Ex on the beach

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte.

Jeg så på de to første episodene av Ex on the beach etter å ha lest masse kritikk selv fra deltakere i Paradise Hotel. Når til og med de kritiserer programmet, så blir jo jeg nysgjerrig på hvor ille det er.

Så ja, jeg måtte se på de to første episodene i går, og jeg er seriøst sjokkert, og ja, jeg mener at det er mye verre enn Paradise hotel.

Da jeg skulle se på programmet på D-play, måtte jeg bekrefte at jeg er over 15 år. Gutter og jenter i 15 års alderen er fortsatt under utvikling, de er i en fase hvor de forsøker å finne seg selv og leter etter idoler. Programmet fronter kun usunne idealer etter min mening, og kan påvirke våre ungdommer utrolig negativt, både med tanke på kropp, alkohol, seksuelle holdninger og holdninger til andre.

Når en slank og solbrun jente kaller en annen slank og lys jente feit og bleik, da kan jeg ikke annet enn å reagere!

Jeg er en mor til en 9 år gammel jente. Tanken på at hun om noen år må være syltynn og helst operert for å ikke bli mobbet og kalt feit, er skummel. Jeg vet hva det ordet gjorde med henne da hun var 6 år gammel. Datteren min er en jente med normal kropp, og som 6 åring trente hun Tae kwon do tre ganger i uken. Da hun startet på skolen ble hun kalt feit av en annen jente, og min datter utviklet deretter en spiseforstyrrelse. Som mor gjorde det vondt å se henne nekte å spise ute, og å overspise hjemme fordi hun visste at hun kom til å gå sulten en hel dag på skolen. Jeg kontaktet lærere, helsesøster, helsestasjon og lege for å gi henne hjelpen hun trengte, og likevel tok det to hele år å bli kvitt problemet.

Jeg synes konseptet bak kan virke gøy, at unge mennesker drar til en strand, dater nye folk og møter sine ekser, men må det virkelig være opererte jenter og overtrente gutter der bare?

Hvilke signaler sender TV-kanalen ut til ungdommer som ser på? Hvorfor kan man ikke ha unge mennesker med alle slags fasonger der, og ikke minst med normale holdninger mot andre? Folk som vet hvordan man skal oppføre seg!
Produsentene sier at de har grundige samtaler med alle potensielle deltakere før de bestemmer seg for hvem som skal være med i programmet. Er dette det beste de klarte å plukke opp blant våre flotte ungdommer med gode verdier?

En annen ting jeg reagerer på er mengder alkohol folk som deltar i slike programmer får servert. Og tro meg, jeg er ikke i mot drikking, men når man samler folk som bærer et lass med aggresjon og temperament med seg, serverer dem alkohol hver eneste dag, så kan det ikke gjøre annet enn at ting eksploderer? Ja, det er kanskje poenget å skape mest mulig drama, men seriøst? Er det det som er signalet en 15 åring skal få? At for å være kul og populær så må du drikke mye og helst ha fillers i leppene og store pupper?

Det er ganske drøyt at produsentene tenker mer på å tjene penger, enn på hvordan serien påvirker ungdommer som ser på.

I vår tid er det dessverre blitt slik at unge mennesker jakter på likes og følgere på sosiale medier for å føle seg bra nok. Jo flere som liker ditt bilde, jo mer bekreftelse får du på at du ser bra ut. Det har blitt utviklet en egen kategori av “kjendiser” som tjener penger på å vise seg frem, og jo mer de viser, jo mer penger og produkter får de. Grensene skyves mer og mer, og nå virker det som om sex har blitt så naturlig å ha på TV, fordi (som deltakerne selv sier) “sex er noe alle gjør, så hvorfor ikke gjøre det på TV”?…

Hva med alle unge som fortsatt ikke har funnet seg selv seksuelt? Som fortsatt utforsker og leter, eller de som ikke er komfortable med å ha sex i det hele tatt enda? Er de unormale? Hva med de jentene som ikke viser seg nakne på sosiale medier og som ikke har så mange følgere? Er ikke de gode nok? Hva med alle guttene som trener og lever slik normale ungdommer gjør, men som ikke har vaskebrettmage, er ikke de noe å satse på?

Nei, jeg vet rett og slett ikke hvor jeg vil med dette her, bortsett fra å si at jeg blir utrolig bekymret når dette er standaren våre ungdommer må leve seg opp til.

Rasismen som en del av vår hverdag

Du sitter i stuen din en kveld og scroller gjennom Facebook på mobilen din.

Dagblandet har postet en nyhet om at Kadafi Zaman er brutalt slått ned og arrestert av politiet i Pakistan.

Dagbladet oppfordrer til saklighet, men kommentarene der er alt annet enn saklige.

“Håper han blir der”

“Han skal være fornøyd med å være tilbake i sitt hjemland der han hører hjemme, her skal han iallefall ikke være”

“Håper han blir der resten av livet”

“Må vel være mange pakistaner i Norge der kan byttes med”

 

Automatisk er du en av to grupper, enten er du enig i denne hetsen og rasismen, og smiler av at noen skriver slikt, eller så er du i mot.

 

Om du er i mot så blir du irritert, kanskje til og med sint. Du reagerer med et sinnafjes på kommentarene. Kanskje tar du screenshots. I noen tilfeller kommenterer du også. Men så…. du scroller videre, leser andre innlegg som er hyggeligere og ser på sommerbilder som dine venner har postet.

Noen få timer senere, er saken glemt.

 

Hvorfor er det slik?

 

Det har blitt slik fordi denne rasismen dessverre har blitt altfor vanlig å se.

Har du en annen hudfarge, et annerledes navn, et gitt politisk ståsted eller kler deg på en bestemt måte, så er denne type hets og rasisme noe du lever med hver eneste dag.

 

Hets og rasisme er over alt og så vanlig at vi ikke lenger reagerer slik vi bør.

 

Og hva skal man reagere med?

Loven sier jo at hets og trusler er straffbart,  men vi erfarer gang på gang at politiet henlegger de fleste slike anmeldelser. Langt verre saker enn dette blir også henlangt, som da for eksempel jeg i fjor ble hetset og truet på livet i flere måneder av en bestemt person. Truslene var såpass grove at jeg fryktet for mitt liv hver eneste dag. Som forventet henla politiet min anmeldelse. 

Jeg bestemte meg derfor for å ta et møte med daværende justisminister Per Willy Amundsen og ga klar beskjed om at vi ikke kan ha det slik. Han ga et løfte om å ta tak i dette, men ingenting er endret siden den gang.

 

Tre ganger leverte jeg en anmeldelse mot samme person, med bevis på alt jeg er truet med. Først da 3 andre anmeldte ham, ble saken tatt på alvor.

 

Ja, jeg er fult klar over at det finnes langt flere alvorlige saker for politiet,  men når hets og trusler på nett ignoreres gang på gang, vokser den videre og streken skyves lenger og lenger unna for hva som er akseptabelt å skrive i sosiale medier.

Denne hetsen påvirker ikke de som skriver den, ei heller de som leser den, men personen hetsen er rettet mot går med en konstant klump i halsen som er for tung til å svelge.

 

Tenk deg at du har vært gjennom en grusom traume allerede. Du har overlevd et massakre på Utøya hvor du rett og slett holdt på å miste livet fordi du i det demokratiske Norge valgte å være sosialdemokrat. Du fatter ikke hvorfor eller hvordan én mann kan bære så mye hat i seg, men du letter din hverdag med at denne ene mannen er tatt og straffet.

Men så opplever du at han ikke er alene,  det er flere tusen mennesker som bærer det samme hatet i seg og som ønsker at du var skadet og drept.

Du kjenner ikke disse menneskene, har aldri møtt dem og har aldri gjort dem noe vondt. Det eneste du har gjort er å ta del av demokratiet samt at du fortsatt er i livet fordi det den gang ikke var din tid til å dø.

 

Det hjelper ikke at vi den 22.juli hvert år står sammen og sier “vi skal aldri glemme”, når vi tillater at grensene for hatytringer utvides hver eneste dag!

 

Om vi ikke hver eneste dag bestemmer oss for å si i fra når urett skjer og at vi står opp for de som er rammet av hat og rasisme, så vil ingen endring skje.

Selvsagt er pekefingeren rettet mot de som ytrer disse meningene, det er helt klart uakseptabelt, men det er også uakseptabelt å se alt dette uten å reagere!

 

Kadafi skal ikke få beskjed om å dra tilbake dit han kom fra, for mannen er født og oppvokst i Norge.  

Mani Hussaini skal ikke få beskjed om at han er en løgner fordi han er muslim, når han selv nekter for å være troende.

Utøya overlevende skal ikke kalles landssvikere kun fordi de valgte Arbeiderpartiet.

Minoritetskvinner som kjemper mot sosial kontroll skal ikke trues på livet.

 

Om politiet ikke har kapasitet til å se på alle disse sakene så har DU og JEG kapasitet til å reagere!

Vi har alle et ansvar om å si i fra til disse “godt voksne” menneskene om at denne type ytring ikke er ytringsfrihet og at denne type hat og rasisme ikke har plass i vårt lille land.

Når du reagerer, vil flere også gjøre det, og det er kun da vi kan få til en endring.

 

Pride

Juni er her og det er mye som skjer denne måneden. Det viktigste denne måneden markerer seg med, er regnbuefarger og fargerike skeive dager.

Prideparaden blir bare større og større hvert år, flere og flere deltar og jeg gleder meg utrolig mye til å gå i paraden i år også. 

“Det går mot religionen din” sier folk, men gjør det egentlig det?

Jeg tenker at Gud har skapt mennesker i mange ulike farger, fasonger, religioner og legninger og all Gudsverk er perfekt akkurat slik det er!

Det er  de skeives menneskerett å leve livet slik de vil, elske den de vil, kle seg slik de vil og være stolte av den de er, uten å bli stemplet eller dømt av oss andre, for hvem er vi til å dømme? 

Gud har gitt oss mange oppgaver i livet, men ingen steder har vi fått oppgitt at vi mennesker skal dømme hverandre eller behandle hverandre dårlig.

 

Personlig kjenner jeg mange flotte homofile, og jeg unner dem virkelig alt godt i livet. Jeg har aldri sett på dem annerledes eller vist dem annet enn respekt. For min del er ikke legningen noe å legge merke til og å fokusere på i det hele tatt. Hva et menneske velger å gjøre i sitt liv, har ingenting med meg å gjøre. Jeg behandler alle med den respekten jeg forventer å bli behandlet med. 

I år har vi i NOK sammen med organisasjonen Salam organisert ramadan iftar for skeive hver fredag i ramadan, og jeg har på grunn av disse samlingene blitt kjent med folk jeg ellers aldri hadde møtt. Slike samlinger gjør at folk tør å være seg selv og vite at de ikke vil bli dømt. Vi har stått sammen på kjøkkenet og laget mat, spist sammen, danset sammen og hatt mange gode samtaler. Tenk om alle kunne gjøre at andre følte seg like komfortable i sin hverdag slik disse samlingene gjør?!

Vil du vite mer om vårt arrangement og kanskje delta neste fredag, kan du klikke her: https://www.facebook.com/events/174042186639201/?ti=cl

 

I fjor gikk jeg i Prideparaden med jobben min, og nøt hvert eneste sekund av den fargerike festen. To dager senere kontakter min “barndomsvenninne” min mor og sier at hun skammer seg over meg og at mannen hennes nå nekter henne å prate med meg mer. Det var siste gang jeg hørte fra henne, og egentlig var det like greit, for i mitt liv har jeg ingen plass til trangsynte mennesker som ikke tåler at andre lever livet slik de selv ønsker.

 

Jeg oppfordrer alle fremover til å være ekstra snille med hverandre, uansett religion, bakgrunn og legning. Vi møter snart skeive dager, og jeg oppfordrer alle, både muslimer og ikke-muslimer, til å vise respekt og toleranse mot hverandre, uansett om man støtter homofili eller ei. Om dere ikke støtter homofili, kan dere i hvertfall vise at dere støtter at mennesker har rett til å leve slik de selv vil, uten å bli dømt. Og på samme måte som vi muslimer søker om å bli akseptert og godtatt, så bør vi også godta alle mennesker rundt oss!

Have a happy PRIDE!

 

 

Brødrene som burde støtte oss.

Jeg er så lei. Rett og slett lei.

De siste ukene har samfunnsdebatten handlet mye om gutta som støtter oss kvinnelige samfunnsdebattanter som snakker om sosial kontroll i offentligheten. De skryter på seg at de stiller seg bak oss og heier oss frem. Sannheten er at de i lukkede grupper og i kommentarfelter gjør det stikk motsatte.

Hvorfor er det mange kvinner som trekker seg fra samfunnsdebatten? Nettopp fordi disse brødrene angriper oss bak lukkede dører. Og angrep som kommer fra våre egne er tyngre enn angrep som kommer fra andre.

 

Ingen konkurranse!

Når vi jenter omtaler negativ sosial kontroll, så omtaler vi vår sak, altså det kvinnelige perspektivet, men vi legger ikke skjul på at guttene også opplever sosial kontroll.

I mitt syn, er jentene hardest rammet, fordi vi kommer fra en kultur hvor broren-din-får-gjøre dette-fordi-han-er-gutt mentaliteten dominerer, men ja, gutter blir også rammet på sin måte.

Det er flott å se at guttene nå hever sin stemme og tar et oppgjør med denne ukulturen, men dette skal ikke skje på bekostning av jentenes kamp!

Jeg stiller meg fint bak disse guttene og heier dem frem, for det er faktisk først når vi belyser temaet og snakker om det at vi kan gjøre noe for å løse det, men irriterer meg over gutta som stadig vekk kommenterer oss på en nedverdigende måte.

I blant virker det som om flere av de mannlige samfunnsdebattantene ønsker å forminske problemene vi kvinner finner oss i, for å heve frem sine problemer, noe jeg synes er småelig, særlig fordi vi som endelig har våget å komme i offentligheten og snakke ut om dette, har slitt under negativ sosial kontroll fra barndommen av. Det å endelig bryte ut har ikke vært en enkel oppgave, og langs veien har vi mistet mange familiemedlemmer, venner og andre viktige personer. Belastningen har vært stor, men kampen er verdt å ta nettopp fordi vi ønsker at de neste generasjonene skal vokse opp uten denne byrden.

Det er ingen konkurranse om hvem sin kamp det er som er viktigst, tvert i mot er begge kampene likestilte!

Skal vi redde den fremtidige generasjonen fra tvangsekteskap, oppdragelsesreiser, skille mellom gutter og jenter og alle de andre viktige punktene, så må vi jobbe hånd i hånd, ikke mot hverandre.

 

Det at politikere bruker oss for å få mer erfaring, er ikke feil!

 

Jeg har lest flere kommentarer hvor politikere blir anklaget for å misbruke oss jenter som uttaler seg om sosial kontroll for å fremme sin agenda. Sannheten er at vi som har opplevd sosial kontroll, vokst opp med den, erfart den på kroppen og blitt hetset og truet langs veien fordi vi har krevd vår plass, er de erfarne i temaet. Det at politikere nå velger å lytte til oss er flott, for det er nettopp politikere som kan gjøre noen endringer for å lette hverdagen for de utsatte.  

Jeg føler meg ikke misbrukt, særlig ikke når feks Jonas Gahr Støre, Jan Bøhler og Inga Marte Thorkildsen faktisk lyttet med åpne ører og valgte å fremme forslag for å skape endring, i steden for å putte problematikken i en skuff og lukke den. 

