Hei på dere!

Det er nå 20 år siden jeg begynte å gå med hijab, og jeg har tenkt å fortelle litt om hvordan dette har vært.

Det var på Tøyen skole at jeg i valgtimen valgte å lære arabisk. Jeg kunne alle bokstavene, for moren min hadde lært oss det, men det var på skolen at jeg lærte å lese ordentlig. Litt etter litt begynte jeg å interessere meg i religion og startet å lese om alle religioner, særlig islam.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg leste historien om profetene, Bibelen, Toraen og Quranen. Etterhvert bestemte jeg meg for å begynne å gå med hijab.

En dag fortalte jeg dette til min mor og forventet egentlig at hun skulle være glad, men slik gikk det ikke. Hun nektet meg å gå med hijab fordi hun var redd for at jeg skulle angre på det og redd for at jeg skulle bli utsatt for mobbing eller lignende. I flere dager forsøkte jeg å overtale henne om det, men det gikk ikke, og derfor begynte jeg å ta det på når jeg dro ut hjemmefra og tok det av når jeg kom hjem.

Hvorfor hijab?

Jeg leste mye om religion. Privatlivet var turbulent fordi min mor og min far hadde konflikter mellom seg og noe manglet i livet mitt. Jeg hadde ikke så mange venner på grunn av at vi stadig byttet skole som resultat av flytting. Allah ga meg trygghet. Han ga meg håp. Han ga meg en grunn til å se lyst på fremtiden og på det som skjedde i livet der og da. Jeg følte at jeg ville komme nærmere Gud på alle måter, og hijab var en naturlig del av det. På skolen var det flere som gikk med hijab, og jeg så at det var en naturlig ting for dem. Ingen som så annerledes på disse jentene enn på andre jenter, og det var viktig for meg å se det før jeg tok steget.

Jeg tok altså ikke dette valget for å tilfredsstille noen andre enn meg selv og min Gud. Jeg ble ikke presset eller tvunget, heller tvert i mot, det var ingen som heiet på meg til å begynne med.

Hvordan tok de andre det?

På skolen forventet jeg at alle skulle komme og spørre om hijaben min. Jeg gikk sakte inn i klasserommet og forventet at folk skulle se på meg, men det var det ingen som gjorde. Det var som om ingen så det, og det var en så god følelse at jeg fortsatt var Laial, enten med eller uten hijab.

Min mor skjønte at det ikke hjalp å si nei lenger, så hun tok meg med for åkjøpte hijaber. Hun sa at hun støtter meg uansett hva jeg velger å gjøre og at hun var stolt av at jeg kunne ta egne valg.

Bortsett fra det var det ingen reaksjoner faktisk, og det gjorde meg glad!

Hvordan så min første hijab ut?

for 20 år siden var hijabutvalget i Norge kjempe dårlig. Vi visste kun om én butikk som solgte hijaber, og disse var hvite trekanter som man festet med nål i midten under haken. Litt sånn skaut type. Alle var like og man kunne ikke uttrykke seg selv med hijaben sin. Ingen mote og ingen egen stil. Disse brukte vi i noen år.

Mine første fargerike hijaber fikk jeg etter at min mor dro på ferie til Libanon. Blant annet tok hun med to som jeg likte spesielt godt, en i rød og en i rosa. Deretter fikk jeg en som var veldig fargerik av min venninne i bursdagsgave i 10.klasse.

Hvordan har synet på hijab forandret seg med tiden?

Jeg synes det er trist det som skjer i dag. Hver dag leser vi om folk som vil forby hijab og friheten til å ta egne valg. Jeg vokste opp med beskjed om at jeg selv kunne bestemme over min kropp og at jeg til syvende og sist var den som skulle ta beslutninger. Nå viser vi jenter med hijab at de ikke er ønsket i samfunnet og at de er en pest vi må få utryddet.
Selv om hijab var mindre vanlig tidligere, var det ingen som fryktet plagget. Nå som det er flere hijabister ute, ser folk på plagget med skrekk og gru.

Hijab for meg er en måte å være meg selv på. Det er en del av min identitet. En del av min religion. Jeg godtar ikke at noen skal nekte meg å være meg selv ved å legge frem dumme forslag om forbud.

Forbud mot hva? Hva vil hijabforbudet hjelpe?
Tidligere har jeg skrevet at vi sammen (hijabister og ikke hijabister) bør samarbeide mot tvang og press. Det er selvsagt ikke akseptabelt å tvinge noen til å bruke hijab, men det er heller ikke akseptabelt å tvinge noen til å ta av seg hijaben sin.

Vi må heie frem jenter som selv finner sin identitet. Barn og unge prøver alt mulig før de finner seg selv, og hijab bør ikke være et unntak.

Som medlem i panelet i programmet Kjære mamma så jeg at mange familier oppdro sine barn på en kristelig måte, og muslimske familier skal også få lov til å oppdra sine barn etter islam. Ja, de skal ikke få lov til å tvinge dem til å bruke hijab, men vi skal heller ikke fortelle dem at de ikke har lov til å praktisere sin religion slik de vil. Hvorfor? Fordi vi har noe som heter religionsfrihet.
Hijabister bryter ikke loven med sine plagg, det er dere som vil nekte dem hijab, som bryter loven!

Hijab gjennom disse 20 årene har ikke vært noe hinder, i hvertfall ikke fra min side. Jeg har deltatt på turer på skolen, løpt maraton, jobbet, utdannet meg, vært på fest, fått venner, badet, klatret fjell, gått i skogen, jobbet med barn, vært på konsert, reist, sittet hjemme, vært i kirke, vært i synagoge, spredt mitt navn, jobbet på kontor og mye annet.

De få hindrene jeg har møtt i livet er fra trangssynte mennesker som feks ikke ønsket å ansette meg før jeg tok av hijaben… Men dette er jo ikke hijabens skyld. Det er disse menneskene som forsøker å fortelle utlendinger at de skal integrere seg, men samtidig ikke gi dem muligheten til det, sin skyld. Integrering er ikke ved å be folk kle av seg for å ligne mest mulig på alle andre. Integrering er å gi dem muligheten til å være seg selv og bruke loven (religionsfrihet) slik de ønsker uten at vi setter en stopper på det.