hits
0

Født fri

  • Publisert 24.11.2017 klokken 12:05

Fikk du med deg født fri?


Sjekk det ut her: https://m.nettavisen.no/nyheter/innenriks/ny-stiftelse-skal-jobbe-mot-skamkultur/3423392337.html

Jeg er så utrolig stolt av å være med i denne stiftelsen og gleder meg så utrolig mye for jobben vi kommer til å gjøre.
Min organisasjon NOK kommer også til å samarbeide med Født fri.
Sjekk ut våre sider:
NOK: https://www.facebook.com/orgnok/
Født fri: https://www.facebook.com/fodtfri/

 


Fra øverst til venstre: Laial Janet Ayoub, Nancy Herz, Sofia Srour, Maria Khan
Fra nederst til venstre: Dana Æsæl Manouchehri, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Vakre Maria Khan og meg


Trine Skei Grande og Abid Raja


Den kuleste dama på jord, Amal Aden


Fra venstre: Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana Æsæl Manouchehri, Maria Khan, Abid Raja, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre: Abid Raja, Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana Æsæl Manouchehri, Maria Khan, Iram Haq, Amal Adan, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre: Laial Janet Ayoub, Dana Æsæl Manouchehri, Iram Haq, Shabana Rehman Gaarder, Maria Khan, Amal Aden, Karin Andersen, Nancy Herz, Sofia Srour


Fra venstre: Nancy Herz, Dana Æsæl Manouchehri, Iram Haq, Shabana Rehman Gaarder, Maria Khan


Fra venstre: Abid Raja, Nancy Herz, Laial Janet Ayoub, Sofia Srour, Dana Æsæl Manouchehri, Maria Khan, Iram Haq, Amal Aden, Shabana Rehman Gaarder


Fra venstre; Maria Khan, Iram Haq, Nancy Herz, Amal Aden, Sofia Srour, Laial Janet Ayoub


Fra venstre: Maria Khan, Laial Janet Ayoub, Shabana Rehman Gaarder

2

Billett til frihet

  • Publisert 20.11.2017 klokken 10:20

Det var sommerferie. Hun var 19 år gammel, og dette var hennes første reise til sitt hjemland. Hun hadde hørt om sine onkler, tante, kusiner og fetre, men hadde ikke sett dem siden hun var 3 år gammel og familien flyktet på grunn av krig. 

Bestemoren hadde hun møtt ett par ganger i Norge, og hun hadde snakket med henne per telefon ellers også.

Hun var spent og glad, men også redd. Dette skulle bli hennes første flytur, for hun hadde aldri pass som liten, da faren hennes stakk av mens hun var barn og signerte aldri under passet hennes. Ingen reisedokumenter, ingen reise.

Hun hadde pakket sin koffert med nye klær, for det var forventninger til hvordan man skulle se ut når man dro tilbake dit man kom fra. Som 19 åring hadde hun aldri brukt sminke, hun gikk med hijab og hadde aldri fikset håret sitt. Hun hadde aldri gått med klærne hun ønsket å gå med heller. Hun var et barn innerst inne fordi hun var oppdratt slik. Moren bestemte alt, slik kulturen sa.

På reisedagen hadde hun tatt på seg et jeansskjørt, hvit overdel og en hvit hijab. Hvordan skulle det bli å lande der etter så mange år? Hva ville slektningene synes om henne? Hun var spent.

Flyturen tok mange timer og virket endeløs. Slektningen som hadde fulgt henne, moren hennes og søstra hennes til flyplassen hadde fortalt henne reglene på forhånd; ikke snakk før moren din sier at det er greit, og skal du si noe til din søster eller mor, si det på norsk! Ikke le høyt! Ikke spør om å kjøpe noe, for moren din har ikke nok penger!

Alt dette hadde hun i bakhodet.

Da hun landet i flyplassen føltes det rart. Alle snakket hennes morsmål, noe hun vanligvis ikke hørte andre steder enn hjemme. Hun begynte å bli nervøs. Utsjekkingen gikk rimelig raskt og på vei ut mot ankomsthallen så hun seg rundt for å se om hun kjente igjen noen av slektningene som hun hadde sett på bilder før.

Mot henne, hennes mor og søster kom hennes bestemor, tante og onkel. Det ble mange klemmer og enda flere kyss. De tok bagasjene og gikk ut mot bilene. Hun var sjenert, men det var ikke slektningene som hadde fanget hennes oppmerksomhet. Det var lukten lukten av hjemlandet som fanget henne. Hjemlandet som hun så vidt husket.
De få minnene fra det råtne eplet hun spiste mens hun var i tilfluktsrommet, nærbutikken der hun kjøpte jordbær hver dag og kaninen i barnehagen, kom tilbake. 