 

Kjære brødre

Etter at jeg begynte å uttale meg om sosial kontroll i offentligheten, har flere etnisk norske kvinner og menn heiet meg frem. Det er ikke lenge siden at etnisk norske kvinner kjempet de samme kampene vi kjemper i dag, særlig likestillingskampen innad kultur. Disse kan ikke kjempe vår kamp i dag, det er vi som må sette ned foten og ta oppgjøret selv, men støtten vi har fått langs veien har vært overveldende og vi har trengt den.

I fjor klarte jeg og Maria Khan sammen med Jan Bøhler og Jonas Gahr Støre å fremme lovforslag som kan være avgjørende for fremtiden til mange. En felles løsning som kan redde alle, tror jeg ikke vi kan få til, men det at vi gjennom loven kan forsøke å hindre tvangsekteskap, søskebarnekteskap og oppdragelsesreiser er en fremgang.

Noen brødre fra vår egen kultur har gjennom tiden støttet oss, men dessverre ikke mange nok.

For noen menn er vi et problem. Det er utenkelig for dem at deres søstre, koner og døtre skal gjøre det samme som oss, for da svekkes deres dominante eksistens. 

Derfor er det flere menn som heier på oss i offentligheten, mens de i lukkede grupper angriper oss. Dette gjør oss slitne, men ikke på nært hold så slitne at vi skal gi oss! Det er bare en ekstra kamp å kjempe for å kreve vårt.

Det at menn nå ønsker å belyse guttenes side av problematikken er bare sunt for hele kampen!

Kjære brødre, det at vi begge har opplevd sosial kontroll burde holde oss tettere sammen, ikke gjøre at vi står mot hverandre. Tenk dere hvor mye vi kan få til når vi løfter hverandre opp, i steden for å nedgradere hverandres problemer. Samfunnet baserer seg på begge kjønn, det gjør denne kampen også. Vi kommer aldri til å nå målet om vi ikke klarer å være enige i at begge kjønn er like viktige, også i kampen mot negativ sosial kontroll. Skal vi hindre tvangsekteskap, så må vi hindre det for begge kjønn.

Det kan hende dere ikke alltid er enige i det vi krever, men dere kan ikke bagattelisere våre erfaringer og våre drømmer.

Jeg håper at denne konkurranse-mentaliteten gir seg, for slik situasjonen er nå, er det nok av krefter som forsøker å hindre oss i å nå frem, og det siste vi trenger er sterke mannlige sammfunsdebattanter som blokkerer veien vår.

Kvinner som støtter jenter

Kvinnedagen er i morgen og mange kvinnekamper settes i fokus. Alle, kvinner og menn bør stille opp og støtte halvparten av samfunnet, for det er nemlig det kvinner er, 50% av verdenssamfunnet.

Vi diskuterer ofte mannsdominansen i ulike ukulturer og diskuterer den sosiale kontrollen, familievolden og æresdrapene utført av menn. Likevel er noen kvinner de største fiendene til andre jenter og kvinner.
Hvordan?

Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse av kvinner og æresdrap er de ekstreme variantene av sosial kontroll. Det starter som regel med mindre ting.

Fortsatt er det slik i mange hjem at jenter oppdras til å være avhengige av andre. De blir forsørget av sine foreldre så lenge de bor hjemme, og som regel får de ikke lov til å flytte før de gifter seg. Etter det er det mannen som tar seg av ansvaret.
Disse jentene vokser opp til å bli kvinner som selv ikke har kontroll over sine liv. De er avhengige av anerkjennelse fra sine omgivelser, godkjennelse og økonomisk støtte. De får beskjed om hvordan de skal kle seg, hva slags utdanning de skal ta, mister kontrollen over å bestemme over egen kropp og noen bestemmer hvem de skal gifte seg med. De må unngå ryktespredning og negativ omtale.
Ja, menn har stor påvirkning på disse områdene, men kvinnene, altså mødrene er de som utfører denne type kontroll og press.

Jenter oppvokst på denne måten kan tro at dette er den riktige måten å oppdra sine jenter på når de selv får barn.

Jeg har selv merket på kroppen hvordan jenter oppdratt på denne måten er mot andre. For to år siden skrev jeg om seksuell trakassering som jeg var vitne til i Mela festivalen i Oslo. Den kommentaren jeg fortsatt husker kom fra en kvinne, og den satte skylda på meg! Hva gjorde jeg ute blant så mange folk? Hvorfor var jeg på en festival så sent og at jeg sikkert ikke hadde kledd meg anstendig nok.

Under hetsebølgen som samfunnsdebattanten Maria Khan og jeg ble utsatt for i juli i fjor, var mange av de som kommenterte kvinner. De kunne kommentere med at kvinner som oss ikke har noe i samfunnsdebatten å gjøre, kommentere vårt utseende og snakke om hvor åpne vi er (vinkle det til noe negativt).

Skal vi ha sterke kvinner som tar sin plass i samfunnet, bør vi starte hjemmefra!

Vi bør fortelle jentene hvor mye de er verdt, hva de kan oppnå. Gi dem selvsikkerhet og styrke. La dem bli selvstendige og modige.

Vi i samfunnsdebatten, på skolene og i politikken har mye å gjøre, mye å endre og mye å snakke om, men den virkelige jobben starter i hjemmene!
Jentene skal gjøre det samme som gutta! De skal ha de samme mulighetene!
Skal de nå langt i livet og stå på egne bein, må mødrene oppdra dem til å gjøre det.
Husk at det største kvinnelige forbilde en jente har, er hennes egen mor eller hennes nærmeste omsorgsperson. Det er av denne kvinnen en jente lærer hvordan hun skal være. Uansett hvor mye vi på utsiden kan påvirke, så er det ikke like mye som påvirkningen en jente får i sitt eget hjem.

Mitt største ønske er derfor at kvinner ikke blir jentenes største hindring i livet. Støtt hverandre og vær hverandres styrke!

Ett år uten hijab

Ja, nå er det altså ett år siden jeg tok av meg hijaben min. Fortsatt strømmer spørsmålene inn om hvorfor jeg gjorde det, hvordan jeg har opplevd overgangen og hvordan jeg i det hele tatt hadde samvittighet til å gjøre noe slikt.

“Men ser du ikke at alt du opplevde var en test av Gud, og du skulle klare å bestå testen i steden for å gi opp?” Slike spørsmål får jeg ofte. På sofaen hjemme hos meg har jeg ofte sittet og grublet over hvorfor noen mennesker har en slik trang til å “rette” på andre? Hvorfor kan ikke alle mennesker gjøre akkurat slik de vil?
Hvorfor jeg har tatt hijaben av har jeg skrevet mye om og snakket mye om i mediene, så dette vil jeg ikke gå inn på, men jeg vil likevel skrive litt om overgangen. I blant er det så frustrerende å tenke over det. I blant blir jeg virkelig sint!

Jeg er den samme personen, med eller uten, men ja, jeg innrømmer det, behandlingen jeg får uten hijab er annerledes enn den jeg fikk før.
Jeg synes det er rart at mennesker blir behandlet så ulikt ut i fra hvordan de kler seg, men sånn er det altså.
Jeg får mye mindre nagtiv oppmerksomhet nå, sammenlignet med tidligere. Før fikk jeg jo hets fra både ekstreme muslimer, rasister, de lengst til høyre på skalaen og flere. Det var ingen som var fornøyde med at jeg bare var meg selv. Hijab og sminke var feil, hijab og vestlige klær var feil, hijab og pynt var feil… hijab i det hele tatt var feil. Det de ignorerte var personen bak hijaben.

Jeg blir fortsatt provosert over de feministene som mener jeg burde ha kastet av meg hijaben i solidaritet med kvinnene i Iran som blir tvunget til å gå med hijab. Hvordan kan det at jeg tar av min hijab hjelpe dem? For min del er det å bli tvunget til å bære hijaben på seg like ille som det å bli tvunget/presset til å ta den av seg. Men sånn er nå det. Hijaben er tatt av og det er noe jeg per nå trives godt meg.

Flere spør om jeg anbefaler kvinner å gjøre det samme, og svaret er at jeg ikke anbefaler noe som helst. Folk får gjøre akkurat slik de selv vil. Jeg bryr meg ikke hva folk går med, hvordan de praktiserer sin tro, osv. Jeg bryr meg rett og slett om mennesket bak. Er du et godt menneske, er det alt jeg trenger å tenke på.

Men ja, jeg savner litt den tankemåten hos andre også. For det er ikke slik at alle som tar av seg hijaben har konvertert fra sin tro og misliker islam. Det er ikke alle som går med hijab som er ekstreme, undertrykt eller svake.

Bare et random innlegg om noen tanker.
Og til dere som spør hvorfor jeg ikke blogger så mye for tiden: Det er fordi jeg har vært veldig opptatt med politikken og de nye stillingene jeg har fått i organisasjoner og slikt. Jeg planlegger for eksempel et åpent folkemøte den 14.03.18 kl. 18:00 på Furuset bibliotek som skal handle om sosial kontroll, æresvold og tvangsekteskap. Dette er det vi i Groruddalstinget som står bak.

Kom gjerne innom og se!

Jonas Gahr Støre skal komme, og det gledes veldig til å møte ham igjen!

Arrangert ekteskap

Hei bloggverden.

I helgen ble det kjent at Arbeiderpartiet vil fremme flere forslag i Stortinget mot sosial kontroll og æresvold. Jonas Gahr Støre vil blant annet stramme inn loven mot tvangsekteskap, slik at også arrangerte ekteskap med psykisk press og sterke forventninger rammes av forbudet.

Tidligere i år møtte jeg Jan Bøhler (sammen med Maria Khan) og fortalte hvordan arrangert ekteskap i mange tilfeller foregår. I helgen møtte jeg Jan Bøhler og Jonas Gahr Støre og snakket mer rundt saken.

Arbeiderpartiet vil nå ha en gjennomgang av loven mot tvangsekteskap slik at det blir klargjort at også arrangerte ekteskap med psykisk press og sterke forventninger er å regnes som tvangsekteskap, og dermed i strid mot norsk lov.

Måten å gjøre dette på må regjeringen finne ut av gjennom lovarbeid og høringsrunder, men intensjonen må være å utdype ordene «utilbørlig press» i straffelovens § 253 slik at det alene kan være nok til å gi straffeskyld når det blir for liten grad av reell frivillighet, selv om det kun handler om emosjonelt press.

I tillegg til dette ønsker Arbeiderpartiet å stramme inn meldeplikten. Det vil si at hvis den som har kjennskap til at det kan forberedes denne type ekteskap uten å melde fra til myndighetene, slik at dette kan avverges, kan bli rammet av straffelovens § 196 om avvergingsplikt.
De ønsker ogs lovbeskyttelse mot at jenter utsettes for uskyldighetskontroller når det i noen miljøer kreves jomfruattester ved inngåelse av arrangerte ekteskap.

Arbeiderpartiet mener også at forslaget om å forby søskenbarnekteskap bør tas opp på nytt fordi det vil ha stor betydning for omfanget av tvangsekteskap og dermed også arrangerte ekteskap med psykisk press, i tillegg til at det har en helsemessig bakgrunn som er dokumentert av Folkehelseinstituttet. Her vil det selvsagt være mulighet for å søke unntak.

 

Så hvorfor støtter jeg dette forslaget?

 

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan arrangert ekteskap kan foregå. http://hijabbloggen.blogg.no/151…9_billett_til_frihet.html
Da jeg var yngre hadde jeg flere venninner som ble giftet bort til en som foreldrene har valgt, og hvor det ikke lå fysisk tvang, men overtalelse og psykisk press.

Foreldre kan for eksempel finne på å si at deres sønn eller datter vil bli frastøtt fra familien for alltid, at de vil bli eksludert fra arven, at de vil bringe skam over familien, at de ikke vil få se sine søsken igjen noen gang og lignende. I tillegg til denne type press, er det også slik at mange opplever at ektefelle er bestemt fra de blir født. De vokser opp uten å kunne date eller ha kjærester, fordi de allerede er lovet bort, og når man er vokst opp med denne tanken, ender man med å akseptere det og gifte seg uten å protestere. De rundt ser på tilfellet som frivillig i og med at jenten/gutten selv sa ja, selv om sannheten er at vedkommende egentlig aldri har hatt valgmuligheter.

Etter at saken kom ut på Søndagsnytt på NRK, og etter at jeg publiserte saken på Facebook og Snapchat, tok tre jenter/kvinner kontakt med meg. Alle tre fortalte historien sin, og felles for disse er at de er gift og at ektefelle ble valgt av familien. Hun ene fortalte om ungdomskjæresten hun ble nektet å gå videre med. De to andre hadde aldri datet eller hatt muligheten til å date. Alle tre takket for at Arbeiderpartiet nå ønsker å stramme inn loven.

Er vi for sent ute? Ja, det er vi, men det viktigste er vel at vi ikke forsinkes mer og at vi fra nå av kan klare å hjelpe de utsatte.

På Facebook var reaksjonene mange, men en ting som stoppet meg var folk som var i mot forslaget, fordi den da vil ramme de som frivillig gifter seg arrangert og som da vil slite med å bevise at dette er frivillig før de kan søke inn sine ektefeller fra utlandet.
Mitt svar til dette er at jeg heller vil at man skal bevise for mye, og stresse med at saksbehandlingen av familieinnvandring/gjenforening kan ta noe ekstra tid, enn at mange unge jenter/gutter mister sin frihet og valgmuligheter!

En av de kvinnene som kontaktet meg fortalte at hun ofte krangler med sin mann fordi hun ikke ønsker barn, mens han gjør det. Grunnen til hvorfor hun ikke ønsker seg barn er at hun (i følge henne selv) ikke ønsker å forbli i dette ekteskapet i lengden. Samtidig får hun ikke forlatt denne mannen fordi familien ikke aksepterer skilsmisse. I 2017 ble det flere ganger diskutert at flere moskeer nekter å gi kvinner skilsmisse, og at selv om det foreligger lovlig norsk skilsmisse, så henger disse kvinnene igjen religionssett og kan ikke inngå nytt ekteskap religiøst. I noen av de verste tilfellene (slik som mitt) truer også mennene med å ta med barna til utlandet, slik at kvinnene aldri vil se dem igjen, dersom de ber om skilsmisse.
Da jeg fikk en slik trussel dro jeg til politiet og viste den frem, og politiet sa at de ikke kunne stanse ham fra å reise med vår datter. Jeg følte meg ensom og sviktet av systemet.

Tenk om man kan hindre flere slike tilfeller?

Ja, å fremme et lovforslag er ikke nok alene, men det er en start!

I tillegg skal man kunne gi opplæring og instrukser til politi, skoler, nav, barnehager og andre instanser om hvordan man skal håndtere slike saker. Våre gutter og jenter som føler seg presset til å akseptere et arrangert ekteskap skal også ha sikre instanser å ta kontakt med for å få hjelp, både i Norge og i utlandet, fordi mange opplever dette presset først når de drar på en såkalt “ferie” eller “oppdragelsesreise” slik vi for eksempel så i filmen Hva vil folk si.

Forslaget til Arbeiderpartiet er mer detaljert og har forslag til hvordan ting kan løses, og jeg håper virkelig at forslaget blir støttet slik at vi kan rekke frem en hånd til våre søstre og brødre.