Hei.

I dag har jeg lyst til å dele noe som jeg skrev i facebook for en stund siden, og som fikk mye respons. Jeg ønsker å dele dette igjen da dette er en historie som formet meg som person, jeg håper folk setter av tid til å lese og kommentere.

link til facebook innlegget: https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=689569861142950&id=100002698275079

Det var da jeg gikk i 9. klasse på Hersleb skole, at vi fikk et prosjekt som het Trygg Trafikk. Her skulle vi jobbe en hel uke med å bli kjent med trafikkregler, hvordan være trygg på skoleveien og ellers danne et bilde av hvor farlig det kan være å ikke akte oppmerksomt. Det var akkurat den siste delen der, som satte et spor i hjertet mitt til den dag i dag.

 

Det var nemlig slik at skolen innkalte tre personer som har vært involvert i trafikkulykker for å fortelle oss deres historie. De satte opp stolene i kantina på rekke og rad, og min venninne, herved kalt A.N, og jeg løp inn for å sette oss helt foran. Det klarte vi… Aller første rad, helt i midten!

 

På scenen foran oss satt det to menn og en dame. Det var de som skulle fortelle oss om sine opplevelser.

Jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvordan den ene mannen så på meg! Han hadde det strengeste blikket jeg noen gang hadde sett, og holdt øynene sine mot meg hele tiden.

 

Det var damen sin tur å fortelle oss sine historie først, og hun gikk sakte frem til mikrofonen og begynte å snakke. Jeg kunne høre at hun var på gråten, selv om hun forsøkte å være sterk. Hun fortalte om hvordan hun mistet sin far en gang de kjørte bil sammen…. Hun snakket og snakket, men jeg klarte ikke å følge med på alt hun sa. Blikket til den ene strenge mannen som satt bak henne tok min konsentrasjon. Hvorfor så han slik på meg? Hva har jeg gjort? Er det på grunn av mitt utseende?

 

Det tok ikke lang tid før A.N dunket meg i armen og hvisket: “Hvem er han mannen? Kjenner du ham?”

 

Jeg: “Nei, jeg tror ikke det?”

 

A.N: ” Men se hvordan han blikker deg, har du gjort noe?”

 

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Har jeg sett ham før? Har jeg gjort noe galt uten å huske det?

 

Selv om jeg så på ham, snudde han seg ikke. Det var som om han visste ett eller annet om meg og hatet meg for det. Læreren min la merke til det, og kom bort til meg og spurte om jeg ville ta en pause, men det hadde jeg ikke lyst til, jeg ville høre mer.

 

Damen var ferdig med å fortelle sin historie, og folk klappet. Jeg begynte også å klappe, selv om jeg hadde mistet hele poenget, jeg hadde ikke lyttet til.

 

Nei, sånn skulle det ikke være, tenkte jeg. Nå skal jeg høre på hva den ikke-så-strenge-mannen hadde å fortelle.

 

Den andre mannen kom frem til mikrofonen og begynte å snakke. Han hadde også vært involvert i en trafikkulykke, fordi han var ute i mørket uten refleks.

Jeg prøvde å la være å se på den slemme mannen som satt foran meg, men det gikk ikke.

 

Så slem! Hvorfor blikker han meg sånn?

 

Noen jenter ved siden av A.N begynte å fnise, og hviske til meg: “Laial, har du vært i ulykke med ham?”

 

Jeg, som en arrogant 14 åring svarte: “Idiot! får lyst til å klappe til ham!”

 

A.N: “kanskje han er rasist og ikke liker folk i hijab?”

 

Jeg: “I så fall er han dobbelt idiot”.

 

Mannen som stod på scenen var ferdig med å snakke. Nå skulle den sinte mannen komme opp, og jeg var forberedt på å fnise og le og å ikke gi ham oppmerksomheten han var ute etter, for hvem er han for å dømme meg til å være en slem jente bare fordi jeg er utenlandsk? Hvorfor skal han se så stygt på meg at alle skal legge merke til det? Dust!

 

Han stod opp og gikk mot mikrofonen, og på vei dit, de 4-5 skrittene så han endelig på noen andre!

 

Endelig!!!! Tenkte jeg.

 

Han tok tak i mikrofonen og sa: Hei, jeg heter Magne, og jeg er blind!

 

Akkurat da ble jeg kaldt og svett samtidig. Jeg ble gul i ansiktet og begynte å skjelve. Han fortalte om hvordan han og kona tok bilen hjem etter bryllupsfesten sin og kom i en ulykke som gjorde at han mistet synet.

 

Jeg begynte å gråte. Først sakte, også høyt.

 

Så drittsekk jeg var! Jeg trudde at Magne dømte meg pga mitt utseende, mens det egentlig var jeg som dømte ham hele tiden. Hvem var jeg for å gjøre det? Hvordan kunne jeg unngå å se at han ikke mente noe vondt?

 

Læreren kom og hold meg i hånda og ba meg slappe av, og ga meg en klem. Magne ble ferdig med å snakke og folk begynte å gå ut av salen. Jeg ble sittende igjen på stolen min og gråt alt jeg kunne. A.N satt også på sin stol med tårer i øynene.

 

Magne tok frem sin stokk og kom til meg og sa: “Er det du som gråter?”

 

Jeg klarte ikke å svare, så han tok frem sin hånd og prøvde å ta meg i hånda og fortelle at han hadde det bra! Jeg trengte ikke å være så lei meg for han hadde det kjempe bra.

 

Jeg kunne ikke annet enn å gi ham en klem og fortsette å gråte.

 

Etter dette holdt Magne og jeg kontakten i flere år, for han var nemlig så dyktig ingeniør at han hadde laget sin egen talende PC, så jeg sendte ham eposter og PCen leste de for ham, og han svarte.

 

Poenget med dette innlegget er at vi mennesker har lett for å dømme andre fra første blikk, enten så liker vi dem, eller ikke!

Vi gir egentlig ikke folk en sjanse til å vise hvem de er før vi danner et bilde i hodet.

 

Jeg har etter denne episoden alltid hatt Magne i bakhodet, og virkelig aldri dømt noen for noe som helst!

 

Magne lærte meg at utseende ikke alltid er viktigst, for selv om han så utrolig streng ut, hadde han den beste personligheten jeg noen gang har vært bort i.

 

Magne lærte meg også at ingenting er et hinder! Vil du noe virkelig, så vil du få det til om du prøver hardt nok, for han fikset sin egen PC som dekket hans behov selv om han ikke kunne se noe!

 

Magne traff meg rett i hjertet at jeg tenker på ham ganske ofte selv etter så mange år!

 

Jeg håper at dette innlegget treffer noen av dere også og at dere unngår å dømme folk før dere blir kjent med dem, for bak det strengeste fjeset kan det være et hjerte av gull!