Hei.

Jeg skriver dette innlegget rett fra hjertet, og legger frem en sårbar side som jeg ikke er vant med å legge frem for andre. 

Noen mennesker bruker få år på å finne ut hvem de er, hvem de vil være og hvor de skal i livet. Jeg personlig har brukt 30 år på dette. 

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Det å vokse opp som en jente med utenlandsk bakgrunn og samtidig føle tilhørighet i Norge, har ikke bestandig vært enkelt. Det å følge hjertet og bli praktiserende muslim og hijabist når samfunnet ikke ønsker dette, har vært en tung vei. Det å bli oppdratt med to kulturer og føle seg presset til å respektere og godta begge har ofte gjort at jeg har følt meg som alt annet enn meg selv.

Jeg kommer opprinnelig fra et mannsdominert land. Samfunnet der er lagt opp slik at menn har de største sjansene for utdanning og jobb, og selv etter et skilsmisse er barna automatisk fordelt slik at mor har dem til de er 12 år, også tar far over. Dersom mor gifter seg før barna er 12, tar far over. En kvinne som har fått barn utenfor ekteskap kan ikke gi barnet sitt skoletilgang, personnummer eller noen som helst andre rettigheter, med mindre mannen ordner dette selvsagt. Kulturen fortalte også at det er skam for jenter å være ute og leke, dette bringer skam og dårlig rykte. I denne kulturen vokste min mor opp. Derfor var det ikke enkelt for meg som barn å forstå hvorfor min mor tenkte annerledes enn andre og hvorfor min mor slet med å bryte seg ut fra noe hun var vokst opp med og som for henne var normalt, til å akseptere en ny kultur som for meg var et selvfølge å følge.

Da min far sviktet oss og dro sin vei, stod min mor igjen med to jenter i et fremmed land hvor hun følte seg ukjent. Hun kunne ikke språket og forstod egentlig ikke levemåten heller. 

Av den grunn vokste jeg opp med å være delt i to; den jenta jeg MÅTTE være og den jenta jeg ØNSKET å være.

Under konfliktsperioden til mine foreldre, fikk jeg som barn med meg for mye. Jeg skjønte hva de kranglet om, og mistet automatisk respekten for min far. Dette kunne jeg ikke snakke om! I Norge er dette normalt, men kulturen jeg ble oppdratt med sa jo at man må respektere mannen i huset. Jeg gikk i blant og satte meg ned foran senga til moren min som lå og sov, og gråt i stillhet fordi jeg følte at hun var utettferdig behandlet og fordi jeg følte at hun ikke var sterk nok til å takle dette alene. Han hadde tross alt drasset henne og oss med til et fremmed land hvor hun ikke kjente noen… Og hva visste vi om rettighetene hun hadde som kvinne og om mulighetene for hjelp? Kombinasjonen av alt dette gjorde at vi i lang tid ikke fikk si noe om skilsmissen til noen vi kjente, vi måtte si at pappa var borte store deler av året på grunn av jobb i utlandet.

Mye skjedde gjennom denne tiden og faren min sluttet å ta kontakt. Jeg følte meg pliktet til å ikke gjøre noe feil, for jeg følte et press på meg til å vise at jeg var mer enn bra nok. Jeg kunne jo ikke la faren min peke på oss og si at moren min ikke gjorde en god nok jobb med å oppdra oss. Jeg måtte være helt perfekt. Dette gjorde at jeg til tross for den grove mobbingen jeg ble utsatt for på skolen, ikke sa i fra. Jeg skulle ikke være svak. Jeg var sterk og kunne tåle alt! Men kveldene var annerledes. Jeg la meg i senga og dagdrømte om alt jeg egentlig ville være. Jeg formet min verden i mine fantasier, for den jeg egentlig var, kunne jeg ikke vise frem i virkeligheten. 

Det som hjalp meg mye på barneskolen, var Islam jeg følte trøst når jeg leste Quranen og jeg følte at Gud elsket meg slik jeg var. Jeg trosset moren min og begynte å bruke hijab, og følte at Islam som religion ga meg mye styrke.

