Billett til frihet

Det var sommerferie. Hun var 19 år gammel, og dette var hennes første reise til sitt hjemland. Hun hadde hørt om sine onkler, tante, kusiner og fetre, men hadde ikke sett dem siden hun var 3 år gammel og familien flyktet på grunn av krig. 

Bestemoren hadde hun møtt ett par ganger i Norge, og hun hadde snakket med henne per telefon ellers også.

Hun var spent og glad, men også redd. Dette skulle bli hennes første flytur, for hun hadde aldri pass som liten, da faren hennes stakk av mens hun var barn og signerte aldri under passet hennes. Ingen reisedokumenter, ingen reise.

Hun hadde pakket sin koffert med nye klær, for det var forventninger til hvordan man skulle se ut når man dro tilbake dit man kom fra. Som 19 åring hadde hun aldri brukt sminke, hun gikk med hijab og hadde aldri fikset håret sitt. Hun hadde aldri gått med klærne hun ønsket å gå med heller. Hun var et barn innerst inne fordi hun var oppdratt slik. Moren bestemte alt, slik kulturen sa.

På reisedagen hadde hun tatt på seg et jeansskjørt, hvit overdel og en hvit hijab. Hvordan skulle det bli å lande der etter så mange år? Hva ville slektningene synes om henne? Hun var spent.

Flyturen tok mange timer og virket endeløs. Slektningen som hadde fulgt henne, moren hennes og søstra hennes til flyplassen hadde fortalt henne reglene på forhånd; ikke snakk før moren din sier at det er greit, og skal du si noe til din søster eller mor, si det på norsk! Ikke le høyt! Ikke spør om å kjøpe noe, for moren din har ikke nok penger!

Alt dette hadde hun i bakhodet.

Da hun landet i flyplassen føltes det rart. Alle snakket hennes morsmål, noe hun vanligvis ikke hørte andre steder enn hjemme. Hun begynte å bli nervøs. Utsjekkingen gikk rimelig raskt og på vei ut mot ankomsthallen så hun seg rundt for å se om hun kjente igjen noen av slektningene som hun hadde sett på bilder før.

Mot henne, hennes mor og søster kom hennes bestemor, tante og onkel. Det ble mange klemmer og enda flere kyss. De tok bagasjene og gikk ut mot bilene. Hun var sjenert, men det var ikke slektningene som hadde fanget hennes oppmerksomhet. Det var lukten lukten av hjemlandet som fanget henne. Hjemlandet som hun så vidt husket.
De få minnene fra det råtne eplet hun spiste mens hun var i tilfluktsrommet, nærbutikken der hun kjøpte jordbær hver dag og kaninen i barnehagen, kom tilbake. 

Endelig var de fremme hos bestemor. Alle hadde samlet seg der, fetre, kusiner og onkler. Maten var klar, madrassene de skulle sove på og pleddene var også klare. Alle ville snakke med henne og bli kjent, men hun husket instruksene hun hadde fått og satt derfor mest på sin mobil og spilte Snake.

Timene gikk fort og det var tid for å sove. Tante, bestemor, jenta selv og familien la seg i stua, noen på madrasser og noen på sofaene. Fetterne hennes sov i bestemors rom. Hun hørte mor og tante snakke om planene for hva de skulle gjøre denne måneden mens de var på ferie. Hun gledet seg utrolig mye og sovnet med et smil om munnen.

På ettermiddagen dagen etter, tok tanten hennes henne med til en frisørsalong. Hun skulle for første gang fikse håret sitt, klippe det og rette det ut. Frisøren skjønte at hun var fra utlandet med en gang hun så henne. Klærne hennes skilte seg ut.

Mens håret ble fikset sa tanten til frisøren at hun også skulle fikse øyenbrynene. Jenta ble redd og sa nei, for moren hennes tillot det ikke. Men tanten betrygget henne om at det skulle gå bra. Frisøren smilte. Tanten sa: “det er flere som kommer for å se henne skjønner du”.

jenta skjønte det ikke. Hvem skulle se henne? Hva skulle de se? Men spørsmålene forsvant fort da smerten av voksing av øyenbrynene kom. Hun var glad, for endelig var hun en jente som kunne fikse seg litt. Endelig følte hun seg feminin.

Da hun kom hjem til bestemor ble moren skuffet over øyenbrynene. Men tanten sa: “hun er jo voksen nå, og hun må se bra ut”.

Det gikk noen dager, og hun hørte ofte snakk om friere. Hun sa alltid til tanten sin at hun ikke var klar, og ingen diskuterte noe tilbake med henne. Alle ble bare stille.

En dag forandret alt seg. Hennes onkel hadde kommet på besøk og hadde tatt med seg en venn. Det hun trudde var et vanlig besøk, viste seg å være en mann hun måtte si ja til. Da familien satt der og diskuterte med mannen, var hun sjokkert over at ingen hadde spurt henne om hennes mening. De snakket om fremtiden og om hvordan han skulle komme seg til Norge for å bo der. Også snakket de om at det kanskje var best at jenta flyttet ned til hjemlandet.

Hun så seg rundt da planene ble satt, pengebeløp ble avtalt og festplaner ble klare. Hun var i sjokk.

Hva skjer? Hvorfor går alt så fort? Hva heter denne mannen egentlig???

Da mannen gikk, gråt jenta veldig mye. Hun sa flere ganger til sin mor at dette ikke var noe hun aksepterte. Hun påpekte at hun ville bli igjen i Norge, fortsette å gå på skole og være med sine venninner. Mannen var 18 år eldre og kom mest sannsynlig til å ødelegge livet hennes! Men til ingen nytte.

Dagen etter tok tanten hennes henne med til frisøren igjen. Jenta ville ikke bli med, men ble overtalt til det. Tanten hadde fortalt at det var viktig å fikse håret i dag, for mannen ville komme tilbake med sin familie og damene der ville se henne uten hijab. På vei tilbake gråt jenta utrolig mye. Hun fortalte sin tante at hun ikke ville gifte seg, at hun ikke var klar, men fikk beskjed om at hun ikke hadde noen valg. Hun hadde blitt gammel nok til å bli gift. Dessuten var moren hennes sliten av å oppdra to jenter i Europa alene og trengte å få avlastning. Først skulle hun gifte seg, så skulle hennes søster gifte seg når hun ble gammel nok, også kunne moren flytte tilbake til hjemlandet og få fred og ro med sin familie. 

Jenta fortsatte å gråte og visste ikke hva hun måtte gjøre.

Den kvelden kom mannen tilbake med sin far, mor og søster. Moren og søstra ba om å få se håret til jenta før de kunne godkjenne henne. Hun ble derfor tatt med inn til bestemors soverom. De lukket døra og ba henne ta av seg hijaben. Jenta stod stille og fikk tårer i øynene.  De fniste og sa: “ikke vær flau! Det er helt normalt”.

Det føltes ikke normalt. Hun følte seg som et objekt som måtte være perfekt for å bli kjøpt.

Tanten hjalp henne å ta av seg hijaben og damene så på håret, tok på det og snudde jenta rundt 360°.

Hun var gokjent.

Da de gikk fra rommet, kastet jenta seg på senga og gråt. Hun følte seg svakere enn noen gang. Hun ville ikke dette, men kjærligheten hun hadde for sin mor som hadde ofret alt for å oppdra henne, tok over. Hun måtte si ja for å gi moren sin fred. Hun gråt alt hun kunne, og hørte endelig at inngangsdøra ble lukket med et smell. Så kom moren, bestemoren og tanten glade inn på rommet og gratulerte henne. Det virket som om ingen så hennes tårer. De overså det utrolig godt.

Den kvelden la hun seg på sofaen i stua for å sove. De fleste var opptatte på kjøkkenet, mens noen satt i gjestestua og skravlet. Moren hennes kom og ba henne bli med bort til de andre og slutte å oppføre seg på denne måten. Jenta tvang frem en stemme og sa: “mamma, jeg vil ikke gifte meg!” Stemmen var lav, og nærmest pipete. Hun var kvalt og sliten av all gråtingen. Moren så strengt på henne og hvisket med en streng stemme: “Du har ingen valg! Du må! Vær ærlig med meg nå, er du ikke jomfru? Er det derfor? I så fall må du si det nå så jeg vet hva jeg skal gjøre!”

Jenta gråt kjempe høyt. Hvordan kunne moren hennes si noe så stygt? Selvsagt var hun jomfru! Selvsagt var hun en ordentlig jente som oppførte seg slik det var forventet! 

Den følelsen hun satt igjen med den kvelden var ubeskrivelig. Hun hadde forsøkt å nekte, hun hadde forsøkt å si nei, men ingen hjalp henne. Ingen forstod henne. Derfor bestemte hun seg for å akseptere situasjonen og ba Gud om at dette skulle bli hennes billett til frihet. Kanskje denne mannen var snill og ville behandle henne bra?

Dagen etter dro jenta og bestemoren hennes ut for å se etter klær til forlovelsen.  Det skulle bli en pen bukse og pen overdel, for de hadde ikke tid til å se etter kjoler og tilpasse de. Shoppingen som alle jenter gleder seg til, var tung å utføre for jenta. Hun hadde ikke lyst, men bestemte seg for å gjøre det likevel.

Dagen etter det igjen dro jenta, familien hennes og den 18 år eldre mannen ut på en pikniktur, så jenta skulle få lov til å “bli kjent” med mannen. De fikk vekslet noen ord, og jenta merket fort hvor ulike de var. Han var gjerrig, tjente dårlig, hadde ingen steder å bo og bodde derfor med sine foreldre og hadde aldri gått på skole. Hvilken fremtid skulle det bli mellom dem? 

Dagene gikk, og forlovelsesdagen var kommet. Den lille festen ble arrangert på den store balkongen til onkelen hennes. De vekslet ringer og alt gikk over på to timer. Da mannen og hans familie dro, var jenta utrolig skuffet over seg selv. Hun hadde sagt ja til noe hun ikke ønsket. Hun hadde samtykket… Var det da tvangsekteskap? Hun hadde jo vært med på alt. Hun hadde ikke rømt. Og om hun ville rømme, hvor skulle hun da? Hva skulle familien si? Hvor skuffet ville moren hennes være? Skulle hun påføre moren enda en smerte etter den smerten faren hadde påført henne da han stakk av?

Planen var slik at jenta og familien skulle tilbake til Norge, så skulle jenta tilbake alene og tilbringe noen uker hos sin bestemor i juleferien og bli bedre kjent med mannen hun skulle gifte seg med. Sommeren etter skulle de gifte seg og jenta skulle bli igjen i hjemlandet. Planen var også slik at hun og mannen skulle bo hos hans bror som eide en leilighet midt i ingensteds.

Noen dager senere, skulle jenta og familien hennes tilbake til Norge. Jenta gråt veldig mye. Hun hadde pakket bagasjen sin og puttet alle de nye klærne hennes og de nye hijabene. I hendene sine tok hun med den visne rosebuketten hun hadde fått av den nye mannen hennes. Da hun satt på flyet tittet hun ut av vinduet og gråt masse. Moren hennes tok en telefonsamtale før flyet skulle lette og bekreftet ovenfor familien at de var på vei nå. Moren sa også: “hun gråter, jeg tror hun allerede savner forloveden sin.”
Jenta gråt ikke fordi hun savnet ham. Hun gråt fordi det ikke var slik hun hadde håpet at sin første ferie skulle bli. Hun gråt fordi hun ville savne sin bestemor som hun er veldig knyttet til. Hun gråt fordi hjemlandet hun hadde gledet seg til å besøke, var alt annet enn hva hun forventet seg. Hun gråt fordi hun følte seg svak. Hun gråt fordi hun ikke visste hva hun skulle si til hennes venner på skolen hun gikk på.

Dagene gikk, månedene gikk og tiden for juleferien nærmet seg.
Jenta hadde snakket med sin mann på telefon flere ganger i uka. Mannen hadde flere ganger nevnt at han vil komme til Norge, at hun skulle slutte på skolen og jobbe for å forsørge dem. Hun likte ikke ideen og hun skammet seg hver gang noen kom på besøk og så bildet som hang på veggen i rommet hennes. Bildet var av henne og mannen sin. Han hadde gammeldagse klær, lite hår på hodet og var mye eldre enn henne selv. Hun så ikke på seg selv som pen, faktisk var selvtilliten hennes veldig lav, men hun syntes hun fortjente en som så “kulere” ut.
På skolen hadde hun blitt interessert i en gutt. Han likte henne også. Det skjedde aldri noe mellom dem, fordi hun alltid hadde i bakhodet at hun var forlovet med en annen.

Datoen for hennes nye reise var kommet. Hun sa farvel til sin mor og tok taxi til flyplassen.
På vei ned sa hun til seg selv at hun måtte gjøre noe, men hva skulle det være?
På flyplassen i hjemlandet ble hun møtt av bestemor og mannen sin. Hun ble kjørt til bestemors hus. Bestemor hadde laget middag, og alle tre satte seg sammen og spiste.
Da mannen dro, fikk jenta lov til å sove i bestemors rom. Hun gruet seg til dagen etter. Hun ville egentlig bare forsvinne.

På morgenen stod jenta tidlig opp og satte seg for å spise frokost med bestemoren sin.
Bestemoren hennes var som en engel. Hun var utrolig pen, og hadde snille øyne. Hun visste også at bestemor likte henne veldig godt, for hun var bestemors første barnebarn. Før familien hennes flyktet fra hjemlandet, var hun hjemme hos mormor veldig ofte. Jenta husket godt at hun var veldig syk som 3 åring, og at bestemor smurte lunken olivenolje på brystet hennes og dekket det med avispapir så hun skulle bli fort frisk.
Kanskje det vil hjelpe å snakke med bestemor? Kanskje bestemor ville hjelpe henne?

Hun trosset sin redsel og sin svakhet og fortalte bestemoren sin alt. Hun fortalte at hun ikke ville gifte seg med denne mannen. At han var gjerrig, gammel og patetisk. De hadde ingenting til felles. Hun hadde drømmer. Fremtiden hennes var i Norge, ikke her. Hun fortalte alt hun hadde på hjertet, bortsett fra den nye gutten hun likte på skolen. Dette kunne hun ikke snakke om, for hun visste hun ikke kom til å få lov å være kjæreste med noen.

Nå ventet hun spent på bestemors reaksjon. Hvordan skulle bestemor løse dette?

Bestemor tok tak i telefonrøret og ringte hjem til denne mannen.
hun ba ham om å komme så fort som mulig.

De snille øynene til bestemor var blanke. Jenta kunne se tårene der, men bestemor forsøkte å være sterk. Jenta gikk inn for å skifte før mannen kom.
Da mannen kom sa bestemor at jenta skulle gå inn på rommet. Jenta var redd.

De få minuttene inne på rommet opplevdes som lange timer. Hvorfor var ikke veggene slik som i Norge, slik at man kan høre alt gjennom veggen?

Plutselig kom bestemor inn i rommet. Hun sa ingenting, men åpnet klesskapet og tok ut en eske som var gjemt bak klærne.
Denne esken hadde hun sett før, det var den esket hvor gullet hun fikk av mannen lå!

Bestemor gikk ut av rommet, lukket døra og jenta måtte igjen bli der og vente.

Plutselig hørte hun inngangsdøra smelle.

Hun gikk ut av rommet forsiktig og gikk inn i stua hvor bestemor satt. Bestemor åpnet armene sine og ville ha en klem.
Jenta kastet seg over bestemor. De varme hendene til bestemor strøk henne over hodet og englestemmen hennes sa: “Ikke la noen tvinge deg til noe du ikke vil! Du vil aldri se denne mannen igjen”.

Jenta gråt fra hjerterota, men for første gang var det gledestårer.

Hva skulle hun gjøre nå? Hvordan skulle hun dra tilbake til Norge og møte moren sin?

Det tok ikke lang tid før telefonen ringte. Bestemor tok opp telefonen og ja, det var jentas mor.
Bestemor skrek og kjeftet og sa at jenta ikke skulle gifte seg med denne mannen samme hva! Bestemoren fortalte jentas mor alt, om hvor mislykket denne mannen ville være og hvor trist jenta kom til å leve sine dager.

Var det virkelig så lett? Løste alt seg med en samtale med bestemor? Hvorfor gjorde hun ikke det før?
Jo, fordi tidligere var hun presset fra flere personer. Hun ble ikke hørt. De spilte på samvittigheten hennes og om hvordan hun må ofre noe for moren som ofret sitt liv for henne. Denne gangen var hun alene med en person hun følte seg trygg på.

Hun reiste tilbake til Norge og ble godt tatt i mot av moren. Det virket som om moren forstod hvilken tabbe hun var på vei til å gjøre. Historien til denne jenta endte altså godt, men hva med de andre jentene som opplever dette her i Norge? Hva med alle andre jentene som opplever dette i resten av verden? Har alle de en person de føler seg trygge med, og som er deres billett til frihet?

2 kommentarer
    1. Enig med deg, der er ikke riktig, sunt eller rettferdig å bli tvunget til å gifte seg med noen man ikke vil. Når slikt skjer, handler det om tradisjoner som må forandres, det har ingen basis i religion eller tro. Siden i vår religion, jenta blir gift bare med hennes samtykke. Wish you the best, hoping to hear only good news, have full faith in the creator of heavens and earth, don’t forget this life is only a staion, has ups and downs, it will pass away. The true life has not started yet.
      كتابة متميزة :-), like flink på arabisk?

    2. Jeg håper vi når et punkt hvor ingen jenter blir giftet bort.
      Takk for din kommentar 🙂

      Jeg leser og skriver arabisk ja, men har ikke arabisk tastatur her nå HeartBeat:

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg