Hijabforbud på barneskolen

I dag ble jeg tipset om en sak om at Høyre i Telemark vil vurdere hijabforbud i barneskolen: 

http://m.nettavisen.no/nyheter/innenriks/--vanskelig-a-forby-hijab-uten-a-forby-kristne-kors/3423195435.html 

 

Jeg forteller enda en gang om meg selv og om min historie, også litt om hvorfor jeg er i mot et hijabforbud.



 

Jeg er oppvokst med en mor som har fra dag 1 vært åpen for at jeg skal lære om alle religioner og om alt i livet på lik linje som jeg lærte om islam. Som barn snakket hun aldri om hijab foran meg, men jeg så at hun ba og fastet og hun lærte meg noen vers fra Kuranen. Da jeg begynte å ha mer om religioner på skolen, ble jeg mer og mer interessert i å lære om islam. Da jeg var 11 år gammel begynte jeg å bruke hijab og dette har jeg brukt helt siden den gang. 



 

Som jeg har nevnt tidligere så var min mor i mot at jeg startet å bruke hijab i en så ung alder fordi hun mente at hijab er noe man må være 100% sikker på, man må respektere det og det må samtidig ikke være noe man tok av og på hele tiden. Jeg insisterte på valget mitt og til slutt ble hun med og kjøpte ett par hvite hijaber til meg.

Første dag med hijab på skolen følte jeg meg stolt. Jeg ville at alle skulle se hvilken forandring jeg hadde gjort og jeg var stolt av å fortelle hvor riktig det føltes ut for meg. Min lærer sa at hvis jeg følte at det var det riktige for meg, så støttet han meg. Mine venninner kom og gratulerte meg og jeg følte meg glad. På den tiden var hijabene trekantet med blonder på kantene og utvalget var lite, derfor var det hvite hijaber hver dag, i dag er hijaber i alle mulige farger og fasonger...

 

Hvorfor skal vi nekte en jente å føle at hun passer inn i en bestemt religion? Hvorfor skal vi fortelle henne at det er OK å gå med shorts og sandaler, men ikke dekke håret? Hvorfor skal vi lære dem at friheten de har til å bestemme over egen kropp stanser et bestemt sted?

Hijab har aldri vært et hinder for meg, jeg har hatt gym på skolen, deltatt i bursdager, vært på svømming, gått på tur, fått mange venner osv. Hijab har vært en del av det å være meg selv, og uten hijab har jeg hele tiden følt at jeg har manglet noe. Hijab har gitt meg en mulighet til å føle meg komplett!

I steden for et hijabforbud burde Høyre og de andre partiene heller fokusere på press. Vi skal hjelpe jenter som føler seg presset til å bære hijab. Vi skal fortelle jenter at de til syvende og sist har det siste ordet til å ta dette valget selv. Vi skal veilede foreldre via lærere, helsesøster, imamer etc og forklare dem at tvang ikke er lov!

 

En imam fortalte meg i forrige måned at han tvang sin eldste datter til å bruke hijab da hun var yngre. Han presset denne på henne. Det første denne jenta gjorde da hun giftet seg var å kaste hijaben av seg. Denne tabben ville han ikke gjøre mot sin yngste datter og han valgte derfor å gi henne friheten til å velge selv og brukte heller noe tid på å fortelle hvorfor jenter bærer hijab i islam. 

Det er av slike feil vi må lære og det er slike tilfeller vi må jobbe med. Det finnes mange slike tilfeller og det er disse vi må fokusere på, så får de som velger hijab av riktige grunner bli støttet av oss. Vi må vise jenter som selv velger hijab at vi er der for dem uansett hva! Vi støtter dem og er stolte av dem for den de er. Vi kan ikke straffe dem med et forbud og et NEI for noe de selv har lyst til å gjøre, kun fordi noen andre ødelegger for dem. 

Hijabforbud på skolen er ikke løsningen da dette heller vil skape et miljø som roper "oss mot dem"! Et miljø hvor noen jenter får kle seg slik de vil, mens andre ikke får lov til det. Et miljø hvor noen jenter får lov til å være seg selv, mens andre ikke får lov til det. Det er ikke et slikt Norge vi ønsker oss i fremtiden!

Å være en kvinne med annerledes kultur.

Hei på dere!

 

Nå er det lenge siden jeg har blogget grunnet en operasjon jeg måtte ta for to uker siden, og som har forandret livet mitt litt. Men nok om det, i dag har jeg lyst til å skrive om innvandrerkvinner og hvordan vi best mulig kan hjelpe dem, særlig kvinner med hijab.

 

Å flykte fra et land til et annet innebærer å gi opp mange ting, hus, jobb, miljø, venner etc, men en ting klarer man ikke å gi fra seg, og det er kulturen sin.

Mange innvandrerkvinner kommer til Norge og hører om friheten norske kvinner har og om alle mulighetene de har for å være selvstendige her.  De blir fortalt dette via sosialarbeidere og på flyktningsmottak av etnisk norske kvinner som ikke vil annet enn deres beste.

Men så drar de fra møtet og tenker "ja, enklere sagt enn gjort, for norske kvinner er oppdratt i en annen kultur enn oss". Det er nemlig slik at innvandrerkvinner faktisk er ulike norske kvinner på mange måter. De har en sterkere tilknytning til familien og må hele tiden ta hensyn til dem. De har en "ære" og et rykte å ta vare på. Alle valg som blir tatt vil ha konsekvenser for søsken og foreldre.

Når en norsk kvinne forteller en innvandrerkvinne at hun ikke trenger å finne seg i et voldelig forhold og at kvinner har rettigheter her i landet, samt at vi har et krisesenter for slike tilfeller, vil hjernen til denne innvandrerkvinnen med en gang rettes mot ryktet til familien og hva alle vil si om det. Noe som gjør at flere godtar vold og urett i frykt for å skape et dårlig rykte for seg selv. Denne tankegangen har ikke etnisk norske kvinner, tvert i mot ser vi på dem som tøffe når de klarer å ta slike valg.

 

Hva er så løsningen? 

 

Jeg ser for meg en organisasjon drevet av innvandrerkvinner rettet mot innvandrerkvinner, der hvor riktig informasjon om kvinnerettigheter kan gies av folk som forstår kulturkræsjen og som samtidig kan være et forbilde. Dette kan være et sted hvor kvinner kan få hjelp på sitt språk om utdanning, rettigheter, veien videre, problemer i hjemmet etc. Råd og veiledning til kvinnen og hennes familie sett fra en som kan begge kulturene.

For kvinner med hijab kan også informasjon om hva hijab betyr i Norge og hva en hijabist kan forvente seg.

 

Det er fint at vi prøver å hjelpe disse kvinnene, men for integreringsskyld og for inkluderingsskyld ser jeg for meg at den beste hjelpen vi kan gi disse kvinnene, er hjelpen til å hjelpe hverandre.

 

Hva synes dere?

 

Den usminkede sannheten

 

Forrige uke ble jeg intervjuet av journalisten Christian Nicolai Bjørke fra avisen Vårt land.

 

Link til intervjuet: http://www.vl.no/reportasjer/reportasje/den-usminkede-sannheten-1.686539

 

Foto: Erlend Berge / www.erlendberge.no 

 

Muslimske Laial Janet Ayoub krever at dattera skal være med på skolegudstjeneste. Det var nemlig ei kirke som reddet livet hennes.

 

Muslimske Laial Janet Ayoub krever at dattera skal være med på skolegudstjeneste. Det var nemlig ei kirke som reddet livet hennes.

 

Der! Eller omtrent der, litt på skrå for barnehagen.

 

Laial Janet Ayoub peker ut av vinduet, i retning noen pistrete furutrær utenfor blokka på Ellingsrud i Oslo. Det er der sola kommer opp. Det er dit hun vender bønneteppet på soverommet hver morgen.

 

Og så ber vi.

 

Vi?

 

Jeg og Janet. Hun er seks år og prøver å etterligne meg. Men hun vet jo ikke helt hva hun skal gjøre, og noen ganger orker hun ikke. Men jeg har sagt til henne at hun ikke er pliktig til å be. Hun er bare et barn og må finne ut av seg selv først.

 

Det er bare de to. «LAIAL & JANETS HOME» står det med glitterbokstaver på langveggen. Ayoub ble alenemor for fem år siden, da hun kom seg ut av et forhold hun beskriver som voldelig.

 

Hvorfor ber du?

 

Jeg føler Gud har gitt meg så mye i livet. Jeg har vært sterk, jeg har aldri vært syk, jeg har fått støtte av folk når jeg har trengt det, jeg har vunnet de gangene jeg har vært langt nede og blitt urettferdig behandlet. Så jeg føler jeg må gi noe tilbake, at jeg må takke. Bønn er en måte å takke Gud, sier hun.

 

30 år gamle Ayoub har på kort tid blitt en tydelig, muslimsk kvinnestemme i den norske samfunnsdebatten. Dem er det ikke mange av. Særlig ikke med hijab.

 

Selv kaller hun seg «hijabist», og blir stadig spurt om hvorfor hun ikke respekterer Norge nok til å ta av seg hijaben.

 

Da svarer jeg at jeg respekterer Norge nok til å vite at jeg bor i et fritt land hvor jeg kan kle meg fritt. For meg vil det være som å gå naken hvis jeg må ta av meg hijaben når jeg skal ut.

 

En gang ble hun utfordret til å komme med sju grunner til at hun går med hijab. Hun svarte følgende: 1. Det er en del av hennes tro. 2. Hun velger å bruke ytringsfriheten til å følge sin religion. 3. Det er kjempefint. 4. Man slipper dårlige hårdager. 5. Man blir gjenkjent som muslim. 6. Man blir møtt med respekt av andre muslimer. 7. Man kan gå inn i alle gudshus uten å tenke på å måtte dekke håret.

 

Jeg kan gi mange flere grunner hvis det trengs, men det handler først og fremst om at det er en del av islam. Kvinner ble beordret til å dekke hår og hals, men ikke ansiktet, sier hun.

 

Sminke og synd

 

Øyenbrynene er markerte og perfekt buede. På hijabbloggen sin forteller hun om hvordan hun tegner dem hver eneste dag med en blyant fra Hennes og Mauritz. Hun forteller også om solpudder fra Dior og gullbrun lipgloss fra L'Oreal.

 

Du mener det er synd?

 

Akkurat nå har jeg ikke selvtillit nok til å gå uten sminke, jeg føler meg ikke ok uten. Men jeg tror jeg gjør mye annet bra som veier opp for sminketabben min. Dessuten dømmer jeg ikke andre. Det er en mye større synd.

 

Det finnes altså små og store synder?

 

Ja, jeg føler at jeg kan bli tilgitt for å gå med sminke. Å snakke stygt om andre, ødelegge for andre eller til og med drepe andre, må jo være mye mer alvorlig. Men jeg håper selvfølgelig at en dag vil jeg føle meg vakker nok til å gå uten sminke. Akkurat nå er jeg ikke der.

 

Grunnen til at jeg som kvinne skal dekke håret, er at jeg ikke skal fange så mye oppmerksomhet. Men så gjør jeg det med sminke likevel. Jeg vet at det er feil, jeg burde ikke gjøre det, sier Laial Janet Ayoub.

 

Det er tente stearinlys overalt i leiligheten. På bordet, i vinduet, på gulvet, i gangen, på kommoden. Selv på do ligger det et par rosa stearinlys og flyter i et kar. På veggen henger det hverdagsvisdomsord i løkkeskrift («When nothing goes right, go left»).

 

I fjor høst startet Ayoub kampanjen #jegtaravstand etter terrorhandlingene i Paris og Beirut. Der oppfordret hun muslimer til å vise offentlig at de tar avstand fra terroren i islams navn. Tidligere i år vakte det oppsikt da hun la en lapp i hylla til datteras lærer der hun krevde at seksåringen skulle være med på skolegudstjenesten. En annen forelder ropte til henne: «Hvordan kan du sende dattera di i kirka? Vi er jo muslimer!»

 

Det forstår jeg ikke. Vi muslimer tror på Jesus, vi også. Jeg har ikke blitt kristen eller jøde selv om jeg har besøkt både kirker og synagoger. Jeg har til og med bodd i en kirke i Italia, sier hun.

 

Traumer

 

Veien til kirka startet i et smadret Libanon i 1985. Ayoub ble født inn i en borgerkrig som hadde oppstått i kjølvannet av krigen med Israel i 1982. Foreldrene møttes på jobb. Begge arbeidet med å skrive inn håndskrevne manus fra arabiske forfattere på skrivemaskin.

 

Det er ikke rart jeg ble datanerd, ler hun.

 

Landet var i ruiner, det var ingen jobber å få, familien tilbrakte seks av sju dager i tilfluktsrommet. Da Ayoub var tre år gammel, betalte de for falske pass og transport til Europa.