Endelig var de fremme hos bestemor. Alle hadde samlet seg der, fetre, kusiner og onkler. Maten var klar, madrassene de skulle sove på og pleddene var også klare. Alle ville snakke med henne og bli kjent, men hun husket instruksene hun hadde fått og satt derfor mest på sin mobil og spilte Snake.

Timene gikk fort og det var tid for å sove. Tante, bestemor, jenta selv og familien la seg i stua, noen på madrasser og noen på sofaene. Fetterne hennes sov i bestemors rom. Hun hørte mor og tante snakke om planene for hva de skulle gjøre denne måneden mens de var på ferie. Hun gledet seg utrolig mye og sovnet med et smil om munnen.

På ettermiddagen dagen etter, tok tanten hennes henne med til en frisørsalong. Hun skulle for første gang fikse håret sitt, klippe det og rette det ut. Frisøren skjønte at hun var fra utlandet med en gang hun så henne. Klærne hennes skilte seg ut.

Mens håret ble fikset sa tanten til frisøren at hun også skulle fikse øyenbrynene. Jenta ble redd og sa nei, for moren hennes tillot det ikke. Men tanten betrygget henne om at det skulle gå bra. Frisøren smilte. Tanten sa: "det er flere som kommer for å se henne skjønner du".

jenta skjønte det ikke. Hvem skulle se henne? Hva skulle de se? Men spørsmålene forsvant fort da smerten av voksing av øyenbrynene kom. Hun var glad, for endelig var hun en jente som kunne fikse seg litt. Endelig følte hun seg feminin.

Da hun kom hjem til bestemor ble moren skuffet over øyenbrynene. Men tanten sa: "hun er jo voksen nå, og hun må se bra ut".

Det gikk noen dager, og hun hørte ofte snakk om friere. Hun sa alltid til tanten sin at hun ikke var klar, og ingen diskuterte noe tilbake med henne. Alle ble bare stille.

En dag forandret alt seg. Hennes onkel hadde kommet på besøk og hadde tatt med seg en venn. Det hun trudde var et vanlig besøk, viste seg å være en mann hun måtte si ja til. Da familien satt der og diskuterte med mannen, var hun sjokkert over at ingen hadde spurt henne om hennes mening. De snakket om fremtiden og om hvordan han skulle komme seg til Norge for å bo der. Også snakket de om at det kanskje var best at jenta flyttet ned til hjemlandet.

Hun så seg rundt da planene ble satt, pengebeløp ble avtalt og festplaner ble klare. Hun var i sjokk.

Hva skjer? Hvorfor går alt så fort? Hva heter denne mannen egentlig???

Da mannen gikk, gråt jenta veldig mye. Hun sa flere ganger til sin mor at dette ikke var noe hun aksepterte. Hun påpekte at hun ville bli igjen i Norge, fortsette å gå på skole og være med sine venninner. Mannen var 18 år eldre og kom mest sannsynlig til å ødelegge livet hennes! Men til ingen nytte.

Dagen etter tok tanten hennes henne med til frisøren igjen. Jenta ville ikke bli med, men ble overtalt til det. Tanten hadde fortalt at det var viktig å fikse håret i dag, for mannen ville komme tilbake med sin familie og damene der ville se henne uten hijab. På vei tilbake gråt jenta utrolig mye. Hun fortalte sin tante at hun ikke ville gifte seg, at hun ikke var klar, men fikk beskjed om at hun ikke hadde noen valg. Hun hadde blitt gammel nok til å bli gift. Dessuten var moren hennes sliten av å oppdra to jenter i Europa alene og trengte å få avlastning. Først skulle hun gifte seg, så skulle hennes søster gifte seg når hun ble gammel nok, også kunne moren flytte tilbake til hjemlandet og få fred og ro med sin familie. 

Jenta fortsatte å gråte og visste ikke hva hun måtte gjøre.

Den kvelden kom mannen tilbake med sin far, mor og søster. Moren og søstra ba om å få se håret til jenta før de kunne godkjenne henne. Hun ble derfor tatt med inn til bestemors soverom. De lukket døra og ba henne ta av seg hijaben. Jenta stod stille og fikk tårer i øynene.  De fniste og sa: "ikke vær flau! Det er helt normalt".

Det føltes ikke normalt. Hun følte seg som et objekt som måtte være perfekt for å bli kjøpt.

Tanten hjalp henne å ta av seg hijaben og damene så på håret, tok på det og snudde jenta rundt 360°.

Hun var gokjent.

