Hvor går du når du bryter ut?

Dette innlegget er skrevet av medlemmer i organisasjonen NOK https://www.facebook.com/NOK-1767868113524461/

Sosial kontroll er noe vi snakker mye om for tiden. Majoriteten i samfunnet vårt heier frem jenter som ønsker å bryte ut, og klapper i hendene når de hører om modige kvinner som tok en av de viktigste avgjørelsene i sine liv. Men er det nok?
For hvor skal de få hjelp og støtte når de bryter ut? 

Sannheten er at systemet her til lands pr. i dag ikke fungerer tilstrekkelig.

Organisasjonen NOK jobber for at kvinner i asylmottakene skal opplyses om sine rettigheter i Norge. Organisasjonen skal være et bindeledd mellom livet i mottakene og livet utenfor. Her jobber vi også med å hjelpe kvinner som opplever press, sosial kontroll, vold og tvangsekteskap med å bryte ut. Vi forteller kvinner at de har rettigheter i Norge og at de ikke skal finne seg i å leve et kontrollert liv.

Når disse kvinnene samler alt sitt mot og bryter ut, er ikke livet enkelt.

Politiet svikter.

Trusler blir henlagt.

Dette er sannheten om hva disse kvinnene vil møte. For når politiet henlegger trusler og sier at de ikke kan gjøre noe før kvinnene fysisk blir angrepet, så er veien til et trygt liv altfor vanskelig.
Ofte får disse kvinnene beskjed fra politiet om at politiet dessverre ikke kan gjøre noe med disse truslene, før den som truer faktisk oppsøker fornærmede.

Dette gir hetseren/den som truer et signal om at han kan fortsette å handle slik han gjør, noe som igjen medfører at kvinnen må leve i frykt og redsel resten av livet eller til en eventuell skade skjer.

Det ene besøket, kan være et besøk for mye. Om kvinnene er heldige, er den eneste “beskyttelsen” de sitter igjen med, en eventuell voldsalarm. Denne voldsalarmen fungerer tvert imot som en byrde, ikke en beskyttelse, fordi det fortsatt er kvinnen som må være oppmerksom på at ingen er rundt henne og eventuelt rekke å trykke på alarmen før det er for sent. Dette i stedet for at den som truer skal straffes av politiet.

Vi må ikke bare snakke, vi må handle!

Justisministeren Per-Willy Amundsen har en stor oppgave her, og det er på tide at han tar på alvor disse truslene kvinnene utsettes for.

Det er IKKE greit at kvinner som opplever hets og trusler får beskjed fra politiet om at det ikke er lurt å bruke sin ytringsfrihet!

Det er IKKE greit at vi skal leve i et samfunn hvor det er fritt fram til å true og hetse i vei, uten at det medfører konsekvenser!

Det er IKKE greit at staten nå foreslår å trekke tilbake statsstøtte til organisasjoner som hver dag jobber med å hjelpe disse kvinnene som ellers ikke har en stemme og ikke blir sett!

 

I forrige uke hadde Laial Janet Ayoub et møte med Justisministeren Per-Willy Amundsen.
Bakgrunnen for dette møtet er at hun for noen uker siden anmeldte hets og trusler hun mottok i sosiale medier fra en bestemt person. Politiet ringte opp en uke etter denne anmeldelsen med beskjed om at de ikke kunne gi vedkommende besøksforbud og politiadvokaten sa til Laial: “Jeg skal ikke nekte deg å bruke din ytringsfrihet, men det er kanskje ikke så lurt”.

I stedet for at det å true og hetse skal få konsekvenser, gjør politiet en tabbe og ber kvinner som bryter ut om å bære ansvar for at andre skal oppføre seg.

Per-Willy fortalte at han tar slike tilbakemeldinger på alvor, og at det absolutt ikke er slik vi skal ha det i Norge. Ytringsfrihet er en viktig verdi vi ikke skal stanse, og de som truer skal absolutt ikke gå rundt frie slik de gjør.

Derfor mener vi at der er paradoksalt når regjeringen foreslår å trekke støtten til organisasjoner som arbeider med slike tema. Taler regjeringa med to tunger?

Så hva er neste steg?

Besøksforbud: Besøksforbud burde ikke være vanskelig å få når man kan bevise at man er utsatt for trusler. Per nå er det slik at man ikke får det med mindre man fysisk ble utsatt for et uønsket besøk av den som truer. Det ene besøket kan gi uønskede konsekvenser som feks at kvinnen blir slått eller i verste fall drept.

Voldsalarm: Per i dag skal det mye til for å få voldalarm. Likevel er ikke denne en trygg nok metode å beskytte kvinnen på. Hvorfor kan man ikke ha motsatt-voldalarm? At menn som utsetter kvinner for trusler går med en fotlenke eller lignende? Det er tross alt mot sin hensikt at kvinner må gå rundt og være obs på at ingen er rundt henne. De skal også være kjappe med å trykke på alarmen, og hvem vet om politiet rekker å rykke ut for å skaffe hjelp eller ikke?

Hets og trusler: Hets og trusler må bli straffet, uansett hva! Det er ikke riktig at kvinner stadi må leve med redsel for at truslene går over til handling. Loven sier jo at ingen skal true andre, men straff er noe vi ikke ser fra politiets side når kvinner beviser at de har blitt utsatt for trusler.

Kurs og undervisning: Det er viktig at sosial kontroll nå blir et obligatorisk tema på skoler for både barn og voksne. Alle må opplyses om hva de kan gjøre for å bryte ut og om hva loven sier og hva straffene er dersom man utsetter andre for den type kontroll.

 

Hva vil folk si

Denne saken ble først publisert her: https://antirasistisk.no/eksterne-skribenter/hva-vil-folk-si/

Hva vil folk si?

 

En både viktig og aktuell film fra Iram Haq om skam og ære.

 

På torsdag var jeg og så på førpremieren til filmen «Hva vil folk si», en film som handler om det å vokse opp med to kulturer, være utsatt for sosial kontroll og æreskultur.

Historien om 16 år gamle Nisha minner om livet til mange jenter som vokser opp med to kulturer, og hvor det er vanskelig å finne sin identitet fordi man dras mellom foreldrenes forventninger til hvem de skal være, og forventningene de har til seg selv og livet de ønsker å leve.

Filmen viser hvordan faren til Nisha oppdager at Nisha har en kjæreste og reagerer med vold mot Nisha og kjæresten hennes. Barnevernet bli varslet og Nisha blir tatt fra sine foreldre. Når «folk» begynner å snakke om og til familien om hvor dårlig deres datter har oppført seg, og hvilken skam hun har brakt over familien, ender faren til Nisha opp med å sende Nisha til Pakistan hvor hun skal lære å være en «ordentlig» jente.

I Pakistan bor Nisha med familien til faren sin og mister litt og litt sin egen identitet, drømmer og forhåpninger om livet. Når Nisha blir tatt for å ha en kjæreste der også, blir hun utstøtt av familien, og faren blir tvunget til å ta med sin jente tilbake til Norge.

Denne gangen lever Nisha helt annerledes enn hva hun gjorde før. Hun må kle seg på en bestemt måte, blir tvunget til å bytte skole, blir fulgt av faren til og fra skolen, må dele soverom med søsteren og hun blir tvunget til å lyve til barnevernet som fatter mistanke om at noe er galt.

Når hun til slutt blir forsøkt giftet bort, tar Nisha mot til seg og rømmer fra sin familie.

Som liten vokste jeg opp med to veldig ulike kulturer. Min mor hadde vokst opp på en bestemt måte i sitt hjemland, og det var derfor den type oppdragelse som var normal for henne å gi meg. Jeg skulle holde meg unna gutter og hun hadde forventninger til hvor godt jeg måtte gjøre det på skolen. Jeg gikk kledd på en bestemt måte (skjule mest mulig) og måtte passe på hvem jeg snakket med, hvor høyt jeg snakket og hva jeg uttalte meg om. Som Nisha, gjorde jeg også mye i skjul og håpet at min mor aldri ville finne ut av det. Der og da føltes det som om jeg hadde to personligheter, en som jeg brukte hjemme med familien, og en som var meg selv, og som jeg brukte på skolen og blant venner.

Da jeg noen ganger ble tatt for å være en uregjerlig jente, ble min mor ennå strengere og jeg ble mer kontrollert av både henne, slektningene mine og folk som kjente til oss. Ofte er det dessverre slik for sånne jenter som oss at hvis foreldrene oppdager noe, kan straffen være mild, men om de sosiale omgivelsene rundt oppdager det, blir straffen større. Den sosiale kontrollen påvirker våre miljøer utrolig mye, og vi hører ofte våre foreldre si til oss «hva vil folk si» om de finner ut at du har oppført deg på den måten.

