Hei dere!
I går tok min bestevenninne og jeg oss en tur til Göteborg. Har dere vært på Arken Hotel & Art Garden Spa? Her var det kjeeeeeeempe fint! Absolutt anbefalt!
Kos dere denne lørdagen!
Jeg hijabiserte min datter!
Å nei!
Hvordan kunne jeg være så grusom? I en hverdag hvor det stadig er snakk om at hijab bidrar til seksualisering av unge jenter, gjorde jeg nettopp det som ikke skulle bli gjort!
Min datter så at jeg ryddet i hijabskapet, og spurte da om hun kunne få en hijab. Jeg ga henne noe som hadde ligget i skapet i mange år, men aldri vært brukt. Hun ble sååååå glad og spurte om jeg kunne hjelpe henne med å sette den på, og det gjorde jeg.
Smilet hennes var ubeskrivelig vakkert at jeg ikke tenkte på hvilke tegn hun nå skal sende ut til omverdenen. Hun ringte mormor og fortalte at hun nå hadde fått sin første hijab og gikk så inn i gangen, tok frem mine høyhælte pumps, tok dem på og stilte seg foran speilet. “Nå ser jeg vakker ut, mamma”, sa hun.
“Du er vakker uansett!” Svarte jeg.
“Det er noen på skolen min som går med hijab” sa hun mens hun fortsatt så seg selv i speilet. Så tok hun av hijaben og sa: “jeg skal ikke gå med det ennå, men kanskje når jeg blir litt større?”
Jeg svarte: “Det får du bestemme selv.”
Poenget mitt med dette innlegget er at mange nordmenn tror vi presser våre barn til å bruke hijab og at unge jenter som bruker det gjør det pga tvang. I de fleste muslimske familiene foregår det ikke slik! Jenter ser på sine mødre som heltinner og vil ofte etterligne dem, derfor ønsker noen unge jenter å bruke hijab i en ung alder.
Selvsagt prøver jeg ikke å overse de som blir tvunget, for disse finnes også, og det er dem jeg prøver å hjelpe, men jeg er så lei av at vi skal gre alle under samme kam!
Selv om NOEN jenter blir tvunget, så betyr ikke det at ALLE blir tvunget. Noen føler faktisk at hijab er en glede og en måte å uttrykke seg selv på. Jeg oppdrar min datter til å vite at hun står fritt til å velge, og at jeg heier på henne uansett hva hun velger, så lenge hun selv har bestemt det.
Helt ærlig er jeg smålei av alle som mener at barn i ung alder ikke kan velge hijab selv. Det sier mer om deres syn på barn enn noe annet, dersom man virkelig mener at barn i feks. 9 års alderen ikke kan ta slike valg, for dette valget er ikke verre enn å velge å ha på seg sminke, korte klær eller velge å ha kjærester for eksempel.
Barn tenker uskyldig, og alt som er spennende må prøves for å utvikle deres identitet, for noen er det mindre klær, for noen er det mere klær.
Hvis man har et hijabforbud på skolene, fjerner man det synlige “problemet”, og jenta som blir undertrykt, vil fortsatt bli det hjemme. Hijabforbud på skolen gjør at man bare gjemmer bort problemet i steden for å ta tak i roten på det og fjerne det helt! Jenter som blir utsatt for undertrykkelse, tvang og lignende blir da lett oversett og sett på som frie jenter som er like alle andre.
Derfor oppsummerer jeg med dette:
La barn være barn! Hijab er en del av vår religion og noen barn ønsker å bruke det, andre ikke. La dem få velge selv og ikke press dem til det ene eller det andre! La oss holde på våre beste verdier, religionsfrihet, ytringsfrihet og frihet til å bestemme over klær og kropp, og la oss lære barn å passe på hverandre, respektere hverandre og akseptere hverandre uansett hva man går kledd med!
La oss skape en generasjon som synes at Ida med miniskjørt og bar mage er like fin og flott som Fatima med hijab og langt skjørt, og at begge er like mye verdt og skal respekteres!
La oss ta tak i foreldrene som tvinger sine døtre til hijab, i steden for å forby jenter som vil gå med, til å gå uten.
La oss ikke følge i feks. Frankrikes spor hvor vi nå ser resultatet av polariseringen.
La oss ta vare på hverandre!
Hvem skal jeg gifte meg med?
Heisann dere!
Jeg er midt opp i et dilemma… Det er på tide å velge en mann etter 3 år som singel, men hvem skal jeg velge? Jeg tenker og tenker, men klarer ikke å bestemme meg.
Jeg gir dere tre alternativer, også trenger jeg deres råd, hva synes dere?
Nr.1. Langemann.
Langemann er den kjekkeste jeg vet om i Norge. Han besøker vi hvert år, og selv om vi aldri har snakket sammen, så veksler vi blikk! Alle som følger meg på Snapchat vet hvor forelsket jeg er i kjære Langemann, i hvertfall når jeg ferierer med ham.
Fordeler: Kjekk og sjarmerende. Sjørøver med høy status. Blir borte store (på tokt) deler av måneden, så jeg kan være i fred i blant.synger fint.
Ulemper: Bor litt langt unna (5 timer med tog fra Oslo til Kristiansand). Har smakt på rottesuppe.
Se så kjekk han er der han står!
Nr.2 Kaptein Kid.
Vi var på tur sammen til Kiel for ikke så veldig lenge siden, og har tatt en del turer sammen nå. Han er alltid blid og er kjempe snill med Janet, noe jeg ser på som utrolig viktig, da Janet (min datter) betyr alt for meg.
Fordeler: Snakker aldri, så han lytter sikkert mye. Alltid smilende glad. Deler ut is til barna.
Ulempene: Litt for stor nese og bruker sikkert noe å 70 i skostørrelse.
Her har vi et fint familiebilde sammen, mor+far+datter+kjæledyr.
Nr.3. Jonatan.
Jonatan er som kjent en røver i Kardemommeby sammen med hans bestevenner Kasper og Jesper. Jonatan er veldig hyggelig, selv om han bor i et hus sammen med en løve. På lik linje som Langemann, så treffer jeg Jonatan hver sommer.
Fordeler: Elsker å bake så han får ha ansvaret for desserten i huset. Smiler pent. Er glad i å ta bilder med barn.
Ulemper: Skitne klær. Krangler mye med naboen (Tante Sofie). Har ikke det reneste rullebladet.
Se på det pene smilet!
Jeg tør å trosse hijabgrensene!
Jeg får ofte meldinger med anbefalinger om å ta av meg hijaben i en uke for å føle hvordan det er å være fri, eller beskjed om å ta av meg hijaben i solidaritet med dem som blir tvunget til å å ha den på…
Jeg har egentlig aldri skjønt hvordan det at jeg tar av meg min hijab vil hjelpe jentene som blir tvunget til å ha den på, men en mann med “gode” hensikter tok seg tid til å forklare meg det. Han sa: “hijab er symbolet på tvang, og det at du bærer hijab på hodet gjør at du støtter tvang”.
Slik har jeg aldri tenkt på det før, men man lærer jo så lenge man lever! Jeg ønsker ikke å støtte tvang! Dette er jo det siste jeg vil, og faktisk det jeg jobber mest i mot, så jeg tok meg tid til å tenke på forslaget.
En annen ting jeg ofte får høre om min “gardin” som noen kaller det, er at hijaben har blitt symbol på terror. Det var nemlig slik for 50 år siden, at ingen i Iran og Afghanistan gikk med hijab. Hijaben kom (i følge de som skriver) de seneste årene i takt med utviklingen av ekstremisme.
Jeg vet ikke hvordan det var i Iran og Afghanistan for 50 år siden, for jeg eksisterte ikke på den tiden, og ikke var jeg med i planene til min mor som da var rundt to år gammel, men jeg kan godt tro på påstanden… Særlig når de som skriver til meg, legger ut et bilde av frie iranske og afghanske kvinner.
Først tenkte jeg at det er rart at alle sender de samme bildene hele tiden, men så avfeide jeg denne ideen. Det viktigste er ikke hvilket bilde det er, men poenget med bildet! Kvinner uten hijab i Iran og Afghanistan! Bildet er bevis på at INGEN gikk med hijab på den tiden, og snakker selvsagt for ALLE kvinnene som levde da!
Hvordan kan vi da gå med hijab nå? Hvordan kan vi gå tilbake i tid på denne måten? Tilbake til en tid hvor kvinner var undertrykt.
Og siden jeg er en tøff jente som tør det meste, har jeg tatt en viktig avgjørelse som jeg lurer på hva dere synes om…
Jeg har bestemt meg for å fortsette å gi blaffen i disse meldingene, nettopp fordi jeg er en fri kvinne som lever slik hun selv ønsker, uten å følge det samfunnet presser henne til! Jeg velger fritt! Jeg velger hijab!
Undertrykkelse av kvinner skjer hver gang noen presser en kvinne til å ta på seg hijab og hver gang noen presser henne til å ta av seg hijaben!
Hijaben min er ikke problemet! Problemet er tankegangen deres! Det er deres tankegang som må endres, ikke meg!!!!
Det er hijaben dere har INNI hodet deres som må endres, det er den dere bør ta av og kaste langt bort! Ikke hijaben jeg har PÅ hodet!
Hijaben dere har INNI hodet deres, hindrer dere i å tenke ordentlig. Hijaben vi har på hodet skjuler bare håret vårt… ikke mer eller mindre!
Konkurranse
Hei Jenter!
I dag kjører jeg en liten konkurranse for hijabjentene. Jeg deler ut to hijaber til en heldig vinner (lik den jeg har på meg i dag, men i valgrie farger). Hijabene er fra Hijabhuset og blir sendt hjem til den heldige vinneren.
Alt du trenger å gjøre er å dele dette innlegget på din Facebook side, samt kommentere dette innlegget og skrive at det er gjort (link til innlegget) og hvilke farger du ønsker på hijabene.
Trekning på mandag 🙂
Lykke til!
#hijab #hijabhuset
Fredelige Norge er satt på pause
Norge har tatt på seg en svark drakt sydd av tråder laget av hat.
Norge, mitt lille land, med mennesker som rakk oss en hjelpende hånd da vi ankom landet, har forandret seg helt. Menneskene har enten begynt å ta på seg hansker før de rekker oss sine hender, eller nekte å rekke frem hånda i frykt for å bli smittet av sykdommen kalt Islam.
De har plantet hatfrø i sine hjerter, og vanner disse frøene med blodet som lekker ut etter hvert terrorangrep utført av ekstremister. Resultatet har endt opp med at muslimer nå får betale avgiften av det å bære en religion som er mislikt i mange deler av vår verden.
Det de glemmer er at 90% av alle som mister sine liv under terrorangrep, er muslimer!
Jeg lukter hat når jeg er ute blant folk.
Hijab er et tema jeg må diskutere hver dag.
Terrorist er et ord jeg ofte får lese i min innboks.
At jeg skal dra tilbake dit jeg kom fra en en invitasjon jeg får hver uke.
Hvor langt skal dette gå?
Leste i går at flere muslimske gravminner i Kragerø har blitt utsatt for hærverk. Dere kan lese hele saken her: http://www.ta.no/nyheter/kragero/harverk/familiene-tar-det-svart-tungt/s/5-50-238520
Hvor er Norge som jeg ble kjent med for 26 år siden? Som hadde et varmt hjerte selv om det ikke alltid var enkelt å smile til fremmede? Hvor er folka som banket på vår dør for å spørre om vi ville være med ut og utforske området, og som lærte meg alt jeg kan i dag?
Hvor er Norge som fortalte meg at jeg er en fri person og har rett til å gjøre det jeg vil med mitt liv, så lenge jeg ikke skader andre? Hvor er Norge som fortalte meg at jeg er en sterk kvinne som selv kan bestemme over egen kropp?
Hvor er kirken som tok meg i mot med åpne armer da jeg dro på besøk, og som fortalte meg at det ikke spiller noe rolle hva jeg tror på, så lenge jeg er fedelig? Hvorfor beskytter ikke denne meg lenger?
Hvor er imamene som lærte meg at Islam betyr fred og som har en stor oppgave når de er i ikke-muslimske land? Hvorfor samarbeider dem ikke med politiet om å ta tak i de ekstreme, slik at de fredelige ikke skal bli fryktet?
Politiet? Hvor er politiet som forteller oss at det ikke er tillatt med hatefulle ytringer, uansett om det er direkte eller via sosiale medier? Hvorfor beskytter dem ikke oss lenger?
Hvor er Norge? I hvilken hule sover Norge nå, slik at jeg kan dra og vekke det? Hvor er alle de snille menneskene så vi kan stå sammen mot de ekstreme sjelene der ute?
Jeg savner mitt lille land.
Ingen ære i æresdrap!
Forrige torsdag hadde vi markering mot æresdrap. Vi hadde mange appellenter den dagen og selva temaet var noe viktig for oss alle.
Min appell kan du lese om her: http://m.hijabbloggen.blogg.no/1468843291_resdrap.html
Link til selve markeringen: https://www.facebook.com/events/254400098280523/?ti=cl
Blant appellantene var det en mann som rørte meg mest, Hamza Ansari. Ikke bare fordi han er en mann som tør å ta stilling til et tema som for mange menn med utenlandsk bakgrunn er tabu å snakke om, men også fordi appellen hans var oppsiktsvekkende!
Deler av denne appellen ble i dag publisert i avisen Klassekampen. Jeg håper alle kan ta seg tid til å lese dette:
Jeg håper virkelig at dette temaet blir belyst mer, for aresdrap er ikke langt unna oss, slik vi velger å tro. Slike skader på kvinner skjer også her i Norge, og selv om vi har krisesentre, så er ikke dette nok for å redde jenter og kvinner som befinner seg i voldelige forhold/hjem. Ofte er det å ta kontakt med krisesenteret et ganske tungt valg å ta, da de voldelige personene ofte er de vi har nærmest oss (bror, far, ektefelle eller lignende).
Jeg planlegger nå en ting når det gjelder disse kvinnene, og håper at vi snart kan ha bedre hjelpetiltak for dem i Norge.
Hvorfor jeg mener hijabforbud ikke er løsningen
Hei.
På lørdag var jeg på TV2 Nyhetsmorgen for å diskutere burkini og hijab på skolene. Dessverre er det alltid begrenset med tid på TV slik at man ikke alltid får forklart seg godt nok, og siden jeg har gått mange tilbakemeldinger på min mening om burkini, skriver jeg dette innlegget nå for å forklare meg mer.
Først kan jeg starte med å linke til hva jeg skrev i Aftenposten i forrige uke: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Burkini-i-badetimen-er-et-inkluderende-tiltak-Flere-burde-gjore-som-Finnsnes-barneskole–Laial-Ayoub-600138b.html
Vi er i en ny situasjon i Norge. Aldri før har det vært så mange muslimer i landet, og selv om antall muslimer i Norge ikke utgjør mer enn en liten brøkdel i forhold til befolkningsmengden, så frykter mange at muslimene skal ta over.
Jeg innrømmer at vi har et problem med at en del muslimer har blandet sin religion med sin opprinnelige kultur, og tvinger unge jenter til å bruke hijab, noe som i islam ikke er tillatt, og jeg har forsøkt å ta kontakt med Erna Solberg og andre politikere flere ganger for å diskutere frem løsninger på dette problemet uten å få svar, men er et forbud løsningen?
I mange land har vi sett at forbud har skapt mer polarisering og ekstremisme. Eksempler på dette ser vi i feks. Frankrike. Hijabforbud og forbud mot annen praktisering av religion i offentligheten vil etter min mening skape et samfunn for vi deles i to grupper, de som får leve slik de vil, og de som ikke får leve slik de vil. Det vil skape et samfunn med “oss og dem” mentalitet og man vil finne næring i hverandre til å produsere ekstremisme.
