Endelig er vi klare til å åpne dørene!
Jeg faster ikke i år heller
Har skrevet noe i Utrop i dag.
Hva synes dere?
http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/Blogg/33317
Følg gjerne kommentarfeltet på min Facebook profil, der jeg også har lagt screenshots av kommentarer jeg har fått:
https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=1344676662298930&id=100002698275079
Brødrene som burde støtte oss.
Jeg er så lei. Rett og slett lei.
De siste ukene har samfunnsdebatten handlet mye om gutta som støtter oss kvinnelige samfunnsdebattanter som snakker om sosial kontroll i offentligheten. De skryter på seg at de stiller seg bak oss og heier oss frem. Sannheten er at de i lukkede grupper og i kommentarfelter gjør det stikk motsatte.
Hvorfor er det mange kvinner som trekker seg fra samfunnsdebatten? Nettopp fordi disse brødrene angriper oss bak lukkede dører. Og angrep som kommer fra våre egne er tyngre enn angrep som kommer fra andre.
Ingen konkurranse!
Når vi jenter omtaler negativ sosial kontroll, så omtaler vi vår sak, altså det kvinnelige perspektivet, men vi legger ikke skjul på at guttene også opplever sosial kontroll.
I mitt syn, er jentene hardest rammet, fordi vi kommer fra en kultur hvor broren-din-får-gjøre dette-fordi-han-er-gutt mentaliteten dominerer, men ja, gutter blir også rammet på sin måte.
Det er flott å se at guttene nå hever sin stemme og tar et oppgjør med denne ukulturen, men dette skal ikke skje på bekostning av jentenes kamp!
Jeg stiller meg fint bak disse guttene og heier dem frem, for det er faktisk først når vi belyser temaet og snakker om det at vi kan gjøre noe for å løse det, men irriterer meg over gutta som stadig vekk kommenterer oss på en nedverdigende måte.
I blant virker det som om flere av de mannlige samfunnsdebattantene ønsker å forminske problemene vi kvinner finner oss i, for å heve frem sine problemer, noe jeg synes er småelig, særlig fordi vi som endelig har våget å komme i offentligheten og snakke ut om dette, har slitt under negativ sosial kontroll fra barndommen av. Det å endelig bryte ut har ikke vært en enkel oppgave, og langs veien har vi mistet mange familiemedlemmer, venner og andre viktige personer. Belastningen har vært stor, men kampen er verdt å ta nettopp fordi vi ønsker at de neste generasjonene skal vokse opp uten denne byrden.
Det er ingen konkurranse om hvem sin kamp det er som er viktigst, tvert i mot er begge kampene likestilte!
Skal vi redde den fremtidige generasjonen fra tvangsekteskap, oppdragelsesreiser, skille mellom gutter og jenter og alle de andre viktige punktene, så må vi jobbe hånd i hånd, ikke mot hverandre.
Det at politikere bruker oss for å få mer erfaring, er ikke feil!
Jeg har lest flere kommentarer hvor politikere blir anklaget for å misbruke oss jenter som uttaler seg om sosial kontroll for å fremme sin agenda. Sannheten er at vi som har opplevd sosial kontroll, vokst opp med den, erfart den på kroppen og blitt hetset og truet langs veien fordi vi har krevd vår plass, er de erfarne i temaet. Det at politikere nå velger å lytte til oss er flott, for det er nettopp politikere som kan gjøre noen endringer for å lette hverdagen for de utsatte.
Jeg føler meg ikke misbrukt, særlig ikke når feks Jonas Gahr Støre, Jan Bøhler og Inga Marte Thorkildsen faktisk lyttet med åpne ører og valgte å fremme forslag for å skape endring, i steden for å putte problematikken i en skuff og lukke den.
Kjære brødre
Etter at jeg begynte å uttale meg om sosial kontroll i offentligheten, har flere etnisk norske kvinner og menn heiet meg frem. Det er ikke lenge siden at etnisk norske kvinner kjempet de samme kampene vi kjemper i dag, særlig likestillingskampen innad kultur. Disse kan ikke kjempe vår kamp i dag, det er vi som må sette ned foten og ta oppgjøret selv, men støtten vi har fått langs veien har vært overveldende og vi har trengt den.
I fjor klarte jeg og Maria Khan sammen med Jan Bøhler og Jonas Gahr Støre å fremme lovforslag som kan være avgjørende for fremtiden til mange. En felles løsning som kan redde alle, tror jeg ikke vi kan få til, men det at vi gjennom loven kan forsøke å hindre tvangsekteskap, søskebarnekteskap og oppdragelsesreiser er en fremgang.
Noen brødre fra vår egen kultur har gjennom tiden støttet oss, men dessverre ikke mange nok.
For noen menn er vi et problem. Det er utenkelig for dem at deres søstre, koner og døtre skal gjøre det samme som oss, for da svekkes deres dominante eksistens.
Derfor er det flere menn som heier på oss i offentligheten, mens de i lukkede grupper angriper oss. Dette gjør oss slitne, men ikke på nært hold så slitne at vi skal gi oss! Det er bare en ekstra kamp å kjempe for å kreve vårt.
Det at menn nå ønsker å belyse guttenes side av problematikken er bare sunt for hele kampen!
Kjære brødre, det at vi begge har opplevd sosial kontroll burde holde oss tettere sammen, ikke gjøre at vi står mot hverandre. Tenk dere hvor mye vi kan få til når vi løfter hverandre opp, i steden for å nedgradere hverandres problemer. Samfunnet baserer seg på begge kjønn, det gjør denne kampen også. Vi kommer aldri til å nå målet om vi ikke klarer å være enige i at begge kjønn er like viktige, også i kampen mot negativ sosial kontroll. Skal vi hindre tvangsekteskap, så må vi hindre det for begge kjønn.
Det kan hende dere ikke alltid er enige i det vi krever, men dere kan ikke bagattelisere våre erfaringer og våre drømmer.
Jeg håper at denne konkurranse-mentaliteten gir seg, for slik situasjonen er nå, er det nok av krefter som forsøker å hindre oss i å nå frem, og det siste vi trenger er sterke mannlige sammfunsdebattanter som blokkerer veien vår.