 

Jeg husker fremdeles mye. Traumene dukker opp igjen når jeg jobber som tolk og ser barna som kommer til Norge nå. Dette kommer de aldri til å glemme, uansett hvor mye vi hjelper dem, sier hun.

 

Falske navn

 

Da familien kom til Italia, stakk menneskesmugleren av med pengene deres. På den tiden var det færre flyktninger i gatene. Politiet var etter dem fra første stund. De løp inn i den første kirka de fant. I noen dager satt de i kirkeasyl før en kristen familie tok dem inn i hjemmet sitt.

 

De var veldig gode mennesker som hjalp både oss og mange andre. Vi bodde der et helt år med falske navn. Jeg het Shirin på den tiden, sier hun.

 

De fortalte vertsfamilien at de var flyktninger som ville til Norge, for der bodde det slektninger. Men familien avslørte ikke at passene var falske. De var redde for at ryktet ville spre seg.

 

Faren min jobbet for å samle penger og få oss videre. Vi barna gikk i barnehage. Det var egentlig en god tid. Jeg har fortsatt kontakt med den kristne vertsfamilien som tok i mot oss, sier hun.

 

Hjelp fra kristne

 

Familien delte seg i to. Faren reiste i forveien. Laial tok tog med mora og søstera. De måtte forsøke flere ganger. Gang på gang ble de tatt av tysk grensepoliti. Mora ble dratt inn i avhør, de to jentene satt alene på et lekerom og visste ikke hva som skjedde. De snakket ikke tysk, tyskerne snakket ikke arabisk.

 

Til slutt kom de til Norge og ble gjenforent med faren. I løpet av kort tid hadde de fått hus og skoleplass i Askim i Østfold.

 

Hva betydde det for deg at den kristne vertsfamilien tok inn en muslimsk familie i huset sitt?

 

Det var viktig for oss, og det er derfor jeg er for at dattera mi skal gå på skolegudstjeneste. Jeg er for at alle religioner skal samarbeide. Vi fikk mye hjelp av kristne da vi flyktet, og jeg som muslim prøver å gjøre en god jobb når det gjelder de flyktningene som kommer til Norge nå. Jeg har sagt til Røde Kors at jeg har et ekstra rom hvis noen trenger det. Akkurat nå bor det ei dame hos meg som jeg ble kjent med da jeg tolket for henne. Vi har blitt gode venninner, sier hun.

 

Ikke noe leketøy

 

Etter noen år begynte foreldrenes ekteskap å smuldre, og i et forsøk på å gjøre noe med det, flyttet familien til Oslo for å komme nærmere slekta. Men foreldrene ble skilt, og de to søstrene flyttet inn med mora og begynte på Tøyen skole. Da var Ayoub ti år.

 

Vi snakket aldri om tro hjemme. Jeg visste bare at vitrodde på Gud og at foreldrene mine ba og fastet en måned i året. Jeg trodde det var noe alle gjorde.

 

Men på den nye skolen ble man avkrevd svar. Var du kristen eller muslim? Muslim, sa du? Sunni eller sjia? Ayoub måtte spørre mora si om forskjellen, og fikk vite at hun var sunni. Hun begynte å lese seg opp.

 

Jo mer jeg leste, jo sikrere ble jeg på at dette var religionen jeg ville tilhøre.

 

Som elleveåring bestemte hun seg for å begynne å bruke hijab.

 

Mamma var veldig imot, for hun mente jeg burde vente til jeg ble større. For henne var ikke det noe leketøy som man kunne ta på og av når det passet en. Så jeg begynte å bruke det i skjul.

 

På vei ut av huset tok hun den på, på vei hjem tok hun den av. Til slutt lot mora henne bruke hodeplagget hjemme også.

 

 Hvordan reagerte andre?

 

Jeg ble behandlet ok. Det var mange som spurte meg hvorfor, men det var ren nysgjerrighet. Jeg møtte ingen som var skeptiske til meg, slik jeg gjør nå.

 

Flaske i hodet

Hei, mamma!

Dattera Janet er ferdig på aktivitetsskolen og kommer løpende inn i stua og gir mammaen sin et kyss. Ayoub sender henne inn på et annet rom for å leke.

 

I forrige uke skrev hun en kronikk på NRK Ytring om at hun aldri har følt seg så uvelkommen i Norge som nå. I løpet av tre timer rant det inn 600 kommentarer. NRK måtte til slutt stenge kommentarfeltet på grunn av hets. Kronikken er inspirert av en opplevelse dattera hadde for ett år siden.

 

Du så henne, ikke sant? Hun går ikke med hijab, vet ikke om noe annet sted enn Norge, og deltar i skolegudstjenester og bursdager og karneval. Men hun har en mor som dekker håret. Det gjør at folk vet at hun tilhører islam.

 

Ayoub forteller at hun og dattera ventet på t-banen da en mann kom bakfra og kastet en plastflaske i hodet på seksåringen. Så ropte han «jævla utlending» og fortet seg unna.

 

Jeg prøvde å bortforklare det med at han var full eller noe, men hun snakker om det ennå. Som mor prøver jeg å si til henne at alle barn er elsket av Gud, og at det ikke er noen forskjell på henne og de andre barna. Men så kommer det utenfra, fra andre mennesker, denne tanken om at vi egentlig ikke hører til her.

 

I slike stunder føler hun at hele livet i Norge har vært bortkastet. At utdanningen, språket og arbeidserfaringen hennes ikke spiller noen rolle. Det er bare hijaben de ser, og den hindrer henne i å bli akseptert.

 

Det har jeg aldri følt før. Det er noe som har kommet de siste to årene, etter flyktningstrømmen startet, sier hun.

 

Hva er det folk sier til deg?

 

De som stopper meg ute, er alltid veldig hyggelige. Men av de som skriver til meg, er 90 prosent høyreekstreme rasister eller ekstreme muslimer. Da tenker jeg: Hvorfor møter jeg ikke dem ute i det virkelige liv? Det må være noe feil med dem som skriver. Jeg bare overser dem.

 

Det er vel ikke alle muslimer som mener at du er en god muslim?

 

Nei, absolutt ikke. Men Gud har ikke gitt noen makt til å dømme her på jorda, man må bare jobbe med seg selv. Hos meg går kritikken inn i det ene øret og ut av det andre. Så lenge jeg sover godt om natta, spiller det ikke så stor rolle hva andre sier.

 

På hodet, ikke inni

 

Selv om Ayoub er utdannet dataingeniør, startet i sin første programmererjobb som 18-åring og snakker norsk, har det de siste årene vært vanskelig å få jobb. Det er ikke lenge siden hun gikk sju måneder uten arbeid.

 

Det er fordi jeg bruker hijab. CV-en min var god nok til at jeg ble kalt inn på intervjuer, men de handlet mer om hva jeg hadde på hodet enninni. Jeg håper det ikke er en sånn framtid dattera mi møter.

 

Den eneste forskjellen er at vi tror på profeten Muhammed i tillegg til alle de andre profetene.

 

Har du noen gang tenkt at du ikke skal være muslim?

 

Nei, men jeg har vært litt mindre praktiserende i en periode. Da var jeg veldig deprimert og tenkte mye på hvorfor all dritten skjedde meg. Det var krisesenter og politi og alt mulig, og jeg ba mindre enn jeg pleide. Men jeg tvilte aldri på at jeg var muslim, og når jeg først ba, spurte jeg Gud om styrke til å be mer.

 

Har du noen gang tvilt på Allah?

 

Aldri. Jeg har alltid følt meg trygg på at jeg er aldri alene. Selv i de vanskeligste stundene der jeg har kjempet i rettssaker om min datter, har jeg alltid stolt på at det er en som våker over meg og gir meg styrke.

 

Hvordan er ditt bilde av Allah?

 

At han er en rettferdig Gud. I islam sier Gud at hvis du har blitt urettferdig behandlet, så gjør en bønn. Før eller senere vil det bli oppfylt, for Allah er rettferdig. Det har jeg alltid trodd på i de vanskelige periodene jeg har vært i. Gud er rettferdig selv om ting ser skummelt ut.

 

Ser du på muslimenes Allah og kristnes Gud som den samme?

 

Ja, og den jødiske. Den eneste forskjellen er at vi tror på profeten Muhammed i tillegg til alle de andre profetene.

 

Norsk pass

 

Sommeren 2006 var Ayoub tilbake i Libanon på ferie med familien, samme sommer som en ny krig mellom Israel og Libanon brøt ut. Dumpe drønn hørtes på avstand. De skrudde opp lyden på TV-en og hørte på musikk, men måtte ha vinduene åpne for at trykkbølgene ikke skulle knuse rutene. De vonde barndomsminnene banket på. Etter hvert klarte det norske utenriksdepartementet å evakuere ut familien og flere andre nordmenn.

