Hei blogglesere!

Som Norsklibanesisk muslims kvinne, er jeg oppdratt til å ha egne meninger. Min mor lærte meg at jeg ikke skal følge strømmen og være en av sauene i flokken, men å faktisk si det jeg vil, når jeg vil og bare være meg selv. For å få denne fordelen som kalles ytringsfrihet, flyktet hun til et land hvor dette er en av menneskerettighetene. Her i Norge har alle rett til å ytre sin mening, og jeg gjør ikke annet enn å bruke en av mine rettigheter når jeg ytrer meg, enten det er her på bloggen eller i media.

Islam lærte oss også at alle har rett til å gjøre som de vil. Gud har skapt oss med fri vilje og gitt os retningslinjer til hvordan en muslim skal være. Likevel står det i Koranen at ingenting skal være tvang. Gud vil straffe eller anerkjenne alle våre handlinger, og INGEN steder har det blitt nevnt at vi mennesker skal dømme hverandre.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Når min familie, mitt land og min religion har gitt meg en rett til ytre meg og leve livet mitt slik jeg vil, så lurer jeg da på hvorfor andre hetser, mobber og angriper meg slik det har blitt gjort i sosiale medier de siste ukene?

Det var nemlig etter at VG publiserte et intervju med meg at en svær bølge med hetsing fant sted på Facebook.

VG intervjuet finner dere her: http://www.vg.no/nyheter/innenriks/islam/mange-kan-ikke-faste-under-ramadan-fikk-beskjed-om-aa-skamme-meg-fordi-jeg-drakk-vann/a/24008944/

Det skal nå nevnes at jeg har politianmeldt alle som har skrevet trusler, usanne rykter og mobbet gjennom denne perioden, og at anmeldelsen inneholdt 53 sider med screenshots av ting som har blitt sagt.

Gjennom denne perioden fikk jeg med hjelp av to flotte kvinner skrevet en kronikk som jeg gjerne vil at alle skal lese: https://www.nrk.no/ytring/sostre-i-solidaritet-1.13567847
 

Sosial kontroll:

Hvorfor gjør vi dette? Hvorfor har kvinner gjennom mange år reist seg og kjempet for sin frihet på denne måten, ved å trosse den sosiale kontrollen?
Gjennom hetsebølgen leste jeg at Salma Ulhaq hadde skrevet at jeg tjener penger på dette. Sannheten er at jeg ALDRI har tjent en eneste krone på noen blogginnlegg eller intervjuer, og dette kan bli undersøkt! Å påstå at kvinner gjør dette for penger er en veldig naiv og tilbakestående tanke. Kvinner som meg gjør dette for å kunne leve livene sine slik de selv ønsker, og for å gi våre døtre en bedre fremtid hvor de slipper å bli kontrollert av folk som på en eller annen måte har fått det i seg, at de har rett til å kontrollere.

Jeg som muslimsk kvinne bærte hijab i 20 år og kjempet (og kjemper fortsatt) for at kvinner skal kle seg som de vil, når de vil. Jeg har aldri i mitt liv påstått at alle kvinner skal bære hijab, men derimot at alle kvinner selv skal bestemme hvor mye de vil skjule/vise frem. Jeg ble møtt med mye hets og hat i media, på bloggen og på Facebook, av folk som ikke likte hijaben min.
Da jeg valgte å ta av meg hijaben, visste jeg at jeg ville møte mye hets fra visse muslimer, og den tanken er egentlig bare dum. Ja, det er slik at man møter hets, men hvorfor skal det være slik? Hvorfor kan ikke mennesker bare la hver enkelt person avgjøre selv, og la dommen være i Guds hender?

Av og til er det utrolig vanskelig å forstå hvordan reglene i denne verden er, og hvordan vi bør og må oppføre oss. Det er vankelig å forstå hvorfor noen er religiøse og andre ikke, og hvorfor noen velger å være stille og godta alt, mens andre trosser reglene man finner rundt seg. Det er vanskelig å forstå at noen ganger vil man gjøre ting, bare fordi det er bra for en selv, som for eksempel det å rope ut at sosial kontroll ikke er greit og ikke fordi man tjener på det. Da kan man bli møtt med hat.

Med så mye hat, mobbing, sjikane og hets, er det ikke rart at mange gir opp på veien. Beviset på det er de mange meldingene som har kommet inn privat på Messenger og på mail de siste dagene av kvinner og menn som støtter oss, men som selv sier, at de ikke tør å si det høyt. Det disse meldingene har fått meg til å forstå, er at ingen av oss egentlig står alene. Til tross for all hetsing som har foregått og hvor ensomt det til tider føltes, så dukket det opp mange navn som jeg aldri får takket nok.
Shu Hansen, Maria Khan, Shabana Rehman, Mina Bai, Paul Omar Lervåg og Nils Inge Graven er blant noen av de.
Alle som har rakt meg en hånd de siste dagene, var en stor og viktig del gjennom det store kaoset som spredte seg. Alle støttende meldinger jeg fikk inn hjalp meg å holde ut.

Jeg antar at bak denne mobbingen som fant sted, så var det mye frykt. Frykt for å miste sine trygge rammer som man er vokst opp med. Frykt for å miste sine søstre, døtre, mødre og venninner slik de er kjent i dag. Frykt for å oppleve endring, og det er sant at frykt skaper mer frykt og frykt skaper kaos. Men heldigvis, så skaper vennskap og kjærlighet noe som er ennå større. Det skaper trygghet. Det skaper en strak ryggrad. Det skaper sterke bein så man kan stå på og kjempe videre.

Vi må huske at vi alle kan være uenige. Alle har rett til å ha sin mening og å ytre den, men ingen har rett til å mobbe en annen for å ha en annen erfaring eller en annen mening.
Gjennom hele min bloggperiode og mediaperiode har jeg ALDRI uttalt meg på vegne av noen andre enn meg selv. Jeg har valgt en linje som jeg har holdt lenge, og det er å snakke av egne erfaringer og si mine egne meninger. Jeg har aldri påstått at alle muslimer føler/tenker/gjør det samme. Så til dere som tror at jeg gir dårlig bilde av islam når jeg snakker om omkjæring, sosial kontroll, vold, seksuell trakassering og lignende, så vil jeg bare si at jeg ikke kjenner alle muslimene i verden. Jeg snakker om både de positive og de negative tingene som skjer rundt meg, i mitt miljø, gjennom min hverdag! Og sannheten er også det at jeg ikke er den eneste som opplever disse tingene. Forskjellen er bare at jeg er blant gjengen som har bestemt seg for å ikke godta å leve på denne måten lenger, og som har bestemt seg at vi trenger en endring.

Og hva er det som skaper endring? Jo, at vi faktisk tør å stå frem med de dårlige og negative tingene som skjer, diskutere de og komme frem til en måte å endre det på. Derfor gjør jeg dette!

Jeg vil at min datter skal vokse opp til å vite at det er kun henne selv som kan bestemme over seg selv, og at ingenting ved hennes tankegang, kropp eller klesmåte er noe å skamme seg over.

Forbilde:

Når vi voksne drar på skolemøter, ønsker vi å høre at barna våre ikke er mobbere og ikke blir mobbet. For hvem vil vel at sin unge skal ha det utrygt? Det er ikke bare de som blir mobbet som har det vanskelig og utrygt, det er nemlig mobberen selv som sitter igjen med de verste følelsene. Det er mobberens utrygghet og svakhet som gjør at han mobber andre, for å føle seg tryggere. For hvis han får en annen til å bli like utrygg og svak, så er han ikke alene.

Når vi forlater skolebygget med en følelse av lettelse over at barnet vårt har det trygt, hvordan kan vi da sette oss bak skjermen og mobbe en annen voksen person på den måten? Hvordan kan vi utsette hverandre for hets bare fordi vi er uenige?

Barn lærer på skolen at de må snakke sammen, gjøre oppgaver sammen, sitte ved siden av hverandre og leke med hverandre til tross for forskjellene de har. Hvorfor kan ikke vi voksne da diskutere sammen og være enige om å være uenige uten å bruke personangrep for å vise hvem som er best? For vet dere hva? Det er ingen som er best! Alle vi er mennesker og alle vi gjør feil. Alle vi har våre sterke sider og våre svake sider. Alle vi har våre kreative sider og er klumsete på visse områder, og det er nettopp det som driver samfunnet frem! Det at vi er forskjellige og kan leve forskjellig og bidra til forskjellige ting. Det er vår styrke!

Så om jeg og andre kvinner finner vår styrke når vi ikke må leve med sosial kontroll, burde vi ikke heies frem? Både av de som er enige og uenige med oss? Vi kan jo bidra til noe positivt for oss selv og de som oss, så kan de som ikke vil være med på denne endringen leve slik de selv vil!

Burde ikke vi være forbilder for barna våre som kanskje en dag sier at de vil endre på noe ved seg selv eller trosse noe i reglene vi har satt? Burde ikke vi vise at vi er glade i dem uansett om vi er enige eller uenige? Burde ikke vi strekke dem en hånd og hjelpe dem ut om de gjør en feil, så de kan henvende seg til oss når de trenger det?

Jeg håper virkelig at alle som har fulgt meg på reisen min de siste ukene lærer noe av denne opplevelsen. Jeg håper at vi kan være enige i at debatt og uenigheter er sunt, og at hetsing og angrep ikke er veien å gå.

love <3