Hei.

Jeg skriver dette innlegget rett fra hjertet, og legger frem en sårbar side som jeg ikke er vant med å legge frem for andre. 

Noen mennesker bruker få år på å finne ut hvem de er, hvem de vil være og hvor de skal i livet. Jeg personlig har brukt 30 år på dette. 

Shoppingtips

Gaveideer til under 500-lappen

Det å vokse opp som en jente med utenlandsk bakgrunn og samtidig føle tilhørighet i Norge, har ikke bestandig vært enkelt. Det å følge hjertet og bli praktiserende muslim og hijabist når samfunnet ikke ønsker dette, har vært en tung vei. Det å bli oppdratt med to kulturer og føle seg presset til å respektere og godta begge har ofte gjort at jeg har følt meg som alt annet enn meg selv.

Jeg kommer opprinnelig fra et mannsdominert land. Samfunnet der er lagt opp slik at menn har de største sjansene for utdanning og jobb, og selv etter et skilsmisse er barna automatisk fordelt slik at mor har dem til de er 12 år, også tar far over. Dersom mor gifter seg før barna er 12, tar far over. En kvinne som har fått barn utenfor ekteskap kan ikke gi barnet sitt skoletilgang, personnummer eller noen som helst andre rettigheter, med mindre mannen ordner dette selvsagt. Kulturen fortalte også at det er skam for jenter å være ute og leke, dette bringer skam og dårlig rykte. I denne kulturen vokste min mor opp. Derfor var det ikke enkelt for meg som barn å forstå hvorfor min mor tenkte annerledes enn andre og hvorfor min mor slet med å bryte seg ut fra noe hun var vokst opp med og som for henne var normalt, til å akseptere en ny kultur som for meg var et selvfølge å følge.

Da min far sviktet oss og dro sin vei, stod min mor igjen med to jenter i et fremmed land hvor hun følte seg ukjent. Hun kunne ikke språket og forstod egentlig ikke levemåten heller. 

Av den grunn vokste jeg opp med å være delt i to; den jenta jeg MÅTTE være og den jenta jeg ØNSKET å være.

Under konfliktsperioden til mine foreldre, fikk jeg som barn med meg for mye. Jeg skjønte hva de kranglet om, og mistet automatisk respekten for min far. Dette kunne jeg ikke snakke om! I Norge er dette normalt, men kulturen jeg ble oppdratt med sa jo at man må respektere mannen i huset. Jeg gikk i blant og satte meg ned foran senga til moren min som lå og sov, og gråt i stillhet fordi jeg følte at hun var utettferdig behandlet og fordi jeg følte at hun ikke var sterk nok til å takle dette alene. Han hadde tross alt drasset henne og oss med til et fremmed land hvor hun ikke kjente noen… Og hva visste vi om rettighetene hun hadde som kvinne og om mulighetene for hjelp? Kombinasjonen av alt dette gjorde at vi i lang tid ikke fikk si noe om skilsmissen til noen vi kjente, vi måtte si at pappa var borte store deler av året på grunn av jobb i utlandet.

Mye skjedde gjennom denne tiden og faren min sluttet å ta kontakt. Jeg følte meg pliktet til å ikke gjøre noe feil, for jeg følte et press på meg til å vise at jeg var mer enn bra nok. Jeg kunne jo ikke la faren min peke på oss og si at moren min ikke gjorde en god nok jobb med å oppdra oss. Jeg måtte være helt perfekt. Dette gjorde at jeg til tross for den grove mobbingen jeg ble utsatt for på skolen, ikke sa i fra. Jeg skulle ikke være svak. Jeg var sterk og kunne tåle alt! Men kveldene var annerledes. Jeg la meg i senga og dagdrømte om alt jeg egentlig ville være. Jeg formet min verden i mine fantasier, for den jeg egentlig var, kunne jeg ikke vise frem i virkeligheten. 

Det som hjalp meg mye på barneskolen, var Islam jeg følte trøst når jeg leste Quranen og jeg følte at Gud elsket meg slik jeg var. Jeg trosset moren min og begynte å bruke hijab, og følte at Islam som religion ga meg mye styrke.

Som en trass tenåring var jeg en vanskelig jente. Jeg skulket skolen utrolig mye og jeg var kjempe vanskelig å ha med å gjøre. Jeg skjønte ikke hvorfor, for jeg følte meg som en snill jente innerst inne, men min oppførsel sa noe helt annet. Jeg hadde ikke lyst til å være på skolen, selv om jeg var utrolig flink, dels fordi min fetter og min kusine fra faren min sin side gikk i samme klasse som meg, og dels fordi jeg måtte være hjemme etter skoletid, så jeg måtte gjøre alt jeg hadde lyst til når jeg fikk muligheten til å være ute.

Det at min fetter og kusine gikk i samme klasse som meg ga meg egentlig aldri fred. Jeg følte meg fanget og at faren min som jeg hatet, visste alt om meg. Jeg følte meg overvåket, og derfor var det enklere å heller ikke være der, da ville ingen vite noe om meg. 

Da vi skulle søke videregående skole, hadde jeg lyst til å gå helse- og sosialfag, for jeg hadde lyst til å bli jordmor. Da jeg sa det til moren min fortalte hun at min fetter og min kusine skulle gå allmennfag, og at de da virket så mye smartere enn meg. Hvordan kunne jeg da gå den linja jeg ville og la “folk” tenke at moren min ikke gjorde en god nok jobb med å oppdra oss?

Jeg gikk derfor allmennfag, og gikk over fra å være en utrolig trass jente som skulket mye, til å bli kjempe skoleflink. Jeg fikk 5 i nesten alle fag… Ja, bortsett fra økonomi, matte og fysikk, for dette var fag jeg ikke likte. Tall var ikke min ting, og jeg trengte heller ikke å være flink i de, for en jordmor trenger ikke det. Det at min fetter og kusine ikke gikk på samme videregående som meg, gjorde at jeg følte meg tryggere og jeg hadde ingen grunn til å skulke mer. 

Fortsatt skulle jeg virke som en utrolig sterk jente som kunne takle alt og hva som helst, og samtidig være en jente som var der for sin mor og som ikke skulle svikte henne uansett hva. Jeg gjorde i blant ting for å bryte ut av den firekanten jeg fant meg selv i, jeg ville vise for meg selv at jeg kunne gjøre ting jeg hadde lyst til å gjøre, men gikk fort tilbake til å være standardjenta “folk” forventet at jeg skulle være.

Selv da jeg ble ferdig med videregående skole, fikk jeg ikke bli jordmor slik jeg alltid hadde drømt om. Jordmor yrket har ikke status i Libanon, og min mors drøm var å se meg med høy status. Derfor endte jeg opp med å gå ingeniørlinja, noe jeg egentlig hatet og hater ennå.

Jeg begynte også å jobbe, og mine dager var egentlig tilbragt enten på jobb eller på Høgskolen, jeg hadde ingen fritid og privattid. I 2006 hadde jeg tjent OK med lønn, og jeg sa til moren min at det nå er på tide å kjøpe en leilighet så hun aldri mer skulle trenge å flytte frem og tilbake. Vi dro derfor og søkte lån sammen, og kjøpte en leilighet som jeg var fast bestemt på at skulle være hennes! Samme år, dro vi på ferie til Libanon, og dette skulle bli en opplevelse for seg selv. Hvert år ferierte vi der med slektningene våre fra mors side, men i 2006 brøt Libanon-Israel krigen ut, og jeg så verden fra en ny vinkel. Vi var nære døden mange ganger. Flyplassen ble bombet, broene som frakter folk rundt omkring ble bombet, det var døde mennesker over alt og alt i leiligheten ristet. Jeg var redd, alle var redde, men vi ville ikke vise det frem for å ikke bringe mer frykt i hverandre. Dette skulle gå bra, tenkte vi.

Jens Stoltenberg klarte å lage en avtale om å frakte norske statsborgere ut av Libanon, noen med båter til Hellas andre med busser til Syria, og fly derfra til Norge. Vi var blant dem som tok bussene. En følelse jeg aldri kommer til å glemme er den skammen jeg følte mens jeg satt på bussen med mitt norske pass i mine hender, og så bak meg på alle libanesere som måtte bli igjen i krigen, fordi de ikke var like heldige og hadde et annet statsborgerskap i tillegg til det libanesiske. Fire dager etter turen ut av Libanon, ankom vi Norge.

