hits
2

Jeg er ingens eiendom!

  • Publisert 27.09.2017 klokken 11:13

Som en 32 r gammel kvinne med to jobber, alenemor for en nydelig jente, selvstendig og fri, kan jeg trygt si at jeg ikke er eid av noen, men sannheten er at veien hit har vrt lang og tung.

Jeg ble fdt i Libanon og kom til Norge med mine foreldre og sster som liten jente. Da min mor og min far gikk fra hverandre, forsvant faren min og trakk seg fra alle sine plikter. Jeg vokste derfor opp med min mor og sster. Ingen far, bestefar, onkler, brdre eller andre mannlige rollemodeller ved min side.

Min mor passet ekstra godt p oss, noe som gjorde at vi ikke alltid fikk lov til gjre ting vi ville gjre, men hun gjorde det fordi hun ikke visste bedre. Hun var oppdratt p en spesiell mte og fant seg selv plutselig i et fremmed land med to unge jenter uten en mann ved sin side.

Jeg har ikke alltid vrt enkel ha med gjre, og fordi jeg ble oppdratt p en streng mte, giftet jeg meg da jeg var 22 med en mann som viste seg vre voldelig. Det tok meg tre hele r komme meg bort fra det ekteskapet som la igjen spor bde psykisk og fysisk. Tre hele r tok det fordi jeg var redd for skamkulturen og ren til min familie. Bare man nevnte ordet skilsmisse, trakk folk seg unna og behandlet meg som en usikkelig person som ikke klarte ta vare p sin familie. Til slutt hadde jeg ftt nok.

Etter skilsmissen, og med en ett r gammel datter mellom mine hender, bestemte jeg meg for aldri bli styrt lenger! Jeg skulle vre stemmen til dattera mi og styrken hennes. Jeg skulle oppdra henne til vre sterk og selvstendig. Hun skulle leve slik hun selv ville leve og jeg bestemte meg for bli mor, far og venninne.

Denne avgjrelsen har gjort at jeg har mistet familie, slektninger og venner p veien, men jeg holder meg til min avgjrelse fordi jeg ikke vil at min datter skal vokse opp slik jeg gjorde. Hun skal ikke vre noens eiendom.

Gjennom de siste fire rene som samfunnsdebattant har jeg dessverre kommet bort i mange jenter som tenker p samme mte, men som ikke tr bryte ut, fordi presset kan bli for stort.

P skolen hrer min datter i blant at hun ikke skal g med korte shorts. En gang kom hun hjem og sa at hun fikk hre at muslimer ikke skal feire bursdag. En annen gang fikk hun hre at hun ikke skulle leke med guttene.
Hver gang hun kommer hjem med slike beskjeder, minner det meg om min barndom hvor jeg gikk med lange lse klr og mtte vre med jentevenner som ble godkjent av familien. S noen meg gjre noe annet, ringte de til moren min med en gang.


Jeg husker klrne jeg gikk med s godt! Lange og lse og langt i fra hva andre jenter p min alder gikk med. De skulle skjule mest mulig. Jeg var flau over dem. Jeg var en som mtte se meg rundt hele tiden hvis en gutt snakket til meg i skolegrden, fordi mine fetre og kusiner gikk p samme skole som meg.
P grunn av den strenge oppdragelsen jeg fikk hvor alt var forbudt og haram, gjorde jeg veldig mye i skjul. Noen ganger ble jeg tatt og mtte ta straffen min, andre ganger kom jeg meg unna. Men jeg skjulte alt og levde et dobbeltliv.

Denne oppveksten unner jeg ingen, men jeg vet at det foregr!

Derfor er jeg i samfunnsdebatten til tross for all motstanden jeg fr.
Ja, jeg innrmmer at all motstanden og hetsen jeg fr gjr at jeg har lyst til gi opp mange ganger, men hver gang jeg ser min datter, tenker jeg at jeg bare m fortsette. Moren hennes skal ikke vre en som gir opp.

S, hvorfor er det ikke flere som bryter ut? Hva tenker de?
Jo, her er hverdagen til mange:

Det er ingen enkel sak vre en kvinne med to kulturer. Man vil jo alltid passe inn, og hvordan skal man passe inn i to kulturer som begge drar deg fra hver sin side s du skal velge dem? Innerst inne har du ikke lyst til velge, du vil vre deg selv, en kvinne med to kulturer, men er det gjort rom for det?

