Jeg er ingens eiendom!

Som en 32 år gammel kvinne med to jobber, alenemor for en nydelig jente, selvstendig og fri, kan jeg trygt si at jeg ikke er eid av noen, men sannheten er at veien hit har vært lang og tung.

Jeg ble født i Libanon og kom til Norge med mine foreldre og søster som liten jente. Da min mor og min far gikk fra hverandre, forsvant faren min og trakk seg fra alle sine plikter. Jeg vokste derfor opp med min mor og søster. Ingen far, bestefar, onkler, brødre eller andre mannlige rollemodeller ved min side.

Min mor passet ekstra godt på oss, noe som gjorde at vi ikke alltid fikk lov til å gjøre ting vi ville gjøre, men hun gjorde det fordi hun ikke visste bedre. Hun var oppdratt på en spesiell måte og fant seg selv plutselig i et fremmed land med to unge jenter uten en mann ved sin side.

Jeg har ikke alltid vært enkel å ha med å gjøre, og fordi jeg ble oppdratt på en streng måte, giftet jeg meg da jeg var 22 med en mann som viste seg å være voldelig. Det tok meg tre hele år å komme meg bort fra det ekteskapet som la igjen spor både psykisk og fysisk. Tre hele år tok det fordi jeg var redd for skamkulturen og æren til min familie. Bare man nevnte ordet skilsmisse, trakk folk seg unna og behandlet meg som en usikkelig person som ikke klarte å ta vare på sin familie. Til slutt hadde jeg fått nok.

Etter skilsmissen, og med en ett år gammel datter mellom mine hender, bestemte jeg meg for å aldri bli styrt lenger! Jeg skulle være stemmen til dattera mi og styrken hennes. Jeg skulle oppdra henne til å være sterk og selvstendig. Hun skulle leve slik hun selv ville leve og jeg bestemte meg for å bli mor, far og venninne.

Denne avgjørelsen har gjort at jeg har mistet familie, slektninger og venner på veien, men jeg holder meg til min avgjørelse fordi jeg ikke vil at min datter skal vokse opp slik jeg gjorde. Hun skal ikke være noens eiendom.

Gjennom de siste fire årene som samfunnsdebattant har jeg dessverre kommet bort i mange jenter som tenker på samme måte, men som ikke tør å bryte ut, fordi presset kan bli for stort.

På skolen hører min datter i blant at hun ikke skal gå med korte shorts. En gang kom hun hjem og sa at hun fikk høre at muslimer ikke skal feire bursdag. En annen gang fikk hun høre at hun ikke skulle leke med guttene.
Hver gang hun kommer hjem med slike beskjeder, minner det meg om min barndom hvor jeg gikk med lange løse klær og måtte være med jentevenner som ble godkjent av familien. Så noen meg gjøre noe annet, ringte de til moren min med en gang.

Jeg husker klærne jeg gikk med så godt! Lange og løse og langt i fra hva andre jenter på min alder gikk med. De skulle skjule mest mulig. Jeg var flau over dem. Jeg var en som måtte se meg rundt hele tiden hvis en gutt snakket til meg i skolegården, fordi mine fetre og kusiner gikk på samme skole som meg.
På grunn av den strenge oppdragelsen jeg fikk hvor alt var forbudt og haram, gjorde jeg veldig mye i skjul. Noen ganger ble jeg tatt og måtte ta straffen min, andre ganger kom jeg meg unna. Men jeg skjulte alt og levde et dobbeltliv.

Denne oppveksten unner jeg ingen, men jeg vet at det foregår!

Derfor er jeg i samfunnsdebatten til tross for all motstanden jeg får.
Ja, jeg innrømmer at all motstanden og hetsen jeg får gjør at jeg har lyst til å gi opp mange ganger, men hver gang jeg ser min datter, tenker jeg at jeg bare må fortsette. Moren hennes skal ikke være en som gir opp.

Så, hvorfor er det ikke flere som bryter ut? Hva tenker de?
Jo, her er hverdagen til mange:

Det er ingen enkel sak å være en kvinne med to kulturer. Man vil jo alltid passe inn, og hvordan skal man passe inn i to kulturer som begge drar deg fra hver sin side så du skal velge dem? Innerst inne har du ikke lyst til å velge, du vil være deg selv, en kvinne med to kulturer, men er det gjort rom for det?

