Niqab, burka og hijab

Dagen har publisert en ny debatt: http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/HODEPLAGG/Niqab-burka-og-hijab-380834

En mann som tydeligvis har svaret på hva niqab, burka og hijab er, og løsningen på det. 

I motsetning til moren til denne tyrkiske guiden, brukte ikke min mor hijab i Libanon. Hun gikk heller ikke med hijab de første 6 årene i Norge. Og vet dere hva? Hun hadde utrolig store problemer med å bo i Norge og å integrere seg, JA! selv uten hijab! På vår tid var det ingen som tok hånd om innvandrere på samme måte som nå. Ingen obligatoriske samfunnstimer for å integrere seg.

Etter at faren hennes døde, begynte min mor å søke trøst i Gud og islam, og hun endte opp med å bruke hijab av fri vilje fordi det var hennes måte å få fred på. 

Etter at hun begynte å bruke hijab, kom vi i en periode hvor vi ble nødt til å flytte og hun ble nødt til å forsøke å å integrere seg på en annen måte. Hun innså at livet i Norge var noe hun måtte akseptere uansett om hun trivdes eller ikke, fordi barna hennes har det bra her, og det var først da at hun fikk seg jobb og lærte språket flytende. 

Jeg er så lei av å lese om hva menn mener passer dem best å gjøre når det gjelder kvinneklær. Vil de ha kvinner med lite klær på kroppen, sier dem at hijab, burka og niqab er politiske symboler og at det hemmer integreringen. De lager da lover som nekter kvinner å dekke seg til og straffer dem med bøter og/eller fengsel. Vil dem ha kvinner som er fullstendig dekket gjør dem plagget om til noe obligatorisk og straffer kvinner som går uten med pisking og fengsel.

Jeg forstår ikke!

Hvorfor kan vi ikke la kvinner velge selv? Hvorfor må vi gjøre klær til mer enn det er? Hvorfor kan vi ikke se det som betyr mer enn x-antall meter bomull på kroppen? Hva med hjernen, hjertet og sjelen?

Menn har gjennom alle år fortalt kvinner hva som er det mest riktige å gjøre med sin kropp, og kvinner har bare fulgt etter lovene og reglene som menn har produsert, fordi de er det svake ledd. Ingen kvinne ønsker å bli straffet for sine klær, og ingen kvinne ønsker å kjempe en kamp alene når “alle andre” følger etter strømmen. 

Hijab er religiøst, uansett hvor mye motstanderne prøver å vri og å vende på det! Noen kvinner velger å bruke det og andre ikke, og vet dere hva? Det er helt greit! Det viktigste er at vi gir kvinner muligheten til å velge! Men slik er ikke samfunnet lagt opp… I går skrev jeg at jeg aldri har følt meg fri:

Jeg har aldri vært en fri kvinne… Og vet du hva? Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å være det heller. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi vår stygge verden er lagt opp slik. 

Fra jeg ble født, ble jeg dømt. Det svake skjønn. En jente. En som ikke vil få de samme mulighetene som gutter og menn her i livet.  En som må ta vare på utseende, fordi jenter og kvinner må se bra ut. En som må kle seg anstendig for å unngå å bli klådd på. En som må studere mye for å være likestilt med menn, men som likevel må godta å få mindre lønn. En som ikke skal være for åpen, men heller ikke får sjenert. En jente, noe feminint som alle må hjelpe på veien.

De siste ukene har jeg virkelig følt meg fanget. Bare fordi du er kvinne, så skal alle ha en mening om deg, ditt liv, dine klær, ditt utseende, hva du snakker om og mener og ikke minst om din personlighet.

Så hvem er jeg?

Med dine høyreekstreme øyne er jeg en hijabist, ergo undertrykt. Jeg har mest sannsynlig en mann og 5 barn hjemme. Jeg valgte ikke hvem jeg skulle gifte meg med, for det var pappas oppgave her i livet. Mannen min heter sikkert Mohammed eller Ahmed. Jeg får ikke kastet min hijab bort fordi mannen min har kniven sin klar under hodeputa. Jeg har ikke jobb fordi NAV bruker sine penger på sånne som meg, som snylter fremfor å tjene samfunnet. Jeg kom til Norge for å spare masse penger og kjøpe hus i hjemlandet. Og ikke minst kom jeg hit med min tilbakestående tankegang for å spre sharialoven her.

Er det ikke det du tenker?

Med dine sympatiske øyne er jeg så undertrykt at du snart ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Du vet ikke hvor du skal starte for å ofre meg hjelp. Du må fortelle meg at hijab ikke er en del av min religion og at jeg har krav på å bli fri, og for å bli det, må vinden blåse i håret mitt. Du skal støtte meg når jeg får drapstrusler når hijaben er brent. Du må informere meg om at familiehuset og krisesenteret er noe jeg kan bruke når min mann tvinger meg til samleie på kveldene. Du vil nekte meg å bruke burkini fordi du vil frigjøre meg fra den dumme religionen min som er dominert av menn.

Med dine ekstremislamistiske øyne er jeg et null. Jeg har en halv hjerne og derfor er jeg ikke i stand til å ta noen valg. Du er mannen som vet best om hva jeg bør og ikke bør gjøre. Du vet at om jeg dekker meg så er jeg beskyttet fra de andre mennene så ingen skal se på meg og vite at jeg eksisterer. Du sier at islam har gitt meg rettigheter, men du styrer hvilke av disse jeg får lov til å bruke, fordi du vet best, fordi du er en mann, mens jeg bare er en liten kvinne. Du håper at jeg ikke blir for fri, for det kan være farlig for vår levemåte, som du tror jeg er så fornøyd med. 

Men hva med meg? Har noen av dere tatt seg tid til å tenke på hva jeg vil? Hva jeg mener? Hvordan jeg vil leve? Frihet for deg trenger ikke å være det samme som frihet for meg, og som jeg pleier å si; når du må fortelle en kvinne hva hun må gjøre for å være fri, da har du tatt fra henne friheten til å velge å være fri!

Som kvinne med to kulturer kommer jeg aldri til å være bra nok for dere. Jeg er enten for undertrykt eller for liberal. Og det er ikke fordi jeg virkelig er en av delene, men fordi dere har forhåndsdømt meg. 

Sannheten er at jeg føler meg balansert. Jeg er ikke ekstrem selv om jeg dekker håret, og jeg er ikke løs selv om jeg går med trange jeans. Jeg er ikke undertrykt selv om jeg er muslim, og jeg er ikke åpen for trakassering selv om jeg sminker meg og er ute på konsert. 

Jeg er en kvinne som prøver å leve slik hun selv vil. Jeg er en kvinne som trives best når hun blander to kulturer og en religion i mikseren, til de blir en god og luftig deig som jeg synes smaker godt. Du trenger ikke å mene det samme, men du skal heller ikke presse meg til å leve på din måte! Jeg er en kvinne som vil bli akseptert for den hun er, og selv om jeg nå innser at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å være fri, så skal jeg fortsette å gjøre det jeg gjør, sånn at min datter og deres døtre får et fritt og verdifullt liv i fremtiden.

Veien videre

Er det ikke på tide å innse at vi har større problemer i livet enn å prøve å finne ut hvorfor noen kvinner føler seg frie når de kler av seg mens andre føler seg frie nr de dekker seg? Kan vi ikke heie frem kvinner som tar valget uten å ha en mannlig stemme som skyver henne mot retningen han synes er riktig? Kan vi ikke konsentrere oss om å VIRKELIG frigjøre kvinner? Fra æresdrap, tvangsekteskap, omskjæring og lignende problemstillinger?

Kan menn slutte å avgjøre hva som er riktig for kvinner og la kvinner selv ta sine avgjørelser?

 

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg