Forrige uke ble jeg intervjuet av journalisten Christian Nicolai Bjørke fra avisen Vårt land.

 

Link til intervjuet: http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/den-usminkede-sannheten-1.686539

 

Foto: Erlend Berge / www.erlendberge.no 

 

 

Muslimske Laial Janet Ayoub krever at dattera skal være med på skolegudstjeneste. Det var nemlig ei kirke som reddet livet hennes.

 

Der! Eller omtrent der, litt på skrå for barnehagen.

 

Laial Janet Ayoub peker ut av vinduet, i retning noen pistrete furutrær utenfor blokka på Ellingsrud i Oslo. Det er der sola kommer opp. Det er dit hun vender bønneteppet på soverommet hver morgen.

 

Og så ber vi.

 

Vi?

 

Jeg og Janet. Hun er seks år og prøver å etterligne meg. Men hun vet jo ikke helt hva hun skal gjøre, og noen ganger orker hun ikke. Men jeg har sagt til henne at hun ikke er pliktig til å be. Hun er bare et barn og må finne ut av seg selv først.

 

Det er bare de to. «LAIAL & JANETS HOME» står det med glitterbokstaver på langveggen. Ayoub ble alenemor for fem år siden, da hun kom seg ut av et forhold hun beskriver som voldelig.

 

Hvorfor ber du?

 

Jeg føler Gud har gitt meg så mye i livet. Jeg har vært sterk, jeg har aldri vært syk, jeg har fått støtte av folk når jeg har trengt det, jeg har vunnet de gangene jeg har vært langt nede og blitt urettferdig behandlet. Så jeg føler jeg må gi noe tilbake, at jeg må takke. Bønn er en måte å takke Gud, sier hun.

 

30 år gamle Ayoub har på kort tid blitt en tydelig, muslimsk kvinnestemme i den norske samfunnsdebatten. Dem er det ikke mange av. Særlig ikke med hijab.

 

Selv kaller hun seg «hijabist», og blir stadig spurt om hvorfor hun ikke respekterer Norge nok til å ta av seg hijaben.

 

Da svarer jeg at jeg respekterer Norge nok til å vite at jeg bor i et fritt land hvor jeg kan kle meg fritt. For meg vil det være som å gå naken hvis jeg må ta av meg hijaben når jeg skal ut.

 

En gang ble hun utfordret til å komme med sju grunner til at hun går med hijab. Hun svarte følgende: 1. Det er en del av hennes tro. 2. Hun velger å bruke ytringsfriheten til å følge sin religion. 3. Det er kjempefint. 4. Man slipper dårlige hårdager. 5. Man blir gjenkjent som muslim. 6. Man blir møtt med respekt av andre muslimer. 7. Man kan gå inn i alle gudshus uten å tenke på å måtte dekke håret.

 

Jeg kan gi mange flere grunner hvis det trengs, men det handler først og fremst om at det er en del av islam. Kvinner ble beordret til å dekke hår og hals, men ikke ansiktet, sier hun.

 

Sminke og synd

 

Øyenbrynene er markerte og perfekt buede. På hijabbloggen sin forteller hun om hvordan hun tegner dem hver eneste dag med en blyant fra Hennes og Mauritz. Hun forteller også om solpudder fra Dior og gullbrun lipgloss fra L’Oreal.

 

Du mener det er synd?

 

Akkurat nå har jeg ikke selvtillit nok til å gå uten sminke, jeg føler meg ikke ok uten. Men jeg tror jeg gjør mye annet bra som veier opp for sminketabben min. Dessuten dømmer jeg ikke andre. Det er en mye større synd.

 

Det finnes altså små og store synder?

 

Ja, jeg føler at jeg kan bli tilgitt for å gå med sminke. Å snakke stygt om andre, ødelegge for andre eller til og med drepe andre, må jo være mye mer alvorlig. Men jeg håper selvfølgelig at en dag vil jeg føle meg vakker nok til å gå uten sminke. Akkurat nå er jeg ikke der.

 

Grunnen til at jeg som kvinne skal dekke håret, er at jeg ikke skal fange så mye oppmerksomhet. Men så gjør jeg det med sminke likevel. Jeg vet at det er feil, jeg burde ikke gjøre det, sier Laial Janet Ayoub.

 

Det er tente stearinlys overalt i leiligheten. På bordet, i vinduet, på gulvet, i gangen, på kommoden. Selv på do ligger det et par rosa stearinlys og flyter i et kar. På veggen henger det hverdagsvisdomsord i løkkeskrift («When nothing goes right, go left»).

 

I fjor høst startet Ayoub kampanjen #jegtaravstand etter terrorhandlingene i Paris og Beirut. Der oppfordret hun muslimer til å vise offentlig at de tar avstand fra terroren i islams navn. Tidligere i år vakte det oppsikt da hun la en lapp i hylla til datteras lærer der hun krevde at seksåringen skulle være med på skolegudstjenesten. En annen forelder ropte til henne: «Hvordan kan du sende dattera di i kirka? Vi er jo muslimer!»

 

Det forstår jeg ikke. Vi muslimer tror på Jesus, vi også. Jeg har ikke blitt kristen eller jøde selv om jeg har besøkt både kirker og synagoger. Jeg har til og med bodd i en kirke i Italia, sier hun.

 

Traumer

 

Veien til kirka startet i et smadret Libanon i 1985. Ayoub ble født inn i en borgerkrig som hadde oppstått i kjølvannet av krigen med Israel i 1982. Foreldrene møttes på jobb. Begge arbeidet med å skrive inn håndskrevne manus fra arabiske forfattere på skrivemaskin.

 

Det er ikke rart jeg ble datanerd, ler hun.

 

Landet var i ruiner, det var ingen jobber å få, familien tilbrakte seks av sju dager i tilfluktsrommet. Da Ayoub var tre år gammel, betalte de for falske pass og transport til Europa.

 

Jeg husker fremdeles mye. Traumene dukker opp igjen når jeg jobber som tolk og ser barna som kommer til Norge nå. Dette kommer de aldri til å glemme, uansett hvor mye vi hjelper dem, sier hun.

 

Falske navn

 

Da familien kom til Italia, stakk menneskesmugleren av med pengene deres. På den tiden var det færre flyktninger i gatene. Politiet var etter dem fra første stund. De løp inn i den første kirka de fant. I noen dager satt de i kirkeasyl før en kristen familie tok dem inn i hjemmet sitt.

 

De var veldig gode mennesker som hjalp både oss og mange andre. Vi bodde der et helt år med falske navn. Jeg het Shirin på den tiden, sier hun.

 

De fortalte vertsfamilien at de var flyktninger som ville til Norge, for der bodde det slektninger. Men familien avslørte ikke at passene var falske. De var redde for at ryktet ville spre seg.

 

Faren min jobbet for å samle penger og få oss videre. Vi barna gikk i barnehage. Det var egentlig en god tid. Jeg har fortsatt kontakt med den kristne vertsfamilien som tok i mot oss, sier hun.

 

Hjelp fra kristne

 

Familien delte seg i to. Faren reiste i forveien. Laial tok tog med mora og søstera. De måtte forsøke flere ganger. Gang på gang ble de tatt av tysk grensepoliti. Mora ble dratt inn i avhør, de to jentene satt alene på et lekerom og visste ikke hva som skjedde. De snakket ikke tysk, tyskerne snakket ikke arabisk.

 

Til slutt kom de til Norge og ble gjenforent med faren. I løpet av kort tid hadde de fått hus og skoleplass i Askim i Østfold.

 

Hva betydde det for deg at den kristne vertsfamilien tok inn en muslimsk familie i huset sitt?

 

Det var viktig for oss, og det er derfor jeg er for at dattera mi skal gå på skolegudstjeneste. Jeg er for at alle religioner skal samarbeide. Vi fikk mye hjelp av kristne da vi flyktet, og jeg som muslim prøver å gjøre en god jobb når det gjelder de flyktningene som kommer til Norge nå. Jeg har sagt til Røde Kors at jeg har et ekstra rom hvis noen trenger det. Akkurat nå bor det ei dame hos meg som jeg ble kjent med da jeg tolket for henne. Vi har blitt gode venninner, sier hun.

 

Ikke noe leketøy

 

Etter noen år begynte foreldrenes ekteskap å smuldre, og i et forsøk på å gjøre noe med det, flyttet familien til Oslo for å komme nærmere slekta. Men foreldrene ble skilt, og de to søstrene flyttet inn med mora og begynte på Tøyen skole. Da var Ayoub ti år.

