I nyhetene, på sosiale medier og i offentligheten diskuteres ulike type tvang hele tiden. Tvangsekteskap og tvang til å bære hijab er to temaer vi stadi snakker om. Alle er enige i at tvang er ulovlig og vi fordømmer det, men hva med press? Hvor går grensen mellom tvang og press? Hvor langt skal det gå før vi velger å sette ned foten?

Press finnes i ulike former og blir oftest utført mot jenter i visse kulturer. Vi skal ikke legge skjul på at noen gutter også opplever press og tvang, men det er oftest kvinnene dette går ut over.
Her kan dere lese mer om likestilling og menn: http://hijabbloggen.blogg.no/1493803504_likestilling.html

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette innlegget skal altså handle om noen presstyper som er vanlig at kvinner/jenter fra utenlandske miljøer blir utsatt for.

Press til å bære hijab:

Både etnisk norske, utenlandske, muslimer og ikke muslimer er enige om at tvang til å bruke hijab ikke er akseptabelt. Ingen går vel ut og promoterer at de har tvunget sine døtre til å bære hijab. Det er utrolig sjeldent vi hører disse historiene, og alle fordømmer disse. Men hva med press? Hvor mange jenter er det som faktisk blir utsatt for press av sine foreldre, slektninger eller venner? Hvor mange jenter er det som blir presset til å bruke hijab for å passe inn i diverse miljøer?
Tallene er uvisste, og det er vel sjeldent vi undersøker dette, men faktum er at mange jenter blir presset til å dekke seg for å virke mer ærbare, for å ikke svikte sine foreldre og fordi “alle andre går med hijab”.

I mange skoler her i Oslo er det slik at flere og flere unge jenter begynner å bruke hijab. Ikke fordi deres foreldre ber om det, men fordi mange på skolen går med det. Alle vet hvor viktig det er for unge å passe inn i grupper og å ikke føle seg alene eller utenfor. I store grupper hvor alle går med hijab, er det noen ganger slik at jentene føler seg bær ærbare, renere og fortjener mer respekt enn jenter som ikke går med hijab. Dette sier jeg av erfaring. For å passe inn blant disse, vil man ofte føle seg presset til å være som dem. Dette er kanskje ikke et stort problem på skoler hvor fordeling blant de som går med hijab jevn med de som gåruten, men på noen skoler er tallene veldig ugjevne, og de fleste går med.

En annen type press er feks når mange familiemedlemmer går med hijab, og du blir behandlet som mindre verdt/ikke like ærbar om du går uten hijab. Jeg har selv observert og fulgt med på jenter som får flere blikk fra menn, dersom de bærer hijab. Mennene blir tiltrukket av disse jentene fordi de virker “renere”, og vil gjerne bli kjent med dem. For disse jentene er det å finne en mann et viktig mål, da ekteskap er noe hellig og noe alle ønsker seg.

I mange familier er hijab også det som er vanlig, så små jenter blir oppdratt til at det er det som er normalt for en jente å gjøre, uansett om hun selv ønsker det eller ikke. Disse vokser opp til å tro at hijab er det eneste riktige for en muslimsk jente.

Press til å gifte seg (ikke tvang):

Vi vet at tvangsekteskap ikke er lov og at det faktisk er straffbart i følge nork lov. Men hva med press? Hvor mange jenter er det som ikke føler seg presset til å gifte seg når de kommer i en viss alder? Og er ikke det å presentere to-tre menn som en jente skal velge mellom, en type press? Ja, de blir ikke tvunget til å gifte seg med en bestemt person, men de må velge blant en gruppe menn. Hva med jenter som må velge blant menn fra samme land, eller for den saks skyld jenter som MÅ gifte seg med noen fra samme religion? Er ikke det press?
Som sagt er det slik at det å gifte seg noe viktig og stort i mange kulturer, og det å ikke få lov til å gifte seg med folk som ikke er fra samme land/samme kultur gjør at jenter ofte ikke engang våger tanken på å forelske seg med noen som de vet familien ikke vil godkjenne. For hvis ikke familien godkjenner denne personen, ender jenta ofte med to valg: enten gå fra ham, eller miste hele sin familie.
 

Press til hvem man skal ha som venner: 

Etter at jeg tok av meg hijaben merket jeg at mange venner snudde meg ryggen. En av disse skrev rett ut til meg at hun ikke får lov av sin mann å ha kontakt med meg mer, fordi jeg tok av meg hijaben. Det samme sa en annen til meg da jeg skilte meg, altså at mannen hennes nekta henne å ha kontakt med meg fordi jeg er en skilt kvinne. Det at menn presser kvinner til hvem de skal /ikke skal ha som venner er veldig utbredt, men dessverre ikke noe vi våger å skrike om. Det samme gjelder unge jenter som blir presset til å ikke snakke med norske jenter, fordi de kan bli påvirket til å bli for vestlige. Jeg vet om en kvinne som ikke godtar at hennes datter har norske jentevenner på besøk, eller at hennes datter drar på besøk til disse jentene. Dette for å ikke snakke om jenter som allerede på barneskolen ikke får lov til å ha guttevenner.

På ungdomsskolen ble jeg selv nektet å ha guttevenner. Jeg skulle bare snakke med jenter på skolen og i fritiden. Man vokser opp til å tro at et vanlig vennskapsforhold med gutter/menn er en unaturlig ting, og i noen tilfeller, en ting som må skjules. Dette gjelder spesielt jenter som har foreldre som ikke er vokst opp i Norge.
 

Press til å være husmor:

For noen dager siden snakket jeg med en dame godt opp i 30 årene som kom til Norge for ett år siden. Da jeg spurte henne om sin bakgrunn, sa hun at hun startet første år på universitetet, også giftet hun seg og ble hjemmeværende. Vi snakket litt om planene hennes videre her i Norge, da sa hun at hun har lyst til å studere ferdig, men mannen vil at hun skal bli hjemme med barna. 
Vi snakker utrolig sjeldent om denne type press, og selv om det i blant er slik at mennene fint klarer å forsørge familien alene, så glemmer vi å spørre kvinnene om hva de selv ønsker. Hva drømmer de om? For disse er det normalt å gjøre slik mannen vil, og for disse menene er det mest normalt at kvinnene er hjemme, mens de selv er ute og jobber.

Ja, det finnes selvsagt kvinner som ønsker dette selv, men det er langt fra alle. Hva gjør vi med denne type press? Hvem er det som når ut til disse kvinnene?

Dette er noen få presstyper, og vi har fortsatt utrolig mange; press til å forbli i et mislykket ekteskap, press til å kle seg på en bestemt måte og press til å ta en spesiell type utdanning.
Hvem taler for disse kvinnene og hvem er det som forsøker å nå ut til dem?