Kvinnedagen er i morgen og mange kvinnekamper settes i fokus. Alle, kvinner og menn bør stille opp og støtte halvparten av samfunnet, for det er nemlig det kvinner er, 50% av verdenssamfunnet.

Vi diskuterer ofte mannsdominansen i ulike ukulturer og diskuterer den sosiale kontrollen, familievolden og æresdrapene utført av menn. Likevel er noen kvinner de største fiendene til andre jenter og kvinner.
Hvordan?

Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse av kvinner og æresdrap er de ekstreme variantene av sosial kontroll. Det starter som regel med mindre ting.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fortsatt er det slik i mange hjem at jenter oppdras til å være avhengige av andre. De blir forsørget av sine foreldre så lenge de bor hjemme, og som regel får de ikke lov til å flytte før de gifter seg. Etter det er det mannen som tar seg av ansvaret.
Disse jentene vokser opp til å bli kvinner som selv ikke har kontroll over sine liv. De er avhengige av anerkjennelse fra sine omgivelser, godkjennelse og økonomisk støtte. De får beskjed om hvordan de skal kle seg, hva slags utdanning de skal ta, mister kontrollen over å bestemme over egen kropp og noen bestemmer hvem de skal gifte seg med. De må unngå ryktespredning og negativ omtale.
Ja, menn har stor påvirkning på disse områdene, men kvinnene, altså mødrene er de som utfører denne type kontroll og press.

Jenter oppvokst på denne måten kan tro at dette er den riktige måten å oppdra sine jenter på når de selv får barn.

Jeg har selv merket på kroppen hvordan jenter oppdratt på denne måten er mot andre. For to år siden skrev jeg om seksuell trakassering som jeg var vitne til i Mela festivalen i Oslo. Den kommentaren jeg fortsatt husker kom fra en kvinne, og den satte skylda på meg! Hva gjorde jeg ute blant så mange folk? Hvorfor var jeg på en festival så sent og at jeg sikkert ikke hadde kledd meg anstendig nok.

Under hetsebølgen som samfunnsdebattanten Maria Khan og jeg ble utsatt for i juli i fjor, var mange av de som kommenterte kvinner. De kunne kommentere med at kvinner som oss ikke har noe i samfunnsdebatten å gjøre, kommentere vårt utseende og snakke om hvor åpne vi er (vinkle det til noe negativt).

Skal vi ha sterke kvinner som tar sin plass i samfunnet, bør vi starte hjemmefra!

Vi bør fortelle jentene hvor mye de er verdt, hva de kan oppnå. Gi dem selvsikkerhet og styrke. La dem bli selvstendige og modige.

Vi i samfunnsdebatten, på skolene og i politikken har mye å gjøre, mye å endre og mye å snakke om, men den virkelige jobben starter i hjemmene!
Jentene skal gjøre det samme som gutta! De skal ha de samme mulighetene!
Skal de nå langt i livet og stå på egne bein, må mødrene oppdra dem til å gjøre det.
Husk at det største kvinnelige forbilde en jente har, er hennes egen mor eller hennes nærmeste omsorgsperson. Det er av denne kvinnen en jente lærer hvordan hun skal være. Uansett hvor mye vi på utsiden kan påvirke, så er det ikke like mye som påvirkningen en jente får i sitt eget hjem.

Mitt største ønske er derfor at kvinner ikke blir jentenes største hindring i livet. Støtt hverandre og vær hverandres styrke!

Ja, nå er det altså ett år siden jeg tok av meg hijaben min. Fortsatt strømmer spørsmålene inn om hvorfor jeg gjorde det, hvordan jeg har opplevd overgangen og hvordan jeg i det hele tatt hadde samvittighet til å gjøre noe slikt.

“Men ser du ikke at alt du opplevde var en test av Gud, og du skulle klare å bestå testen i steden for å gi opp?” Slike spørsmål får jeg ofte. På sofaen hjemme hos meg har jeg ofte sittet og grublet over hvorfor noen mennesker har en slik trang til å “rette” på andre? Hvorfor kan ikke alle mennesker gjøre akkurat slik de vil?
Hvorfor jeg har tatt hijaben av har jeg skrevet mye om og snakket mye om i mediene, så dette vil jeg ikke gå inn på, men jeg vil likevel skrive litt om overgangen. I blant er det så frustrerende å tenke over det. I blant blir jeg virkelig sint!

Jeg er den samme personen, med eller uten, men ja, jeg innrømmer det, behandlingen jeg får uten hijab er annerledes enn den jeg fikk før.
Jeg synes det er rart at mennesker blir behandlet så ulikt ut i fra hvordan de kler seg, men sånn er det altså.
Jeg får mye mindre nagtiv oppmerksomhet nå, sammenlignet med tidligere. Før fikk jeg jo hets fra både ekstreme muslimer, rasister, de lengst til høyre på skalaen og flere. Det var ingen som var fornøyde med at jeg bare var meg selv. Hijab og sminke var feil, hijab og vestlige klær var feil, hijab og pynt var feil… hijab i det hele tatt var feil. Det de ignorerte var personen bak hijaben.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg blir fortsatt provosert over de feministene som mener jeg burde ha kastet av meg hijaben i solidaritet med kvinnene i Iran som blir tvunget til å gå med hijab. Hvordan kan det at jeg tar av min hijab hjelpe dem? For min del er det å bli tvunget til å bære hijaben på seg like ille som det å bli tvunget/presset til å ta den av seg. Men sånn er nå det. Hijaben er tatt av og det er noe jeg per nå trives godt meg.

Flere spør om jeg anbefaler kvinner å gjøre det samme, og svaret er at jeg ikke anbefaler noe som helst. Folk får gjøre akkurat slik de selv vil. Jeg bryr meg ikke hva folk går med, hvordan de praktiserer sin tro, osv. Jeg bryr meg rett og slett om mennesket bak. Er du et godt menneske, er det alt jeg trenger å tenke på.

Men ja, jeg savner litt den tankemåten hos andre også. For det er ikke slik at alle som tar av seg hijaben har konvertert fra sin tro og misliker islam. Det er ikke alle som går med hijab som er ekstreme, undertrykt eller svake.

Bare et random innlegg om noen tanker.
Og til dere som spør hvorfor jeg ikke blogger så mye for tiden: Det er fordi jeg har vært veldig opptatt med politikken og de nye stillingene jeg har fått i organisasjoner og slikt. Jeg planlegger for eksempel et åpent folkemøte den 14.03.18 kl. 18:00 på Furuset bibliotek som skal handle om sosial kontroll, æresvold og tvangsekteskap. Dette er det vi i Groruddalstinget som står bak.

Kom gjerne innom og se!

Jonas Gahr Støre skal komme, og det gledes veldig til å møte ham igjen!