Da de gikk fra rommet, kastet jenta seg på senga og gråt. Hun følte seg svakere enn noen gang. Hun ville ikke dette, men kjærligheten hun hadde for sin mor som hadde ofret alt for å oppdra henne, tok over. Hun måtte si ja for å gi moren sin fred. Hun gråt alt hun kunne, og hørte endelig at inngangsdøra ble lukket med et smell. Så kom moren, bestemoren og tanten glade inn på rommet og gratulerte henne. Det virket som om ingen så hennes tårer. De overså det utrolig godt.

Den kvelden la hun seg på sofaen i stua for å sove. De fleste var opptatte på kjøkkenet, mens noen satt i gjestestua og skravlet. Moren hennes kom og ba henne bli med bort til de andre og slutte å oppføre seg på denne måten. Jenta tvang frem en stemme og sa: "mamma, jeg vil ikke gifte meg!" Stemmen var lav, og nærmest pipete. Hun var kvalt og sliten av all gråtingen. Moren så strengt på henne og hvisket med en streng stemme: "Du har ingen valg! Du må! Vær ærlig med meg nå, er du ikke jomfru? Er det derfor? I så fall må du si det nå så jeg vet hva jeg skal gjøre!"

Jenta gråt kjempe høyt. Hvordan kunne moren hennes si noe så stygt? Selvsagt var hun jomfru! Selvsagt var hun en ordentlig jente som oppførte seg slik det var forventet! 

Den følelsen hun satt igjen med den kvelden var ubeskrivelig. Hun hadde forsøkt å nekte, hun hadde forsøkt å si nei, men ingen hjalp henne. Ingen forstod henne. Derfor bestemte hun seg for å akseptere situasjonen og ba Gud om at dette skulle bli hennes billett til frihet. Kanskje denne mannen var snill og ville behandle henne bra?

Dagen etter dro jenta og bestemoren hennes ut for å se etter klær til forlovelsen.  Det skulle bli en pen bukse og pen overdel, for de hadde ikke tid til å se etter kjoler og tilpasse de. Shoppingen som alle jenter gleder seg til, var tung å utføre for jenta. Hun hadde ikke lyst, men bestemte seg for å gjøre det likevel.

Dagen etter det igjen dro jenta, familien hennes og den 18 år eldre mannen ut på en pikniktur, så jenta skulle få lov til å "bli kjent" med mannen. De fikk vekslet noen ord, og jenta merket fort hvor ulike de var. Han var gjerrig, tjente dårlig, hadde ingen steder å bo og bodde derfor med sine foreldre og hadde aldri gått på skole. Hvilken fremtid skulle det bli mellom dem? 

Dagene gikk, og forlovelsesdagen var kommet. Den lille festen ble arrangert på den store balkongen til onkelen hennes. De vekslet ringer og alt gikk over på to timer. Da mannen og hans familie dro, var jenta utrolig skuffet over seg selv. Hun hadde sagt ja til noe hun ikke ønsket. Hun hadde samtykket... Var det da tvangsekteskap? Hun hadde jo vært med på alt. Hun hadde ikke rømt. Og om hun ville rømme, hvor skulle hun da? Hva skulle familien si? Hvor skuffet ville moren hennes være? Skulle hun påføre moren enda en smerte etter den smerten faren hadde påført henne da han stakk av?

Planen var slik at jenta og familien skulle tilbake til Norge, så skulle jenta tilbake alene og tilbringe noen uker hos sin bestemor i juleferien og bli bedre kjent med mannen hun skulle gifte seg med. Sommeren etter skulle de gifte seg og jenta skulle bli igjen i hjemlandet. Planen var også slik at hun og mannen skulle bo hos hans bror som eide en leilighet midt i ingensteds.

Noen dager senere, skulle jenta og familien hennes tilbake til Norge. Jenta gråt veldig mye. Hun hadde pakket bagasjen sin og puttet alle de nye klærne hennes og de nye hijabene. I hendene sine tok hun med den visne rosebuketten hun hadde fått av den nye mannen hennes. Da hun satt på flyet tittet hun ut av vinduet og gråt masse. Moren hennes tok en telefonsamtale før flyet skulle lette og bekreftet ovenfor familien at de var på vei nå. Moren sa også: "hun gråter, jeg tror hun allerede savner forloveden sin."
Jenta gråt ikke fordi hun savnet ham. Hun gråt fordi det ikke var slik hun hadde håpet at sin første ferie skulle bli. Hun gråt fordi hun ville savne sin bestemor som hun er veldig knyttet til. Hun gråt fordi hjemlandet hun hadde gledet seg til å besøke, var alt annet enn hva hun forventet seg. Hun gråt fordi hun følte seg svak. Hun gråt fordi hun ikke visste hva hun skulle si til hennes venner på skolen hun gikk på.

