Vi MÅ heie frem de frie meningene til jentene og heller kjempe i mot alle som tvinger dem til å gå med mer eller med mindre!
 

Hva synes dere?

Smink deg med god samvittighet

Heihei!

For to uker tilbake ble jeg kontaktet av makeupartisten Sundus Mughal med tilbud om å bli sponset med sminke, til støtte for en god sak.

Dette var hva Mughal skrev:

"Jeg er franchiser for MM sminkeprodukter i Oslo. MM sminke er grunnlagt av Masarrat Misbah, hun er en anerkjent kosmetolog i Pakistan som leder organisasjonen Depilex Smileagain foundation. Dette er den største ikke-statlige organisasjonen i Pakistan som hjelper kvinner som blir utsatt for syreangrep. Masarrat Misbah har fått tildelt pris av den italienske regjeringen for sitt arbeid og engasjement for syreofrene.

Dette er et fjernt, men samtidig nært tema for deg og oss som bor i Norge. Fjernt fordi dette temaet geografisk sett har stor distanse til oss, men nært fordi det gjelder kvinner og deres skjønnhet som blir truet i land hvor likestilling enda har en lang vei å gå. En del av inntektene vil gå til Depilex Smileagain Foundation.

MM sminke er unik fordi vi legger vekt på kreativitet, kvalitet og rene verdier. Produktene inneholder ikke bly og parabener og er dessuten miljøvennlige. En del av inntekten går til operasjon av syreofrene.

Grunnen til at jeg jobber med å få dette produktet ut på det norske markedet er mitt engasjement for å hjelpe mennesker som ikke er like heldige som oss. Jeg jobber med dette fordi jeg, som mange andre kvinner er opptatt av skjønnhet. Målet med denne e-mailen til deg er mitt store ønske om å sminke deg med disse produktene slik at du kan introdusere dem for dine lesere og samtidig kaste lys over dette viktige temaet om syreangrep."


Jeg kunne selvsagt ikke si nei, av to grunner.

1. Jeg (som de fleste jenter) elsker sminke.

2. Kvinner som blir angrepet med syre er et tema jeg følte ganske nært en periode av mitt liv, da min eks stadig truet meg med det, etter at jeg gikk fra ham. 

Syreangrep på kvinner skjer, og det skjer veldig ofte i mange land som feks. India og Pakistan. Problemet er at dette skjer mot de svakeste kvinnene, som ikke har en sterk nok stemme til å rope ut, og blir forbundet med ære. (Skjekk mitt forrige blogginnøegg om æresdrap: http://m.hijabbloggen.blogg.no/1468843291_resdrap.html

Håper mange av dere finner dette som interessant og har lyst til å prøve noe nytt og samtidig støtte en god sak.

Her er noen bilder av sminken og resultatet:



















Mughal var en kjempe hyggelig og dyktig sminkør. I tillegg var det inspirerende å se hvor mye hun brente for denne saken! 

Min venninne Aliaa og jeg var utrolig fornøyde med sminken. Den føltes veldig lett på huden og jeg som har en sensitiv hud kan bekrefte at jeg ikke reagerte på sminken i det hele tatt.

  For å komme i kontakt med Mughal kan dere sjekke hennes Facebookside: https://m.facebook.com/profile.php?id=716701709

Instagram: https://www.instagram.com/smughal1993/

sminke #makeup #masarratmakeup

22. juli, 5 år senere

Først vil jeg starte med å si at jeg i dag skal ut og legge blomster foran Domkirken, til minne om alle ofrene etter terrorangrepene den 22. juli 2011. Vi glemmer ikke!

Etter de forferdelige episodene i regjeringskvartalet og på Utøya, klarte vi noe som ingen andre i verden har klart. Vi klarte å møte terror med kjærlighet. Vi klarte å samle oss med roser og tårer, i steden for å møte opp med våpen og hat.

Men hvor er vi i dag? Hvordan oppfører vi oss mot hverandre etter at vi klarte å vise kjærlighet i mange timer i sentrum?



Etter at den høyreekstreme terroristen (nekter å nevne ham ved navn) ble arrestert og kom ut med sine uttalelser om hvorfor han gjorde det han gjorde, har flere ekstremister turd å komme ut i dagslyset. Vi ser stadig flere eksempler på hat og intoleranse blant mennesker, særlig hat mot de med utenlandsk bakgrunn. Tidligere, gikk vi rundt i gatene og trudde vi var trygge. Nå går vi rundt i gatene, fanger blikk, blir kastet ting på, blir kjeftet på, kalt terrorister, og rett og slett føler oss uvelkomne.

Jeg vil ikke snu denne dagen til å handle om rasismen vi opplever i dag, da markeringen egentlig skal handle om de vi mistet og de overlevende, men jeg undrer på hvor all kjærligheten vi viste frem etter terrorangrepet forsvant?

Under rosetoget kom en eldre dame bort til meg og gråt og ga meg en klem. Hun ba også om unnskyldning. Jeg så på henne og sa "unnskyld for hva?" Hun svarte: "jeg trudde det var en av dere, nå vet jeg at vi kan være ekstreme og urettferdige vi og."

22. juli vekket folk! Vi innså at terror ikke kommer fra et bestemt land og at terror ikke har en bestemt hudfarge. Terror går ikke kledd i visse klær eller snakker et bestemt språk. Terror har ingen religion og kan komme fra hvem som helst. Men hva nå? 

Vi lovet hverandre at vi skulle møte hat med kjærlighet, men gjør vi det?  Er det kun meg, eller har vi blitt mindre tolerante? Jeg har venninner som har blitt kalt terrorister på Tbanestasjoner av fremmede mennesker. Jeg har venninner som ikke tør å gå med hijab på jobb i frykt for å miste jobben. Jeg har venninner som har blitt kastet ut av busser av bussjåfører. Jeg har venninner som ikke føler seg komfortable når de går i strøk med mange utenlandske pga blikkene de får. Jeg har venninner som får hatefulle meldinger av fremmede i innboksene sine på sosiale medier. Hvorfor har det blitt sånn? Hva er det vi er på vei mot? Hvor er all kjærligheten vi lovet hverandre blitt gjemt bort? 

Tre dager etter angrepet sa statsminister Jens Stoltenberg dette: "Vi skal svare med mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet."

Den daværende Oslo-ordføreren Fabian Stang sa:  "Vår straff skal være mer raushet, mer toleranse og mer demokrati."

Og den mest kjente setningen av alle kom fra en AUF jente: "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Hvor er alle disse løftene? Hvor er kjærligheten og toleransen vi snakket om og var så stolte over? Fremmedfrykten vokser seg bare større og større for hver dag som går. 

Det jeg frykter aller mest er at den høyreekstreme terroristen ikke er alene om å bære så mye hat mot muslimer og kulturisme, tvert i mot har de som deler det samme synet som ham, blitt flere og flere. Hvorfor later vi som om dette angrepet aldri vil skje igjen da? Vi ser nå grupperinger, vi ser mer rasisme og ekstremisme, og Norge som den gang lovet meg og alle andre at problemene skulle taes tak i, har sviktet oss!

Jeg føler meg ikke trygg og det er det mange andre som ikke gjør. Den forskjellen jeg merker er at vi har blitt tøffere i kjeften, alle sammen! Vi går hardt mot hverandre i sosiale medier og mellomrommet mellom oss blir bare større og større. Mellomrommet fylles opp med hat dag etter dag, og snart havner vi i et samfunn hvor alle frykter alle og hvor kriminalitet blir en normal del av vår hverdag! Alle rosene og hjertene vi delte mellom hverandre er nå erstattet med sterke ord. Vi prøver å dytte hverandre ned for å komme høyere opp. 

Norge som viste så mye kjærlighet og som var et utrolig flott eksempel på hvordan en nasjon står sammen etter en hard tid, har sviktet sine egne og har oversett det virkelige problemet. 

Vi føler oss ikke trygge nettopp fordi det virkelige problemet ikke er utforsket, tatt tak i og aksjonert mot. Vi går rundt i gatene og venter på at et nytt terrorangrep skal skje igjen og vi har fått en hverdag preget av frykt. Hatkriminalitet blir vannet og vokser blant oss. 

Jeg skal derfor i dag gå ned med roser og be til Gud om at vi alle sammen får en styrke inni oss. Styrke til å starte med å ta tak i oss selv og våre handlinger. Styrke til å vise kjærlighet og toleranse mot alle vi kjenner og mot alle ukjente vi møter. Jeg kommer til å be om at Norge skal finne sin styrke etter dette angrepet. Styrke til å ta tak i problemet, slik at det ikke skjer igjen.

Vi glemmer aldri!

Æresdrap

I dag holder vi en minnemarkering mot æresdrap foran Stortinget kl. 1800.

Mer om arrangementet finner dere her:

https://www.facebook.com/events/254400098280523/?ti=cl

Vi har fått med oss mange flotte appellanter og utrolig mange organisasjoner har sluttet seg til markeringen.

Mitt hjerte gråter hver gang jeg leser eller hører om kvinner som blir drept med begrunnelsen ære. 

Ære! Hva er det som definerer hva som er familieære og hvem er det som har gitt menn retten til å gi kvinner skylden for denne såkalte æren?

Æresdrap forekommer hovedsakelig i tradisjonelle mannsdominerte samfunn der familie utgjør de viktigste enhetene for å organisere samfunnet. Det er viktig å påpeke at æresdrap ikke henger sammen med islam selv om dette foregår i mange muslimske land. Det er heller et fenomen knyttet til kultur. Problemet er ingen religioner i det hele tatt, men at mennesker tar religionen, vrir og endrer på den, og bruker den til å rettferdiggjøre sin egen levemåte og tankegang.

Menn som utfører vold mot kvinner har vi dessverre eksempler på over alt, også her i Norge, men her kaller vi det vanligvis for "familietragedie".

Ifølge beregninger fra FN blir omtrent 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år fordi de angivelig har brakt skam over familien.Tallet er svært usikkert og helt sikkert underapportert da mange av drapene aldri når frem i dagslyset og holdes som en hemmelighet i familiene. Noen ganger blir drapet kalt ulykke og den virkelige årsaken til kvinnens bortgang blir skjult, og derfor er en full oversikt veldig vanskelig å få.

Dette er en forkastelig form for holdninger til ære, respekt og mannlig kontroll over kvinner. Det juridisk systemet i mange land hvor æresdrap foregår er fullstendig uten moralske retningslinjer. Selv advokatene og politiet føler seg maktesløse ovenfor denne ukulturen og forholder seg til fenomenet med passivitet eller med direkte medvirkning.

Helt fra menneskeheten startet har kvinner blitt kontrollert og styrt. Kvinner har blitt sett på som det svake ledd. De har blitt begravd levende helt fra fødselen av, kun fordi de ble født med en jentekropp. De har blitt solgt og misbrukt seksuelt for å tilfredsstille mannlige lyster. De har blitt nektet utdanning og arbeid. De har fått retningslinjer i forhold til hvordan de skal kle seg og hvem de skal få lov til å snakke med. De har blitt giftet bort mot sin egen vilje og har kun blitt sett på som en kilde til å få barn. 

Heldigvis har kvinner i mange land kjempet hardt i mange år og klart å komme seg ut av denne regelboka, men i mange andre land bøter kvinner fortsatt med sine liv dersom de velger å leve slik de selv ønsker. Hva er det som er skamfullt med det? En kvinne skal aldri holdes ansvarlig for familiens ære! En kvinne er kun ansvarlig for seg selv. Kvinner som former sine egne liv er ingen skam for noen! De er derimot definisjonen på selvstendighet og styrke, uansett om vi er enige i måten de velger å leve på eller ikke. 

En bra eller dårlig familie skal ikke måles ut fra hvordan kvinnene i familien lever!

I en ny rapport dokumenterer Amnesty International at hundrevis av pakistanske jenter og kvinner drepes i Pakistan hvert år for å ha krenket familiens ære. Drapene utføres ofte av nære familiemedlemmer. I mange land i Midtøsten er dette også en normal kultur som ingen lenger reagerer på eller undres over.

Så, jeg spør dere alle sammen: Hvor lenge skal vi tie? Hvor lenge skal vi godta at kvinner mister sine liv fordi de gifter seg med noen de elsker? Hvor lenge skal vi se på at menn tar kvinners liv for brudd på lokal seksualmoral? Hvor lenge skal vi se at visse menn utrykker tilfredshet over kvinners bortgang fordi kvinnen turde å ta standpunkt i livet?

Æresdrap er mord og skal behandles deretter. Frie kvinner er en ressurs vi må heie på og skyve frem! 

Det er ingen ære i æresdrap!

Barneskole i Troms tillater Burkini

I dag ble jeg tipset om denne saken i Aftenposten og ble bedt om å skrive litt om det: http://www.aftenposten.no/norge/Barneskole-i-Troms-tillater-burkini-600103b.html

Link til min kronikk: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Burkini-i-badetimen-er-et-inkluderende-tiltak-Flere-burde-gjore-som-Finnsnes-barneskole--Laial-Ayoub-600138b.html

 

Burkini i badetimen er et inkluderende tiltak. Flere burde gjøre som Finnsnes barneskole.

Hijab har alltid vært en sak som har vakt veldig mye oppmerksomhet, gjerne mye negativt.

De siste årene har vi sett at politikere aktivt jobber med å legge frem forslag om hijabforbud på barneskoler, fordi de mener at hijab bidrar til et skille mellom elevene og til seksualisering av jenter.

Samtidig som mange heier frem disse forslagene, ser Finnsnes barneskole i Troms at ting kan løses på en annen måte. Der får elevene nå delta i svømmeundervisning i heldekkende badedrakt (burkini).

Å vise sin religion er ikke farlig, og det viktigste vi kan lære våre barn er at de i Norge har frihet til praktisere sin religion og friheten til å kle seg slik de vil.

Dette er noe av det vi er mest stolte av i Norge, og noe som vi må fortsette å jobbe med og å styrke.

Mange musulimer i landet har flyktet fra land hvor de blir presset til å kle seg på en bestemt måte, og de har flyktet til Norge hvor de vet de har rettigheter og frihet til å kle seg slik de selv ønsker.