 

Vi snakket aldri om tro hjemme. Jeg visste bare at vitrodde på Gud og at foreldrene mine ba og fastet en måned i året. Jeg trodde det var noe alle gjorde.

 

Men på den nye skolen ble man avkrevd svar. Var du kristen eller muslim? Muslim, sa du? Sunni eller sjia? Ayoub måtte spørre mora si om forskjellen, og fikk vite at hun var sunni. Hun begynte å lese seg opp.

 

Jo mer jeg leste, jo sikrere ble jeg på at dette var religionen jeg ville tilhøre.

 

Som elleveåring bestemte hun seg for å begynne å bruke hijab.

 

Mamma var veldig imot, for hun mente jeg burde vente til jeg ble større. For henne var ikke det noe leketøy som man kunne ta på og av når det passet en. Så jeg begynte å bruke det i skjul.

 

På vei ut av huset tok hun den på, på vei hjem tok hun den av. Til slutt lot mora henne bruke hodeplagget hjemme også.

 

 Hvordan reagerte andre?

 

Jeg ble behandlet ok. Det var mange som spurte meg hvorfor, men det var ren nysgjerrighet. Jeg møtte ingen som var skeptiske til meg, slik jeg gjør nå.

 

Flaske i hodet

Hei, mamma!

Dattera Janet er ferdig på aktivitetsskolen og kommer løpende inn i stua og gir mammaen sin et kyss. Ayoub sender henne inn på et annet rom for å leke.

 

I forrige uke skrev hun en kronikk på NRK Ytring om at hun aldri har følt seg så uvelkommen i Norge som nå. I løpet av tre timer rant det inn 600 kommentarer. NRK måtte til slutt stenge kommentarfeltet på grunn av hets. Kronikken er inspirert av en opplevelse dattera hadde for ett år siden.

 

Du så henne, ikke sant? Hun går ikke med hijab, vet ikke om noe annet sted enn Norge, og deltar i skolegudstjenester og bursdager og karneval. Men hun har en mor som dekker håret. Det gjør at folk vet at hun tilhører islam.

 

Ayoub forteller at hun og dattera ventet på t-banen da en mann kom bakfra og kastet en plastflaske i hodet på seksåringen. Så ropte han «jævla utlending» og fortet seg unna.

 

Jeg prøvde å bortforklare det med at han var full eller noe, men hun snakker om det ennå. Som mor prøver jeg å si til henne at alle barn er elsket av Gud, og at det ikke er noen forskjell på henne og de andre barna. Men så kommer det utenfra, fra andre mennesker, denne tanken om at vi egentlig ikke hører til her.

 

I slike stunder føler hun at hele livet i Norge har vært bortkastet. At utdanningen, språket og arbeidserfaringen hennes ikke spiller noen rolle. Det er bare hijaben de ser, og den hindrer henne i å bli akseptert.

 

Det har jeg aldri følt før. Det er noe som har kommet de siste to årene, etter flyktningstrømmen startet, sier hun.

 

Hva er det folk sier til deg?

 

De som stopper meg ute, er alltid veldig hyggelige. Men av de som skriver til meg, er 90 prosent høyreekstreme rasister eller ekstreme muslimer. Da tenker jeg: Hvorfor møter jeg ikke dem ute i det virkelige liv? Det må være noe feil med dem som skriver. Jeg bare overser dem.

 

Det er vel ikke alle muslimer som mener at du er en god muslim?

 

Nei, absolutt ikke. Men Gud har ikke gitt noen makt til å dømme her på jorda, man må bare jobbe med seg selv. Hos meg går kritikken inn i det ene øret og ut av det andre. Så lenge jeg sover godt om natta, spiller det ikke så stor rolle hva andre sier.

 

På hodet, ikke inni

 

Selv om Ayoub er utdannet dataingeniør, startet i sin første programmererjobb som 18-åring og snakker norsk, har det de siste årene vært vanskelig å få jobb. Det er ikke lenge siden hun gikk sju måneder uten arbeid.

 

Det er fordi jeg bruker hijab. CV-en min var god nok til at jeg ble kalt inn på intervjuer, men de handlet mer om hva jeg hadde på hodet enninni. Jeg håper det ikke er en sånn framtid dattera mi møter.