Dagene gikk, månedene gikk og tiden for juleferien nærmet seg.
Jenta hadde snakket med sin mann på telefon flere ganger i uka. Mannen hadde flere ganger nevnt at han vil komme til Norge, at hun skulle slutte på skolen og jobbe for å forsørge dem. Hun likte ikke ideen og hun skammet seg hver gang noen kom på besøk og så bildet som hang på veggen i rommet hennes. Bildet var av henne og mannen sin. Han hadde gammeldagse klær, lite hår på hodet og var mye eldre enn henne selv. Hun så ikke på seg selv som pen, faktisk var selvtilliten hennes veldig lav, men hun syntes hun fortjente en som så "kulere" ut.
På skolen hadde hun blitt interessert i en gutt. Han likte henne også. Det skjedde aldri noe mellom dem, fordi hun alltid hadde i bakhodet at hun var forlovet med en annen.

Datoen for hennes nye reise var kommet. Hun sa farvel til sin mor og tok taxi til flyplassen.
På vei ned sa hun til seg selv at hun måtte gjøre noe, men hva skulle det være?
På flyplassen i hjemlandet ble hun møtt av bestemor og mannen sin. Hun ble kjørt til bestemors hus. Bestemor hadde laget middag, og alle tre satte seg sammen og spiste.
Da mannen dro, fikk jenta lov til å sove i bestemors rom. Hun gruet seg til dagen etter. Hun ville egentlig bare forsvinne.

På morgenen stod jenta tidlig opp og satte seg for å spise frokost med bestemoren sin.
Bestemoren hennes var som en engel. Hun var utrolig pen, og hadde snille øyne. Hun visste også at bestemor likte henne veldig godt, for hun var bestemors første barnebarn. Før familien hennes flyktet fra hjemlandet, var hun hjemme hos mormor veldig ofte. Jenta husket godt at hun var veldig syk som 3 åring, og at bestemor smurte lunken olivenolje på brystet hennes og dekket det med avispapir så hun skulle bli fort frisk.
Kanskje det vil hjelpe å snakke med bestemor? Kanskje bestemor ville hjelpe henne?

Hun trosset sin redsel og sin svakhet og fortalte bestemoren sin alt. Hun fortalte at hun ikke ville gifte seg med denne mannen. At han var gjerrig, gammel og patetisk. De hadde ingenting til felles. Hun hadde drømmer. Fremtiden hennes var i Norge, ikke her. Hun fortalte alt hun hadde på hjertet, bortsett fra den nye gutten hun likte på skolen. Dette kunne hun ikke snakke om, for hun visste hun ikke kom til å få lov å være kjæreste med noen.

Nå ventet hun spent på bestemors reaksjon. Hvordan skulle bestemor løse dette?

Bestemor tok tak i telefonrøret og ringte hjem til denne mannen.
hun ba ham om å komme så fort som mulig.

De snille øynene til bestemor var blanke. Jenta kunne se tårene der, men bestemor forsøkte å være sterk. Jenta gikk inn for å skifte før mannen kom.
Da mannen kom sa bestemor at jenta skulle gå inn på rommet. Jenta var redd.

De få minuttene inne på rommet opplevdes som lange timer. Hvorfor var ikke veggene slik som i Norge, slik at man kan høre alt gjennom veggen?

Plutselig kom bestemor inn i rommet. Hun sa ingenting, men åpnet klesskapet og tok ut en eske som var gjemt bak klærne.
Denne esken hadde hun sett før, det var den esket hvor gullet hun fikk av mannen lå!

Bestemor gikk ut av rommet, lukket døra og jenta måtte igjen bli der og vente.

Plutselig hørte hun inngangsdøra smelle.

Hun gikk ut av rommet forsiktig og gikk inn i stua hvor bestemor satt. Bestemor åpnet armene sine og ville ha en klem.
Jenta kastet seg over bestemor. De varme hendene til bestemor strøk henne over hodet og englestemmen hennes sa: "Ikke la noen tvinge deg til noe du ikke vil! Du vil aldri se denne mannen igjen".

Jenta gråt fra hjerterota, men for første gang var det gledestårer.

Hva skulle hun gjøre nå? Hvordan skulle hun dra tilbake til Norge og møte moren sin?

Det tok ikke lang tid før telefonen ringte. Bestemor tok opp telefonen og ja, det var jentas mor.
Bestemor skrek og kjeftet og sa at jenta ikke skulle gifte seg med denne mannen samme hva! Bestemoren fortalte jentas mor alt, om hvor mislykket denne mannen ville være og hvor trist jenta kom til å leve sine dager.

Var det virkelig så lett? Løste alt seg med en samtale med bestemor? Hvorfor gjorde hun ikke det før?
Jo, fordi tidligere var hun presset fra flere personer. Hun ble ikke hørt. De spilte på samvittigheten hennes og om hvordan hun må ofre noe for moren som ofret sitt liv for henne. Denne gangen var hun alene med en person hun følte seg trygg på.

Hun reiste tilbake til Norge og ble godt tatt i mot av moren. Det virket som om moren forstod hvilken tabbe hun var på vei til å gjøre. Historien til denne jenta endte altså godt, men hva med de andre jentene som opplever dette her i Norge? Hva med alle andre jentene som opplever dette i resten av verden? Har alle de en person de føler seg trygge med, og som er deres billett til frihet?

1

Hvem opplyser våre jenter?

  • Publisert 16.11.2017 klokken 14:20

Jeg har flere ganger tidligere skrevet at sex og kropp i mange kulturer er en skam å snakke om.

Retten til å bestemme over egen kropp og god seksuell helse er utrolig viktig, og seksualundervisning i skolen er sunt. Dette fordi det gir muligheten til alle elevene å få den samme, sunne og ikke minst riktige informasjonen om kropp, utvikling, seksualitet, sykdommer osv.
Elevene på skolene i Norge føler at de ikke får nok seksualundervisning (i følge en spørreundersøkelse Norstat har gjort for NRK svarer 44 prosent at de er misfornøyde eller svært misfornøyde med seksualundervisningen på skolen. Undersøkelsen er gjort i et representativt utvalg blant 600 jenter og gutter mellom 17 og 24 år), og derfor er det viktig at vi har en åpen arena hjemme også, hvor barn/ungdom kan føle seg komfortable med å snakke om slike temaer, slik at voksne mennesker med erfaring kan gi svar, i steden for å få informasjon fra venner/nettsteder som ikke alltid gir den rette informasjonen.

I noen kulturer er det dessverrre fortsatt tabu å snakke om menstruasjon, kroppshår, utvikling og ikke minst; voldtekt, graviditet og voldtekt i hjemmene.
Problemet ligger ikke bare der, men også i det at i mange kulturer snakker man aldri om seksuelle forhold som ikke knytter en mann og en kvinne sammen, derfor er det for mange unge mennesker veldig ukomfortabelt å omgås homofile og transpersoner.


Ordet sex blir ikke brukt

Ordet sex blir som regel erstattet med "sove med", eller sove "ved siden av" noen. Jeg husker at en venninne av meg på barneskolen fortalte at hun hadde fått mensen, og at hun nå ikke kan sove ved siden av gutter, for da kunne hun bli gravid. Jeg ble utrolig redd og skjønte egentlig ikke helt hvordan dette kunne skje. Jenta forstod det ikke selv, for de hadde ikke snakket ordentlig om det hjemme, men hun var konstant redd for å strekke ut etter gymtimene (hvor alle lå på bakken og utførte noen øvelser), fordi gutter kunne ligge ved siden av henne.
Vi som leser dette nå kan tenke at dette er morsomt og uskyldig, men for jenta som hadde fått denne informasjonen var det utrolig skummelt. Hun hadde ingen å spørre hjemme, og menstruasjon på barneskolen er flaut å ta initiativet til og snakke om selv. Derfor var det en utrolig lettelse for henne å få RIKTIG informasjon i seksualundervisning som kom på skolen senere.

Så, hvis en jente er usikker på hennes kropp, hva som skjer med den og hva som er riktig og feil om hva som vil skje med den seksuelle utviklingen av kroppen, hvordan kan hun da vite sine rettigheter og grenser senere?

 

Skolen må ta ansvar!

Det foreldre unngår å snakke om hjemme, kan bidra til usikkerhet og at man ikke kjenner sin kropp og sine rettigheter. Alle skal ha informasjon om hvilke lover og rettigheter som gjelder i Norge når det gjelder kjønnsidentitet og  seksuell helse, men også riktig informasjon om kroppsutvikling.
Fokuset må også være på seksuell trakassering. Dessverre vokser mange jenter med tanken om at de må kle seg anstendig for å ikke vekke seksuell opmerksomhet.

I en episode av et libanesisk TV-program kalt Lelnasher som kom på TVkanalen Al Jadeed den 06.11.17 var diskusjonen seksuell trakassering og det at den egyptiske advokaten Nabih Al-wahsh hadde sagt at det er en nasjonal rett å voldta jenter som gikk med ripped jeans.
Her hadde de snakket med flere menn som påstod at det er selvsagt kvinnen som ber om seksuell trakassering ved å kle seg tiltrekkende og sminke seg mye. Mennene sa at de aldri ville sett på kvinner som dekket seg nok.
Denne mentaliteten vokser veldig mange unge jenter med, og i steden for å bli opplært i at det er feil, og at det ALDRI er hennes skyld, blir hun dyttet i et hjørne og fortalt at hun er ansvarlig for urett som skjer mot henne fordi kroppen hennes er kvinnelig og fordi hun ikke skjuler seg godt nok.

 

Hijab beskytter ikke nok!

Da jeg gikk med hijab, følte jeg ikke at jeg ble beskyttet nok mot seksuell trakassering. Veldig mange menn plystra, slengte kommentarer og forsøkte å komme for nærme og si seksuelle ting. Jeg mener derfor at jenters klesmåte ikke er avgjørende i hva hun blir utsatt for. Og ja, jeg vet at mange nå vil si at jeg gikk med sminke mens jeg brukte hijab, men er det en grunn nok til at gutter/menn ikke skal klare å kontrollere seg selv?

Det at en jente fikser seg, kler seg pent, sminker seg og oppfører seg feminint er ikke et sterkt nok grunnlag for seksuell trakassering.

Noen jenter som blir utsatt for seksuell trakassering må tåle at urett skjer dem og tier om det for å ikke påvirke familiens ære. Hvorfor? Fordi det i mange kulturer automatisk blir pekt på jenta som opplevde trakasseringen i steden for gutten/mannen som utsatte henne for det.

Grunnene er mange, men størst av dem alle er skam. I mange av kulturene disse kvinnene kommer fra er ære noe de bærer over skuldrene sine hele livet, og noe de må beskytte. De skal ikke få et dårlig rykte på seg, og seksuell trakassering og voldtekt er toppen av det skamfulle. Når en kvinne blir utsatt for seksuell trakassering, bringer hun et dårlig rykte, ikke bare for seg selv, men for resten av familien også. Miljøet rundt henne vil som regel peke en finger mot jenta/kvinnen og sette skylda på henne: Hvorfor akkurat deg og ingen andre? Hva gjorde du der? Hvorfor var du der til den tiden? Hadde du oppført deg anstendig så hadde ikke dette skjedd! Du kledde deg sikkert utfordrende! 

Beskyldningene er mange og svaret er alltid det samme; det er hennes skyld!


Hvorfor tar man ikke dette temaet i skolene? Hvorfor opplyser vi ikke våre jenter om at de eier sin kropp, de bestemmer hvor mye de vil vise/skjule av kroppen og INGEN kan beskylde jentene for noe, når gutter/menn utsetter dem for seksuell trakassering?

Og for å komme frem til dette punktet, må kvinner føle seg komfortable med sine kropper og sin seksualitet. Om hjemmene og foreldrene til disse jentene svikter, så kan ikke skolene og samfunnet svikte!


Ja, jeg går med ripped jeans, og nei det er ingens rett å voldta meg!

4

Koranskolene i Norge

  • Publisert 09.11.2017 klokken 13:26

De fleste av oss har nå fått med seg NRK sin avsløring om historiene til barna som blir sendt på koranskoler i andre land, og blir mishandlet der. Sylvi Listhaug har innkalt 8 ministere til et hastemøte i dag torsdag. ? Vi skal se om vi har godt nok regelverk og jobber godt nok for å følge opp saker der barn blir sendt ut av Norge, sier Listhaug.

Jeg vil fortelle litt om visse Koranskoler i Norge, og nærmere bestemt Oslo. Opplevelsene våre er ikke så ekstreme som det de ungdommene opplevde i Somalia, men er ille nok til å være en skole i Norge. Normalt foregår koranskoler i norge slik at elever møter opp noen timer hver lørdag og søndag.

Jeg må presisere at mange koranskoler holder til gode retningslinjer og er slik folk forventer at de skal være, men er vi sikre på at forholdene er slik i alle skolene og for alle elevene? I Norge drives koranskolene uten statlig kontroll. Barn som drar på slike skoler er fra 5-6 års alderen og oppover. Opplæring i islam for barn og unge foregår i lukkede miljøer.

Da jeg var liten ble jeg sendt på en Koranskole på Grønland i Oslo. Jeg husker ikke navnet på skolen, da den ble revet ned og stengt ganske fort. Den første dagen jeg var der, var jeg rolig og snakket ikke så mye. Jeg var ukomfortabel og følte det var uvanlig å snakke arabisk i timene i forhold til språket jeg var vandt med å bruke utenfor hjemmet, norsk.

Dag to gikk også greit, men dag tre begynte jeg å merke at noe var alvorlig. Først er det verdt å nevne at klassene var delt, guttene i et klasserom for seg og jentene for seg. I jenteklasserommet var det også en deling, de under ti år og de over ti år. Jeg satt sammen med de som var over ti år.
Vi kunne høre guttene le og snakke, mens vi hele tiden fikk beskjed om å hviske hvis vi skulle si noe, fordi stemmen vår var en synd som guttene ikke skulle høre.