Det å innføre et forbud mot hijab på barneskolen, gjør at vi forteller dem at denne friheten bare gjelder til en viss grad, og at islam er en religion vi stadig må jobbe med å begrense og presse.

Hijabforbud forteller unge jenter at vi ikke ønsker at de skal praktisere sin tro, og dermed fører det til stigmatisering. Presses folk for mye, bidrar dette til et polarisert samfunn hvor konsekvensene blir at grupper jobber mot hverandre i steden for å samarbeide om felles mål.

Elever som bruker hijab har ikke lyst til å skape et skille mellom seg selvog andre. Jeg snakker av erfaring, for jeg startet med å bruke hijab da jeg var 11 år gammel. Gjennom alle år har jeg hatt venner av alle typer, og på skolen deltok jeg på alle undervisninger, turer og arrangementer.

Jeg ønsket ikke å bli sett på som et svakere ledd. Jeg ville være meg selv, praktisere det jeg trodde var riktig og samtidig være en brikke i et større puslespill på skolen.

Uheldigvis gikk jeg på en skole som ikke hadde svømming som en del av sin undervisning, og det var det ingen svømehaller som hadde dager hvor bare kvinner fikk komme, slik vi har i dag.

Derfor var ferieturene til Libanon hvor vi fikk dra til kvinnestrender, det beste jeg visste om.

Jeg håper at Finnsnes skoles syn på burkini blir et vanlig syn på skolene rundt om i Norge, særlig nå som vi har fått flere muslimske barn på skolene etter flyktningsstrømmen.

Slike løsninger vil føre til at barn føler at skolene strekker seg langt for å inkludere dem, noe som alle selvsagt vil sette pris på.

Jeg vet at mange vil reagere negativt på dette, og at mange vil mene at det er elevene som må tilpasse seg den norske skolen, i steden for at skolen skal tilpasse seg elevene.

Men det jeg har lært av å være en del av dette landet, er at vi lever i et samfunn hvor vi stadig gjør endringer for at folk skal kunne leve fritt og å være seg selv.

Skolen tilpasser seg alltid barn som har andre behov, og hijab bør ikke være et unntak.

Ved å tillate elever å bruke burkini, viser vi dem at deres valg om å bruke hijab ikke er noe de bør skamme seg over.

Dette er et personlig valg som alle bør akseptere og respektere.

Burkini på skolene vil bidra til å inkludere alle barna i svømmeundervisningen, i steden for at skolen må akseptere at noen barn deltar mens andre får fritak, noe jeg personlig ser på som en større sak å bekymre seg over, enn om hva man går kledd i når man er i vannet.



 

Få med deg debattene hos Aftenposten meningerpå Facebook og Twitter.

 

Sunn fornuft



I dag skriver jeg et innlegg som jeg ser på som skikkelig viktig. Jeg håper mange tar seg tid til å lese dette og jeg håper flere vil slutte seg til denne viktige kampanjen. 

I fjor startet min datter Janet i første klasse. Hun opplevde en episode som vi til den dag i dag  sliter med.

Kroppsbilde og hysteriet om å være tynn startet i tenårene da jeg var yngre, men nå starter dette tydeligvis mye tidligere. Spiseforstyrrelser er den vanligste psykiske lidelsen blant jenter mellom 13 og 25 år, og nå starter kroppsfokuset og jakten på den perfekte kropp i en veldig tidlig fase av livet. Bloggere legger stadig ut bilder av seg selv og forteller om sin kropp og vekt, og glemmer at barn og unge følger med og danner seg et bilde av hva som er "den perfekte kroppen". 

Tilbake til Janet. Da hun startet på skolen ble hun kjent med mange nye jenter. En av disse jentene ble fort Janets bestevenninne. Denne jenta startet fort å snakke om Janets vekt. Janet er en sunn jente som trener Taekwondo 3 dager i uka og som spiser variert. Hun har alltid veid slik hun skal og alltid vært litt høyere enn gjennomsnittet. Likevel klarte jenta å overbevise Janet om at Janet hadde for stor mage og var overvektig. Det som var sjokkerende for meg var at jenta på 6 år, snakket om kalorier!!!

Til å begynne med merket jeg ingenting. Litt etter litt merket jeg at Janet sluttet å spise matpakken sin og at hun kom med nye unnskyldninger hver dag. Senere, når jeg merket at hun en gang kastet opp på trening og ikke klarte å fullføre, tok jeg en alvorsprat med henne. Hun innrømte da at hun hadde blitt mobbet for sin vekt og at hun ikke vil spise sin matboks på skolen mer.

Jeg tok med en gang kontakt med Janets klassestyrer og snakket om problemet. Han tok tak i det og tok en prat i klassen om at alle mennesker er like fine uansett kroppsfasong og om hvor viktig mat er for kroppen. Samtidig ringte jeg moren til denne jenta og jeg fortalte henne alt. Det triste var at moren skjønte at det var dumt at hennes datter hadde mobbet min datter, men hun skjønte ikke at det var alvorlig at hennes 6 år gamle jente snakket om kalorier i smør og brød. 

Jeg fulgte med på Janet videre og det virket som om ting gikk bedre. Hun kom med tomme matbokser hjem og sa at maten smakte godt. 

Jeg merket likevel at energinivået hennes ikke var som tidligere. En gang våknet jeg av at hun gråt og hadde vondt i magen, og da jeg spurte hva som hadde skjedd, sa hun at hun hadde spist hele vitaminbjørner boksen og hele fluorboksen. Jeg ringte da til legevakta som sa at det ville gå over, men at det ville være vondt en stund og at hun kom til å få diare/oppkast.

Dagen etter, snakket jeg med helsesøster på skolen og ville ha råd. Helsesøster fortalte at når barn spiser så lite, så savner kroppen energi, og den raskeste måten å få det på, er sukker. Vitaminbjørnene og fluortablettene smakte søtt, og for henne var det en sukkerkilde. Helsesøster satte av tid til Janet og pratet med henne om mat og kropp. 

Samme dag skulle jeg hente Janet på skolen. Ved siden av hyllen til Janet hadde en annen jente også en hylle. Moren til jenta kom for å hente henne samtidig, og mens vi holdt på å pakke sekkene til våre barn, fant denne moren en brødskive med ost i datterens sekk. Hun så på datteren sin og sa: " neimenn, har noen puttet en brødskive i sekken din?" 

Jeg så på Janet, og hun innrømte det med en gang. På veien tok vi en prat, og hun sa at hun hadde kastet maten enten i søpla eller i andre barns skolesekker en lang periode. Hun vil ikke spise matpakkene sine, fordi hun ikke vil bli tjukk. 

Jeg var frustrert... Hva var riktig å gjøre? Kjefte og tvinge henne til å spise, eller overse det og håpe på at det gikk over av seg selv?

Jeg tok en prat med skolen og sa at de skulle passe på at hun spiste mer. Samtidig tok jeg kontakt med treneren hennes som sa til henne at om man ikke spiser godt, så har man ikke energi til trening.

Problemet var at hun overspiste hjemme fordi hun var så sulten etter en lang dag uten nok mat på skolen. Hun spiste og spiste til hun fikk vondt i magen. Hver gang jeg gikk for å hente henne på skolen, fant jeg tørka mat gjemt i lommene på regntøyet/vinterdressene. Hjemme fant jeg matbokser med råtten mat gjemt under senga og i skuffene.