 

Da hadde jeg dårlig samvittighet. Mitt norske pass reddet meg, mens alle de andre ble igjen og vi visste ikke om de kom til å overleve. Jeg gråt på bussen og tenkte: Hvorfor er jeg verdt mer enn alle andre bare fordi jeg er norsk statsborger.

 

Hvordan er det da å tro på en rettferdig Gud?

 

Jeg føler at når du blir behandlet urettferdig, kommer det til å bli gjort opp en eller annen gang. Uskyldige som dør i krig havner i paradis, de er engler. De som har drept uskyldige kommer til å bli straffet for det.

 

Gjelder det de som dreper i islams navn også?

 

Selvfølgelig. Det spiller ingen rolle hva man tror på. Alle religioner sier det samme, du skal være god mot andre. Når du bryter det, er du en løgner, uansett om du roper Allah.

 

Å være alenemor og samfunnsengasjert, er hektisk. De få gangene hun har tid til å dra i moskeen, er det Rabita-moskeen med forstander Basim Ghozlan hun oppsøker.

 

I begynnelsen av desember ble hun forlovet med Yousef Assidiq, Norges mest kjente etnisk norske muslim og tidligere ekstremist som i dag jobber med å forebygge radikalisering blant ungdom. Sammen stilte de opp i en rekke intervjuer, blant annet i TV 2 og i VG. Rett før jul tok forholdet slutt. Ayoub er likevel fast bestemt på at hun fortsatt skal ha en plass i norsk offentlighet.

 

Jeg håper jeg kan være med og åpne veien for andre muslimske kvinner. Faktisk har jeg akkurat meldt meg inn i Arbeiderpartiet. Jeg har en plan om å bli den første politikeren med hijab.

 

Hvorfor vil du bli politiker?

 

Fordi det er så mange saker jeg brenner for. For eksempel at vi må ta imot flere flyktninger. Jeg har også kontaktet Erna (Solberg, red.anm.) om hvorfor hijab er tema på jobbintervjuer. Det gjør bare at flere muslimske kvinner tenker at det ikke er noe vits i å fullføre utdannelsen, for vi kommer bare til å ende opp i kassa på Rema 1000 likevel.

Hijarbie

Så, tilbake til en sak om hijab.

Hva synes dere om denne? 

http://m.side2.no/aktuelt/na-er-hijarbie-her/3423188700.html

Jeg personlig synes det er fint med variasjon av alt, også barneleker. Dette fordi jeg synes det er viktig at barn lærer at ikke alle er like og at forskjeller gjør oss unike og hjelper oss til å være den vi er. Alt er akseptabelt og alt er lov, så lenge man gjør det av eget ønske.

Jeg blir glad når jeg ser at hijab er noe som stadig dukker opp i nyheter nå, og at det er større utvalg av hijabist ting i markedet, som feks kolleksjonen til Dolce & Gabbana som kom ut for en kort tid tilbake og denne barbie dokka.

Når det gjelder hijabdukker, så har jeg sett i arabiske land en barbielignende dokke som er veldig kjent og som heter Fulla (Som betyr blomst). Denne er så kjent at det finnes tegneserier og blader om henne.

Her har dere bilde av Fulla:



Bildet er hentet fra: https://blogdaerikanaarabia.wordpress.com/2013/10/12/fulla-a-barbie-muculmana/

 

Hva synes dere om slike leker? Kunne du kjøpt en sånn leke til ditt barn og han/hun ville ha et?

Også vårt ansvar

I dag fikk jeg et svar av politikeren Torbjørn Røe Isaksen vedrørende ytringen jeg skrev sist "Norge for hvite nordmenn". Dette er publisert her:this HTML class. Value is http://www.nrk.no/yt

Han skriver: 

Jeg har en liten datter. Selv om hun er hvit, er diskriminering av andre barn et angrep på det Norge hun skal vokse opp i.

«Allerede som toåring ble hun kalt «terrorist» av en fremmed, som femåring fikk hun en plastflaske kastet i hodet og ble kalt «jævla utlending». Det er forkastelig», skriver kunnskapsministeren. Bildet er et illustrasjonsfoto.

Takk for kronikken«Norge for hvite nordmenn», Laial Ayoub.

Du forteller at du ikke møtte rasisme som liten, men at du aldri har følt deg mindre velkommen i Norge enn nå. Det er trist og alvorlig. Men så beskriver du din datter som i dag er seks år. Allerede som toåring ble hun kalt «terrorist» av en fremmed, som femåring fikk hun en plastflaske kastet i hodet og ble kalt «jævla utlending». Det er forkastelig. Jeg har ikke noe annet ord for det.

Du ber ikke om å bli behandlet som et offer, men du ber om anstendighet og respekt for den du er. Ikke minst ber du om at barna dine skal få være barn ? som alle andre. Det står det respekt av! Og det skulle bare mangle.

Det finnes tankeløse mennesker og det finnes slemme mennesker.

Bekymrer meg som far

Jeg har en liten datter selv. Hun har ikke engang fylt to år. Som alle foreldre bekymrer jeg meg for henne, for om hun skal ha det bra i barnehagen, få venner og trives. Jeg gruer meg litt til hun blir større for jeg vet at verden ikke bare er god. Det finnes tankeløse mennesker og det finnes slemme mennesker.

Min datter er født i Norge, som jeg. Hun er hvit, som jeg, Hun er døpt i statskirken, som jeg. Hun vil kanskje ikke oppleve rasisme, men et angrep på andres barn er et angrep også på det Norge som hun skal vokse opp i. Hvis ditt barn er utrygt blir også vårt Norge litt mindre trygt for alle.

Hva slags mennesker er det som kaller barn for mordere eller terrorister, eller sier til barn som er født i Norge at de må «komme seg hjem»?

Vi kan diskutere innvandringspolitikk. Jeg er for en streng politikk, andre vil ha en mer liberal praksis. Vi kan diskutere hvordan vi skal integrere og hvilke krav vi skal stille. Vi kan diskutere den enkeltes tro og våre felles verdier. Det vi aldri kan diskutere er grunnleggende anstendighet.

Kaller barn terrorister

Hva slags mennesker er det som skjeller ut barn på T-banen? Som kaller barn for mordere eller terrorister, eller sier til barn som er født i Norge at de må «komme seg hjem»? De tror kanskje de forsvarer et eller annet ideal om Norge, men slik rasisme og fremmedfrykt er ikke det mitt Norge står for. Det er ikke vårt Norge.

Hvis noen håner og trakasserer fordi de tror de skal beskytte Norge eller norske verdier, må vi andre si: Dere misbruker mitt lands verdier.

Det kommer ofte krav om at muslimer skal ta klar og synlig avstand fra terrorhandlinger, ja, at de skal gjøre mer enn andre når noen utøver vold i deres religions navn. Mange muslimer synes det er urimelig. De støtter ikke terror. De har aldri gjort det og vil aldri gjøre det, selvfølgelig. Jeg forstår derimot tanken bak dette kravet, for hvis noen begrunner vold med din religion er det ekstra viktig å reise seg og si: De misbruker min religion! Dette skjer ikke i mitt navn! Men den samme logikken må gjelde også andre. Hvis noen håner og trakasserer fordi de tror de skal beskytte Norge eller norske verdier, må vi andre si: Dere misbruker mitt lands verdier. Dette skjer ikke i mitt navn!

I sin nyttårstale snakket statsminister Erna Solberg om hverdagsintegrering. De som skjeller ut små, uskyldige barn på en T-banestasjon ødelegger ikke bare for hverdagsintegreringen. De ødelegger litt av Norge.

 

Norge for hvite nordmenn

I dag skrev jeg en kronikk for NRK: http://www.nrk.no/ytring/norge-for-hvite-nordmenn-1.12781190 

Følg gjerne debatten der, og del deres mening. 

Norge for hvite nordmenn:

Da jeg var barn opplevde jeg aldri rasisme. Min seks år gamle datter har allerede fått en flaske kastet i hodet og blitt kalt terrorist.

Jeg fikk oppleve et Norge som tok meg hjertelig imot, min datter får ikke det.

Jeg ar bodd i Norge i 25 år. Aldri før har jeg følt meg så uvelkommen som det jeg gjør nå. Det som skremmer meg som voksen, er at rasismen og ekstremismen ikke lenger bare skjer mellom voksne, men at også barn har begynt å oppleve hatet.

Selvsagt forstår jeg at dagens situasjon, med terroren som skjer i islams navn, er hovedgrunnen til den ekstreme utviklingen. Jeg forstår også at frykten når det kommer flere og flere muslimer til landet i takt med flyktningstrømmen vi nå opplever. Men jeg forstår ikke hvorfor denne frykten skal tas ut over barn.

Da jeg var barn selv, kunne min mor fortelle om flere episoder hun opplevde, fordi hun brukte hijab i et samfunn hvor dette var uvanlig. Men som barn opplevde jeg ingen rasisme selv. Min datter er seks år gammel. Hun har allerede opplevd to episoder, som hun ikke klarer å glemme.

Hva forteller man barna? Hvordan forklarer man dette hatet? Hvordan forklarer man dem at de er like norske som andre barn, selv om de ser annerledes ut, og selv om de har de foreldrene de har?

En ukjent kvinne fortalte min datter at hun kom til å bli oppdratt til å bli en terrorist da hun var bare to år gammel. Da hun var fem år gammel kastet en forbipasserende mann en tomflaske i hodet hennes og skrek «jævla utlending» en gang vi ventet på T-banen på Helsfyr stasjon. En kvinne jeg kjenner opplevde en gang å bli slått og sparket av en rasistisk mann, og det foran sønnen sin.

Min datter er seks år gammel. Hun har allerede opplevd to episoder, som hun ikke klarer å glemme.

De mest vanlige formene for rasisme er lite synlige i Norge, og de kommer sjelden frem i mediene, dessverre. Men skal vi, som voksne, akseptere at barn opplever rasisme som en naturlig del av oppveksten?

Vi oppfordres til å anmelde slike episoder, og lover er klar på at rasisme ikke er akseptabelt. Allikevel opplever de fleste at saken blir henlagt, og gir opp å anmelde når de blir utsatt for rasisme igjen. Dette fører til at man finner seg i ting som egentlig er uakseptabelt. Hva en voksen aksepterer for seg selv er en ting. At barn opplever rasisme er en helt annen sak.

Et mindre tolerant Norge:

Jeg kom hit som femåring, og føler at jeg ikke passer noen andre steder enn i Norge ? det er her jeg har vokst opp, og det er her jeg kommer til å dø. Heldigvis fikk jeg oppleve Norge på sitt beste, med folk som tok meg imot med åpne armer. Min datter er født her, og hører også til her, men hun vokser dessverre ikke opp i det samme Norge som jeg vokste opp i.

Dette er ikke lenger et Norge som ser på alle som like mye verdt: 

Dette er ikke lenger et Norge som ser på alle som like mye verdt. Dette er ikke lenger et Norge som aksepterer oss som ser annerledes ut, og som har en annen tro. Denne utviklingen skjer utrolig rakst, og som mor gjør dette meg bekymret. Det skal ikke være en del av et barns oppvekst å føle seg uvelkommen i sitt eget land. Det skal heller ikke være en del av foreldrerollen å måtte forklare barn hvorfor de opplever rasisme.

 

Foreldre er levende helter i barns øyne. Å se at egne foreldre ikke er ønsket i et land de ser på som sitt eget setter dype spor, for alltid. Jeg håper ingen barn opplever å måtte beskytte sine foreldre mot rasisme, for det er ikke deres jobb.

Jeg har selv blitt fortalt at jeg måse til helvete å reise tilbake dit jeg kom fra, at muslimer ikke har noe her å gjøre, og at jeg ikke er norsk, uansett hvor mye jeg prøver. En eldre nabo fortalte meg nylig at han legger merke til at det blir stadig flere og flere utlendinger her på Ellingsrud i Oslo, og at dette gjør ham redd. Jeg blir stadig spurt hvorfor jeg ikke respekterer Norge nok til å legge fra meg hijaben, og at den jævla kulturen min gjør meg så undertrykt at det er synd på meg. Jeg har tidligere blitt nektet jobb på grunn av hijaben min, og det opplever flere av mine venninner også.

 

Mitt ønske og bønn for fremtiden, er at barn skal føle seg tryggere og mer akseptert og likestilt med alle andre. De skal føle at Norge er like mye deres hjem, som det er for andre. De skal føle at det er trygt å være ute blant folk, selv om de ikke har blondt hår og blå øyne.

Mitt ønske og bønn for fremtiden, er at Norge igjen skal gå tilbake til å bli landet slik jeg kjenner det, slik at min datter kan få vokse opp på samme måte.

hits