Etterhvert begynte hun å blogge mer personlig også. Og avisene fattet interesse for den skriveføre kvinnen som i tillegg til å gå med hijab og argumentere godt for nettopp det valget, også var noe så sjelden som en skilt, muslimsk alenemor.

– Å presse noen til å gå med eller uten hijab blir feil. Særlig når det er menn som tar den avgjørelsen på vegne av kvinner, sier Laial.

«Å presse noen til å gå med eller uten hijab blir feil.» Laial Janet Ayoub

Ganske raskt opplevde hun at bloggen skapte reaksjoner. Pressen fattet interesse og delte innleggene hennes på egne debattsider. På Facebook, fikk hun krasse kommentarer fra konservative muslimer som reagerte på at hun var for pyntet, for sminket og for poserende. Og hennes sivile status fikk også kommentarer.

Laial forteller at ettersom hun argumenterte for retten til å gå med hijab, fikk hun høre fra etniske nordmenn at hun ikke var norsk nok, burde komme seg hjem dit hun kom fra, at hun var undertrykket. Stadig oftere opplevde hun at folk flyttet seg vekk fra henne på T-banen. Så på henne med et uvennlig blikk. For Laial var endringen merkbar. Der hun tidligere kunne bli møtt med nysgjerrighet, fikk hun nå følelsen av at folk var engstelige.

– Jeg kjente at det ble tyngre og tyngre og bære hijab. Det er ikke så rart at mange er redde i disse tider, men det er tungt å føle at folk ser på deg som en mulig terrorist, sier Laial.

Hun forteller at hun ofte grudde seg til å gå ut. Orket ikke tanken på å møte blikkene.

– Jeg begynte å vurdere å ta den av, sier Lailal og innrømmer at jo, på en måte var det kanskje alle fordommene hun møtte som ble for mye for henne.

Starter ny organisasjon

– Det tyngste var egentlig å ikke føle meg hjemme i noe miljø. Hverken det muslimske eller norske. Derfor tok jeg et valg.

Hun som hadde blogget og vært i pressen og uttalt seg om viktigheten at muslimske kvinner må få lov til å bære hijaben sin uten å få slengt kommentarer etter seg på gata, bestemte seg for selv å ta den av. Hun fryktet reaksjonene. Fra alle hold. I februar i år tok hun den av for første gang. Kjørte en tur til Drammen og kjente litt på hvordan det var å gå uten. Følte at alle så på henne. Men det føltes likevel riktig.

– Jeg kom fram til at den ikke lenger representerte hvem jeg var. Og jeg kjente jeg var sliten av alle reaksjonene jeg fikk. Et plagg jeg tidligere hadde brukt for å komme nærmere Gud, var nå et plagg jeg brukte fordi jeg var redd for å ta det av, forklarer Laial som understreker at hun fortsatt er muslim, og at hun fortsatt mener kvinner må få gå med hijab om de vil. Men de må også få lov å ta den av.

En måned brukte hun på å kjenne hvordan det var å gå uten. Så skrev hun på bloggen av hun hadde valgt å ta den av. Blogginnlegget vakte oppmerksomhet utenfor hennes egen lesekrets, og både Dagsavisen, Aftenposten og NRK publiserte innlegget. Og reaksjonene kom, som ventet.

– Jeg har venner som har vendt meg ryggen, og jeg har mottatt en rekke trusler. Men jeg har også fått støtte, sier Laial.

Og nå vil hun snakke om noe annet enn hijab. For det er andre ting som er viktigere – men jo, dette med frykt for hva andre måtte mene, sosial kontroll, skam. Det henger sammen.

– Jeg og noen venninner har startet en organisasjon som skal hjelpe nyankomne kvinner i flyktingmottak blant annet, med informasjon om rettighetene de har, og hvilke instanser de kan kontakte ved behov, forklarer Laial.

Et slags mellomledd mellom asylmottak og verden utenfor. Organisasjonen heter NOK (Norsk kvinnerett) og kvinnene som Laial har startet opp med, med har selv innvandrerbakgrunn og vet at behovet er der.

– Jeg er oppvokst i Norge, likevel opplevde jeg det som veldig tøft å skille meg som voksen. Da kan man bare forestille seg hvordan det er for en som ikke kjenner det norske samfunnet og rettighetene sine, sier Laial.

– Foreløpig er alt dette på frivillig basis, men Facebook-siden er allerede oppe, vi har fått innpass på et mottak allerede og er i full gang, sier Laial og smiler.

Så hva tenker Laial om framtiden? Hun som har stått med beina i to ulike kulturer hele livet – og fått kjenne på kroppen at både familie og ukjente stiller spørsmål ved valgene hun har tatt – har hun tro på at verden går framover?

– Ja, jeg er optimist. Jeg tror ikke det er mer rasisme nå enn før, men at mye blir mer synlig gjennom sosiale medier og kommentarfelt. Religion er et betent tema. Og særlig det som berører likestilling, mener Laial som syns det positivt at dette diskuteres, og at de religiøse miljøene blir utfordret. Selv fikk hun flere presseoppslag da hun skrev at hun ikke fastet under ramadan, og at hun tillot datteren å delta på julegudstjeneste i regi av skolen.

– Det kan kanskje virke som jeg kontakter pressen stadig vekk, men det er faktisk de som kontakter meg, ler hun.

– Når det gjelder datteren min håper jeg hun får vokse opp i et samfunn der er er plass til å være en blanding av flere ting på en gang. At hun ikke kommer til å bry seg om æreskultur og unngår å føle skam. Og at hun føler seg trygg og hjemme her.