Du er oppdratt til kle deg anstendig. Tunikaen din skal dekke rumpe og lr. Brystet skal vre dekket og skuldrene og armhulene skal skjules. P bursdagsfesten til Anita skal alle jentene ha p seg den korte sorte. Du skal vre med, og du har lyst til ha p deg den korte sorte kjolen din du ogs. Den er fin, med blonder nederst og halterneck. Du tar den frem, tar den p deg og stiller deg foran speilet. Rde pumps? Eller kanskje beige? Begge passer fint og du synes du ser fin ut der du str. Men s stopper du opp... Folk pleier ta bilder som de deler ut p sosiale medier. Dine bilder kan bli sett av pappaen din som har oppratt deg til kle deg annerledes. Du tar av deg kjolen, henger den opp og tar p deg din mest komfortable pysj. S tar du opp mobilen for sende en melding til Anita, og beklage at du ikke fr kommet. Men hva skal du bruke som unnskyldning? Anita vil tro at du ikke fr lov til dra p fest fordi du er muslim. Alle har jo dette i sine tanker, at muslimer ikke fr lov til det ene eller det andre, og det er jo ikke sant! Pappaen din har sagt at det er Ok at du drar, s lenge du kommer tilbake fr kl 20:30. Det beste er ringe og f frem en hes stemme og ett par host, og si at du er syk.

 

Anita nsker deg god bedring, og du legger deg i senga, under den varme dyna. Du sjekker Snap og ser p bildene dine venner har lagt ut. Mari har allerede lagt ut bilde av seg med kjolen hun skal ha p seg p festen. Den er fin. Hun ser fin ut i den. Morten har ogs lagt ut en snap. Han er p treningsstudio og lfter vekter. Morten er s kjekk. Du synes han ser bra ut, er morsom og har et kjempe fint smil. Er det Morten du egentlig vil ha, eller nsker du generelt sett ha en kjreste? Du vet selv at du synes gutter med mrkt hr og brune yne er kjekkest, det er slike som fr deg til snu deg etter dem for ta en ekstra titt nr de gr forbi deg p veien. S det er ikke Morten, du vil ha bare ha en kjreste. Du dagdrmmer om det ofte. En som holder deg i hnda nr dere er ute, setter seg med deg p benken i skolegrden og fr deg til smile. En du kan snakke om nr du og jentene samles. Men moren din har fortalt deg at du m vre sky og sjenert ovenfor guttene, skole frst og ekteskap etterp. "Du skal ikke ha kjreste for vi vil ikke at tante Samira skal snakke om oss og si at vi ikke har klart oppdra vr datter til frykte Allah", har mammaen din sagt.

Oppgitt, legger du fra deg mobilen og lukker ynene. Du drmmer deg bort. Du er p visning for leie din frste bolig. En liten leilighet som du og venninnen din Nadia er og ser p. Dere skal dele leilighet sammen og vre selvstendige. Studieln og stipend skal hjelpe dere betale husleie og dere skal dele p alt ellers. Du har s lyst til det. Vre en ung og selvstending kvinne. Du vet du vil klare det, men du vet ogs at det aldri vil skje. Du m vre med familien din, gi dem kjrlighet, passe p smssken og hjelpe moren din med husarbeidet. Du vil aldri flytte for deg selv! Nr du frst flytter ut fra leiligheten til faren og moren din, skal du rett inn i leiligheten til din mann. Og om du en dag skiller deg, s kommer du rett inn i dine foreldres leilighet igjen. Du vil aldri kunne vre selvstendig p denne mten.

 

En melding tikker inn p telefonen. Nadia spr om du er p vei til Anitas fest? Du ringer opp og forteller at du stod over. Du kan fortelle Nadia sannheten, for hun er i samme situasjon som deg. En ung kvinne med to kulturer. Hun forstr deg godt. Selv var ikke Nadia invitert p festen, fordi Anita p forhnd visste at hun ikke skulle komme. Anita og Nadia har gtt p samme skole lenge, bde p barneskolen, ungdomsskolen og n p samme videregende. Nadia har aldri vrt med p fest eller p andre aktiviteter etter skoletid. Anita vet at Nadia ikke fr lov, s hun inviterer ikke Nadia lenger. Du har ikke lyst til havne i samme situasjon som Nadia. Du nsker passe inn og du nsker veldig bli invitert og delta p ulike ting. Men hvordan skal du f det til?

Tidligere var ikke det et problem, for du gikk p en skole med 90% utenlandske barn og du flte ikke presset. Alle var i samme situasjon. Du nsker endre dette, for det er ikke snn at du gjr noe feil! Du nsker bare passe inn. Du er lei av g ut med lange gensere, for s ta genseren av i heisen og g til skolen med en topp og jeans. Du er lei av lne eyeliner av de andre jentene p skolen og lei av vaske ansiktet og ta p genseren fr du skal hjem igjen. Du er rett og slett lei av leve et dobbeltliv!

 

Nadia forstr deg godt, forskjellen er bare at hun har akseptert vre i situasjonen hun er i, mens du heller vil passe inn blant de andre. Du har lyst til vre deg selv. Du har lyst til beske venner, vre med jentene p kino, sjekke opp gutter og ha overnattingsbesk. Problemet er at du samtidig ikke har lyst til trosse din familie, fre skam over dem og gjre at de blir skuffet over deg, for du er jo s glad i dem, og du vet at alt de gjr mot deg, er nettopp fordi de elsker deg s hyt og nsker at du blir en voksen kvinne som er respektert av samfunnet. De nsker vise deg frem som sin store stolthet. De nsker vise hvor godt de har klart ta vare p deg.

 

Morgenen dagen etter, tar du deg en matbit p kjkkenet. Moren din spr om du er klar til bryllupsfesten dere skal p neste helg, der vil mte moren din sine venninner. Du vet at moren din vil ha deg med for at du skal bli sett av disse kvinnene, i tilfelle en av dem har en snn, og du vet at du derfor m vre p ditt beste, pen og vakker. Det er den eneste anledningen du vet du fr lov til sminke deg, og ta p deg korte kjoler, for det er bare kvinner der. Det er egentlig ikke p denne mten du har lyst til treffe din fremtidige mann, men du aksepterer p grunn av kulturen deres. En melding tikker inn p din telefon, Anita nsker hre om det gr bedre med deg. Du svarer at du er litt bedre, men ikke helt.
Moren din spr hvem det er du tekster med, og du svarer Anita. Moren din spr hvorfor du ikke dro p festen i gr, og du svarer at du bare ikke hadde lyst. Du vil ikke sre henne og si at du ikke dro p grunn av at du fler du ikke passer inn p grunn av klr, tidsfrist p komme hjem og slikt, for disse reglene er ikke satt opp for irritere deg, de er satt opp for beskytte deg, og det forstr du selv om du er uenig i dem. Dette er ditt dilemma, du er en ung kvinne med to kulturer og du tilhrer begge. Du passer ikke fullt inn i noen av dem, og du fler deg ikke forstt noen steder. Du respekterer begge kulturene og vil vre en del av begge, men hvordan?

 

Hvor mange jenter er det som kjenner seg igjen i dette? De lever et dobbeltliv og fler seg dratt mellom to ulike kulturer. De fler at det er vanskelig tilfredsstille alle rundt seg og mest av alt, vanskelig tilfredsstille seg selv. Hvor lenge skal det vre snn at vi presser vre jenter? Hvor lenge skal det vre slik at vi krever mer av dem enn det de klarer? Hvor lenge skal vi kreve at de skal gjre noe de ikke nsker gjre?
Derfor kjemper vi den kampen vi kjemper i samfunnsdebatten, og dessverre er veien fortsatt lang.

Brutal Truth

27.09.2017 kl. 15:28
Nr jdene har importert nok muslimer til Norge og Europa s implementerer de nok Sharia lov og da vil du bli noens eiendom.

Morten Archer

28.09.2017 kl. 14:13
Brutal Truth: Dette er den dummeste og mest fordomsfulle kommentarene jeg har lest p lenge. Her er det en modig og sterk muslimsk kvinne som kjemper mot den samme undertrykkingen innen islam som du penbart ikke liker - og s troller du henne! Ved gi en slik kommentar motarbeider du hennes viktige kamp for frigjring av muslimske kvinner, og sttter undertrykkerne. Du blir disse undertrykkernes nyttige idiot. Skjrpings!

St p, Laiala. Ikke la noen ta motet fra deg!
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no