Hei bloggverden.
I helgen ble det kjent at Arbeiderpartiet vil fremme flere forslag i Stortinget mot sosial kontroll og æresvold. Jonas Gahr Støre vil blant annet stramme inn loven mot tvangsekteskap, slik at også arrangerte ekteskap med psykisk press og sterke forventninger rammes av forbudet.
Tidligere i år møtte jeg Jan Bøhler (sammen med Maria Khan) og fortalte hvordan arrangert ekteskap i mange tilfeller foregår. I helgen møtte jeg Jan Bøhler og Jonas Gahr Støre og snakket mer rundt saken.
Arbeiderpartiet vil nå ha en gjennomgang av loven mot tvangsekteskap slik at det blir klargjort at også arrangerte ekteskap med psykisk press og sterke forventninger er å regnes som tvangsekteskap, og dermed i strid mot norsk lov.
Måten å gjøre dette på må regjeringen finne ut av gjennom lovarbeid og høringsrunder, men intensjonen må være å utdype ordene «utilbørlig press» i straffelovens § 253 slik at det alene kan være nok til å gi straffeskyld når det blir for liten grad av reell frivillighet, selv om det kun handler om emosjonelt press.
I tillegg til dette ønsker Arbeiderpartiet å stramme inn meldeplikten. Det vil si at hvis den som har kjennskap til at det kan forberedes denne type ekteskap uten å melde fra til myndighetene, slik at dette kan avverges, kan bli rammet av straffelovens § 196 om avvergingsplikt.
De ønsker ogs lovbeskyttelse mot at jenter utsettes for uskyldighetskontroller når det i noen miljøer kreves jomfruattester ved inngåelse av arrangerte ekteskap.
Arbeiderpartiet mener også at forslaget om å forby søskenbarnekteskap bør tas opp på nytt fordi det vil ha stor betydning for omfanget av tvangsekteskap og dermed også arrangerte ekteskap med psykisk press, i tillegg til at det har en helsemessig bakgrunn som er dokumentert av Folkehelseinstituttet. Her vil det selvsagt være mulighet for å søke unntak.
Så hvorfor støtter jeg dette forslaget?
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan arrangert ekteskap kan foregå. http://hijabbloggen.blogg.no/151…9_billett_til_frihet.html
Da jeg var yngre hadde jeg flere venninner som ble giftet bort til en som foreldrene har valgt, og hvor det ikke lå fysisk tvang, men overtalelse og psykisk press.
Foreldre kan for eksempel finne på å si at deres sønn eller datter vil bli frastøtt fra familien for alltid, at de vil bli eksludert fra arven, at de vil bringe skam over familien, at de ikke vil få se sine søsken igjen noen gang og lignende. I tillegg til denne type press, er det også slik at mange opplever at ektefelle er bestemt fra de blir født. De vokser opp uten å kunne date eller ha kjærester, fordi de allerede er lovet bort, og når man er vokst opp med denne tanken, ender man med å akseptere det og gifte seg uten å protestere. De rundt ser på tilfellet som frivillig i og med at jenten/gutten selv sa ja, selv om sannheten er at vedkommende egentlig aldri har hatt valgmuligheter.
Etter at saken kom ut på Søndagsnytt på NRK, og etter at jeg publiserte saken på Facebook og Snapchat, tok tre jenter/kvinner kontakt med meg. Alle tre fortalte historien sin, og felles for disse er at de er gift og at ektefelle ble valgt av familien. Hun ene fortalte om ungdomskjæresten hun ble nektet å gå videre med. De to andre hadde aldri datet eller hatt muligheten til å date. Alle tre takket for at Arbeiderpartiet nå ønsker å stramme inn loven.
Er vi for sent ute? Ja, det er vi, men det viktigste er vel at vi ikke forsinkes mer og at vi fra nå av kan klare å hjelpe de utsatte.
På Facebook var reaksjonene mange, men en ting som stoppet meg var folk som var i mot forslaget, fordi den da vil ramme de som frivillig gifter seg arrangert og som da vil slite med å bevise at dette er frivillig før de kan søke inn sine ektefeller fra utlandet.
Mitt svar til dette er at jeg heller vil at man skal bevise for mye, og stresse med at saksbehandlingen av familieinnvandring/gjenforening kan ta noe ekstra tid, enn at mange unge jenter/gutter mister sin frihet og valgmuligheter!
En av de kvinnene som kontaktet meg fortalte at hun ofte krangler med sin mann fordi hun ikke ønsker barn, mens han gjør det. Grunnen til hvorfor hun ikke ønsker seg barn er at hun (i følge henne selv) ikke ønsker å forbli i dette ekteskapet i lengden. Samtidig får hun ikke forlatt denne mannen fordi familien ikke aksepterer skilsmisse. I 2017 ble det flere ganger diskutert at flere moskeer nekter å gi kvinner skilsmisse, og at selv om det foreligger lovlig norsk skilsmisse, så henger disse kvinnene igjen religionssett og kan ikke inngå nytt ekteskap religiøst. I noen av de verste tilfellene (slik som mitt) truer også mennene med å ta med barna til utlandet, slik at kvinnene aldri vil se dem igjen, dersom de ber om skilsmisse.
Da jeg fikk en slik trussel dro jeg til politiet og viste den frem, og politiet sa at de ikke kunne stanse ham fra å reise med vår datter. Jeg følte meg ensom og sviktet av systemet.
Tenk om man kan hindre flere slike tilfeller?
Ja, å fremme et lovforslag er ikke nok alene, men det er en start!
I tillegg skal man kunne gi opplæring og instrukser til politi, skoler, nav, barnehager og andre instanser om hvordan man skal håndtere slike saker. Våre gutter og jenter som føler seg presset til å akseptere et arrangert ekteskap skal også ha sikre instanser å ta kontakt med for å få hjelp, både i Norge og i utlandet, fordi mange opplever dette presset først når de drar på en såkalt “ferie” eller “oppdragelsesreise” slik vi for eksempel så i filmen Hva vil folk si.
Forslaget til Arbeiderpartiet er mer detaljert og har forslag til hvordan ting kan løses, og jeg håper virkelig at forslaget blir støttet slik at vi kan rekke frem en hånd til våre søstre og brødre.