 

Den eneste forskjellen er at vi tror på profeten Muhammed i tillegg til alle de andre profetene.

 

Har du noen gang tenkt at du ikke skal være muslim?

 

Nei, men jeg har vært litt mindre praktiserende i en periode. Da var jeg veldig deprimert og tenkte mye på hvorfor all dritten skjedde meg. Det var krisesenter og politi og alt mulig, og jeg ba mindre enn jeg pleide. Men jeg tvilte aldri på at jeg var muslim, og når jeg først ba, spurte jeg Gud om styrke til å be mer.

 

Har du noen gang tvilt på Allah?

 

Aldri. Jeg har alltid følt meg trygg på at jeg er aldri alene. Selv i de vanskeligste stundene der jeg har kjempet i rettssaker om min datter, har jeg alltid stolt på at det er en som våker over meg og gir meg styrke.

 

Hvordan er ditt bilde av Allah?

 

At han er en rettferdig Gud. I islam sier Gud at hvis du har blitt urettferdig behandlet, så gjør en bønn. Før eller senere vil det bli oppfylt, for Allah er rettferdig. Det har jeg alltid trodd på i de vanskelige periodene jeg har vært i. Gud er rettferdig selv om ting ser skummelt ut.

 

Ser du på muslimenes Allah og kristnes Gud som den samme?

 

Ja, og den jødiske. Den eneste forskjellen er at vi tror på profeten Muhammed i tillegg til alle de andre profetene.

 

Norsk pass

 

Sommeren 2006 var Ayoub tilbake i Libanon på ferie med familien, samme sommer som en ny krig mellom Israel og Libanon brøt ut. Dumpe drønn hørtes på avstand. De skrudde opp lyden på TV-en og hørte på musikk, men måtte ha vinduene åpne for at trykkbølgene ikke skulle knuse rutene. De vonde barndomsminnene banket på. Etter hvert klarte det norske utenriksdepartementet å evakuere ut familien og flere andre nordmenn.

 

Da hadde jeg dårlig samvittighet. Mitt norske pass reddet meg, mens alle de andre ble igjen og vi visste ikke om de kom til å overleve. Jeg gråt på bussen og tenkte: Hvorfor er jeg verdt mer enn alle andre bare fordi jeg er norsk statsborger.

 

Hvordan er det da å tro på en rettferdig Gud?

 

Jeg føler at når du blir behandlet urettferdig, kommer det til å bli gjort opp en eller annen gang. Uskyldige som dør i krig havner i paradis, de er engler. De som har drept uskyldige kommer til å bli straffet for det.

 

Gjelder det de som dreper i islams navn også?

 

Selvfølgelig. Det spiller ingen rolle hva man tror på. Alle religioner sier det samme, du skal være god mot andre. Når du bryter det, er du en løgner, uansett om du roper Allah.

 

Å være alenemor og samfunnsengasjert, er hektisk. De få gangene hun har tid til å dra i moskeen, er det Rabita-moskeen med forstander Basim Ghozlan hun oppsøker.

 

I begynnelsen av desember ble hun forlovet med Yousef Assidiq, Norges mest kjente etnisk norske muslim og tidligere ekstremist som i dag jobber med å forebygge radikalisering blant ungdom. Sammen stilte de opp i en rekke intervjuer, blant annet i TV 2 og i VG. Rett før jul tok forholdet slutt. Ayoub er likevel fast bestemt på at hun fortsatt skal ha en plass i norsk offentlighet.

 

Jeg håper jeg kan være med og åpne veien for andre muslimske kvinner. Faktisk har jeg akkurat meldt meg inn i Arbeiderpartiet. Jeg har en plan om å bli den første politikeren med hijab.

 

Hvorfor vil du bli politiker?

 

Fordi det er så mange saker jeg brenner for. For eksempel at vi må ta imot flere flyktninger. Jeg har også kontaktet Erna (Solberg, red.anm.) om hvorfor hijab er tema på jobbintervjuer. Det gjør bare at flere muslimske kvinner tenker at det ikke er noe vits i å fullføre utdannelsen, for vi kommer bare til å ende opp i kassa på Rema 1000 likevel.