Som en trass tenåring var jeg en vanskelig jente. Jeg skulket skolen utrolig mye og jeg var kjempe vanskelig å ha med å gjøre. Jeg skjønte ikke hvorfor, for jeg følte meg som en snill jente innerst inne, men min oppførsel sa noe helt annet. Jeg hadde ikke lyst til å være på skolen, selv om jeg var utrolig flink, dels fordi min fetter og min kusine fra faren min sin side gikk i samme klasse som meg, og dels fordi jeg måtte være hjemme etter skoletid, så jeg måtte gjøre alt jeg hadde lyst til når jeg fikk muligheten til å være ute.

Det at min fetter og kusine gikk i samme klasse som meg ga meg egentlig aldri fred. Jeg følte meg fanget og at faren min som jeg hatet, visste alt om meg. Jeg følte meg overvåket, og derfor var det enklere å heller ikke være der, da ville ingen vite noe om meg. 

Da vi skulle søke videregående skole, hadde jeg lyst til å gå helse- og sosialfag, for jeg hadde lyst til å bli jordmor. Da jeg sa det til moren min fortalte hun at min fetter og min kusine skulle gå allmennfag, og at de da virket så mye smartere enn meg. Hvordan kunne jeg da gå den linja jeg ville og la “folk” tenke at moren min ikke gjorde en god nok jobb med å oppdra oss?

Jeg gikk derfor allmennfag, og gikk over fra å være en utrolig trass jente som skulket mye, til å bli kjempe skoleflink. Jeg fikk 5 i nesten alle fag… Ja, bortsett fra økonomi, matte og fysikk, for dette var fag jeg ikke likte. Tall var ikke min ting, og jeg trengte heller ikke å være flink i de, for en jordmor trenger ikke det. Det at min fetter og kusine ikke gikk på samme videregående som meg, gjorde at jeg følte meg tryggere og jeg hadde ingen grunn til å skulke mer. 

Fortsatt skulle jeg virke som en utrolig sterk jente som kunne takle alt og hva som helst, og samtidig være en jente som var der for sin mor og som ikke skulle svikte henne uansett hva. Jeg gjorde i blant ting for å bryte ut av den firekanten jeg fant meg selv i, jeg ville vise for meg selv at jeg kunne gjøre ting jeg hadde lyst til å gjøre, men gikk fort tilbake til å være standardjenta “folk” forventet at jeg skulle være.

Selv da jeg ble ferdig med videregående skole, fikk jeg ikke bli jordmor slik jeg alltid hadde drømt om. Jordmor yrket har ikke status i Libanon, og min mors drøm var å se meg med høy status. Derfor endte jeg opp med å gå ingeniørlinja, noe jeg egentlig hatet og hater ennå.

Jeg begynte også å jobbe, og mine dager var egentlig tilbragt enten på jobb eller på Høgskolen, jeg hadde ingen fritid og privattid. I 2006 hadde jeg tjent OK med lønn, og jeg sa til moren min at det nå er på tide å kjøpe en leilighet så hun aldri mer skulle trenge å flytte frem og tilbake. Vi dro derfor og søkte lån sammen, og kjøpte en leilighet som jeg var fast bestemt på at skulle være hennes! Samme år, dro vi på ferie til Libanon, og dette skulle bli en opplevelse for seg selv. Hvert år ferierte vi der med slektningene våre fra mors side, men i 2006 brøt Libanon-Israel krigen ut, og jeg så verden fra en ny vinkel. Vi var nære døden mange ganger. Flyplassen ble bombet, broene som frakter folk rundt omkring ble bombet, det var døde mennesker over alt og alt i leiligheten ristet. Jeg var redd, alle var redde, men vi ville ikke vise det frem for å ikke bringe mer frykt i hverandre. Dette skulle gå bra, tenkte vi.

Jens Stoltenberg klarte å lage en avtale om å frakte norske statsborgere ut av Libanon, noen med båter til Hellas andre med busser til Syria, og fly derfra til Norge. Vi var blant dem som tok bussene. En følelse jeg aldri kommer til å glemme er den skammen jeg følte mens jeg satt på bussen med mitt norske pass i mine hender, og så bak meg på alle libanesere som måtte bli igjen i krigen, fordi de ikke var like heldige og hadde et annet statsborgerskap i tillegg til det libanesiske. Fire dager etter turen ut av Libanon, ankom vi Norge.

På den tiden hadde jeg en kjæreste som bodde i Jordan. Vi traff hverandre i Libanon de gangene vi dro på ferie dit. Ett år etter krigen, ble det slutt mellom han og meg. Jeg var egentlig knust, for dette var min første kjærlighet og vi hadde vært sammen i 3 år, men jeg skulle på ingen måte la dette pårvirke meg! Aldri om en mann skulle knuse meg! Jeg var sterkere enn min mor, og jeg klarte fint å leve med eller uten mann i livet. Dette endte opp med at jeg en kort stund etter giftet meg med han som skulle bli faren til min datter. Dels for å ta hevn på min ekskjæreste og dels fordi det kulturmessig var på tide å gifte seg.

Dette var den største tabben jeg gjorde i hele mitt liv! Sakte og sikkert gikk jeg fra å være en sterk jente til å bli den svakeste jenta jeg noen gang har sett. Jeg hadde plutselig ingen venner og ingen familie å prate med. Midt opp i mishandlingen, ble folk rundt meg sinte på meg fordi jeg hadde forandret meg, i steden for å se hvor mye hjelp jeg egentlig trengte. Midt opp i alt jeg gikk gjennom av fysisk og psykisk tortur, var det kun 2 som holdt ut med meg, og disse to føler jeg at jeg skylder så mye til ennå, Nora og Elin!
Jeg brukte 3 år på å komme ut av dette forholdet. Nå når jeg ser tilbake, vet jeg at jeg burde ha gått ut tidligere, men en mann som utsetter kvinne for mishandling, gjør det sakte og sikkert og starter gjerne med å frata henne selvtilliten først, slik at hun ikke får gjort noe. Det tok meg 3 år å ta kontakt med krisesenter og politi og innrømme at jeg trengte hjelp.

Plutselig stod jeg alene med en liten jente og et mislykka ekteskap. Jeg hadde arr på kroppen som for resten av livet skulle minne meg på hvilket dårlig valg jeg hadde tatt. Jeg hadde en ett år gammel jente jeg var ansvarlig for og som jeg virkelig elsket over alt på jord.

Dette er mitt liv i en kortversjon, og poenget med å skrive dette er egentlig å forklare hvorfor jeg i dag er den jeg er.
Da jeg bestemte meg for å komme ut i media i fjor og si min mening, kjempe de kampene jeg kjemper og stå for det jeg virkelig mener, var det ikke for å vise meg frem slik folk tror, men det var faktisk for å være meg selv. Det var for å få frem jenta som alltid har vært der, men som aldri fikk lov eller muligheten til å være seg selv.

I går lå jeg på en benk og fikk en behandling som endte opp med at jeg bestemte meg for å bryte meg ut av alt!

Ja, jeg har lært min datter å alltid være seg selv, jeg har heiet henne frem i alt hun har hatt lyst til å gjøre, og jeg har latt henne leve slik hun selv vil. Jeg har på samme måte som jeg ble oppdratt til å akseptere og respektere alle religioner, også ført dette over til henne og derfor er hun med på skolegudstjenester etc, men jeg har også skjermet henne fra kulturen min mor vokste opp med og som hun i noen grader førte over på oss (fordi dette var det som var normalt for henne), og jeg lar jenta mi være seg selv 110%.

I går bestemte jeg meg plutselig for at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet for noen! Jeg skal endelig gjøre noe jeg alltid har drømt om, og det er å flytte utenfor Oslo! tidligere har jeg ikke kunnet det, fordi jeg alltid har tenkt at min mor ikke har familie rundt seg, men jeg innså i går at om jeg som 31 åring ikke gjør ting jeg har lyst til, så kommer jeg for alltid til å være den jenta som lå på senga og drømte om å leve!

Jeg starter derfor en ny epoke i mitt liv fra og med i dag, og starter å søke det livet jeg egentlig vil leve. Og innerst inne vet jeg at dette vil gå bra, for mitt liv har egentlig aldri vært mitt så mye som nå!

Tragedien i Orlando hvor 50 uskyldige mennesker har blitt drept og enda flere skadet, har vakt mye oppsikt. De som ble drept ble drept kun fordi de befant seg på en nattklubb for homofile.

Det jeg har merket er at en del muslimer har gått ut for å fortelle at homofil praksis er forbudt i islam. De ønsker å fortelle at Gud ikke aksepterer homofili, men samtidig tar de avstand fra terroren som har skjedd.

Jeg synes det er rart at samfunnet nå til dags er lagt opp slik at muslimer automatisk havner i en posisjon hvor de blir presset til å uttale seg hver gang en terrorhandling fra en muslim skjer. Det har blitt vanlig for oss å ta avstand etter hver hendelse.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Det som var fint å se etter denne hendelsen, var at flere muslimer stod sammen og donerte blod etter denne massakren, dette kan dere lese mer om her:    http://www.orlandosentinel.com/news/pulse-orlando-nightclub-shooting/os-orlando-nightclub-shooting-churches-20160612-story.html

En slik hendelse vekker mye sinne i meg, både som en vanlig person, men også som muslim.

Ja, Islam forbyr homofili, det gjør kristendommen også, men islam forbyr også drap på uskyldige. Det er ikke muslimenes jobb å dømme homofile.

Det jeg har lært av islam er at vi kan være uenige og ulike, uten å hate eller skade hverandre. Man kan runde av det hele med å si: “dere har deres tro, og jeg har min”.

Min Gud har gitt oss mange oppgaver i livet, men ingen steder står det at han har gitt oss en stilling hvor vi skal være dømmende og straffe andre, fordi de ikke er like oss, uansett hva denne ulikheten er.

Personlig kjenner jeg mange flotte homofile, og jeg unner dem virkelig alt godt i livet. Jeg har aldri sett på dem annerledes eller vist dem annet enn respekt. For min del er ikke legningen noe å legge merke til og å fokusere på i det hele tatt. Hva et menneske velger å gjøre i sitt liv, har ingenting med meg å gjøre. Jeg behandler alle med den respekten jeg forventer å bli behandlet med. 

Det som har skjedd i Orlando er både ekkelt og trist. Ingen mennesker fortjener å dø på denne måten, og ingen foreldre fortjener å bli satt i posisjonen til terroristens foreldre. 

Jeg oppfordrer alle fremover til å være ekstra snille med hverandre, uansett religion, bakgrunn og legning. Vi møter snart skeive dager, og jeg oppfordrer alle, både muslimer og ikke-muslimer, til å vise respekt og toleranse mot hverandre, uansett om man støtter homofili eller ei. Om dere ikke støtter homofili, kan dere i hvertfall vise at dere støtter at mennesker har rett til å leve slik de selv vil, uten å bli dømt. Og på samme måte som vi muslimer søker om å bli akseptert og godtatt, så godtar vi også alle mennesker rundt oss!

Hei dere!

Jeg har blitt kontaktet ett par ganger med spørsmål om hvorvidt hijab er for varmt å ha på seg disse sommerdagene, samt av hijabister som ønsker tips til hva slags hijaber de skal bruke når det er så mye sol ute.

De som har kontaktet meg har fått direkte svar, men kanskje det er greit å skrive litt om det også?

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Hijabhuset har fått inn mange sommerhijaber i utrolig mange flotte farger. Jeg var for noen dager siden og kjøpte to stykker og er utrooooolig fornøyd. Disse er i bomull og er utrolig behagelige å ha på seg. Her er et bilde av en av hijabene som er i sølv.

For noen dager siden leste jeg en kommentar på facebook siden min som jeg egentlig ville ignorere, men klarer ikke det… 

Svaret mitt til denne useriøse kommentaren er at hijab kan være varmt om man ikke velger riktig stoff. Bomull og andre lette hijaber som puster er viktige på sommeren. Det er også kjent at når sola skinner så mye som nå, så er det fint med litt tøy på kroppen som faktisk er avkjølende… Barn blir feks oppfordret til å bruke tskjorte og caps når sola skinner, og det er ikke mere varmt enn å gå uten, og det samme kan sies når man bruker lette hijaber. 

Potetsekk på hodet har jeg derimot aldri prøvd, men kan tenke meg at det både kan bli for varmt og lukte vondt, uten at jeg kan si dette med 100% sikkerhet før jeg har prøvd det selv, noe dere ikke skal se bort i fra at jeg gjør 😉

Ha en fin kveld folkens!

#hijabhuset

Hei på dere blogglesere.

Som dere vet er det Ramadantider nå.
Ramadan handler ikke bare om faste, men også om gode gjerninger, bønn, ekstra godhet mot andre mennesker, donasjon, tålmodighet osv.

Jeg faster ikke i år pga en operasjon jeg var gjennom i februar.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

I går tok jeg en lang sykkeltur med min datter. Det var kjempe fint vær og sola skinte. På vei tilbake bestemte vi oss for å stoppe på Furuset og ta T-banen en stasjon opp mot Ellingsrud. Mens vi stod og ventet på heisene ved Tbanestasjonen tok vi frem våre vannflasker, og vi tok oss noen slurker.

En ung dame stod og så på.
Vi tok heisene ned til plattformen, og satte oss ned og venta på at T-banen skulle komme.

Damen kom da bort til oss og sa:
“Salam. du bør egentlig skamme deg, Du må være et godt forbilde for din datter og unngå å spise foran henne, slik at hun kan tro at du faster og forstå at det er Ramadan”.

Til denne damen:

Jeg faster ikke i år, og hvorfor jeg ikke gjør det er egentlig mellom meg og Gud (selv om jeg er åpen om det med andre også). Som muslim vet jeg hva Ramadan er, og jeg lærer min datter den virkelige meningen av islam og Ramadan. De syke skal ikke faste og sånn er det bare! Jeg lærer datteren min at Ramadan handler om mye mer enn bare faste, og lærer henne at sykdom ikke er noe å skamme seg for, og dermed ikke noe man trenger å gjemme seg bort med.

Du som muslimsk kvinne har mange oppgaver i livet ditt; du skal blant annet ta vare på din familie, deg selv, styrke ditt forhold til Gud etc. Ingen steder er det oppgitt at blant dine oppgaver er å passe på meg og hva slags forbilde jeg er for min datter!

Du som muslim er pliktet til å gi folk rundt deg unnskyldning for hvorfor de gjør som de gjør, og til å opptre med respekt når du snakker med andre.

Det at du mener at jeg må late som om jeg faster ovenfor min datter, er egentlig bare å lure henne og å lure meg selv. Jeg velger heller å være ærlig med henne, med meg selv og ikke minst med Gud. Når hun lærer at islam ikke er streng mot de svake, vil hun lære å elske religionen. Islam fritar syke, gravide og små barn fra å faste.

Jeg er sikker på at hvis du ser godt nok inn i deg selv, så ser du at du har en god del å jobbe med. Konsentrer deg heller om å bli et bedre menneske for hver dag som går, og la andre få konsentrere seg om seg selv. 

I dag satt jeg og snakket med en kollega om denne hendelsen, og hun fortalte at hun også hadde fått høre kommentarer fra fremmede fordi hun ikke faster. Hun hadde blant annet en gang fått hijaben dratt av, fordi “det er skam å gå med hijab, men ikke faste”.

Denne episoden minnet meg igjen på en annen episode jeg hadde for litt over 5 år siden. Jeg hadde nylig blitt operert og det var Ramadan. Mens jeg stod og venta på bussen på Jernbanetorget, stod jeg og drakk noe som jeg måtte ha annenhver time i 7 dager (Noe kjøpt på apoteket). En fremmed mann gikk forbi og slo til flaska jeg drakk fra og sa: “Det er Ramadan”.

Mitt råd til disse menneskene er egentlig å ikke gå ut og omgås folk! Dersom lite mat og drikke gjør at du ikke klarer å omgås andre mennesker, bør du virkelig vurdere å holde deg hjemme!

Ramadan handler om å være god mot andre. Gud tester din tålmodighet og med disse handlingene skal jeg love deg at du feiler sterkt, uansett om du fullfører fasten hele måneden.

Moralpoliti kan du leke alene, ikke med andre!

Ditto. Dagens utblåsning.

Hei.

Først vil jeg beklage at dette kommer såpass sent. Jeg falt for noen dager siden og klarte å ødelegge min høyre hånd, så det å skrive har ikke vært så enkelt.

Velsignet Ramadan ønskes alle sammen!

Ramadan er kjent for de fleste, men til dere som ikke vet hva dette er, så starter jeg med en kort introduksjon.

Ramadan er muslimenes fastemåned. Her faster man fra solen står opp, til solen går ned. Det klassiske spørsmålet vi pleier å få er: “seriøst??? Ikke vann heller?”

Nei, ikke vann heller. Ikke mat og drikke i det hele tatt. Man gjør det for å føle med de som har mindre enn oss, for å helberede kroppen og for å sette pris på det man har. 

Ramadan handler ikke bare om faste, men også om å komme nærmere Gud ved å be mye, lese Quran, donere penger og å gjøre ekstra gode gjerninger. Man skal ikke skryte av de gode tingene man gjør, da dette er noe man gjør for Guds skyld, og ikke for å få oppmerksomhet. 

De syke er selvsagt fritatt fra å faste.

Hos oss er det slik at vi pynter leiligheten litt ekstra. Her bruker vi fargerike lykter feks.

På samme måte som man pynter før jul, og nedteller til juleaften, gjør vi det i Ramadan, og vi teller ned til Eid. 

Før Ramadan forbereder man seg litt ekstra ved feks å handle inn ekstra mye mat. Man er jo sulten i løpet av dagen, og når man først skal spise (åpne fasten), har man gjerne lyst på veldig mye på en gang. Derfor er det vanlig å lage flere retter hver dag, og man starter gjerne med suppe før alt det andre.

Man deler også gjerne mat med naboene, og med andre bekjente. Vi pleier også å gi bort til ukjente som trenger det, dersom det er mulig. 

En venninne og jeg lagde disse før Ramadan startet:

Dette er dadler fylt med ulike typer nøtter, dyppet i sjokolade og med kokos eller nøtter på toppen. Nammmm. Sunnah (det profeten Muhammed pbuh har lært oss), sier at man skal åpne fasten med vann og dadler, og derfor kjøper vi inn masse dadler i ramadan. 

Barna får gjerne en kalender som teller ned til Eid. Her er Janet sin dette året. Her er det 30 ulike smågaver.

Jeg kommer senere til å skrive et innlegg om Eid.

Med dette avslutter jeg innlegget, og går og leser videre i Quranen, jeg må nemlig rekke å lese den ferdig innen Ramadan er over.

Ha en fin og velsignet tid videre alle sammen!

Hei hijabister!

Hvordan ser sommerhijaben deres ut disse varme dagene?

Har dere begynt å pynte den litt mer? 

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Et tips fra meg er blomster! Det ser så fint ut på hijaben og gjør det lille ekstra. Jeg har en stor panne og har derfor plass til å ha blomstene slik jeg har på bildet. Har du en liten panne kan du ha blomstene over hijaben bare, sånn at du ikke dekker mye av ansiktet.

Hijabhuset og H&M har lette sjaler som passer til dette været i butikkene sine nå, denne jeg har på meg har jeg fått i gave, og  jeg er litt usikker hvor den er fra, men har sett at H&M har lignende sjaler.

#hijabhuset #h&m