Etter min mening må man respektere at det finnes noen jenter som velger å bruke hijab selv, slik som jeg en gang gjorde da jeg var 11, mer om dette kan dere lese her: http://hijabbloggen.blogg.no/1466401190__vre_norskutenlandsk_.html
Noen jenter finner seg selv i religion, og det blir etter min mening feil å nekte dem å praktisere dette. Noe av det beste vi har her i landet er frihet! Frihet til å praktisere religionen man ønsker og friheten til å kle seg slik man vil. Mange av de som flykter fra sine hjemland og kommer til Norge, flykter nettopp fordi de i sine hjemland blir presset til å praktisere en bestemt religion og til å kle seg på en bestemt måte. De kommer til Norge hvor de vet at de får leve livet de selv ønsker, og dette skal vi ikke nekte dem å gjøre.
Jeg har skrevet og sagt i media mange ganger at vi ikke skal straffe jentene som fritt velger å gå med hijab, kun fordi andre blir presset til å gå med det. Vi skal heller rette vår energi og sette vårt fokus på de jentene som blir tvunget til å bruke hijab og heller hjelpe dem. Og selv om mange muslimer reagerte sterkt og sendte meg trusselmeldinger, så sier jeg det igjen: skolen, helsevesenet og barneværnet er løsningen hvis vi opplever at unge jenter blir tvunget til å bruke hijab! Barnevernets jobb er først og fremst å veilede foreldre, og dersom skolen, barnevernet og feks. imamer samarbeider, kan man komme frem til løsning i disse familiene.
I koranen står det at ingen skal tvinges til å praktisere religion, og dette gjelder alt i religionen! Jeg kjenner mange flotte kvinner som bærer hijab og som har barn som ikke bærer hijab, og de får velge fritt! På en annen side kjenner jeg også kvinner som bærer hijab og som har barn som bærer hijab av fri vilje, og de trives med det! Begge deler synes jeg er like riktig, for disse kvinnene har brukt sin energi på å oppdra sterke jenter som er selvstendige i sine avgjørelser, og hijabforbud vil jobbe i mot denne type oppdragelse!
Når det gjelder Burkini diskusjonen som har foregått over alt på sosiale medier de siste dagene, så mener jeg at tiltaket er kjempe bra. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor folk reagerer negativt heller, da det viktigste i denne saken er at alle skal få muligheten til å lære seg å svømme. Det positive med dette er at jentene ikke lenger vil droppe svømmetimene, og at fraværet vil gå nedover. Jeg ser på det litt annerledes enn hva nordmenn flest gjør, og mener at noen mennesker trives med mer klær på kroppen enn andre, og så lenge de går med dette frivillig, så bør vi la alle kle seg slik de vil.
Hva man har på seg under svømmetimene bør ikke være diskuterbart, så lenge klærne ikke går utover sikkerheten til jentene, noe burkini ikke gjør i og med at det er laget av samme stoff som badetøy. Jeg ser på tiltaket som inkluderende for alle. Barna vil få glede av å bade og dekke behovet for svømmeopplæring.
Vi må også forstå at mange av disse jentene kom nylig til Norge. De har aldri vært vant med å gå med bikini og hijab er en del av deres normale hverdag. Vil vi frata dem deres komfortsone? Når de har bodd her en stund kan de heller velge selv hva de vil gå med og hva som blir deres nye kleskode, men inntil da, skal vi tvinge dem til å kle av seg i et land hvor frihet er den største stoltheten vår?
Også må jeg som feminist nevne enda en ting; hvor ble det av alt kvinner har kjempet for i mange år? Friheten til selv å velge hva man vil gå med, enten det er mye eller lite! Hvorfor skal vi som feminister be kvinner kle av seg og vise mer hud, når vi selv har vært i et samfunn hvor folk har bestemt at vi skal ha på oss mer og dekke oss til? Vi MÅ la kvinner/jenter få velge selv! Vi MÅ heie frem de frie meningene til jentene og heller kjempe i mot alle som tvinger dem til å gå med mer eller med mindre!
Hva synes dere?
Smink deg med god samvittighet
Heihei!
For to uker tilbake ble jeg kontaktet av makeupartisten Sundus Mughal med tilbud om å bli sponset med sminke, til støtte for en god sak.