Dagen etter, hadde jeg stått i gangen og snakket med en slektning (ung gutt) i pausen. En av de mannlige lærerne tok meg med til kontoret og der fikk jeg høylytt kjeft og ble fortalt om hvor dårlig oppdragelse jeg hadde fått, samt fikk jeg beskjed om å stå med ansiktet inntil en vegg og med armene opp i 15 minutter (føltes så mye lenger). Jeg gråt så mye, og etter at jeg fortalte dette til min mot, ble jeg tatt ut av skolen.

En annen kvinne jeg kjenner, Khamissa Elmokadem forteller at hun også opplevde mishandling på en koranskole på 90-tallet. Hun skriver:

Da jeg var ca 8-9 år sendte foreldrene mine meg og mine 2 andre søsken på koranskole i helgene. Der gikk vi en del år. Men det var ikke noe skole jeg gledet meg til for å si det sånn. Men jeg følte meg forpliktet til å lære meg det arabiske alfabete og suraene i koranen, sånn at jeg kunne begynne å be salah og lese og skrive arabisk. Unervisningsdagene gikk litt opp og ned. Var koranlæreren i godt humør, var han snill, men hadde han en dårlig dag (som han ofte hadde) så ville han bare fokuserer på å straffe oss og og finne feil i oss. Feilene kunne feks være at vi ikke leste høyt nok eller ikke klarte å pugge bra nok. Jeg gikk i en klasse med gutter og jenter, men jentene satt på høyre side og guttene satt på venstre side. Læreren hadde en lang stokk som han brukte for å peke på tavla. Denne stokken brukte han på oss også, om vi ikke hørte etter ble vi slått med stokken på hodet og hendene. Han kunne ofte også slå hardt i bordet så vi skvatt. Jeg husker at jeg en dag kom med neglelakk og det var en av mine værste dager der. Jeg ble mer og mer redd og jo eldre jeg ble, jo mer skjønte jeg at dette ikke var riktig.  En dag jeg og min bror kom hjem så gråt jeg til moren min og sa jeg aldri ville gå tilbake til koranskolen igjen fordi jeg ikke ville bli mishandlet og slått med den stokken mer. Da tok moren min saken opp med faren min og han dro på Rahma og snakket med de som drev moskeen. Der konfronterte min far dem med det jeg hadde fortalt, men de mente at om det var noe, så var det fordi jeg fortjente det og hvis de ikke behandlet elevene sånn ville de aldri lære. Etter det bestemte mine foreldre at vi heller skulle bruke helgene til å lese for oss selv hjemme. Rahma moskén har forandret seg veldig etter min tid der, og det er jeg så glad for. Ingen barn skal bli behandlet på en slik måte, spesielt ikke i Gudshus.

 

Jeg har ingen oversikt over hvor mange barn det er som blir utsatt for slike opplevelser i Norge nå, men jeg kan tenke meg at slike tilfeller fremdeles finnes.
Så Norge, hva med å overvåke skolene vi har her i landet? Jeg er sikker på at de fleste skolene følger reglene, men gjør alle det? Tør barn å fortelle om ting de blir utsatt for på disse skolene? Politikere må skaffe tilsyn! Vi må vite hva som skjer der og slutte å være naive og tro at vi sender barna til noe som vil gjøre dem om til bedre mennesker!

0

Få jentene ut i aktiviteter!

  • Publisert 09.11.2017 klokken 11:33

Dessverre vet vi at flere jenter blir fratatt muligheten til å delta i gymtimene, svømmeundersvisning, leirskole eller andre aktiviteter av foreldrene sine, enten det er på grunn av kultur eller religion. Mange vil ikke at jentene skal gå med badedrakt, dusje etter gymtimene eller overnatte utenfor sitt hjem.

Da jeg var yngre, var moren min en av disse som ville forhindre at jeg dusjet etter gymtimene. Selv om det bare er jenter i garderoben, var dette noe hun ikke var komforabel med, og det ble jeg også opplært til å ikke være komfortabel med. Ingen skulle se min kropp, for denne er kun min. Kropp og seksualitet er også en skam å snakke om i mange familier, og jenter blir derfor oppdratt til at kroppen, utviklingen og samliv ikke er diskuterbart. Det de får beskjed om, skal de gjøre, uten diskusjon.

På den tiden fikk jeg dusjet i lærergarderoben alene, men da jeg byttet skole, var ikke det en mulighet lenger, og jeg sluttet å delta i gymtimene.

Min historie er ikke unik, og mange jenter opplever det samme.

Det er stadig flere jenter som blir nektet deltakelse og måtene dette blir gjort på er mange.
Noen får beskjed om å ikke delta koste hva det koste vil (selv om det vil påvirke karakterene eller fraværet), mens andre går så langt som å skaffe legeerklæringer som sier at jenta det gjelder ikke kan trene pga ulike helseplager.

Spør vi jentene om hva de selv ønsker?
Nei! Det gjør vi ikke, og fordi dette er noe jentene blir opplært til fra de er små, er de også vokst opp med tanken om at det er det eneste riktige. De vet ikke hvorfor deres kropper er en skam, men de vet at sånn er det bare! Om vi spør disse jentene om de selv ønsker å delta i feks gymtimene, svømmingen eller på leirskole, vil mange svare nei, fordi skamkulturen er noe de har i bakhodet sitt (uten å helt forstå den) og fordi de ikke vil skuffe sine foreldre.
I 2010 kunne vi lese at Nordlys skole skilte guttene og jentene fra undervisning i gym og svømming på grunn av en muslimsk jente på skolen. Da foreldrene til jenta ga beskjed til skolen om at jenta ville utebli fra undervisningen i gym og svømming på grunn av familiens trosretning, bestemte skolen seg for å skille guttene og jentene i de aktuelle fagene. Slik fikk jenta være med på undervisningen. Det samme kunne vi lese om i 2008 da Møllergata skole i Oslo valgte å gjøre det samme. Men problemet stopper ikke ved å skille guttene og jentene fra hverandre, for i 2003 kunne vi også lese at elever ved Gerhard Schøning Skole i Trondheim ville ha separate dusjer med beskjed om at de som muslimer ikke kan være nakne foran hverandre.

Og dette problemet er ikke noe vi kommer til å se mindre til fremover, snarere tvert i mot.

 

Hvorfor er det slik?
Selvoppfatning er et viktig begrep her. I sosial sammenheng sammenligner jenter seg selv med andre jevnaldrede jenter og mange av disse oppfatter sin kropp som mer hellig eller beskyttelsesverdig enn andre, på grunn av religionen sin eller kulturen de er oppvokst med. Disse ser på andre jenter som friere (og i ekstreme tilfeller, løsere) enn dem selv, og vil derfor ikke bli sett på på samme måte. Derfor beskytter de sin kropp med tildekking. De er også opplært til at kropp og nakenhet er seksuelt og ingen skal kunne fantasere om deres kropper. For at kroppene skal beskyttes best mulig, starter man i ung alder med å adskille gutter og jenter, men også jenter og jenter når det kommer til nakenhet.


Det samme presset ser vi ikke hos guttene, for i mange kulturer er gutter oppdratt til å være frie og selvstendige. Det er ingen hemmelighet at skamkulturen og familiens ære hovedsaklig er noe kvinnene bærer over sine skuldre. De må beskytte familiens rykte og sitt eget rykte fra de er små av.


Hvordan lære barna at kropp er naturlig?
Jobben starter ikke når jentene når en alder hvor de ikke lenger deltar på disse aktivitetene, men lenge før om vi skal forhindrer at vi når dette punktet. Vi må normalisere kroppsbildet og normalisere forholdene mellom gutter og jenter på skolen og i fritiden. Jobben starter med å snakke om temaet med både foreldre og barn, slik at jentene kan vokse opp med et normalt bilde til kropp og til trening.
Etter min mening er det også viktig å ha strenge regler på skolen om at alle må delta i gymtimene, i steden for å skille gutter og jenter fra hverandre. For hvis vi starter med å skille dem i gymtimene fra de er små, vil kravene bli større og større med tiden. For hvor går grensa til hvor mye vi kan akseptere med religion og kultur som årsak? I forbindelse med jobben min har jeg flere ganger snakket med voksne kvinner som nekter å fullføre sitt introdusjonsprogram fordi det er mannlige lærere og mannlige medelever. Dette selv om  de blir opplyst om at de ikke vil fortsette å motta lønn og at oppholdstillatelsen muligens ikke blir fornyet.

Et slikt samfunn trenger vi ikke! En slik tankegang vil dra Norge tilbake i tid. Det er heller disse familiene som bør tilpasse seg den norske kulturen enn motsatt, for som sagt, hvor går grensene til når vi kan sette ned foten og si nei?!

 

Laial Janet Ayoub

Samfunnsdebattant med mye på hjertet. Følg meg gjerne på: Facebook: facebook.com/laial.janet Instagram: laialayoub Snapchat: laialayoub


Legg meg til som venn

Søk i bloggen

Kategorier

Arkiv

Bloggdesign

Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no