Hun sa at alle de fine jentene på skolen er tynne, og alle de vakre jentene på TV er tynne. Hun ville være som dem.

Til slutt tok jeg kontakt med vår fastlege og jeg forklarte situasjonen. Vi blir nå fulgt opp med samtaler og blodprøver, og vi håper at 2. klasse blir en bedre opplevelse for henne. 

Jeg merker en forbedring nå i sommerferien, og vi spiser variert og regelmesdig. Vi snakker også om hva maten vi spiser er sunn for og hvilke vitaminer det er i maten. 

Dette er snakk om en 7 år gammel jente!!!!

Frykten min er at det totalt forvrengte synet på den perfekte kroppen bare blir verre og verre for henne. Hun blir større og får mer tilgang til TV og internett. Jeg frykter at hun kommer i tenåringsalderen og ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse fordi folk blogger om hvor slanke og fine de er, og fordi unge jenter snakker om det hele tiden.

Jeg ønsker at alle som vet de når ut til unge jenter lærer seg å skrive på en sunnere måte, slik at vi kan unngå å gjøre unge jenter frustrerte over seg selv og sin kropp, eller enda verre, gjøre dem syke.

Derfor støtter jeg Sunn fornuft og denne plakaten:

Sunn fornuft plakaten

  1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.
  2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.   
  3. Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.
  4. Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.
  5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.
  6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.
  7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.
  8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.
  9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.
  10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummeret er  116 123

De som synes det er lettere å skrive kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no.  Røde Kors har også en egen rådgivningstjeneste for unge, Kors på Halsen. De når du på 800 333 21.

 



http://sunnfornuft.unitedbloggers.no/

#sunnfornuft   

 

Kritikk

Hei blogglesere!

Håper dere har en fin sommertid.

Jeg kommer et nytt sutreinnlegg fra meg som jeg håper vil få folk til å tenke seg om to ganger.

Jeg er en person som er åpen for kritikk og som tåler å bli hetset, og vanligvis vil jeg sette av litt tid for å svare på henvendelser jeg får på sms, facebook og her på bloggen.

Det som gjør meg frustrert er at folk søker meg opp i telefonkatalogen og tar kontakt med numre som er oppført på meg (jeg er nødt til å være registrert der pga det er jobben min som eier nummerne).

De siste månedene har min datter mottatt flere sms meldinger fra ukjente. De fleste har jeg slettet før hun har rukket å lese de, men denne sms meldingen rakk hun å lese før jeg slettet....



Jeg tok en prat med min datter etter dette og forklarte henne at det dessverre finnes folk som prøver å sette oss muslimer i dårlig lys, og at vår jobb er å fortsette å være gode og snille mot alle, slik at vi kan endre dette bildet.

Jeg trudde denne meldingen hadde gått i glemmeboken, da den ble mottatt i juni, men så skjedde det noe...

Da vi for tre dager siden skulle ta toget, stod det en dame med barnevogn og hun slet med å bære vogna inn. Jeg dro bort til henne og spurte om hun trengte hjelp, og da svarte hun høylytt: "Nei! Trenger ikke hjelp fra sånne som deg!"

Datteren min snudde seg mot meg og sa: "Kanskje hun er redd for å få skitne hender av at vi tar på hennes ting?"

Dette stakk meg dypt i hjertet! Hvorfor skal en jente på 7 år gå rundt og tro at folk får det dårlig av at hun tar på dem? Hvorfor skal en 7-åring gå rundt og tenke at hun er annerledes, uvelkommen og skitten? Sms meldingen hun hadde mottatt inneholdt vanskelige ord for henne å lese og å forstå, og fantasien til 7-åringen gjorde at hun forstod at noen fysisk ville bli skitne i hendene av å ta på oss muslimer.

Min oppfordring til rasister og ekstremister er derfor, tenk dere om to ganger før dere trykker på send-knappen! 

Eraze

I dag ønsker jeg å reklamere litt for et sted jeg har besøkt ofte. 

Ønsker du å fjerne tattovering eller pigmentflekker? Da er Eraze stedet du bør kontakte.

Maken til service, oppfølging og god behandling skal du lete lenge etter.

Eraze tilbyr Skandinavias mest effektive, skånsomme og trygge fjerning av tatoveringer og pigmentflekker. De tilbyr også en skånsom revitalisering av huden i ansiktet, på hender og brystparti.

Aldri møtt så hyggelige sykepleiere i mitt liv! Her tar dem til og med kontakt for å spørre om du har det bra etter en behandling. Man føler seg med andre ord veldig godt ivaretatt. De tar seg god tid til deg og du føler deg trygg fra du blir tatt i mot ved døra til du drar ut etter soste behandling. 

Fordi jeg gar vært så fornøyd har jeg anbefalt dette stedet til to venner, og begge mener nå det samme som meg. 

Har man dummet seg ut med en tattovering, er det greit med noen som kan hjelpe til, så man slipper å gå med det resten av livet! 

Tusen takk for hjelpen jeg har fått og for at dere har holdt ut med meg! 




 

Telefon: 461 72 072

E-post: post@eraze.no

https://m.facebook.com/erazetattoo/

#eraze #erazesmestad

Å være norskutenlandsk jente, påvirket av kultur, religion og samfunn

Hei.

Jeg skriver dette innlegget rett fra hjertet, og legger frem en sårbar side som jeg ikke er vant med å legge frem for andre. 

Noen mennesker bruker få år på å finne ut hvem de er, hvem de vil være og hvor de skal i livet. Jeg personlig har brukt 30 år på dette. 

Det å vokse opp som en jente med utenlandsk bakgrunn og samtidig føle tilhørighet i Norge, har ikke bestandig vært enkelt. Det å følge hjertet og bli praktiserende muslim og hijabist når samfunnet ikke ønsker dette, har vært en tung vei. Det å bli oppdratt med to kulturer og føle seg presset til å respektere og godta begge har ofte gjort at jeg har følt meg som alt annet enn meg selv.

Jeg kommer opprinnelig fra et mannsdominert land. Samfunnet der er lagt opp slik at menn har de største sjansene for utdanning og jobb, og selv etter et skilsmisse er barna automatisk fordelt slik at mor har dem til de er 12 år, også tar far over. Dersom mor gifter seg før barna er 12, tar far over. En kvinne som har fått barn utenfor ekteskap kan ikke gi barnet sitt skoletilgang, personnummer eller noen som helst andre rettigheter, med mindre mannen ordner dette selvsagt. Kulturen fortalte også at det er skam for jenter å være ute og leke, dette bringer skam og dårlig rykte. I denne kulturen vokste min mor opp. Derfor var det ikke enkelt for meg som barn å forstå hvorfor min mor tenkte annerledes enn andre og hvorfor min mor slet med å bryte seg ut fra noe hun var vokst opp med og som for henne var normalt, til å akseptere en ny kultur som for meg var et selvfølge å følge.

Da min far sviktet oss og dro sin vei, stod min mor igjen med to jenter i et fremmed land hvor hun følte seg ukjent. Hun kunne ikke språket og forstod egentlig ikke levemåten heller. 