Dette var hva Mughal skrev:
“Jeg er franchiser for MM sminkeprodukter i Oslo. MM sminke er grunnlagt av Masarrat Misbah, hun er en anerkjent kosmetolog i Pakistan som leder organisasjonen Depilex Smileagain foundation. Dette er den største ikke-statlige organisasjonen i Pakistan som hjelper kvinner som blir utsatt for syreangrep. Masarrat Misbah har fått tildelt pris av den italienske regjeringen for sitt arbeid og engasjement for syreofrene.
Dette er et fjernt, men samtidig nært tema for deg og oss som bor i Norge. Fjernt fordi dette temaet geografisk sett har stor distanse til oss, men nært fordi det gjelder kvinner og deres skjønnhet som blir truet i land hvor likestilling enda har en lang vei å gå. En del av inntektene vil gå til Depilex Smileagain Foundation.
MM sminke er unik fordi vi legger vekt på kreativitet, kvalitet og rene verdier. Produktene inneholder ikke bly og parabener og er dessuten miljøvennlige. En del av inntekten går til operasjon av syreofrene.
Grunnen til at jeg jobber med å få dette produktet ut på det norske markedet er mitt engasjement for å hjelpe mennesker som ikke er like heldige som oss. Jeg jobber med dette fordi jeg, som mange andre kvinner er opptatt av skjønnhet. Målet med denne e-mailen til deg er mitt store ønske om å sminke deg med disse produktene slik at du kan introdusere dem for dine lesere og samtidig kaste lys over dette viktige temaet om syreangrep.”
Jeg kunne selvsagt ikke si nei, av to grunner.
1. Jeg (som de fleste jenter) elsker sminke.
2. Kvinner som blir angrepet med syre er et tema jeg følte ganske nært en periode av mitt liv, da min eks stadig truet meg med det, etter at jeg gikk fra ham.
Syreangrep på kvinner skjer, og det skjer veldig ofte i mange land som feks. India og Pakistan. Problemet er at dette skjer mot de svakeste kvinnene, som ikke har en sterk nok stemme til å rope ut, og blir forbundet med ære. (Skjekk mitt forrige blogginnøegg om æresdrap: http://m.hijabbloggen.blogg.no/1468843291_resdrap.html
Håper mange av dere finner dette som interessant og har lyst til å prøve noe nytt og samtidig støtte en god sak.
Her er noen bilder av sminken og resultatet:
Mughal var en kjempe hyggelig og dyktig sminkør. I tillegg var det inspirerende å se hvor mye hun brente for denne saken!
Min venninne Aliaa og jeg var utrolig fornøyde med sminken. Den føltes veldig lett på huden og jeg som har en sensitiv hud kan bekrefte at jeg ikke reagerte på sminken i det hele tatt.
For å komme i kontakt med Mughal kan dere sjekke hennes Facebookside: https://m.facebook.com/profile.php?id=716701709
Instagram: https://www.instagram.com/smughal1993/
sminke #makeup #masarratmakeup
22. juli, 5 år senere
Først vil jeg starte med å si at jeg i dag skal ut og legge blomster foran Domkirken, til minne om alle ofrene etter terrorangrepene den 22. juli 2011. Vi glemmer ikke!
Etter de forferdelige episodene i regjeringskvartalet og på Utøya, klarte vi noe som ingen andre i verden har klart. Vi klarte å møte terror med kjærlighet. Vi klarte å samle oss med roser og tårer, i steden for å møte opp med våpen og hat.
Men hvor er vi i dag? Hvordan oppfører vi oss mot hverandre etter at vi klarte å vise kjærlighet i mange timer i sentrum?
Etter at den høyreekstreme terroristen (nekter å nevne ham ved navn) ble arrestert og kom ut med sine uttalelser om hvorfor han gjorde det han gjorde, har flere ekstremister turd å komme ut i dagslyset. Vi ser stadig flere eksempler på hat og intoleranse blant mennesker, særlig hat mot de med utenlandsk bakgrunn. Tidligere, gikk vi rundt i gatene og trudde vi var trygge. Nå går vi rundt i gatene, fanger blikk, blir kastet ting på, blir kjeftet på, kalt terrorister, og rett og slett føler oss uvelkomne.
Jeg vil ikke snu denne dagen til å handle om rasismen vi opplever i dag, da markeringen egentlig skal handle om de vi mistet og de overlevende, men jeg undrer på hvor all kjærligheten vi viste frem etter terrorangrepet forsvant?
Under rosetoget kom en eldre dame bort til meg og gråt og ga meg en klem. Hun ba også om unnskyldning. Jeg så på henne og sa “unnskyld for hva?” Hun svarte: “jeg trudde det var en av dere, nå vet jeg at vi kan være ekstreme og urettferdige vi og.”
22. juli vekket folk! Vi innså at terror ikke kommer fra et bestemt land og at terror ikke har en bestemt hudfarge. Terror går ikke kledd i visse klær eller snakker et bestemt språk. Terror har ingen religion og kan komme fra hvem som helst. Men hva nå?
Vi lovet hverandre at vi skulle møte hat med kjærlighet, men gjør vi det? Er det kun meg, eller har vi blitt mindre tolerante? Jeg har venninner som har blitt kalt terrorister på Tbanestasjoner av fremmede mennesker. Jeg har venninner som ikke tør å gå med hijab på jobb i frykt for å miste jobben. Jeg har venninner som har blitt kastet ut av busser av bussjåfører. Jeg har venninner som ikke føler seg komfortable når de går i strøk med mange utenlandske pga blikkene de får. Jeg har venninner som får hatefulle meldinger av fremmede i innboksene sine på sosiale medier. Hvorfor har det blitt sånn? Hva er det vi er på vei mot? Hvor er all kjærligheten vi lovet hverandre blitt gjemt bort?
Tre dager etter angrepet sa statsminister Jens Stoltenberg dette: “Vi skal svare med mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet.”
Den daværende Oslo-ordføreren Fabian Stang sa: “Vår straff skal være mer raushet, mer toleranse og mer demokrati.”
Og den mest kjente setningen av alle kom fra en AUF jente: “Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”
Hvor er alle disse løftene? Hvor er kjærligheten og toleransen vi snakket om og var så stolte over? Fremmedfrykten vokser seg bare større og større for hver dag som går.
Det jeg frykter aller mest er at den høyreekstreme terroristen ikke er alene om å bære så mye hat mot muslimer og kulturisme, tvert i mot har de som deler det samme synet som ham, blitt flere og flere. Hvorfor later vi som om dette angrepet aldri vil skje igjen da? Vi ser nå grupperinger, vi ser mer rasisme og ekstremisme, og Norge som den gang lovet meg og alle andre at problemene skulle taes tak i, har sviktet oss!
Jeg føler meg ikke trygg og det er det mange andre som ikke gjør. Den forskjellen jeg merker er at vi har blitt tøffere i kjeften, alle sammen! Vi går hardt mot hverandre i sosiale medier og mellomrommet mellom oss blir bare større og større. Mellomrommet fylles opp med hat dag etter dag, og snart havner vi i et samfunn hvor alle frykter alle og hvor kriminalitet blir en normal del av vår hverdag! Alle rosene og hjertene vi delte mellom hverandre er nå erstattet med sterke ord. Vi prøver å dytte hverandre ned for å komme høyere opp.
Norge som viste så mye kjærlighet og som var et utrolig flott eksempel på hvordan en nasjon står sammen etter en hard tid, har sviktet sine egne og har oversett det virkelige problemet.
Vi føler oss ikke trygge nettopp fordi det virkelige problemet ikke er utforsket, tatt tak i og aksjonert mot. Vi går rundt i gatene og venter på at et nytt terrorangrep skal skje igjen og vi har fått en hverdag preget av frykt. Hatkriminalitet blir vannet og vokser blant oss.
Jeg skal derfor i dag gå ned med roser og be til Gud om at vi alle sammen får en styrke inni oss. Styrke til å starte med å ta tak i oss selv og våre handlinger. Styrke til å vise kjærlighet og toleranse mot alle vi kjenner og mot alle ukjente vi møter. Jeg kommer til å be om at Norge skal finne sin styrke etter dette angrepet. Styrke til å ta tak i problemet, slik at det ikke skjer igjen.
Vi glemmer aldri!