På den tiden hadde jeg en kjæreste som bodde i Jordan. Vi traff hverandre i Libanon de gangene vi dro på ferie dit. Ett år etter krigen, ble det slutt mellom han og meg. Jeg var egentlig knust, for dette var min første kjærlighet og vi hadde vært sammen i 3 år, men jeg skulle på ingen måte la dette pårvirke meg! Aldri om en mann skulle knuse meg! Jeg var sterkere enn min mor, og jeg klarte fint å leve med eller uten mann i livet. Dette endte opp med at jeg en kort stund etter giftet meg med han som skulle bli faren til min datter. Dels for å ta hevn på min ekskjæreste og dels fordi det kulturmessig var på tide å gifte seg.

Dette var den største tabben jeg gjorde i hele mitt liv! Sakte og sikkert gikk jeg fra å være en sterk jente til å bli den svakeste jenta jeg noen gang har sett. Jeg hadde plutselig ingen venner og ingen familie å prate med. Midt opp i mishandlingen, ble folk rundt meg sinte på meg fordi jeg hadde forandret meg, i steden for å se hvor mye hjelp jeg egentlig trengte. Midt opp i alt jeg gikk gjennom av fysisk og psykisk tortur, var det kun 2 som holdt ut med meg, og disse to føler jeg at jeg skylder så mye til ennå, Nora og Elin!
Jeg brukte 3 år på å komme ut av dette forholdet. Nå når jeg ser tilbake, vet jeg at jeg burde ha gått ut tidligere, men en mann som utsetter kvinne for mishandling, gjør det sakte og sikkert og starter gjerne med å frata henne selvtilliten først, slik at hun ikke får gjort noe. Det tok meg 3 år å ta kontakt med krisesenter og politi og innrømme at jeg trengte hjelp.

Plutselig stod jeg alene med en liten jente og et mislykka ekteskap. Jeg hadde arr på kroppen som for resten av livet skulle minne meg på hvilket dårlig valg jeg hadde tatt. Jeg hadde en ett år gammel jente jeg var ansvarlig for og som jeg virkelig elsket over alt på jord.

Dette er mitt liv i en kortversjon, og poenget med å skrive dette er egentlig å forklare hvorfor jeg i dag er den jeg er.
Da jeg bestemte meg for å komme ut i media i fjor og si min mening, kjempe de kampene jeg kjemper og stå for det jeg virkelig mener, var det ikke for å vise meg frem slik folk tror, men det var faktisk for å være meg selv. Det var for å få frem jenta som alltid har vært der, men som aldri fikk lov eller muligheten til å være seg selv.

I går lå jeg på en benk og fikk en behandling som endte opp med at jeg bestemte meg for å bryte meg ut av alt!

Ja, jeg har lært min datter å alltid være seg selv, jeg har heiet henne frem i alt hun har hatt lyst til å gjøre, og jeg har latt henne leve slik hun selv vil. Jeg har på samme måte som jeg ble oppdratt til å akseptere og respektere alle religioner, også ført dette over til henne og derfor er hun med på skolegudstjenester etc, men jeg har også skjermet henne fra kulturen min mor vokste opp med og som hun i noen grader førte over på oss (fordi dette var det som var normalt for henne), og jeg lar jenta mi være seg selv 110%.

I går bestemte jeg meg plutselig for at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet for noen! Jeg skal endelig gjøre noe jeg alltid har drømt om, og det er å flytte utenfor Oslo! tidligere har jeg ikke kunnet det, fordi jeg alltid har tenkt at min mor ikke har familie rundt seg, men jeg innså i går at om jeg som 31 åring ikke gjør ting jeg har lyst til, så kommer jeg for alltid til å være den jenta som lå på senga og drømte om å leve!

Jeg starter derfor en ny epoke i mitt liv fra og med i dag, og starter å søke det livet jeg egentlig vil leve. Og innerst inne vet jeg at dette vil gå bra, for mitt liv har egentlig aldri vært mitt så mye som nå!