Du er oppdratt til å kle deg anstendig. Tunikaen din skal dekke rumpe og lår. Brystet skal være dekket og skuldrene og armhulene skal skjules. På bursdagsfesten til Anita skal alle jentene ha på seg den korte sorte. Du skal være med, og du har lyst til å ha på deg den korte sorte kjolen din du også. Den er fin, med blonder nederst og halterneck. Du tar den frem, tar den på deg og stiller deg foran speilet. Røde pumps? Eller kanskje beige? Begge passer fint og du synes du ser fin ut der du står. Men så stopper du opp… Folk pleier å ta bilder som de deler ut på sosiale medier. Dine bilder kan bli sett av pappaen din som har oppratt deg til å kle deg annerledes. Du tar av deg kjolen, henger den opp og tar på deg din mest komfortable pysj. Så tar du opp mobilen for å sende en melding til Anita, og beklage at du ikke får kommet. Men hva skal du bruke som unnskyldning? Anita vil tro at du ikke får lov til å dra på fest fordi du er muslim. Alle har jo dette i sine tanker, at muslimer ikke får lov til det ene eller det andre, og det er jo ikke sant! Pappaen din har sagt at det er Ok at du drar, så lenge du kommer tilbake før kl 20:30. Det beste er å ringe og få frem en hes stemme og ett par host, og si at du er syk.

 

Anita ønsker deg god bedring, og du legger deg i senga, under den varme dyna. Du sjekker Snap og ser på bildene dine venner har lagt ut. Mari har allerede lagt ut bilde av seg med kjolen hun skal ha på seg på festen. Den er fin. Hun ser fin ut i den. Morten har også lagt ut en snap. Han er på treningsstudio og løfter vekter. Morten er så kjekk. Du synes han ser bra ut, er morsom og har et kjempe fint smil. Er det Morten du egentlig vil ha, eller ønsker du generelt sett å ha en kjæreste? Du vet selv at du synes gutter med mørkt hår og brune øyne er kjekkest, det er slike som får deg til å snu deg etter dem for å ta en ekstra titt når de går forbi deg på veien. Så det er ikke Morten, du vil ha bare ha en kjæreste. Du dagdrømmer om det ofte. En som holder deg i hånda når dere er ute, setter seg med deg på benken i skolegården og får deg til å smile. En du kan snakke om når du og jentene samles. Men moren din har fortalt deg at du må være sky og sjenert ovenfor guttene, skole først og ekteskap etterpå. “Du skal ikke ha kjæreste for vi vil ikke at tante Samira skal snakke om oss og si at vi ikke har klart å oppdra vår datter til å frykte Allah”, har mammaen din sagt.

Oppgitt, legger du fra deg mobilen og lukker øynene. Du drømmer deg bort. Du er på visning for å leie din første bolig. En liten leilighet som du og venninnen din Nadia er og ser på. Dere skal dele leilighet sammen og være selvstendige. Studielån og stipend skal hjelpe dere å betale husleie og dere skal dele på alt ellers. Du har så lyst til det. Være en ung og selvstending kvinne. Du vet du vil klare det, men du vet også at det aldri vil skje. Du må være med familien din, gi dem kjærlighet, passe på småsøsken og hjelpe moren din med husarbeidet. Du vil aldri flytte for deg selv! Når du først flytter ut fra leiligheten til faren og moren din, skal du rett inn i leiligheten til din mann. Og om du en dag skiller deg, så kommer du rett inn i dine foreldres leilighet igjen. Du vil aldri kunne være selvstendig på denne måten.

 

En melding tikker inn på telefonen. Nadia spør om du er på vei til Anitas fest? Du ringer opp og forteller at du stod over. Du kan fortelle Nadia sannheten, for hun er i samme situasjon som deg. En ung kvinne med to kulturer. Hun forstår deg godt. Selv var ikke Nadia invitert på festen, fordi Anita på forhånd visste at hun ikke skulle komme. Anita og Nadia har gått på samme skole lenge, både på barneskolen, ungdomsskolen og nå på samme videregående. Nadia har aldri vært med på fest eller på andre aktiviteter etter skoletid. Anita vet at Nadia ikke får lov, så hun inviterer ikke Nadia lenger. Du har ikke lyst til å havne i samme situasjon som Nadia. Du ønsker å passe inn og du ønsker veldig å bli invitert og å delta på ulike ting. Men hvordan skal du få det til?

Tidligere var ikke det et problem, for du gikk på en skole med 90% utenlandske barn og du følte ikke presset. Alle var i samme situasjon. Du ønsker å endre dette, for det er ikke sånn at du gjør noe feil! Du ønsker bare å passe inn. Du er lei av å gå ut med lange gensere, for så å ta genseren av i heisen og gå til skolen med en topp og jeans. Du er lei av å låne eyeliner av de andre jentene på skolen og lei av å vaske ansiktet og ta på genseren før du skal hjem igjen. Du er rett og slett lei av å leve et dobbeltliv!

 

Nadia forstår deg godt, forskjellen er bare at hun har akseptert å være i situasjonen hun er i, mens du heller vil passe inn blant de andre. Du har lyst til å være deg selv. Du har lyst til å besøke venner, være med jentene på kino, sjekke opp gutter og ha overnattingsbesøk. Problemet er at du samtidig ikke har lyst til å trosse din familie, føre skam over dem og gjøre at de blir skuffet over deg, for du er jo så glad i dem, og du vet at alt de gjør mot deg, er nettopp fordi de elsker deg så høyt og ønsker at du blir en voksen kvinne som er respektert av samfunnet. De ønsker å vise deg frem som sin store stolthet. De ønsker å vise hvor godt de har klart å ta vare på deg.

 

Morgenen dagen etter, tar du deg en matbit på kjøkkenet. Moren din spør om du er klar til bryllupsfesten dere skal på neste helg, der vil møte moren din sine venninner. Du vet at moren din vil ha deg med for at du skal bli sett av disse kvinnene, i tilfelle en av dem har en sønn, og du vet at du derfor må være på ditt beste, pen og vakker. Det er den eneste anledningen du vet du får lov til å sminke deg, og ta på deg korte kjoler, for det er bare kvinner der. Det er egentlig ikke på denne måten du har lyst til å treffe din fremtidige mann, men du aksepterer på grunn av kulturen deres. En melding tikker inn på din telefon, Anita ønsker å høre om det går bedre med deg. Du svarer at du er litt bedre, men ikke helt.
Moren din spør hvem det er du tekster med, og du svarer Anita. Moren din spør hvorfor du ikke dro på festen i går, og du svarer at du bare ikke hadde lyst. Du vil ikke såre henne og si at du ikke dro på grunn av at du føler du ikke passer inn på grunn av klær, tidsfrist på å komme hjem og slikt, for disse reglene er ikke satt opp for å irritere deg, de er satt opp for å beskytte deg, og det forstår du selv om du er uenig i dem. Dette er ditt dilemma, du er en ung kvinne med to kulturer og du tilhører begge. Du passer ikke fullt inn i noen av dem, og du føler deg ikke forsått noen steder. Du respekterer begge kulturene og vil være en del av begge, men hvordan?

 

Hvor mange jenter er det som kjenner seg igjen i dette? De lever et dobbeltliv og føler seg dratt mellom to ulike kulturer. De føler at det er vanskelig å tilfredsstille alle rundt seg og mest av alt, vanskelig å tilfredsstille seg selv. Hvor lenge skal det være sånn at vi presser våre jenter? Hvor lenge skal det være slik at vi krever mer av dem enn det de klarer? Hvor lenge skal vi kreve at de skal gjøre noe de ikke ønsker å gjøre?
Derfor kjemper vi den kampen vi kjemper i samfunnsdebatten, og dessverre er veien fortsatt lang.

2 kommentarer
    1. Når jødene har importert nok muslimer til Norge og Europa så implementerer de nok Sharia lov og da vil du bli noens eiendom.

    2. Brutal Truth: Dette er den dummeste og mest fordomsfulle kommentarene jeg har lest på lenge. Her er det en modig og sterk muslimsk kvinne som kjemper mot den samme undertrykkingen innen islam som du åpenbart ikke liker – og så troller du henne! Ved å gi en slik kommentar motarbeider du hennes viktige kamp for frigjøring av muslimske kvinner, og støtter undertrykkerne. Du blir disse undertrykkernes nyttige idiot. Skjærpings!
      Stå på, Laiala. Ikke la noen ta motet fra deg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg