22. juli, 5 år senere

Først vil jeg starte med å si at jeg i dag skal ut og legge blomster foran Domkirken, til minne om alle ofrene etter terrorangrepene den 22. juli 2011. Vi glemmer ikke!

Etter de forferdelige episodene i regjeringskvartalet og på Utøya, klarte vi noe som ingen andre i verden har klart. Vi klarte å møte terror med kjærlighet. Vi klarte å samle oss med roser og tårer, i steden for å møte opp med våpen og hat.

Men hvor er vi i dag? Hvordan oppfører vi oss mot hverandre etter at vi klarte å vise kjærlighet i mange timer i sentrum?

Etter at den høyreekstreme terroristen (nekter å nevne ham ved navn) ble arrestert og kom ut med sine uttalelser om hvorfor han gjorde det han gjorde, har flere ekstremister turd å komme ut i dagslyset. Vi ser stadig flere eksempler på hat og intoleranse blant mennesker, særlig hat mot de med utenlandsk bakgrunn. Tidligere, gikk vi rundt i gatene og trudde vi var trygge. Nå går vi rundt i gatene, fanger blikk, blir kastet ting på, blir kjeftet på, kalt terrorister, og rett og slett føler oss uvelkomne.

Jeg vil ikke snu denne dagen til å handle om rasismen vi opplever i dag, da markeringen egentlig skal handle om de vi mistet og de overlevende, men jeg undrer på hvor all kjærligheten vi viste frem etter terrorangrepet forsvant?

Under rosetoget kom en eldre dame bort til meg og gråt og ga meg en klem. Hun ba også om unnskyldning. Jeg så på henne og sa “unnskyld for hva?” Hun svarte: “jeg trudde det var en av dere, nå vet jeg at vi kan være ekstreme og urettferdige vi og.”

22. juli vekket folk! Vi innså at terror ikke kommer fra et bestemt land og at terror ikke har en bestemt hudfarge. Terror går ikke kledd i visse klær eller snakker et bestemt språk. Terror har ingen religion og kan komme fra hvem som helst. Men hva nå? 

Vi lovet hverandre at vi skulle møte hat med kjærlighet, men gjør vi det?  Er det kun meg, eller har vi blitt mindre tolerante? Jeg har venninner som har blitt kalt terrorister på Tbanestasjoner av fremmede mennesker. Jeg har venninner som ikke tør å gå med hijab på jobb i frykt for å miste jobben. Jeg har venninner som har blitt kastet ut av busser av bussjåfører. Jeg har venninner som ikke føler seg komfortable når de går i strøk med mange utenlandske pga blikkene de får. Jeg har venninner som får hatefulle meldinger av fremmede i innboksene sine på sosiale medier. Hvorfor har det blitt sånn? Hva er det vi er på vei mot? Hvor er all kjærligheten vi lovet hverandre blitt gjemt bort? 

Tre dager etter angrepet sa statsminister Jens Stoltenberg dette: “Vi skal svare med mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet.”

Den daværende Oslo-ordføreren Fabian Stang sa:  “Vår straff skal være mer raushet, mer toleranse og mer demokrati.”

Og den mest kjente setningen av alle kom fra en AUF jente: “Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”

Hvor er alle disse løftene? Hvor er kjærligheten og toleransen vi snakket om og var så stolte over? Fremmedfrykten vokser seg bare større og større for hver dag som går. 

Det jeg frykter aller mest er at den høyreekstreme terroristen ikke er alene om å bære så mye hat mot muslimer og kulturisme, tvert i mot har de som deler det samme synet som ham, blitt flere og flere. Hvorfor later vi som om dette angrepet aldri vil skje igjen da? Vi ser nå grupperinger, vi ser mer rasisme og ekstremisme, og Norge som den gang lovet meg og alle andre at problemene skulle taes tak i, har sviktet oss!

Jeg føler meg ikke trygg og det er det mange andre som ikke gjør. Den forskjellen jeg merker er at vi har blitt tøffere i kjeften, alle sammen! Vi går hardt mot hverandre i sosiale medier og mellomrommet mellom oss blir bare større og større. Mellomrommet fylles opp med hat dag etter dag, og snart havner vi i et samfunn hvor alle frykter alle og hvor kriminalitet blir en normal del av vår hverdag! Alle rosene og hjertene vi delte mellom hverandre er nå erstattet med sterke ord. Vi prøver å dytte hverandre ned for å komme høyere opp. 

Norge som viste så mye kjærlighet og som var et utrolig flott eksempel på hvordan en nasjon står sammen etter en hard tid, har sviktet sine egne og har oversett det virkelige problemet. 

Vi føler oss ikke trygge nettopp fordi det virkelige problemet ikke er utforsket, tatt tak i og aksjonert mot. Vi går rundt i gatene og venter på at et nytt terrorangrep skal skje igjen og vi har fått en hverdag preget av frykt. Hatkriminalitet blir vannet og vokser blant oss. 

Jeg skal derfor i dag gå ned med roser og be til Gud om at vi alle sammen får en styrke inni oss. Styrke til å starte med å ta tak i oss selv og våre handlinger. Styrke til å vise kjærlighet og toleranse mot alle vi kjenner og mot alle ukjente vi møter. Jeg kommer til å be om at Norge skal finne sin styrke etter dette angrepet. Styrke til å ta tak i problemet, slik at det ikke skjer igjen.

Vi glemmer aldri!

4 kommentarer
    1. Du kommer aldri til å forstå hvordan det er for Nordmenn å se oss miste dette landet våre forfedre bygde. Hvordan det er å se oss bli minoriteten. Du har vel blitt fortalt at dette landet tilhører deg. Jeg skal si deg noe. Muslimer har sine egne land. Europeere må dele sine land med alle. Vi blir ofre for det ene terrorangrepet etter det andre. Våre døtre blir voldtatt. Våre barn blir banket opp. Våre byer blir transformert. Og dere er ofre for en KNØTTLITEN motreaksjon mot alt dette. Tenk deg om før du viser nerver til å ta deg til rette her.

    2. Anonym: Du snakker ikke for alle.
      Jeg føler det samme som deg, Laial Ayoub. Jeg ser mer hat i kommentarfeltet rettet mot muslimer etter 22.juli enn jeg gjorde før, og det til tross for at angrepet ble utført av én som ser ut som meg selv. Mange tenkte nok at det måtte være muslimer. Hvorfor tenkte de dette? Og hva gjorde det med dem da det viste seg at de tok feil? Mange ser ut til å legge skylden på muslimer likevel, som anonym gjør, ved å komme med slike feilaktige påstander som at vi et i ferd med å bli en minoritet. Det er bare ikke sant. Det er ca. 200000 muslimer i Norge. Det utgjør 4% av den totale befolkningen. Det er et veldig godt stykke igjen til vi blir i mindretall, noe jeg ikke tror vil skje heller.
      Vi må bli mer åpne. Vise mer toleranse. Lære mer av hverandre. Vise større tålmodighet. Erkjenne ulikheter. Se forbi “feil og mangler”.
      Jeg er født i Norge, men det gir meg ingen rett til å kreve dette landet for meg selv. Vi må derfor være åpne for våre naboer i vest på lik linje med våre øst, sør, og nord.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg