Jeg skriver dette innlegget med frustrasjon, sinne, og llittegrann avsky.

Media gjør en dårlig jobb ovenfor muslimer, og dette gang på gang. Jeg leser i avisene i dag, og ser artikler og innlegg angående ofrene i Brussel fortsatt. Det blir skrevet mye om hvem de var og hvor de skulle, og det blir lagt til bilder av ofrene.

Jeg kondolerer til alle pårørende og ber om at de som mistet livet får hvile i fred og at de er et bedre sted enn her på jorda, men samtidig kan jeg ikke annet enn å bli sint fordi media ikke retter den samme oppmerksomheten mot ofrene som mistet livet i Irak for noen dager siden, hvor flesteparten av disse var barn!

Det var de samme terroristene som stod bak dette angrepet som angrepet i Brussel, nemlig IS. Antall ofre i Irak var mye høyere enn antall ofre i Brussel, og likevel synes media at det holder med 5 linjer om saken i Irak, mens saken i Brussel fortjener en 24 timers nyhetssending og nye spalter og artikler hver dag.

Hvorfor er ikke livene til muslimske ofre like mye verdt som livene til ikke-muslimske ofre? Hvorfor fortjener ikke muslimske ofre (særlig barn) like mye oppmerksomhet fra mediene? 

Det som er enda mer skremmende er at media bidrar til mer rasisme og ekstremisme når de kun retter negativ oppmerksomhet mot muslimer. De skriver gjerne om muslimske terrorister og de skriver gjerne om alt det gale muslimer gjør, men retter ikke oppmerksomhet mot muslimske ofre og uskyldige.

De fleste ofrene til islamistene og terroristene er faktisk muslimer! 

For dere som ikke har fått dette med dere, så utførte IS et bombeangrep under en lokal fotballkamp i Irak for 3 dager siden, som resulterte i at ca. 60 personer mistet livet/ble såret. 30 av dem var barn under 18 år. 

Når jeg leser rasistiske kommentarer jeg mottar her på bloggen eller på Facebook, virker det som om folk frykter muslimer. Hatet de retter mot meg og andre muslimer skyldes rett og slett frykt. Og media bidrar til å mate denne frykten og gjøre den større hver eneste dag, ved å fokusere på negativitet og få muslimer til å fremstå som hjernevaskede monstre som ikke kan annet enn å drepe.

Media som har en utrolig viktig oppgave og som ikke skal være annet enn rettferdig… Media som skal være saklig og upartisk… Media viser seg gang på gang til å være kilden til forvirrelse og feil fokus hos folk. 

Hva mener dere? 

PS: Jepp, vet at ett par nå vil si at vi sutrer for mye etc etc.

I går var jeg og handlet i en lokalbutikk her på Ellingsrud. Etter å ha betalt sa jeg: “god påske” til kassedama. Hun reagerte med et smil og med å spørre: “feirer muslimer påske?”

Siden jeg tidligere skrev mye om jul og julefeiring, samt styret over at min datter fikk gå i skolegudstjeneste, kan jeg nå fortelle hvordan vi pleier å gjøre det hos oss rundt påsketiden.

I flere år har vi hatt en tradisjon hjemme som vi har fulgt hver påske. Jeg tror på at kommunikasjon og forklaring er den klokeste veien i livet, og derfor starter vi med at min datter og jeg tar en prat om hvorfor de kristne feirer påske og hvorfor muslimer ikke gjør det. Videre forteller jeg om tradisjonen påske, og at mange i Norge ikke er kristne, men at de maler egg, pynter huset og lager påskekylling likevel, og at vi også skal gjøre det samme. Min datter vet altså at vi ikke feirer påske pga den kristne troen, men at vi feirer tradisjonen.

Og dermed, ja! Som muslim går det an å feire påske! Ikke den kristne delen som omhandler profeten Jesus, men den tradisjonelle som handler om å kose seg sammen og å glede barna.

Vi maler egg, pynter med fjær og lager påskekort, men det aller morsomste min datter vet, er jakten på påskeegget. Da vi tidligere hadde en stor hage, pleide jeg å gjemme mange egg i hagen og min datter skulle finne dem. Premien for å finne alle var sjokolade og brus. Nå som vi ikke lenger har en hage, leter min datter etter et stort påskeegg fylt med mye godt inne i leiligheten. En gang var den gjemt under hennes pute og i fjor var den i klesskapet.  

Islam har aldri vært et hinder i å glede barn og for min del er det viktig at min datter ikke føler at hun er ulik andre barn. Derfor feirer vi jul og påske samtidig som vi feirer Eid. Disse høytidene handler om kvalitetstid sammen som familie midt opp i hverdager som er fylt med stress. 

Og på lik linje som min datter tar del i norske tradisjoner og feirer det samme som andre barn på skolen feirer, enten de er kristne eller ikke, ønsker jeg (når den tid nærmer seg) å invitere en ikke muslimsk familie til å feire Eid med oss, for å bli kjent med våre tradisjoner. 

Det er viktig at vi er åpne mot hverandre og at vi ikke bare inkluderer innvandrere i våre tradisjoner og høytider, man at vi også kan inkludere oss selv i andres hverdag slik at vi kan forstå hverandre bedre. Ingen anledning bør være forbudt å ta del i, tvert i mot kan barn være med å feire alt så lenge vi forklarer hvorfor det feires og besvarer alle spørsmål de eventuelt måtte ha. På denne måten skaper vi en fremtid med forståelse, inkludering, samhold og glede over andres glede.

God påske alle sammen, enten dere feirer eller ikke!

Jeg er mer enn hijaben på hodet. 

Kommentarene som har strømmet inn på bloggen min og facebook den siste tiden har vært mange, jeg blir kalt tilbakestående, undertrykt,  at jeg støtter undertrykkelse av kvinner, stygg, dobbeltmoralsk etc etc.

 

Hijaben min har vakt mye sinne i folk og fått mye oppmerksomhet den siste tiden. Det at jeg dekker håret og samtidig har sterke meninger, er tydeligvis ikke godtatt i samfunnet, og jeg får beskjed om å velge det ene eller det andre.

Enten skal jeg ta av meg hijaben og snakke ut sånn som jeg gjør, eller fortsette å bruke hijaben og holde kjeft.

Men jeg er mer enn et hijab! 

Jeg er en person som er opptatt av samfunnet, det som skjer rundt oss og har meninger om det meste som skjer. Jeg liker å fortelle om mine meninger, uansett om folk er enige eller uenige. Jeg er en mor til en vakker jente og er en brikke i samfunnet med jobb og forpliktelser.

Jeg er en person som har friheten til selv å velge religionen jeg vil praktisere! Jeg er en person som står fritt til å kle meg slik jeg vil kle meg! Jeg er en person som ikke lar folk bestemme hva jeg skal og ikke skal gjøre her i livet, da livet mitt, meningene mine og kroppen min er noe jeg bestemmer over helt selv!

Jeg har sagt det før og sier det igjen, det å presse jenter/kvinner til å gå med hijab, er like ille som å presse dem til å gå uten! La kvinner ta dette valget selv! 

 

 

Ofte skriver jeg om rasister som utsetter meg/min datter/mine venner for rasisme i form av ord eller handlinger, men om jeg skal være rettferdig, så må jeg også skrive om den andre siden av skala. 

Ekstreme muslimer er like ille som rasister!

Samtidig som rasister mener at jeg ikke har noe her i landet å gjøre, mener ekstreme muslimer at jeg er “fornorsket” og at jeg ikke er muslim nok. Har også fått høre at jeg later som om jeg er muslim for å få oppmerksomhet og at jeg er en skam for muslimer.

Sannheten er at jeg er en norsklibanesisk muslimsk jente som har forstått dette:

وَكَذَلِكَ جَعَلْنَاكُمْ أُمَّةً وَسَطًا لِّتَكُونُواْ شُهَدَاء عَلَى النَّاسِ وَيَكُونَ الرَّسُولُ عَلَيْكُمْ شَهِيدًا 

We have made you (true Muslims) a moderate nation so that you could be an example for all people and the Prophet an example for you.

Moderate mennesker! Altså at vi skal holde kvisten fra midten, og balansere det. Vi skal balansere alt her i livet. Vi skal ikke veie mer den ene eller den andre veien.

Jeg har aldri ment at jeg er en perfekt person, for ingen mennesker er perfekte, og derfor blir jeg overrasket når folk dømmer meg for den jeg er, for jeg forstår ikke hvem det er som har gitt dem denne stillingen og denne arbeidsoppgaven? Å dømme andre er noe av det verste en muslim kan gjøre. Tvert i mot skal en muslim være et godt eksempel og forbilde, sånn at andre skal følge etter.

Etter at jeg kom ut i media med utsagn om at jeg er i mot tvang av hijab på småjenter og at jeg sender min datter på skolegudstjeneste,  ble jeg flere ganger kontaktet av “muslimer” som gjorde en av to ting: 

1. Banne til meg og fortelle hvilket helvette det er som venter på meg, og hvor hardt jeg kommer til å brenne.

2. Inkalle meg til møter for å introdusere meg til den virkelige islam.

Sannheten er at det er dere som trenger en introduksjon til islam. Dere som går rundt og er gretne og som ser stygt på folk. Dere som ikke smiler tilbake når noen smiler til dere. Dere som bruker Allah som et skremselspropaganda, i steden for å snakke om hvor barmhjertig og tilgivende Allah er. Dere som dømmer andre og tror at dere er bedre. Dere som banner og sier stygge ting til andre. Dere som støtter drap på ikke-muslimer i steden for å spre fred. Dere som fortelle kvinner på en ufin måte hvor mye og hvor lite av kropp og ansikt de SKAL vise…… DERE HAR MISFORSTÅTT ISLAM, IKKE JEG! 

Tre menn gikk til Profeten Muhammad (pbuh) en gang og ville uttrykke sin tro. Den første mannen sa: “Jeg vil faste hver dag og aldri spise igjen i løpet av dagen.” Den andre sa: “Jeg vil aldri gifte meg og vil bruke all min tid på Allah.” Den tredje sa: “Jeg vil be hele natta og aldri mer sove når det er nattetid.”

Profeten ble ikke imponert. Han sa: “Jeg er Profeten og jeg spiser og faster, jeg gifter meg og sover på natta. De som ikke følger mitt eksempel er ikke en av oss.”

Poenget med det profeten sa er at tro skal praktiseres moderat. Han advarte mot ekstremisme på alle måter.

Jeg bryr meg ikke om hvordan dere praktiserer deres tro, men ikke tving deres tro og praksis på andre! Særlig ikke når dere bor i et land hvor flesteparten av menneskene ikke deler den samme tankegangen som dere. Det dere gjør er å putte alle oss andre i samme bås som dere, og for folk som ser utenifra, tror de at alle muslimer er like ekstreme. 

Islam sier:

لا اكراه في الدين.

There shall be no compulsion in acceptance of the religion.

Hvorfor trekker dere da ut tråder av hva dere vil praktisere av islam og hva dere ikke vil praktisere? 

Jeg er norsk, jeg er libaneser og jeg er muslim! Jeg trenger ikke å bli fortalt og veiledet av dere. Jeg er stolt av hvem jeg er og kommer til å fortsette å være den jeg er! Jeg kommer aldri til å dekke til ansiktet mitt! Jeg kommer aldri til å slutte å skrive og uttrykke meg selv! Jeg kommer aldri til å oppdra min datter til å ikke akseptere andre religioner og til å ta del av det de andre barna tar del i! Jeg kommer aldri til å bli ekstrem!

Ja, dere leser riktig. Endelig skal en muslimsk kvinne fortelle dere rasister som har prøvd å forklare meg hvor krenket og undertrykt jeg er, det dere liker å høre: muslimske kvinner ER faktisk mindre verdt.

Likevel vil grunnen skuffe langt de fleste av dere, for det som gjør meg som muslimsk kvinne mindre verdt er ikke islam, men majoriteten av menneskene der ute. 

 

Det går ikke en eneste dag uten at muslimske kvinner kjenner det på kroppen, og selv om kampene er mange og ulike i de forskjellige landene, så blir de faktisk behandlet med mye mindre respekt, mange færre rettigheter og med ubalanse i rettferdigheten over alt. Vi vet at kvinner i mange land feks. ikke får kjøre bil, ta utdanning, blir omskjært, får ikke jobbe etc. etc. Listen er dessverre utrolig lang, og kulturen er det som krenker disse kvinnene, ikke religionen. Likevel ønsker jeg å snakke om hvorfor muslimske kvinner i Norge er mindre verdt enn andre kvinner og menn, og jeg skal snakke om meg selv.

Hver eneste dag tikker det inn meldinger på min facebook side og på bloggen inn av menn som prøver å fortelle meg hvorfor jeg må ta av meg hijaben. Det at jeg ikke skal få lov til å bestemme hva jeg skal ha på meg og ikke ha på meg, gjør meg mindre verdt. 

Hver gang jeg er ute i media får jeg kommentarer av kvinner og menn som forteller meg at jeg må komme meg ut av Norge, og at jeg ikke passer inn her pga min religion. Det at jeg ikke skal få bo i landet jeg er oppvokst i og anser som mitt, gjør meg mindre verdt.

Hver dag  får jeg beskjed om hvorfor islam er en fantasireligion som har hjernevasket meg, og jeg får i blant en streng beskjed om at jeg må tilbake på skolen for å lære om evolusjonen. Det at jeg i Norge, som er et fritt land, ikke skal få lov til å tro på det jeg vil, gjør meg mindre verdt.

De gangene jeg har vært på jobbjakt og blitt innkalt til intervju, ville 8 arbeidsgivere snakke om at det er best å ta av seg hijaben på jobb. Den 9. arbeidsgiveren ansatte meg uten å nevne hijab. Det at mitt utseende skal være et hinder i å få seg jobb selv med utdanning, erfaring og god CV, gjør at jeg er mindre verdt. 

Det at en mann skriver til meg hvorfor jeg ikke får lov til å kalle meg selv norsk er en ting, og det at en annen skriver ” det at en geit er født i en stall, gjør den ikke til en hest” er en annen ting. Det at jeg ikke skal få lov til å kalle meg selv norsklibaneser og ikke skal få lov til å bruke nasjonaliteten i passet mitt, NORSK, i samfunnet, gjør meg mindre verdt. 

Det har blitt en vane å forklare hvorfor jeg går med hijab til alle som spør. Hver gang blir jeg fortalt at jeg er undertrykt og at hijab er noe menn har funnet på. Det hjelper ikke å forklare at jeg ikke har far/bror/mann/onkel/sønn som tvinger meg til å dekke håret, og at det er noe jeg valgte selv. Det at jeg blir sett på som en kvinne som ikke klarer å ta selvstendige valg fordi jeg er muslim, gjør meg mindre verdt.

Sånn, så får lista fortsette med de vanlige tingene man må diskutere i kvinnedagen, for det er noe som også angår muslimske kvinner.

For noen dager siden var jeg ute med noen venninner og blant alt vi snakket om, diskuterte vi også omskjæring av jenter. 

Hva er vel viktigere å sette fokus på den 08.mars enn at det fortsatt finnes jenter og kvinner som utsettes for denne grove mishandlingen til den dag i dag!?!

Forskere er ikke sikre på hvordan denne praksisen oppsto historisk, men de eldste kildene sier at omskjæring av jenter har sin opprinnelse langs Nilen (nåværende Egypt og Sudan). Mange forskere mener også at denne skikken startet lenge før kristendommen og islam kom. 

Dessverre finnes det mange som tror at islam står bak denne grufulle handlingen, men sannheten er at dette er en ukultur i enkelte land i Afrika, Midtøsten og Asia. I mange av landene hvor omskjæring gjennomføres, er islam den dominerende religionen, men omskjæring forekommer også blant folk med andre religioner, blant annet kristne og jøder og andre religioner. Det er også viktig å påpeke at en rekke muslimske land ikke omskjærer kvinner.

I følge UNICEF blir 98% av alle jenter i Somalia utsatt for omskjæring. Tenk dere det! 98% av jentene blir undertrykt og tvunget til å aldri kunne nyte sex eller akseptere seg selv som kvinne. Tallene fra Guinea, Djibouti og Egypt er nesten like høye. De landene som har høyest antall barnedødlighet er de samme landene som omskjærer jenter, og likevel blir dette gjennomført hver eneste dag!

I følge sidene til UNICEF blir jentene omskåret når de er mellom 4 og 11 år, og mange mister livet under eller i etterkant av inngrepet. Poenget  med omskjæring er å kontrollere jentenes seksualitet. UNICEF sier også i en av sine rapporter at 125 millioner jenter i 29 land har blitt utsatt for omskjæring. 

Det at denne ukulturen fortsatt i 2016 blir brukt på kvinner i enkelte land er én ting, og det at folk i Norge tar med døtrene sine på en såkalt “ferie” til disse landene, for så å utsette dem for denne type overgrep er en annen ting! 

I Norge er alle former for kjønnslemlestelse av jenter og kvinner straffbart. Straffen er fengsel mellom 4 – 10 år. Loven omfatter alle som utfører kjønnslemlestelse, også helsepersonell. Det er like straffbart å medvirke til kjønnslemlestelse. Loven rammer også inngrep som utføres i utlandet av personer bosatt i Norge.

Likevel er det slik at det fortsatt er mange jenter som blir lurt til å dra på ferie, og kommer tilbake krenket og utsatt for dette angrepet. I disse kulturene er det også en skam for jenter å snakke om kropp og seksualitet, og derfor blir ikke slike ting nevnt til noen når de kommer tilbake. Av den grunn er det vanskelig å estimere hvor mange jenter i Norge det er som har blitt omskjært, men de finnes! De er blant oss og de er på skolene til dine og mine barn!

En kvinne jeg jobbet med for mange år siden fortalte at hun var omskjært og sydd slik at kun menstruasjon og urin får kommet ut, og ingenting får kommet inn. Hun fortalte at dette skjedde før hun kom til Norge og at hun var 8 år gammel da det skjedde. Til spørsmål om hvorfor, svarte hun at hun måtte fordi faren og moren hadde bestemt det. Jeg prøvde da å forklare at ingen religion krever omskjæring av kvinner og at religioner tvert i mot sier at man ikke skal skade Guds skaperverk på noen som helst måte. Jeg sa også at hun nå er kommet til Norge og at hun ikke må finne seg i slik undertrykkelse og at hun har krav på å bli operert. Kvinnen svarte med at hennes største ønske var å aldri gifte seg, for det hadde hun hørt at ville være vondt.

En dame fortalte meg at hun hadde noen naboer som tok en “sommerferie ” en gang. Da disse kom tilbake, så hun at jentene deres hadde begynt å dekke seg med lange, heldekkende kjoler. Jentene var ikke like blide lenger og de var ikke ute og lekte slik de pleide. Litt senere fant hun ut at jentene hadde blitt omskjært på denne turen.

Jeg synes det er på tide at omskjæring  blir en vanlig ting å snakke om på skolene, helsestasjonene og hos legene. Dette skal ikke bare være samtaler rettet mot foreldre, men også samtaler rettet mot unge jenter for å bidra til å gjøre dem trygge på sin kropp, trygge på at de kan melde i fra dersom de blir utsatt for omskjæring/mistenker at de vil bli utsatt for det og trygge på at vi kan hjelpe dem! 

Det er på tide at jenter får nok informasjon om at sex ikke er en skam uansett hvilken kultur/religion de kommer fra. Det er på tide at de får et annet syn på kropp og på kjønnsorganer og det er på tide at disse bryter ut fra uakseptable tradisjoner! 

Skal vi redde flest mulig jenter før problemet oppstår, må vi begynne å handle, og det litt fort da eksempler på omskjæring av jenter bosatt i Norge skjer ofte, selv om det skjer i utlandet! Vi må først og fremst klare å få en oversikt over antall jenter i Norge det er som er omskjært og en oversikt over hvor de gjør dette.

I Store Medisinske Leksikon står det: Det har vært fire statlige handlingsplaner med KKL som tema, den første kom i 2001, den siste løper til 2016. Blant tiltakene inngår: Informasjon om lovforbudet, helseskader og muligheter for helsehjelp til alle som kommer til Norge fra land der KLL er vanlig. Informasjonen blir gitt av flere instanser: blant annet i flyktningeleiren, i mottak, i intervju med politiet og utlendingsmyndighetene, ved helsestasjoner, skoler og andre kvalifiseringstilbud.  Det finnes flere veiledere og annet informasjonsmateriell offentlig ansatte kan støtte seg på i arbeidet.

Likevel stusser jeg fortsatt på hvorfor omskjæring ikke er et tema på skolen når man snakker om kropp og seksualitet? Jeg hadde aldri om det da jeg gikk på skolen, og ingen av barna til mine venninner har hørt om dette nå heller. Hvorfor tar man ikke disse samtalene med innvandrere på lik linje som man tar samtaler om tvangsekteskap?  Innvandrere må faktisk skrive under på papirer om at de har forstått at tvangsekteskap ikke er tillatt og at det er straffbart, så hvorfor gjøres ikke det samme når det gjelder omskjæring av jenter? 

Det er greit at det på hjemmesidene til UDI står om hva slags hjelp man kan få om man blir utsatt/mistenker å bli utsatt av omskjæring, men de eksemplene vi ser til her, er fra jenter som har bodd i Norge i flere år og som blir sendt ned og omskjært uten at de vet hva det er som venter dem. Mye informasjon kan man søke på nett, men de hører sjeldent om sine muligheter og rettigheter når det gjelder omskjæring på feks.helsekontroller eller hos helsesøster. Omskjæring er dermed et tema man ikke snakker om før det er for sent. De vet ikke at noe om omskjæring før de først blir utsatt for det.

Det positive er at antall omskjæring av jenter synker for hvert år.  Jeg håper at det fortsetter å gå nedover og jeg håper at vi her i Norge begynner å gjøre mer for disse jentene. Jeg håper også at vi kan bli flinkere til å melde i fra når vi vet om noen som har blitt utsatt for omskjæring.  

Hei.

I dag har jeg lyst til å dele noe som jeg skrev i facebook for en stund siden, og som fikk mye respons. Jeg ønsker å dele dette igjen da dette er en historie som formet meg som person, jeg håper folk setter av tid til å lese og kommentere.

link til facebook innlegget: https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=689569861142950&id=100002698275079

Det var da jeg gikk i 9. klasse på Hersleb skole, at vi fikk et prosjekt som het Trygg Trafikk. Her skulle vi jobbe en hel uke med å bli kjent med trafikkregler, hvordan være trygg på skoleveien og ellers danne et bilde av hvor farlig det kan være å ikke akte oppmerksomt. Det var akkurat den siste delen der, som satte et spor i hjertet mitt til den dag i dag.

 

Det var nemlig slik at skolen innkalte tre personer som har vært involvert i trafikkulykker for å fortelle oss deres historie. De satte opp stolene i kantina på rekke og rad, og min venninne, herved kalt A.N, og jeg løp inn for å sette oss helt foran. Det klarte vi… Aller første rad, helt i midten!

 

På scenen foran oss satt det to menn og en dame. Det var de som skulle fortelle oss om sine opplevelser.

Jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvordan den ene mannen så på meg! Han hadde det strengeste blikket jeg noen gang hadde sett, og holdt øynene sine mot meg hele tiden.

 

Det var damen sin tur å fortelle oss sine historie først, og hun gikk sakte frem til mikrofonen og begynte å snakke. Jeg kunne høre at hun var på gråten, selv om hun forsøkte å være sterk. Hun fortalte om hvordan hun mistet sin far en gang de kjørte bil sammen…. Hun snakket og snakket, men jeg klarte ikke å følge med på alt hun sa. Blikket til den ene strenge mannen som satt bak henne tok min konsentrasjon. Hvorfor så han slik på meg? Hva har jeg gjort? Er det på grunn av mitt utseende?

 

Det tok ikke lang tid før A.N dunket meg i armen og hvisket: “Hvem er han mannen? Kjenner du ham?”

 

Jeg: “Nei, jeg tror ikke det?”

 

A.N: ” Men se hvordan han blikker deg, har du gjort noe?”

 

Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Har jeg sett ham før? Har jeg gjort noe galt uten å huske det?

 

Selv om jeg så på ham, snudde han seg ikke. Det var som om han visste ett eller annet om meg og hatet meg for det. Læreren min la merke til det, og kom bort til meg og spurte om jeg ville ta en pause, men det hadde jeg ikke lyst til, jeg ville høre mer.

 

Damen var ferdig med å fortelle sin historie, og folk klappet. Jeg begynte også å klappe, selv om jeg hadde mistet hele poenget, jeg hadde ikke lyttet til.

 

Nei, sånn skulle det ikke være, tenkte jeg. Nå skal jeg høre på hva den ikke-så-strenge-mannen hadde å fortelle.

 

Den andre mannen kom frem til mikrofonen og begynte å snakke. Han hadde også vært involvert i en trafikkulykke, fordi han var ute i mørket uten refleks.

Jeg prøvde å la være å se på den slemme mannen som satt foran meg, men det gikk ikke.

 

Så slem! Hvorfor blikker han meg sånn?

 

Noen jenter ved siden av A.N begynte å fnise, og hviske til meg: “Laial, har du vært i ulykke med ham?”

 

Jeg, som en arrogant 14 åring svarte: “Idiot! får lyst til å klappe til ham!”

 

A.N: “kanskje han er rasist og ikke liker folk i hijab?”

 

Jeg: “I så fall er han dobbelt idiot”.

 

Mannen som stod på scenen var ferdig med å snakke. Nå skulle den sinte mannen komme opp, og jeg var forberedt på å fnise og le og å ikke gi ham oppmerksomheten han var ute etter, for hvem er han for å dømme meg til å være en slem jente bare fordi jeg er utenlandsk? Hvorfor skal han se så stygt på meg at alle skal legge merke til det? Dust!

 

Han stod opp og gikk mot mikrofonen, og på vei dit, de 4-5 skrittene så han endelig på noen andre!

 

Endelig!!!! Tenkte jeg.

 

Han tok tak i mikrofonen og sa: Hei, jeg heter Magne, og jeg er blind!

 

Akkurat da ble jeg kaldt og svett samtidig. Jeg ble gul i ansiktet og begynte å skjelve. Han fortalte om hvordan han og kona tok bilen hjem etter bryllupsfesten sin og kom i en ulykke som gjorde at han mistet synet.

 

Jeg begynte å gråte. Først sakte, også høyt.

 

Så drittsekk jeg var! Jeg trudde at Magne dømte meg pga mitt utseende, mens det egentlig var jeg som dømte ham hele tiden. Hvem var jeg for å gjøre det? Hvordan kunne jeg unngå å se at han ikke mente noe vondt?

 

Læreren kom og hold meg i hånda og ba meg slappe av, og ga meg en klem. Magne ble ferdig med å snakke og folk begynte å gå ut av salen. Jeg ble sittende igjen på stolen min og gråt alt jeg kunne. A.N satt også på sin stol med tårer i øynene.

 

Magne tok frem sin stokk og kom til meg og sa: “Er det du som gråter?”

 

Jeg klarte ikke å svare, så han tok frem sin hånd og prøvde å ta meg i hånda og fortelle at han hadde det bra! Jeg trengte ikke å være så lei meg for han hadde det kjempe bra.

 

Jeg kunne ikke annet enn å gi ham en klem og fortsette å gråte.

 

Etter dette holdt Magne og jeg kontakten i flere år, for han var nemlig så dyktig ingeniør at han hadde laget sin egen talende PC, så jeg sendte ham eposter og PCen leste de for ham, og han svarte.

 

Poenget med dette innlegget er at vi mennesker har lett for å dømme andre fra første blikk, enten så liker vi dem, eller ikke!

Vi gir egentlig ikke folk en sjanse til å vise hvem de er før vi danner et bilde i hodet.

 

Jeg har etter denne episoden alltid hatt Magne i bakhodet, og virkelig aldri dømt noen for noe som helst!

 

Magne lærte meg at utseende ikke alltid er viktigst, for selv om han så utrolig streng ut, hadde han den beste personligheten jeg noen gang har vært bort i.

 

Magne lærte meg også at ingenting er et hinder! Vil du noe virkelig, så vil du få det til om du prøver hardt nok, for han fikset sin egen PC som dekket hans behov selv om han ikke kunne se noe!

 

Magne traff meg rett i hjertet at jeg tenker på ham ganske ofte selv etter så mange år!

 

Jeg håper at dette innlegget treffer noen av dere også og at dere unngår å dømme folk før dere blir kjent med dem, for bak det strengeste fjeset kan det være et hjerte av gull!

 

Jeg satte meg ned ved siden av mamma og sa: “mamma, jeg er sulten!”

Moren min tok frem et halvt eple som så veldig gammel ut, tok bort de verste delene og ga det til meg. Det var alt vi hadde, og sånn var det bare. I tilfluktsrommet satt det utrolig mange kvinner med barn, og noen få menn. 

Den gangen var jeg 3 år gammel og dette er mitt første minne fra krigen. Jeg husker denne episoden så godt at det kunne vært en film jeg så om igjen og om igjen i hodet mitt hver dag.

Det neste minnet er fra kirken hvor vi gjemte oss fra politiet i Italia. En familie kom bort og hilste på oss. Pappa kommuniserte med dem på fransk og de tok oss med hjem. Derfra har jeg utrolig mange gode minner, blant annet fra den kristne barnehagen drevet av nonner vi gikk i og bursdagene vi fikk feiret med den nye familien vår.

Mitt neste minne er fra toget på vei ut av Tyskland. Politiet åpnet døren til rommet vi satt i på toget, og mamma ga ham de falske passene våre. Jeg fikk streng beskjed om å ikke snakke, men heller late som om jeg sov. Politiet tok oss med ut av toget.

Så husker jeg ikke hvordan vi kom dit, men jeg husker at jeg holdt min søster fast da vi satt utenfor rommet hvor moren min ble avhørt. Jeg var 4 år og hun var 2. En politimann kom bort med noen leker, men jeg forstod ikke hva han sa, og jeg var redd fordi jeg ikke fikk være med min mor. Jeg husker godt at jeg så på døra og ventet på at hun skulle komme ut igjen…. så husker jeg ikke så mye mer… 

mitt neste minne er fra asylmottak her i Norge, hvor jeg spilte sjakk mot vennene til faren min. Jeg husker også at min søster falt ut av huska og slo ut tennene og jeg husker den første snømannen vi lagde. Den gang hadde jeg ikke votter, men moren min ga med vanlige sokker også ullsokker over, og jeg brukte de på hendene. Snømannen fikk øyner av stein, skjerfet til en mann som hjalp oss og munnen var laget av lokket på en Marlboro sigarettpakke. 

Også kommer ett av de beste minnene jeg har, vi fikk et hjem! Søsteren min og mamma tok toget dit, mens pappa og jeg tok en lastebil. Askim, vårt nye sted.

“Der, det røde huset der” sa han og pekte.

Jeg husker at jeg løp inn, og danset fra rom til rom. Det var stort. Jeg tok trappene opp til stua og danset rundt hele til jeg ble svimmel. 

Her startet livet vårt på nytt etter 2 år på flukt. Jeg kom inn i en barnehage og lærte meg språket fort. Min far startet sin egen restaurant og mamma hjalp ham på kjøkkenet. Derfra har livet gått videre og det nye landet ble MITT land. 

Jeg husker det første 17.mai toget jeg var med i, og hvor stolt jeg var da jeg holdt fanen til skolen. Jeg husker vennene mine fra Askimbyen skole og hyttene vi lagde i skogen. Jeg husker første gang jeg akte en nedoverbakke og at jeg hadde en spark som jeg brukte til og fra skolen.

Jeg har brukt hele livet mitt her, og det er her jeg hører hjemme. Det er her jeg tok utdanning og det er her jeg fikk min første jobb. Det er her jeg gikk fra å være et barn til å bli voksen, og det er her mitt barn ble født. Det er det norske språket jeg behersker best. Det er her jeg har mine venner og det er her jeg har et hjem. 26 år av mitt liv har jeg tilbrakt her!

Likevel går det ikke en eneste dag uten at folk skriver kommentarer til meg og sier: jævla utlending,  kom deg ut av Norge!

Poenget mitt med å komme ut, være i media og å snakke om de ulike temaene jeg snakker om, er rett og slett for å vise at dersom innvandrere får en sjanse og en hjelpende hånd, så blir de integrerte og blir en ressurs for landet på lik linje med alle andre. Poenget mitt med å komme ut er å tale for kvinner med hijab som føler seg frastøtt pga plagget de bærer på hodet, selv om de hører til i dette landet. Poenget mitt med å komme ut er å vise en annen side av muslimer enn det media har vist!

Jeg er en norsklibanesisk, muslimsk kvinne som ikke har et annet sted å dra til enn Norge! 

I min jobb som tolk møter jeg hver dag nye mennesker som sitter i asylmottak og venter på svar, likevel føler de seg uønsket her i landet. Ventetiden på å komme inn på skole er utrolig lang og det er trangt med plasser. Folk frykter dem og vil egentlig ikke ha dem her, og vi forventer at de sksl integrere seg. 

Det gjør at jeg hver dag tenker: er det ikke urettferdig at noen får bedre sjanser enn andre? Er det ikke verdt å gi de nye innvandrerne en sjanse lik den vi fikk, for så å se hvor langt de kommer? Er det ikke bedre å gi dem en mulighet til å føle seg velkomne og ønsket her og heller straffe dem om de ikke følger loven, i steden for å stenge døren i ansiktet på dem før de i det hele tatt fått åpnet den?

Hvor hadde jeg vært og hvilket liv hadde jeg hatt om ikke Norge hadde gitt meg en sjanse til å bli en del av dette landet? Det samme gjelder barna på flukt nå!

Gi dem en sjanse! Gi dem en mulighet til å bli en del av dette landet!

 

5 år med krig i Syria.

5 år med drap, terror, mennesker på flukt, sultne barn, upassende båter, menneskesmuglere, store innvandringsbølger og fortvilelse. 

 

Igjen varsler regjeringen om innstramminger,  noe som gjør meg fortvilet.

 

Jeg og min familie har en gang vært flyktninger, og jeg hadde aldri vært her hvor jeg er nå om ikke Norge hadde tatt meg i mot. 

 

I en situasjon hvor folk flykter fra krig og sult, trenger man en hvilken som helst tråd å holde seg fast i for å fortsette å ha et håp om en fremtid. Disse møter tvert i mot lukkede dører og en verden som sier at de ikke er villige til å rekke dem en hånd og ta dem i mot. 

Hvor er menneskerettighetene? Hvor er barnerettighetene? 

Før vi blir varslet om at situasjonen kommer til å bli dramatisk i Europa og før vi frykter for hvilken fremtid Norge vil komme til å møte, trenger vi først og fremst å holde fast på en verdi som lenge har vært øverst på listen i Norge: menneskerettigheter!

 

Vi har lover og regler her i landet som vi kan holde fast ved og som vi kan tvinge innvandrere til å følge, gjør dem ikke det kan de få konsekvenser, men vi kan ikke stenge døren for dem før vi i det hele tatt har rukket å åpne den!

 

Innvandrerne kan være en kjempe stor ressurs for Norge om noen år, om vi nå gjør en god jobb med å integrere dem! 

Vi trenger å sette innvandrere som kom hit for noen år tilbake ut i arbeid og kanskje det skal være å hjelpe nye innvandrere!?

For det er ingen som vil forstå flyktninger bedre enn folk som også har vært på flukt. Ingen vil forstå hva krig er bedre enn folk som selv har opplevd krig. 

 

I steden for å lukke døren i ansiktet på dem bør vi gjøre en innsats og vise at vi skal klare å være et forbilde for andre land. Et forbilde som viser hvilken god jobb vi har klart å gjøre med integrering og inkludering. Et forbilde av hva et åpent hjerte og en strak arm kan gjøre for mennesker i nød.

 

I steden for dette setter vi folk i mottak i mange måneder og år og forventer at de senere skal klare seg og at de skal integreres ordentlig. Vi forteller dem på mange måter at vi ikke ønsker dem her, for så å forbente at de skal bli forelsket i landet vårt. 

 

Det er nå vi har sjansen til å endre måten vi tenker på før det er for sent!!!! Det er nå vi må gjøre en endring for å ikke få konsekvenser senere.