Det er viktig å påpeke at foreldrene til jentene som oppdras på denne måten, ikke ønsker å være slemme. De har stor kjærlighet for sine døtre, men er redde for at døtrene skal bli for «vestlige» og for at de skal bringe skam over familien. De anser sine handliger som «det beste for jenta».
Familiens ære blir en tung byrde som jentene må bære over sine skuldre fra de blir født til dagen de forlater livet. Alt jentene gjør og sier må være kontrollert, for hun har familieæren med seg over alt, og denne må bli beskyttet.

I år har sosial kontroll og æreskultur blitt diskutert og belyst mye mer enn hva det har blitt tidligere. Vi snakker ofte om det og viser at vi tar avstand fra slik oppdragelse som gir våre jenter skadelige virkninger for resten av livet. Men gjør vi nok for å stanse det?

Jeg kom til Norge i 1989. Den oppdragelsen jeg fikk, og den splittelsen jeg følte som barn/ungdom, er den samme som jeg ser hos mange jenter i dag. Forandringene som har skjedd er ikke mange, kanskje bortsett fra at jentene nå har foreldre som kan det norske språket mer enn hva foreldrene våre gjorde på den tiden.

Fortsatt er det jenter som tar av seg den lange tunikaen når de går ut døra hjemmefra, og gjemmer den i skolesekken, for så å ta den på igjen før de skal hjem. Fortsatt er det mange jenter som må lyve om hvorfor de ikke får blitt med sine venner på fritidsaktivitetet og som ikke får lov til å være like sosiale som andre ungdommer er. Fortsatt er det jenter som ender opp med å bli sendt på oppdragelsestur til sine hjemland for å lære å bli husmødre og «verdige» jenter. Fortsatt er det jenter som blir omkjært for holde kontroll på deres seksuelle liv. Og fortsatt er det jenter som enten blir tvunget til å gifte seg, eller blir presset til det.

Vi skaper jenter uten personlighet: Resultatet av denne sosiale kontrollen og æreskulturen er at vi oppdrar jenter som ikke evner å bestemme over egen kropp og eget liv. Jentene blir kontrollert av familien fra de er små og overlater denne kontrollen til mannen når jentene gifter seg. Og i følge de sosiale omgivelsene til jenta, er det dette som da er normalt. Resultatet av det igjen er at denne sosiale kontrollen går i arv.

Den sosiale kontrollen har utrolig mye makt over noen miljøer, og vi retter oss ofte mot ofrene og forteller dem at de må bryte ut, men er det så enkelt? Dessverre har samfunnet gang på gang sviktet disse jentene, for ingen ofrer dem nok beskyttelse når de først bryter ut og blir utsatt for trusler eller kidnapping til andre land. Vi svikter også med å forklare og normalisere hvordan livet til norske ungdommer er til disse foreldrene, og vi svikter med å straffe de som utsetter jentene for vold, enten det er psykisk eller fysisk.

«Hva vil folk si» viser oss hvor viktig det er å ikke bare snakke ut om problemet, men om å handle. Det er handling som må til om vi skal redde jentene våre fra å ende opp som kontrollerte koner som aldri har klart å velge egne veier.

  

   

 

 

 

 

Hva vil folk si

I går var jeg med mange venner og så på den beste norske filmen jeg noen gang har sett “Hva vil folk si”.

Jeg skal ikke avsløre filmen for dere, men kan si at den handler om sosial kontroll, æreskultur og det å bli dratt inn i to ulike kulturer uten å klare å finne seg selv.

Jeg kjente meg selv igjen i så mange deler av filmen. Den vekka så mange minner.

Jeg anbefaler dere alle å se filmen, men ta med noen servietter å tørke tårene med, for den er veldig, veldig sterk!

Jeg kan ikke nekte deg å bruke ytringsfriheten din, men det er kanskje ikke så lurt.

https://www.minervanett.no/nekte-a-ytringsfriheten-kanskje-sa-lurt/

Dette er altså svaret politiet gir kvinner som bryter ut med sosial kontroll og som blir utsatt for trusler.
Les gjerne, og del din mening.

Hva synes dere?