Jeg satte meg ned ved siden av mamma og sa: “mamma, jeg er sulten!”

Moren min tok frem et halvt eple som så veldig gammel ut, tok bort de verste delene og ga det til meg. Det var alt vi hadde, og sånn var det bare. I tilfluktsrommet satt det utrolig mange kvinner med barn, og noen få menn. 

Den gangen var jeg 3 år gammel og dette er mitt første minne fra krigen. Jeg husker denne episoden så godt at det kunne vært en film jeg så om igjen og om igjen i hodet mitt hver dag.

Det neste minnet er fra kirken hvor vi gjemte oss fra politiet i Italia. En familie kom bort og hilste på oss. Pappa kommuniserte med dem på fransk og de tok oss med hjem. Derfra har jeg utrolig mange gode minner, blant annet fra den kristne barnehagen drevet av nonner vi gikk i og bursdagene vi fikk feiret med den nye familien vår.

Mitt neste minne er fra toget på vei ut av Tyskland. Politiet åpnet døren til rommet vi satt i på toget, og mamma ga ham de falske passene våre. Jeg fikk streng beskjed om å ikke snakke, men heller late som om jeg sov. Politiet tok oss med ut av toget.

Så husker jeg ikke hvordan vi kom dit, men jeg husker at jeg holdt min søster fast da vi satt utenfor rommet hvor moren min ble avhørt. Jeg var 4 år og hun var 2. En politimann kom bort med noen leker, men jeg forstod ikke hva han sa, og jeg var redd fordi jeg ikke fikk være med min mor. Jeg husker godt at jeg så på døra og ventet på at hun skulle komme ut igjen…. så husker jeg ikke så mye mer… 

mitt neste minne er fra asylmottak her i Norge, hvor jeg spilte sjakk mot vennene til faren min. Jeg husker også at min søster falt ut av huska og slo ut tennene og jeg husker den første snømannen vi lagde. Den gang hadde jeg ikke votter, men moren min ga med vanlige sokker også ullsokker over, og jeg brukte de på hendene. Snømannen fikk øyner av stein, skjerfet til en mann som hjalp oss og munnen var laget av lokket på en Marlboro sigarettpakke. 

Også kommer ett av de beste minnene jeg har, vi fikk et hjem! Søsteren min og mamma tok toget dit, mens pappa og jeg tok en lastebil. Askim, vårt nye sted.

“Der, det røde huset der” sa han og pekte.

Jeg husker at jeg løp inn, og danset fra rom til rom. Det var stort. Jeg tok trappene opp til stua og danset rundt hele til jeg ble svimmel. 

Her startet livet vårt på nytt etter 2 år på flukt. Jeg kom inn i en barnehage og lærte meg språket fort. Min far startet sin egen restaurant og mamma hjalp ham på kjøkkenet. Derfra har livet gått videre og det nye landet ble MITT land. 

Jeg husker det første 17.mai toget jeg var med i, og hvor stolt jeg var da jeg holdt fanen til skolen. Jeg husker vennene mine fra Askimbyen skole og hyttene vi lagde i skogen. Jeg husker første gang jeg akte en nedoverbakke og at jeg hadde en spark som jeg brukte til og fra skolen.

Jeg har brukt hele livet mitt her, og det er her jeg hører hjemme. Det er her jeg tok utdanning og det er her jeg fikk min første jobb. Det er her jeg gikk fra å være et barn til å bli voksen, og det er her mitt barn ble født. Det er det norske språket jeg behersker best. Det er her jeg har mine venner og det er her jeg har et hjem. 26 år av mitt liv har jeg tilbrakt her!

Likevel går det ikke en eneste dag uten at folk skriver kommentarer til meg og sier: jævla utlending,  kom deg ut av Norge!

Poenget mitt med å komme ut, være i media og å snakke om de ulike temaene jeg snakker om, er rett og slett for å vise at dersom innvandrere får en sjanse og en hjelpende hånd, så blir de integrerte og blir en ressurs for landet på lik linje med alle andre. Poenget mitt med å komme ut er å tale for kvinner med hijab som føler seg frastøtt pga plagget de bærer på hodet, selv om de hører til i dette landet. Poenget mitt med å komme ut er å vise en annen side av muslimer enn det media har vist!

Jeg er en norsklibanesisk, muslimsk kvinne som ikke har et annet sted å dra til enn Norge! 

I min jobb som tolk møter jeg hver dag nye mennesker som sitter i asylmottak og venter på svar, likevel føler de seg uønsket her i landet. Ventetiden på å komme inn på skole er utrolig lang og det er trangt med plasser. Folk frykter dem og vil egentlig ikke ha dem her, og vi forventer at de sksl integrere seg. 

Det gjør at jeg hver dag tenker: er det ikke urettferdig at noen får bedre sjanser enn andre? Er det ikke verdt å gi de nye innvandrerne en sjanse lik den vi fikk, for så å se hvor langt de kommer? Er det ikke bedre å gi dem en mulighet til å føle seg velkomne og ønsket her og heller straffe dem om de ikke følger loven, i steden for å stenge døren i ansiktet på dem før de i det hele tatt fått åpnet den?

Hvor hadde jeg vært og hvilket liv hadde jeg hatt om ikke Norge hadde gitt meg en sjanse til å bli en del av dette landet? Det samme gjelder barna på flukt nå!

Gi dem en sjanse! Gi dem en mulighet til å bli en del av dette landet!