Av den grunn vokste jeg opp med å være delt i to; den jenta jeg MÅTTE være og den jenta jeg ØNSKET å være.

Under konfliktsperioden til mine foreldre, fikk jeg som barn med meg for mye. Jeg skjønte hva de kranglet om, og mistet automatisk respekten for min far. Dette kunne jeg ikke snakke om! I Norge er dette normalt, men kulturen jeg ble oppdratt med sa jo at man må respektere mannen i huset. Jeg gikk i blant og satte meg ned foran senga til moren min som lå og sov, og gråt i stillhet fordi jeg følte at hun var utettferdig behandlet og fordi jeg følte at hun ikke var sterk nok til å takle dette alene. Han hadde tross alt drasset henne og oss med til et fremmed land hvor hun ikke kjente noen... Og hva visste vi om rettighetene hun hadde som kvinne og om mulighetene for hjelp? Kombinasjonen av alt dette gjorde at vi i lang tid ikke fikk si noe om skilsmissen til noen vi kjente, vi måtte si at pappa var borte store deler av året på grunn av jobb i utlandet.

Mye skjedde gjennom denne tiden og faren min sluttet å ta kontakt. Jeg følte meg pliktet til å ikke gjøre noe feil, for jeg følte et press på meg til å vise at jeg var mer enn bra nok. Jeg kunne jo ikke la faren min peke på oss og si at moren min ikke gjorde en god nok jobb med å oppdra oss. Jeg måtte være helt perfekt. Dette gjorde at jeg til tross for den grove mobbingen jeg ble utsatt for på skolen, ikke sa i fra. Jeg skulle ikke være svak. Jeg var sterk og kunne tåle alt! Men kveldene var annerledes. Jeg la meg i senga og dagdrømte om alt jeg egentlig ville være. Jeg formet min verden i mine fantasier, for den jeg egentlig var, kunne jeg ikke vise frem i virkeligheten. 

Det som hjalp meg mye på barneskolen, var Islam jeg følte trøst når jeg leste Quranen og jeg følte at Gud elsket meg slik jeg var. Jeg trosset moren min og begynte å bruke hijab, og følte at Islam som religion ga meg mye styrke.

Som en trass tenåring var jeg en vanskelig jente. Jeg skulket skolen utrolig mye og jeg var kjempe vanskelig å ha med å gjøre. Jeg skjønte ikke hvorfor, for jeg følte meg som en snill jente innerst inne, men min oppførsel sa noe helt annet. Jeg hadde ikke lyst til å være på skolen, selv om jeg var utrolig flink, dels fordi min fetter og min kusine fra faren min sin side gikk i samme klasse som meg, og dels fordi jeg måtte være hjemme etter skoletid, så jeg måtte gjøre alt jeg hadde lyst til når jeg fikk muligheten til å være ute.

Det at min fetter og kusine gikk i samme klasse som meg ga meg egentlig aldri fred. Jeg følte meg fanget og at faren min som jeg hatet, visste alt om meg. Jeg følte meg overvåket, og derfor var det enklere å heller ikke være der, da ville ingen vite noe om meg. 

Da vi skulle søke videregående skole, hadde jeg lyst til å gå helse- og sosialfag, for jeg hadde lyst til å bli jordmor. Da jeg sa det til moren min fortalte hun at min fetter og min kusine skulle gå allmennfag, og at de da virket så mye smartere enn meg. Hvordan kunne jeg da gå den linja jeg ville og la "folk" tenke at moren min ikke gjorde en god nok jobb med å oppdra oss?

Jeg gikk derfor allmennfag, og gikk over fra å være en utrolig trass jente som skulket mye, til å bli kjempe skoleflink. Jeg fikk 5 i nesten alle fag... Ja, bortsett fra økonomi, matte og fysikk, for dette var fag jeg ikke likte. Tall var ikke min ting, og jeg trengte heller ikke å være flink i de, for en jordmor trenger ikke det. Det at min fetter og kusine ikke gikk på samme videregående som meg, gjorde at jeg følte meg tryggere og jeg hadde ingen grunn til å skulke mer. 

Fortsatt skulle jeg virke som en utrolig sterk jente som kunne takle alt og hva som helst, og samtidig være en jente som var der for sin mor og som ikke skulle svikte henne uansett hva. Jeg gjorde i blant ting for å bryte ut av den firekanten jeg fant meg selv i, jeg ville vise for meg selv at jeg kunne gjøre ting jeg hadde lyst til å gjøre, men gikk fort tilbake til å være standardjenta "folk" forventet at jeg skulle være.

Selv da jeg ble ferdig med videregående skole, fikk jeg ikke bli jordmor slik jeg alltid hadde drømt om. Jordmor yrket har ikke status i Libanon, og min mors drøm var å se meg med høy status. Derfor endte jeg opp med å gå ingeniørlinja, noe jeg egentlig hatet og hater ennå.

Jeg begynte også å jobbe, og mine dager var egentlig tilbragt enten på jobb eller på Høgskolen, jeg hadde ingen fritid og privattid. I 2006 hadde jeg tjent OK med lønn, og jeg sa til moren min at det nå er på tide å kjøpe en leilighet så hun aldri mer skulle trenge å flytte frem og tilbake. Vi dro derfor og søkte lån sammen, og kjøpte en leilighet som jeg var fast bestemt på at skulle være hennes! Samme år, dro vi på ferie til Libanon, og dette skulle bli en opplevelse for seg selv. Hvert år ferierte vi der med slektningene våre fra mors side, men i 2006 brøt Libanon-Israel krigen ut, og jeg så verden fra en ny vinkel. Vi var nære døden mange ganger. Flyplassen ble bombet, broene som frakter folk rundt omkring ble bombet, det var døde mennesker over alt og alt i leiligheten ristet. Jeg var redd, alle var redde, men vi ville ikke vise det frem for å ikke bringe mer frykt i hverandre. Dette skulle gå bra, tenkte vi.

Jens Stoltenberg klarte å lage en avtale om å frakte norske statsborgere ut av Libanon, noen med båter til Hellas andre med busser til Syria, og fly derfra til Norge. Vi var blant dem som tok bussene. En følelse jeg aldri kommer til å glemme er den skammen jeg følte mens jeg satt på bussen med mitt norske pass i mine hender, og så bak meg på alle libanesere som måtte bli igjen i krigen, fordi de ikke var like heldige og hadde et annet statsborgerskap i tillegg til det libanesiske. Fire dager etter turen ut av Libanon, ankom vi Norge.

På den tiden hadde jeg en kjæreste som bodde i Jordan. Vi traff hverandre i Libanon de gangene vi dro på ferie dit. Ett år etter krigen, ble det slutt mellom han og meg. Jeg var egentlig knust, for dette var min første kjærlighet og vi hadde vært sammen i 3 år, men jeg skulle på ingen måte la dette pårvirke meg! Aldri om en mann skulle knuse meg! Jeg var sterkere enn min mor, og jeg klarte fint å leve med eller uten mann i livet. Dette endte opp med at jeg en kort stund etter giftet meg med han som skulle bli faren til min datter. Dels for å ta hevn på min ekskjæreste og dels fordi det kulturmessig var på tide å gifte seg.

Dette var den største tabben jeg gjorde i hele mitt liv! Sakte og sikkert gikk jeg fra å være en sterk jente til å bli den svakeste jenta jeg noen gang har sett. Jeg hadde plutselig ingen venner og ingen familie å prate med. Midt opp i mishandlingen, ble folk rundt meg sinte på meg fordi jeg hadde forandret meg, i steden for å se hvor mye hjelp jeg egentlig trengte. Midt opp i alt jeg gikk gjennom av fysisk og psykisk tortur, var det kun 2 som holdt ut med meg, og disse to føler jeg at jeg skylder så mye til ennå, Nora og Elin!
Jeg brukte 3 år på å komme ut av dette forholdet. Nå når jeg ser tilbake, vet jeg at jeg burde ha gått ut tidligere, men en mann som utsetter kvinne for mishandling, gjør det sakte og sikkert og starter gjerne med å frata henne selvtilliten først, slik at hun ikke får gjort noe. Det tok meg 3 år å ta kontakt med krisesenter og politi og innrømme at jeg trengte hjelp.

Plutselig stod jeg alene med en liten jente og et mislykka ekteskap. Jeg hadde arr på kroppen som for resten av livet skulle minne meg på hvilket dårlig valg jeg hadde tatt. Jeg hadde en ett år gammel jente jeg var ansvarlig for og som jeg virkelig elsket over alt på jord.

Dette er mitt liv i en kortversjon, og poenget med å skrive dette er egentlig å forklare hvorfor jeg i dag er den jeg er.
Da jeg bestemte meg for å komme ut i media i fjor og si min mening, kjempe de kampene jeg kjemper og stå for det jeg virkelig mener, var det ikke for å vise meg frem slik folk tror, men det var faktisk for å være meg selv. Det var for å få frem jenta som alltid har vært der, men som aldri fikk lov eller muligheten til å være seg selv.

I går lå jeg på en benk og fikk en behandling som endte opp med at jeg bestemte meg for å bryte meg ut av alt!

Ja, jeg har lært min datter å alltid være seg selv, jeg har heiet henne frem i alt hun har hatt lyst til å gjøre, og jeg har latt henne leve slik hun selv vil. Jeg har på samme måte som jeg ble oppdratt til å akseptere og respektere alle religioner, også ført dette over til henne og derfor er hun med på skolegudstjenester etc, men jeg har også skjermet henne fra kulturen min mor vokste opp med og som hun i noen grader førte over på oss (fordi dette var det som var normalt for henne), og jeg lar jenta mi være seg selv 110%.

I går bestemte jeg meg plutselig for at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet for noen! Jeg skal endelig gjøre noe jeg alltid har drømt om, og det er å flytte utenfor Oslo! tidligere har jeg ikke kunnet det, fordi jeg alltid har tenkt at min mor ikke har familie rundt seg, men jeg innså i går at om jeg som 31 åring ikke gjør ting jeg har lyst til, så kommer jeg for alltid til å være den jenta som lå på senga og drømte om å leve!

Jeg starter derfor en ny epoke i mitt liv fra og med i dag, og starter å søke det livet jeg egentlig vil leve. Og innerst inne vet jeg at dette vil gå bra, for mitt liv har egentlig aldri vært mitt så mye som nå!

 




 

Islam og homofile

Tragedien i Orlando hvor 50 uskyldige mennesker har blitt drept og enda flere skadet, har vakt mye oppsikt. De som ble drept ble drept kun fordi de befant seg på en nattklubb for homofile.

Det jeg har merket er at en del muslimer har gått ut for å fortelle at homofil praksis er forbudt i islam. De ønsker å fortelle at Gud ikke aksepterer homofili, men samtidig tar de avstand fra terroren som har skjedd.

Jeg synes det er rart at samfunnet nå til dags er lagt opp slik at muslimer automatisk havner i en posisjon hvor de blir presset til å uttale seg hver gang en terrorhandling fra en muslim skjer. Det har blitt vanlig for oss å ta avstand etter hver hendelse.

Det som var fint å se etter denne hendelsen, var at flere muslimer stod sammen og donerte blod etter denne massakren, dette kan dere lese mer om her:    http://www.orlandosentinel.com/news/pulse-orlando-nightclub-shooting/os-orlando-nightclub-shooting-churches-20160612-story.html

En slik hendelse vekker mye sinne i meg, både som en vanlig person, men også som muslim.

Ja, Islam forbyr homofili, det gjør kristendommen også, men islam forbyr også drap på uskyldige. Det er ikke muslimenes jobb å dømme homofile.

Det jeg har lært av islam er at vi kan være uenige og ulike, uten å hate eller skade hverandre. Man kan runde av det hele med å si: "dere har deres tro, og jeg har min".

Min Gud har gitt oss mange oppgaver i livet, men ingen steder står det at han har gitt oss en stilling hvor vi skal være dømmende og straffe andre, fordi de ikke er like oss, uansett hva denne ulikheten er.

Personlig kjenner jeg mange flotte homofile, og jeg unner dem virkelig alt godt i livet. Jeg har aldri sett på dem annerledes eller vist dem annet enn respekt. For min del er ikke legningen noe å legge merke til og å fokusere på i det hele tatt. Hva et menneske velger å gjøre i sitt liv, har ingenting med meg å gjøre. Jeg behandler alle med den respekten jeg forventer å bli behandlet med. 

Det som har skjedd i Orlando er både ekkelt og trist. Ingen mennesker fortjener å dø på denne måten, og ingen foreldre fortjener å bli satt i posisjonen til terroristens foreldre. 

Jeg oppfordrer alle fremover til å være ekstra snille med hverandre, uansett religion, bakgrunn og legning. Vi møter snart skeive dager, og jeg oppfordrer alle, både muslimer og ikke-muslimer, til å vise respekt og toleranse mot hverandre, uansett om man støtter homofili eller ei. Om dere ikke støtter homofili, kan dere i hvertfall vise at dere støtter at mennesker har rett til å leve slik de selv vil, uten å bli dømt. Og på samme måte som vi muslimer søker om å bli akseptert og godtatt, så godtar vi også alle mennesker rundt oss!

Lett hijab eller potetsekk?

Hei dere!

Jeg har blitt kontaktet ett par ganger med spørsmål om hvorvidt hijab er for varmt å ha på seg disse sommerdagene, samt av hijabister som ønsker tips til hva slags hijaber de skal bruke når det er så mye sol ute.

De som har kontaktet meg har fått direkte svar, men kanskje det er greit å skrive litt om det også?

Hijabhuset har fått inn mange sommerhijaber i utrolig mange flotte farger. Jeg var for noen dager siden og kjøpte to stykker og er utrooooolig fornøyd. Disse er i bomull og er utrolig behagelige å ha på seg. Her er et bilde av en av hijabene som er i sølv.



For noen dager siden leste jeg en kommentar på facebook siden min som jeg egentlig ville ignorere, men klarer ikke det... 



 

Svaret mitt til denne useriøse kommentaren er at hijab kan være varmt om man ikke velger riktig stoff. Bomull og andre lette hijaber som puster er viktige på sommeren. Det er også kjent at når sola skinner så mye som nå, så er det fint med litt tøy på kroppen som faktisk er avkjølende... Barn blir feks oppfordret til å bruke tskjorte og caps når sola skinner, og det er ikke mere varmt enn å gå uten, og det samme kan sies når man bruker lette hijaber. 

Potetsekk på hodet har jeg derimot aldri prøvd, men kan tenke meg at det både kan bli for varmt og lukte vondt, uten at jeg kan si dette med 100% sikkerhet før jeg har prøvd det selv, noe dere ikke skal se bort i fra at jeg gjør ;)

Ha en fin kveld folkens!

 

#hijabhuset

Fastende muslimer må slappe av litt!

Hei på dere blogglesere.

Som dere vet er det Ramadantider nå.
Ramadan handler ikke bare om faste, men også om gode gjerninger, bønn, ekstra godhet mot andre mennesker, donasjon, tålmodighet osv.

Jeg faster ikke i år pga en operasjon jeg var gjennom i februar.

I går tok jeg en lang sykkeltur med min datter. Det var kjempe fint vær og sola skinte. På vei tilbake bestemte vi oss for å stoppe på Furuset og ta T-banen en stasjon opp mot Ellingsrud. Mens vi stod og ventet på heisene ved Tbanestasjonen tok vi frem våre vannflasker, og vi tok oss noen slurker.

En ung dame stod og så på.
Vi tok heisene ned til plattformen, og satte oss ned og venta på at T-banen skulle komme.

Damen kom da bort til oss og sa:
"Salam. du bør egentlig skamme deg, Du må være et godt forbilde for din datter og unngå å spise foran henne, slik at hun kan tro at du faster og forstå at det er Ramadan".

Til denne damen:

Jeg faster ikke i år, og hvorfor jeg ikke gjør det er egentlig mellom meg og Gud (selv om jeg er åpen om det med andre også). Som muslim vet jeg hva Ramadan er, og jeg lærer min datter den virkelige meningen av islam og Ramadan. De syke skal ikke faste og sånn er det bare! Jeg lærer datteren min at Ramadan handler om mye mer enn bare faste, og lærer henne at sykdom ikke er noe å skamme seg for, og dermed ikke noe man trenger å gjemme seg bort med.

Du som muslimsk kvinne har mange oppgaver i livet ditt; du skal blant annet ta vare på din familie, deg selv, styrke ditt forhold til Gud etc. Ingen steder er det oppgitt at blant dine oppgaver er å passe på meg og hva slags forbilde jeg er for min datter!

Du som muslim er pliktet til å gi folk rundt deg unnskyldning for hvorfor de gjør som de gjør, og til å opptre med respekt når du snakker med andre.

Det at du mener at jeg må late som om jeg faster ovenfor min datter, er egentlig bare å lure henne og å lure meg selv. Jeg velger heller å være ærlig med henne, med meg selv og ikke minst med Gud. Når hun lærer at islam ikke er streng mot de svake, vil hun lære å elske religionen. Islam fritar syke, gravide og små barn fra å faste.

Jeg er sikker på at hvis du ser godt nok inn i deg selv, så ser du at du har en god del å jobbe med. Konsentrer deg heller om å bli et bedre menneske for hver dag som går, og la andre få konsentrere seg om seg selv. 

I dag satt jeg og snakket med en kollega om denne hendelsen, og hun fortalte at hun også hadde fått høre kommentarer fra fremmede fordi hun ikke faster. Hun hadde blant annet en gang fått hijaben dratt av, fordi "det er skam å gå med hijab, men ikke faste".

Denne episoden minnet meg igjen på en annen episode jeg hadde for litt over 5 år siden. Jeg hadde nylig blitt operert og det var Ramadan. Mens jeg stod og venta på bussen på Jernbanetorget, stod jeg og drakk noe som jeg måtte ha annenhver time i 7 dager (Noe kjøpt på apoteket). En fremmed mann gikk forbi og slo til flaska jeg drakk fra og sa: "Det er Ramadan".

Mitt råd til disse menneskene er egentlig å ikke gå ut og omgås folk! Dersom lite mat og drikke gjør at du ikke klarer å omgås andre mennesker, bør du virkelig vurdere å holde deg hjemme!

Ramadan handler om å være god mot andre. Gud tester din tålmodighet og med disse handlingene skal jeg love deg at du feiler sterkt, uansett om du fullfører fasten hele måneden.

Moralpoliti kan du leke alene, ikke med andre!

Ditto. Dagens utblåsning.

Ramadan

Hei.

Først vil jeg beklage at dette kommer såpass sent. Jeg falt for noen dager siden og klarte å ødelegge min høyre hånd, så det å skrive har ikke vært så enkelt.

Velsignet Ramadan ønskes alle sammen!

Ramadan er kjent for de fleste, men til dere som ikke vet hva dette er, så starter jeg med en kort introduksjon.

Ramadan er muslimenes fastemåned. Her faster man fra solen står opp, til solen går ned. Det klassiske spørsmålet vi pleier å få er: "seriøst??? Ikke vann heller?"

Nei, ikke vann heller. Ikke mat og drikke i det hele tatt. Man gjør det for å føle med de som har mindre enn oss, for å helberede kroppen og for å sette pris på det man har. 

Ramadan handler ikke bare om faste, men også om å komme nærmere Gud ved å be mye, lese Quran, donere penger og å gjøre ekstra gode gjerninger. Man skal ikke skryte av de gode tingene man gjør, da dette er noe man gjør for Guds skyld, og ikke for å få oppmerksomhet. 

De syke er selvsagt fritatt fra å faste.

Hos oss er det slik at vi pynter leiligheten litt ekstra. Her bruker vi fargerike lykter feks.

På samme måte som man pynter før jul, og nedteller til juleaften, gjør vi det i Ramadan, og vi teller ned til Eid. 




 

Før Ramadan forbereder man seg litt ekstra ved feks å handle inn ekstra mye mat. Man er jo sulten i løpet av dagen, og når man først skal spise (åpne fasten), har man gjerne lyst på veldig mye på en gang. Derfor er det vanlig å lage flere retter hver dag, og man starter gjerne med suppe før alt det andre.

Man deler også gjerne mat med naboene, og med andre bekjente. Vi pleier også å gi bort til ukjente som trenger det, dersom det er mulig. 

En venninne og jeg lagde disse før Ramadan startet:



 

Dette er dadler fylt med ulike typer nøtter, dyppet i sjokolade og med kokos eller nøtter på toppen. Nammmm. Sunnah (det profeten Muhammed pbuh har lært oss), sier at man skal åpne fasten med vann og dadler, og derfor kjøper vi inn masse dadler i ramadan. 

Barna får gjerne en kalender som teller ned til Eid. Her er Janet sin dette året. Her er det 30 ulike smågaver.


 



Jeg kommer senere til å skrive et innlegg om Eid.

Med dette avslutter jeg innlegget, og går og leser videre i Quranen, jeg må nemlig rekke å lese den ferdig innen Ramadan er over.

Ha en fin og velsignet tid videre alle sammen!

Sommer hijab

Hei hijabister!

Hvordan ser sommerhijaben deres ut disse varme dagene?

Har dere begynt å pynte den litt mer? 

Et tips fra meg er blomster! Det ser så fint ut på hijaben og gjør det lille ekstra. Jeg har en stor panne og har derfor plass til å ha blomstene slik jeg har på bildet. Har du en liten panne kan du ha blomstene over hijaben bare, sånn at du ikke dekker mye av ansiktet.

Hijabhuset og H&M har lette sjaler som passer til dette været i butikkene sine nå, denne jeg har på meg har jeg fått i gave, og  jeg er litt usikker hvor den er fra, men har sett at H&M har lignende sjaler.

#hijabhuset #h&m



 

Dere tar fra oss vår frihet!

Kjære nordmenn.

Dere som hver dag kommenterer meg og min hijab. Dere som hver dag protesterer over mitt utseende... Dere fratar meg min frihet!

Det går ikke en eneste dag uten at dere sender meg  beskjeder om at jeg ikke er bra nok fordi jeg dekker håret. Dere oppfordrer meg til å kle av meg fordi dere mener at det er det mest riktige å gjøre når jeg bor i Norge. 

Jeg protesterer, klager og går ut med hijaben min igjen og igjen, og da fortsetter beskjedene deres. Det dere gjør kalles press!

Min frihet til å velge hvor mye hud jeg vil vise og hvor mye jeg vil dekke av min kropp, presser dere mot veggen hver dag. 

Om dere så til slutt gir dere med klespresset, starter dere å presse meg til å forklare hvorfor jeg velger å ha den troen jeg har. Dere tror det er noe jeg er pliktet til å forklare når dere spør. Jeg har tidligere svart på alle spørsmål jeg har fått fordi jeg mener at kommunikasjon er den eneste måten å forstå og å akseptere hverandre på, men dere tror at dere har krav på en forklaring, og forventer at forklaring skal være en naturlig del av min hverdag. 

Tidligere kunne jeg praktisere min religion slik jeg selv ville, uten å frykte fordommer, nå kan jeg så vidt vise meg frem med hijab i gata før fordommene starter. Dere fratar meg friheten til å være meg selv.

Og om ikke dette er nok, blir jeg hver dag også presset til å ta en ufrivillig kamp om likestilling. Mens norske kvinner kjemper om likestilling med menn, kjemper jeg som muslimsk kvinne om å bli likestilt med ikke-muslimske kvinner. Når dere ser meg, tror dere automatisk at jeg er svak, at jeg ikke har sterk nok personlighet til å ta egne avgjørelser og at jeg har en voldelig tankegang. 

Jeg må hver dag kjempe for å vise at jeg er en sterk kvinne som selv bestemmer alt i mitt liv, men det er vanskelig når dere tar fra meg min frihet til å være den feministen jeg er, kun fordi dere tror at det er menn som kontrollerer meg. 

I tillegg til alt dette fratar dere meg retten til å kalle meg selv norsk, selv etter 26 år i Norge. Jeg har hele tiden vært stolt av å være en del av dette landet og jeg har jobbet hardt for å være en som bidrar positivt i samfunnet, men dere ser ikke på meg som norsk fordi jeg har et annet utseende og en annen tro. 

For å bli akseptert må jeg hele tiden fortelle dere nordmenn hvor takknemlig jeg er som får lov til å bo i Norge, noe som er helt feil! Jeg har like mye rett til å bo her som dere, og friheten til å kalle meg norsk vil jeg gjerne beholde!

Samtidig som dere inkluderer barna deres i dåp, konfirmasjon og gudstjenester, klager dere om jeg forteller min datter at vi er muslimer. Jeg har oppdratt henne slik jeg selv ble oppdratt, som en åpen muslim som drar i både kirker og moskeer, men dere sier at det jeg gjør er feil og at vi ikke skal snakke religion med barn. Hvor er min frihet til å oppdra mitt barn slik jeg selv vil?

Dere nordmenn som handler på denne måten: Hvor lenge skal dere holde på slik? 

I Norge hvor det alltid ropes ut om frihet, blir hundrevis av muslimske kvinner frattatt sin frihet hver dag, og jeg nekter å være en del av dem!



 

Hijab på TV

Hei alle sammen!

Etter mitt siste TVbesøk på 17. mai, har 3 venner tatt kontakt med meg angående en diskusjon som har foregått i en Facebook gruppe og som har omhandlet meg og min hijab.

Selvsagt er ikke dette første gang en slik diskusjon dukker opp, og flere ganger tidligere har jeg skrevet om dette, men det som var spesielt denne gangen var at temaet jeg diskuterte skulle være hyggelig, og selve dagen skulle være en hyggelig dag for alle! Likevel klarer noen å trekke frem en diskusjon ut av de korte 3 minuttene jeg var ute.


 

Det første jeg reagerer på er at de menneskene som mener at muslimske kvinner er undertrykt, undertrykker kvinner selv! De samme menneskene som mener at muslimske kvinner ikke klarer å stå på egne ben, er de menneskene som er først ute og tråkker muslimske kvinner ned. I dette tilfellet handlet intervjuet om mitt første møte med 17. mai, og skulle egentlig være et litt komisk intervju, og det folk reagerer på er som alltid, hijaben min.

Siden temaet ble nevnt, så kan jeg komme med min mening om hijab og andre religiøse symboler/plagg på TV. 

Da NRK forbød kors i 2013, var dette kun i forbindelse med nyhetssendingene deres, og ikke i alle andre programmer. NRKs programdirektør Grete Gynnild-Johnsen sa dengang: "Det er ikke slik at vi nekter fjernsynsprogramledere å bruke religiøse symboler, men det kommer an på omstendighetene. I en nyhetssending skal man framstå mest mulig nøytral, mens dette ikke trenger å være like viktig i for eksempel et underholdningsprogram."

Programmet jeg dukket opp i på 17. mai var et underholdningsprogram, og i alle andre sendinger jeg har deltatt, enten det er nyhetssendinger eller andre programmer, har jeg deltatt for å si MIN mening om ulike temaer, jeg har aldri vært med i noen sendinger for å ta en nøytral stilling. Dermed bør ikke mitt plagg spille noen rolle, og bør absolutt ikke være forbudt på TV.

Det med hijabforbud er et tema vi aldri kan diskutere nok og det dukker opp igjen og igjen stadig vekk. Det jeg mener og alltid har ment om hijabforbud, enten det er på TV, skoler eller generelt i samfunnet, er at et forbud vil skape større skiller i samfunnet.  

Hijab er viktig i mange kvinners personlige praktisering av islam, og de fleste av dem gjør dette med glede. Hijaben er for dem et bånd som trekker dem nærmere Gud. På en annen side er disse kvinnene glade for å kunne vise andre hva de tror på. 

Jeg forstår godt at jeg aldri vil kunne bli en nyhetsreporter på norsk TV med hodeplagget mitt, men med den jobben jeg gjør, ser jeg ikke problemet. Jeg er stolt av hodeplagget mitt, og så lenge folk reagerer, så vet jeg at jeg og de andre hijabistene fortsatt har en jobb foran oss. 

Gleder meg til den dagen vi slutter å reagere på hverandres klær, hvor alt blir vanlig for oss og hvor mennesket og deres meninger og handlinger blir fokuset vårt.

Les mer i arkivet » August 2016 » Juli 2016 » Juni 2016
hits