1

Ønsker dere en flott dag!

  • Publisert 31.10.2016 klokken 10:31

 

Vil bare ønske dere en fiiiiiiin dag!

Hva er planene? Vi skal feire Halloween både på jobb og sammen med min datter i ettermiddag!

 

31

Ulykkelig gift fordi det er skam å være skilt!

  • Publisert 22.10.2016 klokken 14:16

Kulturene og ukulturene er mange.

Det er ingen hemmelighet at det i mange kulturer er forskjell på kvinner og menn. De har ikke de samme rettighetene og samfunnet skylder på kvinnene når noe går galt. Skilsmisse er ikke et unntak. Mange kvinner kommer fra land hvor skilsmisse er skamfullt og tungt. Samfunnet er bygd opp slik at det som regel er kvinnens skyld om noe går galt, og en skilt kvinne har derfor gjort noe som har ført henne dit hun har havnet. I disse kulturene lever kvinner derfor i forhold hvor de er ulykkelige, men de ber ikke om skilsmisse fordi det er skamfullt. Mange av disse blir mishandlet fysisk og psykisk, andre opplever at mannen er utro og en gruppe opplever også at de ikke lever som mann og kone, men som mor til barna.

I mange land er det slik at mannen stikker av med barna og kvinnen blir etterlatt uten jobb eller et sted å bo. Kvinner der er avhengige av mannen økonomisk og en skilsmisse er derfor en økonomisk krise for disse kvinnene.
Ja, vi har ikke de samme problemene i Norge, men vi har fortsatt et problem med at mange kvinner sitter igjen med skamfølelsen. Hvem skal gifte seg med en skilt dame? Hva skal folk si og tenke? Kulturen som alltid retter en pekefinger mot kvinnen når dårlige situasjoner oppstår (seksuelt trakassering, voldtekt, o.l) retter fingeren mot henne når skilsmisse oppstår også.

Ikke nok med det, en skilt kvinne er ikke jomfru, og hva skjer med kvinner som bor alene og ikke er jomfru? Jo, de blir mistenkte for å ha sex utenfor ekteskap, noe som er skam og forbudt i mange kulturer/religioner. Hvordan skal disse kvinnene bevise at dette ikke er sant? Det er jo ingen jomfruhinne man kan bruke som bevis dersom man gifter seg på nytt. Derfor går mange kvinner (som blir nødt til å skille seg), tilbake til sine foreldre og bor der. På denne måten er det noe form for kontroll over kvinnen konstant. Det er noen rundt henne hele tiden som passer på, og kvinnen får ikke leve fritt.

Etter at jeg ble skilt oppdaget jeg noe som virkelig sjokkerte meg. Jeg oppdaget at mange kvinner lever i forhold hvor de fysisk blir mishandlet, og forblir i dette forholdet for å bevare seg for skammen. Smertene av fysisk mishandling er altså mildere en smerten man får av skamkulturen. Når man snakker med disse kvinnene vil de sjeldent innrømme at det er skamkulturen som gjør at de forblir i forholdet, de vil heller bruke unnskyldningen "jeg blir igjen for barnas skyld".

Jeg har forsøkt å vise at det faktisk går an å leve et normalt liv, selv om folk snakker, men det er mange takler ikke presset, derfor velger de å bli igjen i forholdet.

 

Min reise:

Jeg er en slik kvinne. Jeg har vært gjennom skilsmisse og jeg har vært utsatt for en slik rykteflom og for æreskrenkelse. I vår kultur er det viktig å ha et godt rykte, og derfor ble jeg påvirket, men jeg valgte å trosse alt jeg ble oppdratt til og valgte å ta den adre veien. Jeg valgte å forbli boende alene med min datter. Jeg valgte å fortsette å gå på jobb, å ha de vennene jeg har, og leve livet mitt slik jeg pleier. Men ja, det var tungt! Presset om å gifte seg på nytt er der hele tiden, fordi en skilt kvinne kan finne på mye "feil".

I våre kulturer er det også slik at en mann som blir forlatt av en kvinne (når kvinnen krever skilsmisse) føler seg svak. For å heve seg, pleier han å være ryktestarteren. Han setter altså i gang rykter for å ødelegge kvinnens liv. Jeg var ikke et unntak. Dessverre trudde folk lenge at han forlot meg fordi jeg var utro, når sannheten var at jeg kontaktet krisesenter og politi for å komme ut av et voldelig forhold.
Problemet med slike rykter er at folk elsker disse og at en kvinne blir målt ut i fra disse. Ingenting kan bevise det motsatte av hva mannen sier. Personlig er jeg en kvinne som gir blaffen i hva andre sier og tenker, jeg lever mitt liv for meg selv og min datter, men jeg vet at det ikke alltid er slik for andre.
Til den dag i dag hører jeg nye ting om meg selv hele tiden. Til å begynne med var det slik at min mor tok kontakt hver gang hun hørte noe, for å få oppklart saken, men hun har lært seg å overse alt hun også. Dessverre er det ikke alle kvinner som har en slik støtte i familien.
Mange kvinner opplever dette som slutten på "resten av sitt liv". Mange av disse blir også utsatt for æresdrap og for æresvold av sine eksmenn eller sine nærmeste familiemedlemmer.

 

Heller utro enn skilt:

Dessverre er resultatet av slike kulturer hvor skam og ære er så høyt prioritert, at kvinner lever et dobbelt liv. Så lenge INGEN vet hva vi gjør, går det greit! Problemet oppstår altså først når folk får med seg hva som skjer. Derfor er det noen kvinner som er utro mot sine menn, menn lever i eksteskap likevel. De er utro fordi de mangler noe i ekteskapet, men samtidig vil de ikke gå fra ekteskapet på grunn av kulturen sin.

I et TV program på en egyptisk TVkanal kalt "Sabaya el kher" ble det sagt at det har blitt flere tilfeller hvor kvinner dreper sine menn som resultatet av volden de blir utsatt for hver dag. De klarer ikke å gå fra sine menn på grunn av skammen, kulturen og æren, og tåler så mye vold at de ender opp med å begå drap for å slippe unna. På denne måten vil de ende opp i fengsel, noe som for dem er bedre enn å ende opp på gata uten hjem og jobb.


Hvorfor vi ikke hjelper disse kvinnene:

Problemet er at disse kvinnene sjeldent innrømmer problemet selv. Dette er den "normale hverdagen" for dem. De er vokst opp med skamkulturen og dette har blitt det eneste livet de vet om. I mange av kulturene disse kvinnene kommer fra er ære noe de bærer over skuldrene sine hele livet, og noe de må beskytte. Når en kvinne blir utsatt for skilsmisse, bringer hun et dårlig rykte, ikke bare for seg selv, men for resten av familien sin også. Miljøet rundt henne vil som regel peke en finger mot kvinnen og sette skylda på henne.

Beskyldningene er mange og svaret er alltid det samme; det er hennes skyld!

I visse tilfeller kan det derfor endre opp med at kvinnen og familien hennes stresser med å gifte henne bort på nytt så fort som mulig.
Dessverre er hovedgrunnen til dette problemet, mangel på informasjon. De vet ikke noe annet enn sin kultur og sin ære og vet ikke at livet faktisk kan gå videre selv med sekken de bærer på ryggen.

Dessverre er dette en sannhet. Dessverre er det  for mange tilfeller av kvinner som tåler mer enn de må, grunnet feil oppdragelse og feil prioriteringer. De prioriterer folk og hva folk sier over egen lykke. Kvinner i Norge har ikke de samme utfordringene som kvinner i andre land, men de har fortsatt sine utfordringer. Det er på tide at vi opplyser og at vi jobber for å hjelpe disse.



 

0

God Morgen Norge!

  • Publisert 14.10.2016 klokken 10:53

Hei.

I dag var jeg med min niese (datteren til min beste venninne) og Asad Qasim på God Morgen Norge for å snakke om utdanning.

Jeg bestemte meg på ungdomsskolen at jeg ville bli jordmor. Da jeg fortalte dette til mine foreldre, ble ikke ideen møtt så bra. Moren min mente at jeg kaster bort tid på ingenting om jeg tar denne utdanningen. Hun begrunnet det med at man i Libanon ikke trenger utdanning for å bli jordmor og dermed var det ingen status å bli det. I tillegg ble jeg sammenlignet med de andre i vår slekt, de skulle gå allmenne fag, og da måtte jeg også, selv om jeg egentlig ville ta helse og sosiale fag.

Og sånn ble det, jeg tok ingenriørlinja og fullførte alt (bortsett fra hovedoppgaven, som jeg fortsatt ikke har tatt) så vidt! Jeg gruet meg til tiden på Høgskolen hver eneste dag, og har jobbet som programmerer og IT tekniker helt siden andre året på Høgskolen i Oslo. Jeg trives veldig på jobben min, men jeg jobber fortsatt med noe jeg bare måtte jobbe med. Det var ikke det jeg ønsket.
Drømmen er der fortsatt, jeg ønsker fortsatt å bli jordmor, men har ikke muligheten til det som alenemor nå, på grunn av økonomien.

Det jeg har lært er at jeg ikke skal utsette min datter for dette presset. Våre foreldre visste ikke bedre, fordi de er vokst opp på den måten i deres land, og fordi, som jeg sa på God morgen Norge, i utlandet kan man ikke forsørge familier med yrker som snekker, frisør og lignende.

Hva mener dere om temaet?
Her er noen bilder fra innslaget, samt link til innslag.

http://www.tv2.no/a/8655218/









 

2

Dagens hijabistlook

  • Publisert 10.10.2016 klokken 12:27

Hvordan var dere det denne høstdagen? 

Her er min look i dag :)

Hijab: Hijabhuset

Smykke: CMYK

Genser: Chica Byporten







 

2

Dagens hijabistlook

  • Publisert 07.10.2016 klokken 09:07

God fredag!

Åssen går det? Litt mildere høstvær i dag. Hva er deres planer?





 

4

Dagens hijabistlook

  • Publisert 06.10.2016 klokken 10:21

God dag!

Hva synes dere om GRØNT? 

Fant ut for noen uker tilbake at jeg ønsker meg en militærgrønn hijab og ba mamma ta med seg en i fra Libanon.

Flere av dere har spurt om hva slags hijabstoff jeg bruker. Vanligvis bruker jeg Pashmina, men varierer der og. Denne er Pashmnina.

Flere av dere har også spurt om bootsene jeg bruker. Disse kjøpte jeg i Sverige i fjor. Husker ikke hva butikken het, men vet at Bianco har noen lignende.

Ellers er buksene i dag fra Zara og jakken fra H&M.

Sminken skal jeg lage et innlegg om i helgen.

Ha en flott dag dere!





 

10

Dagens hijabistlook

  • Publisert 05.10.2016 klokken 09:07

God morgen!

Hva har dere på dere i det kalde været i dag?

Her er min look i dag:

Genser = Cubus

Hijab = Hijabhus Norge

Hijabsmykke = Glitter 

Vest = H&M

Clutch = Victorias Secret







 

0

Dagens hijabistlook

  • Publisert 04.10.2016 klokken 19:19

Clutch fra Victorias Secret

Vest fra H&M

Hijab i Pashmina (kjøpt i Libanon)

Sminke fra Dior (kjører eget blogginnlegg om det snart)







 



 

9

Hijab gjennom 20 år

  • Publisert 03.10.2016 klokken 12:36

Hei på dere!

Det er nå 20 år siden jeg begynte å gå med hijab, og jeg har tenkt å fortelle litt om hvordan dette har vært.

Det var på Tøyen skole at jeg i valgtimen valgte å lære arabisk. Jeg kunne alle bokstavene, for moren min hadde lært oss det, men det var på skolen at jeg lærte å lese ordentlig. Litt etter litt begynte jeg å interessere meg i religion og startet å lese om alle religioner, særlig islam.

Jeg leste historien om profetene, Bibelen, Toraen og Quranen. Etterhvert bestemte jeg meg for å begynne å gå med hijab.

En dag fortalte jeg dette til min mor og forventet egentlig at hun skulle være glad, men slik gikk det ikke. Hun nektet meg å gå med hijab fordi hun var redd for at jeg skulle angre på det og redd for at jeg skulle bli utsatt for mobbing eller lignende. I flere dager forsøkte jeg å overtale henne om det, men det gikk ikke, og derfor begynte jeg å ta det på når jeg dro ut hjemmefra og tok det av når jeg kom hjem.

Hvorfor hijab?

Jeg leste mye om religion. Privatlivet var turbulent fordi min mor og min far hadde konflikter mellom seg og noe manglet i livet mitt. Jeg hadde ikke så mange venner på grunn av at vi stadig byttet skole som resultat av flytting. Allah ga meg trygghet. Han ga meg håp. Han ga meg en grunn til å se lyst på fremtiden og på det som skjedde i livet der og da. Jeg følte at jeg ville komme nærmere Gud på alle måter, og hijab var en naturlig del av det. På skolen var det flere som gikk med hijab, og jeg så at det var en naturlig ting for dem. Ingen som så annerledes på disse jentene enn på andre jenter, og det var viktig for meg å se det før jeg tok steget.

Jeg tok altså ikke dette valget for å tilfredsstille noen andre enn meg selv og min Gud. Jeg ble ikke presset eller tvunget, heller tvert i mot, det var ingen som heiet på meg til å begynne med.

Hvordan tok de andre det?

På skolen forventet jeg at alle skulle komme og spørre om hijaben min. Jeg gikk sakte inn i klasserommet og forventet at folk skulle se på meg, men det var det ingen som gjorde. Det var som om ingen så det, og det var en så god følelse at jeg fortsatt var Laial, enten med eller uten hijab.

Min mor skjønte at det ikke hjalp å si nei lenger, så hun tok meg med for åkjøpte hijaber. Hun sa at hun støtter meg uansett hva jeg velger å gjøre og at hun var stolt av at jeg kunne ta egne valg.

Bortsett fra det var det ingen reaksjoner faktisk, og det gjorde meg glad!

Hvordan så min første hijab ut?

for 20 år siden var hijabutvalget i Norge kjempe dårlig. Vi visste kun om én butikk som solgte hijaber, og disse var hvite trekanter som man festet med nål i midten under haken. Litt sånn skaut type. Alle var like og man kunne ikke uttrykke seg selv med hijaben sin. Ingen mote og ingen egen stil. Disse brukte vi i noen år.

Mine første fargerike hijaber fikk jeg etter at min mor dro på ferie til Libanon. Blant annet tok hun med to som jeg likte spesielt godt, en i rød og en i rosa. Deretter fikk jeg en som var veldig fargerik av min venninne i bursdagsgave i 10.klasse.

Hvordan har synet på hijab forandret seg med tiden?

Jeg synes det er trist det som skjer i dag. Hver dag leser vi om folk som vil forby hijab og friheten til å ta egne valg. Jeg vokste opp med beskjed om at jeg selv kunne bestemme over min kropp og at jeg til syvende og sist var den som skulle ta beslutninger. Nå viser vi jenter med hijab at de ikke er ønsket i samfunnet og at de er en pest vi må få utryddet.
Selv om hijab var mindre vanlig tidligere, var det ingen som fryktet plagget. Nå som det er flere hijabister ute, ser folk på plagget med skrekk og gru.

Hijab for meg er en måte å være meg selv på. Det er en del av min identitet. En del av min religion. Jeg godtar ikke at noen skal nekte meg å være meg selv ved å legge frem dumme forslag om forbud.

Forbud mot hva? Hva vil hijabforbudet hjelpe?
Tidligere har jeg skrevet at vi sammen (hijabister og ikke hijabister) bør samarbeide mot tvang og press. Det er selvsagt ikke akseptabelt å tvinge noen til å bruke hijab, men det er heller ikke akseptabelt å tvinge noen til å ta av seg hijaben sin.

Vi må heie frem jenter som selv finner sin identitet. Barn og unge prøver alt mulig før de finner seg selv, og hijab bør ikke være et unntak.

Som medlem i panelet i programmet Kjære mamma så jeg at mange familier oppdro sine barn på en kristelig måte, og muslimske familier skal også få lov til å oppdra sine barn etter islam. Ja, de skal ikke få lov til å tvinge dem til å bruke hijab, men vi skal heller ikke fortelle dem at de ikke har lov til å praktisere sin religion slik de vil. Hvorfor? Fordi vi har noe som heter religionsfrihet.
Hijabister bryter ikke loven med sine plagg, det er dere som vil nekte dem hijab, som bryter loven!

Hijab gjennom disse 20 årene har ikke vært noe hinder, i hvertfall ikke fra min side. Jeg har deltatt på turer på skolen, løpt maraton, jobbet, utdannet meg, vært på fest, fått venner, badet, klatret fjell, gått i skogen, jobbet med barn, vært på konsert, reist, sittet hjemme, vært i kirke, vært i synagoge, spredt mitt navn, jobbet på kontor og mye annet.

De få hindrene jeg har møtt i livet er fra trangssynte mennesker som feks ikke ønsket å ansette meg før jeg tok av hijaben... Men dette er jo ikke hijabens skyld. Det er disse menneskene som forsøker å fortelle utlendinger at de skal integrere seg, men samtidig ikke gi dem muligheten til det, sin skyld. Integrering er ikke ved å be folk kle av seg for å ligne mest mulig på alle andre. Integrering er å gi dem muligheten til å være seg selv og bruke loven (religionsfrihet) slik de ønsker uten at vi setter en stopper på det.

 



 

Laial Ayoub

Samfunnsdebattant med mye på hjertet. Følg meg gjerne på: Facebook: facebook.com/laial.janet Instagram: laialayoub Snapchat: laialayoub


Legg meg til som venn

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits