76

Hijaben er dessverre lagt på hylla

  • Publisert 28.03.2017 klokken 14:03

Jeg skulle aldri nå dette punktet. Jeg skulle aldri være jenta som ga opp hijaben. Jeg skulle være den som kjempet for at hijaben skulle bli en normal ting i Norge, men slik ble det ikke.

For to måneder siden bestemte jeg meg for å ta av meg hijaben. Jeg satte meg ned med meg selv flere ganger og diskutere om dette er noe jeg virkelig ville og om jeg var klar for det. Jeg måtte prate med flere venner og høre hva de tenkte. Blant dem jeg snakket med er Malika Bayan som sa at hun tenkte på det samme. Mine gode venner sa at de ville støtte meg uansett hvilket valg jeg tok, noe som gjorde at jeg følte meg klar for å prøve det ut.

Jeg som har gått med hijab i 20 år, skulle nå plutselig forsøke å gå uten.

Den første turen uten hijab ble en biltur til Drammen. Gikk litt rundt der og følte på det. Jeg husker godt at jeg tekstet Malika og skrev at det kjentes rart, som om alle så på meg og visste hvem jeg var og hva jeg gjorde.

Noen dager senere var valget tatt: Jeg klarer ikke lenger å gå med hijab, men hva skal folk si?
En jeg snakket med om dette sa til meg; Hvem er folk? Det er mennesker som deg og meg, det er mennesker med positive og negative sider. På samme måte som de dømmer oss, dømmer vi dem. Folk har ingenting å si.

Likevel var valget vanskelig selv om det føltes riktig.
Jeg har jo vært i media og kjempet for hijab... Dette kom jeg til å fortsette å gjøre, men hvordan skal folk se på det? Hvordan vil de reagere? Hva vil de si?

La meg fortelle hvorfor valget ble tatt:
Hijab som kun er et to meter langt stoff ble til slutt en byrde. Tidligere i mine yngre år, var folk mer nysgjerrige enn skremte av hijaben. Litt og litt ble det rettet mer og mer negativt bilde på hijab og jeg merket mot slutten at folk både skrev og sa mye stygt. Jeg ble sammenlignet med en terrorist hver eneste dag! Jeg fikk kjeft både på Facebook, her på bloggen og ute nesten hver eneste dag. Mot slutten føltes det tungt å gå ut, for jeg visste at jeg ville få stygge blikk, at folk ville sette seg andre steder på T-banen enn ved siden av meg, at jeg ville høre en eller annen negativ kommentar. Det ble så tungt at jeg ofte stod foran speilet og gråt, jeg ville ikke dette mer! Mot slutten ville jeg bare forsvinne i mengden og leve livet på en helt annen måte enn jeg gjorde.

Presset ble så stort at jeg kjente jeg ble smådeprimert og ringte ofte venninner og gråt, for selv om jeg visste at jeg var en sterk person til å takle negative kommentarer, så ble presset så stort at jeg ikke klarte det mer... En god venninne sa til meg at Gud ikke ønsker at vi skal ha det tungt. Hun sa at hijab ikke skal være en tung psykisk belastning og at hun støttet meg i valget mitt. Hijab er noe som skal komme fra hjertet.

Jeg satt og tenkte at jeg som 11-åring tok på hijab for å komme nærmere Gud. Det var noe jeg gjorde for Gud og ikke for noen mennesker. Mot slutten ville jeg ta av hijaben, men jeg gikk med fordi jeg fryktet rekasjoner fra folk... Jeg brukte den altså ikke for min del, og ikke for Guds skyld... Men var jeg tøff nok til å ta i mot de kommentarene som ville komme som resultat av dette valget?

Svaret er ikke helt...
Jeg gikk uten hijab en stund uten å oppdatere sosiale medier med det. Sluttet å blogge og ville bare føle og kjenne på det. Det tok ikke lang tid før Malika kom ut i media med nyheten om at hun hadde tatt av seg hijaben. Jeg satt spent bak PCen og fulgte med på kommentarene, og det tok ikke lang tid før det kokte i blodet.

For det første reagerte jeg på setningen "kastet av seg hijaben". Man kaster ikke hijaben av seg, man velger å ta den på og man velger å ta den av. Så reagerte jeg på alle som lekte moralpoliti og skulle fortelle Malika hva som var riktig og hva som var galt. Hvem var de for å dømme? Det er hun selv som vet hva som er riktig for henne selv, og ingen visste hva grunnene hennes var!

Dette skremte meg litt, for personlig var jeg ikke klar for en slik storm. Jeg tok derfor valget om å ta dette sakte men sikkert. Jeg unngikk å poste ut bilder en periode, og startet sakte men sikkert å hinte. Da folk sendte meg spørsmål og/eller kommentater unngikk jeg å svare. Så fortsatte jeg å legge ut bilder litt og litt til folk forstod det.

Dessverre slapp ikke jeg heller unna de negative kommentarene. Hodne og hennes følgere hadde en stor del av dette, da jeg ikke slapp unna kommentarer fra dem og ting ble bare verre og verre for hver dag. At voksne mennesker kan sitte bak en skjerm og direkte mobbe, true og dømme andre er for meg helt sykt. Det føles som om folk vil dømme meg uansett hva jeg gjør. Jeg var ikke bra nok da jeg gikk med hijab (ektreme høyre mente jeg er terrorist og farlig, og ekstreme muslimer mente jeg bærer hijaben altfor feil og er en skam), og nå er jeg heller ikke bra nok (ekstreme høyre tenker jeg nå har våknet fra marerittet islam, og ekstreme muslimer tror jeg har løpt fra islam til noe som skal få meg brent i helvette).

Sannheten er det at jeg fortsatt er muslim, og nå er jeg til og med mer praktiserende enn før, jeg dekker bare ikke håret og ønsker ingen negative blikk fra noen lenger. Jeg ønsker ikke å bli dømt og pekt på. Jeg ønsker ikke å bli sammenlignet med terrorister og IS. Og vet dere hva? Dette er sykt trist!!!!

Det er trist at kvinner føler seg så presset til å kle av seg! Det er trist at kvinner ikke kan bli respektert og behandlet på en normalt måte for valgene de har tatt! Det er trist at man ignorerer det kvinner har i hodet og fokuserer på det kvinnen har på hodet i steden for! Det er trist at kvinner blir sett på som et vandrende objekt, hvor alle andre enn henne selv skal velge hva hun skal gå med og ikke! Men ja, presset kan bli for stort, selv for en som sa hun skulle takle alt!

Så er det noen som spør, hva sier familien din til det?
Moren min har alltid vært en person som støttet meg i mine valg. Hun har faktisk ikke kommentert dette og hun ser at jeg er en kvinne som gjør det som er riktig for meg selv. Hun vet at hun oppdro meg til å bli en kvinne som tar egne valg og som står for dem.

Jeg skriver dette med et tungt hjerte. Det var ikke slik jeg ønsket at ting skulle gå, men slik ble det! Og ja, jeg har det bra nå. Jeg er fortsatt meg og jeg har fortsatt de samme verdiene. Jeg kommer til å fortsette å kjempe for hijab, feminisme og kvinner av alle slag.
Jeg er mer enn noen sinne klar for å starte arbeidet for å hjelpe kvinner, med min nye organisasjon NOK som jeg driver sammen med tre andre flotte jenter.

Til slutt vil jeg si takk for støtten til alle dere som virkelig har gitt meg en klapp på skulderen og muntret meg opp. Takk til alle dere som forstår og som lar meg leve slik jeg vil uten å være dømmende.

 



 

Laial Ayoub

Samfunnsdebattant med mye på hjertet. Følg meg gjerne på: Facebook: facebook.com/laial.janet Instagram: laialayoub Snapchat: laialayoub


Legg meg til som venn

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits