Først vil jeg starte med å si at jeg i dag skal ut og legge blomster foran Domkirken, til minne om alle ofrene etter terrorangrepene den 22. juli 2011. Vi glemmer ikke!
Etter de forferdelige episodene i regjeringskvartalet og på Utøya, klarte vi noe som ingen andre i verden har klart. Vi klarte å møte terror med kjærlighet. Vi klarte å samle oss med roser og tårer, i steden for å møte opp med våpen og hat.
Men hvor er vi i dag? Hvordan oppfører vi oss mot hverandre etter at vi klarte å vise kjærlighet i mange timer i sentrum?
Etter at den høyreekstreme terroristen (nekter å nevne ham ved navn) ble arrestert og kom ut med sine uttalelser om hvorfor han gjorde det han gjorde, har flere ekstremister turd å komme ut i dagslyset. Vi ser stadig flere eksempler på hat og intoleranse blant mennesker, særlig hat mot de med utenlandsk bakgrunn. Tidligere, gikk vi rundt i gatene og trudde vi var trygge. Nå går vi rundt i gatene, fanger blikk, blir kastet ting på, blir kjeftet på, kalt terrorister, og rett og slett føler oss uvelkomne.
Jeg vil ikke snu denne dagen til å handle om rasismen vi opplever i dag, da markeringen egentlig skal handle om de vi mistet og de overlevende, men jeg undrer på hvor all kjærligheten vi viste frem etter terrorangrepet forsvant?
Under rosetoget kom en eldre dame bort til meg og gråt og ga meg en klem. Hun ba også om unnskyldning. Jeg så på henne og sa “unnskyld for hva?” Hun svarte: “jeg trudde det var en av dere, nå vet jeg at vi kan være ekstreme og urettferdige vi og.”
22. juli vekket folk! Vi innså at terror ikke kommer fra et bestemt land og at terror ikke har en bestemt hudfarge. Terror går ikke kledd i visse klær eller snakker et bestemt språk. Terror har ingen religion og kan komme fra hvem som helst. Men hva nå?
Vi lovet hverandre at vi skulle møte hat med kjærlighet, men gjør vi det? Er det kun meg, eller har vi blitt mindre tolerante? Jeg har venninner som har blitt kalt terrorister på Tbanestasjoner av fremmede mennesker. Jeg har venninner som ikke tør å gå med hijab på jobb i frykt for å miste jobben. Jeg har venninner som har blitt kastet ut av busser av bussjåfører. Jeg har venninner som ikke føler seg komfortable når de går i strøk med mange utenlandske pga blikkene de får. Jeg har venninner som får hatefulle meldinger av fremmede i innboksene sine på sosiale medier. Hvorfor har det blitt sånn? Hva er det vi er på vei mot? Hvor er all kjærligheten vi lovet hverandre blitt gjemt bort?
Tre dager etter angrepet sa statsminister Jens Stoltenberg dette: “Vi skal svare med mer åpenhet, mer demokrati og mer humanitet.”
Den daværende Oslo-ordføreren Fabian Stang sa: “Vår straff skal være mer raushet, mer toleranse og mer demokrati.”
Og den mest kjente setningen av alle kom fra en AUF jente: “Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen.”
Hvor er alle disse løftene? Hvor er kjærligheten og toleransen vi snakket om og var så stolte over? Fremmedfrykten vokser seg bare større og større for hver dag som går.
Det jeg frykter aller mest er at den høyreekstreme terroristen ikke er alene om å bære så mye hat mot muslimer og kulturisme, tvert i mot har de som deler det samme synet som ham, blitt flere og flere. Hvorfor later vi som om dette angrepet aldri vil skje igjen da? Vi ser nå grupperinger, vi ser mer rasisme og ekstremisme, og Norge som den gang lovet meg og alle andre at problemene skulle taes tak i, har sviktet oss!
Jeg føler meg ikke trygg og det er det mange andre som ikke gjør. Den forskjellen jeg merker er at vi har blitt tøffere i kjeften, alle sammen! Vi går hardt mot hverandre i sosiale medier og mellomrommet mellom oss blir bare større og større. Mellomrommet fylles opp med hat dag etter dag, og snart havner vi i et samfunn hvor alle frykter alle og hvor kriminalitet blir en normal del av vår hverdag! Alle rosene og hjertene vi delte mellom hverandre er nå erstattet med sterke ord. Vi prøver å dytte hverandre ned for å komme høyere opp.
Norge som viste så mye kjærlighet og som var et utrolig flott eksempel på hvordan en nasjon står sammen etter en hard tid, har sviktet sine egne og har oversett det virkelige problemet.
Vi føler oss ikke trygge nettopp fordi det virkelige problemet ikke er utforsket, tatt tak i og aksjonert mot. Vi går rundt i gatene og venter på at et nytt terrorangrep skal skje igjen og vi har fått en hverdag preget av frykt. Hatkriminalitet blir vannet og vokser blant oss.
Jeg skal derfor i dag gå ned med roser og be til Gud om at vi alle sammen får en styrke inni oss. Styrke til å starte med å ta tak i oss selv og våre handlinger. Styrke til å vise kjærlighet og toleranse mot alle vi kjenner og mot alle ukjente vi møter. Jeg kommer til å be om at Norge skal finne sin styrke etter dette angrepet. Styrke til å ta tak i problemet, slik at det ikke skjer igjen.
Vi har fått med oss mange flotte appellanter og utrolig mange organisasjoner har sluttet seg til markeringen.
Mitt hjerte gråter hver gang jeg leser eller hører om kvinner som blir drept med begrunnelsen ære.
Ære! Hva er det som definerer hva som er familieære og hvem er det som har gitt menn retten til å gi kvinner skylden for denne såkalte æren?
Æresdrap forekommer hovedsakelig i tradisjonelle mannsdominerte samfunn der familie utgjør de viktigste enhetene for å organisere samfunnet. Det er viktig å påpeke at æresdrap ikke henger sammen med islam selv om dette foregår i mange muslimske land. Det er heller et fenomen knyttet til kultur. Problemet er ingen religioner i det hele tatt, men at mennesker tar religionen, vrir og endrer på den, og bruker den til å rettferdiggjøre sin egen levemåte og tankegang.
Menn som utfører vold mot kvinner har vi dessverre eksempler på over alt, også her i Norge, men her kaller vi det vanligvis for “familietragedie”.
Ifølge beregninger fra FN blir omtrent 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år fordi de angivelig har brakt skam over familien.Tallet er svært usikkert og helt sikkert underapportert da mange av drapene aldri når frem i dagslyset og holdes som en hemmelighet i familiene. Noen ganger blir drapet kalt ulykke og den virkelige årsaken til kvinnens bortgang blir skjult, og derfor er en full oversikt veldig vanskelig å få.
Dette er en forkastelig form for holdninger til ære, respekt og mannlig kontroll over kvinner. Det juridisk systemet i mange land hvor æresdrap foregår er fullstendig uten moralske retningslinjer. Selv advokatene og politiet føler seg maktesløse ovenfor denne ukulturen og forholder seg til fenomenet med passivitet eller med direkte medvirkning.
Helt fra menneskeheten startet har kvinner blitt kontrollert og styrt. Kvinner har blitt sett på som det svake ledd. De har blitt begravd levende helt fra fødselen av, kun fordi de ble født med en jentekropp. De har blitt solgt og misbrukt seksuelt for å tilfredsstille mannlige lyster. De har blitt nektet utdanning og arbeid. De har fått retningslinjer i forhold til hvordan de skal kle seg og hvem de skal få lov til å snakke med. De har blitt giftet bort mot sin egen vilje og har kun blitt sett på som en kilde til å få barn.
Heldigvis har kvinner i mange land kjempet hardt i mange år og klart å komme seg ut av denne regelboka, men i mange andre land bøter kvinner fortsatt med sine liv dersom de velger å leve slik de selv ønsker. Hva er det som er skamfullt med det? En kvinne skal aldri holdes ansvarlig for familiens ære! En kvinne er kun ansvarlig for seg selv. Kvinner som former sine egne liv er ingen skam for noen! De er derimot definisjonen på selvstendighet og styrke, uansett om vi er enige i måten de velger å leve på eller ikke.
En bra eller dårlig familie skal ikke måles ut fra hvordan kvinnene i familien lever!
I en ny rapport dokumenterer Amnesty International at hundrevis av pakistanske jenter og kvinner drepes i Pakistan hvert år for å ha krenket familiens ære. Drapene utføres ofte av nære familiemedlemmer. I mange land i Midtøsten er dette også en normal kultur som ingen lenger reagerer på eller undres over.
Så, jeg spør dere alle sammen: Hvor lenge skal vi tie? Hvor lenge skal vi godta at kvinner mister sine liv fordi de gifter seg med noen de elsker? Hvor lenge skal vi se på at menn tar kvinners liv for brudd på lokal seksualmoral? Hvor lenge skal vi se at visse menn utrykker tilfredshet over kvinners bortgang fordi kvinnen turde å ta standpunkt i livet?
Æresdrap er mord og skal behandles deretter. Frie kvinner er en ressurs vi må heie på og skyve frem!
Burkini i badetimen er et inkluderende tiltak. Flere burde gjøre som Finnsnes barneskole.
Hijab har alltid vært en sak som har vakt veldig mye oppmerksomhet, gjerne mye negativt.
De siste årene har vi sett at politikere aktivt jobber med å legge frem forslag om hijabforbud på barneskoler, fordi de mener at hijab bidrar til et skille mellom elevene og til seksualisering av jenter.
Samtidig som mange heier frem disse forslagene, ser Finnsnes barneskole i Troms at ting kan løses på en annen måte. Der får elevene nå delta i svømmeundervisning i heldekkende badedrakt (burkini).
Å vise sin religion er ikke farlig, og det viktigste vi kan lære våre barn er at de i Norge har frihet til praktisere sin religion og friheten til å kle seg slik de vil.
Dette er noe av det vi er mest stolte av i Norge, og noe som vi må fortsette å jobbe med og å styrke.
Mange musulimer i landet har flyktet fra land hvor de blir presset til å kle seg på en bestemt måte, og de har flyktet til Norge hvor de vet de har rettigheter og frihet til å kle seg slik de selv ønsker.
Det å innføre et forbud mot hijab på barneskolen, gjør at vi forteller dem at denne friheten bare gjelder til en viss grad, og at islam er en religion vi stadig må jobbe med å begrense og presse.
Hijabforbud forteller unge jenter at vi ikke ønsker at de skal praktisere sin tro, og dermed fører det til stigmatisering. Presses folk for mye, bidrar dette til et polarisert samfunn hvor konsekvensene blir at grupper jobber mot hverandre i steden for å samarbeide om felles mål.
Elever som bruker hijab har ikke lyst til å skape et skille mellom seg selvog andre. Jeg snakker av erfaring, for jeg startet med å bruke hijab da jeg var 11 år gammel. Gjennom alle år har jeg hatt venner av alle typer, og på skolen deltok jeg på alle undervisninger, turer og arrangementer.
Jeg ønsket ikke å bli sett på som et svakere ledd. Jeg ville være meg selv, praktisere det jeg trodde var riktig og samtidig være en brikke i et større puslespill på skolen.
Uheldigvis gikk jeg på en skole som ikke hadde svømming som en del av sin undervisning, og det var det ingen svømehaller som hadde dager hvor bare kvinner fikk komme, slik vi har i dag.
Derfor var ferieturene til Libanon hvor vi fikk dra til kvinnestrender, det beste jeg visste om.
Jeg håper at Finnsnes skoles syn på burkini blir et vanlig syn på skolene rundt om i Norge, særlig nå som vi har fått flere muslimske barn på skolene etter flyktningsstrømmen.
Slike løsninger vil føre til at barn føler at skolene strekker seg langt for å inkludere dem, noe som alle selvsagt vil sette pris på.
Jeg vet at mange vil reagere negativt på dette, og at mange vil mene at det er elevene som må tilpasse seg den norske skolen, i steden for at skolen skal tilpasse seg elevene.
Men det jeg har lært av å være en del av dette landet, er at vi lever i et samfunn hvor vi stadig gjør endringer for at folk skal kunne leve fritt og å være seg selv.
Skolen tilpasser seg alltid barn som har andre behov, og hijab bør ikke være et unntak.
Ved å tillate elever å bruke burkini, viser vi dem at deres valg om å bruke hijab ikke er noe de bør skamme seg over.
Dette er et personlig valg som alle bør akseptere og respektere.
Burkini på skolene vil bidra til å inkludere alle barna i svømmeundervisningen, i steden for at skolen må akseptere at noen barn deltar mens andre får fritak, noe jeg personlig ser på som en større sak å bekymre seg over, enn om hva man går kledd i når man er i vannet.
Få med deg debattene hos Aftenposten meningerpå Facebook og Twitter.
I dag skriver jeg et innlegg som jeg ser på som skikkelig viktig. Jeg håper mange tar seg tid til å lese dette og jeg håper flere vil slutte seg til denne viktige kampanjen.
I fjor startet min datter Janet i første klasse. Hun opplevde en episode som vi til den dag i dag sliter med.
Kroppsbilde og hysteriet om å være tynn startet i tenårene da jeg var yngre, men nå starter dette tydeligvis mye tidligere. Spiseforstyrrelser er den vanligste psykiske lidelsen blant jenter mellom 13 og 25 år, og nå starter kroppsfokuset og jakten på den perfekte kropp i en veldig tidlig fase av livet. Bloggere legger stadig ut bilder av seg selv og forteller om sin kropp og vekt, og glemmer at barn og unge følger med og danner seg et bilde av hva som er “den perfekte kroppen”.
Tilbake til Janet. Da hun startet på skolen ble hun kjent med mange nye jenter. En av disse jentene ble fort Janets bestevenninne. Denne jenta startet fort å snakke om Janets vekt. Janet er en sunn jente som trener Taekwondo 3 dager i uka og som spiser variert. Hun har alltid veid slik hun skal og alltid vært litt høyere enn gjennomsnittet. Likevel klarte jenta å overbevise Janet om at Janet hadde for stor mage og var overvektig. Det som var sjokkerende for meg var at jenta på 6 år, snakket om kalorier!!!
Til å begynne med merket jeg ingenting. Litt etter litt merket jeg at Janet sluttet å spise matpakken sin og at hun kom med nye unnskyldninger hver dag. Senere, når jeg merket at hun en gang kastet opp på trening og ikke klarte å fullføre, tok jeg en alvorsprat med henne. Hun innrømte da at hun hadde blitt mobbet for sin vekt og at hun ikke vil spise sin matboks på skolen mer.
Jeg tok med en gang kontakt med Janets klassestyrer og snakket om problemet. Han tok tak i det og tok en prat i klassen om at alle mennesker er like fine uansett kroppsfasong og om hvor viktig mat er for kroppen. Samtidig ringte jeg moren til denne jenta og jeg fortalte henne alt. Det triste var at moren skjønte at det var dumt at hennes datter hadde mobbet min datter, men hun skjønte ikke at det var alvorlig at hennes 6 år gamle jente snakket om kalorier i smør og brød.
Jeg fulgte med på Janet videre og det virket som om ting gikk bedre. Hun kom med tomme matbokser hjem og sa at maten smakte godt.
Jeg merket likevel at energinivået hennes ikke var som tidligere. En gang våknet jeg av at hun gråt og hadde vondt i magen, og da jeg spurte hva som hadde skjedd, sa hun at hun hadde spist hele vitaminbjørner boksen og hele fluorboksen. Jeg ringte da til legevakta som sa at det ville gå over, men at det ville være vondt en stund og at hun kom til å få diare/oppkast.
Dagen etter, snakket jeg med helsesøster på skolen og ville ha råd. Helsesøster fortalte at når barn spiser så lite, så savner kroppen energi, og den raskeste måten å få det på, er sukker. Vitaminbjørnene og fluortablettene smakte søtt, og for henne var det en sukkerkilde. Helsesøster satte av tid til Janet og pratet med henne om mat og kropp.
Samme dag skulle jeg hente Janet på skolen. Ved siden av hyllen til Janet hadde en annen jente også en hylle. Moren til jenta kom for å hente henne samtidig, og mens vi holdt på å pakke sekkene til våre barn, fant denne moren en brødskive med ost i datterens sekk. Hun så på datteren sin og sa: ” neimenn, har noen puttet en brødskive i sekken din?”
Jeg så på Janet, og hun innrømte det med en gang. På veien tok vi en prat, og hun sa at hun hadde kastet maten enten i søpla eller i andre barns skolesekker en lang periode. Hun vil ikke spise matpakkene sine, fordi hun ikke vil bli tjukk.
Jeg var frustrert… Hva var riktig å gjøre? Kjefte og tvinge henne til å spise, eller overse det og håpe på at det gikk over av seg selv?
Jeg tok en prat med skolen og sa at de skulle passe på at hun spiste mer. Samtidig tok jeg kontakt med treneren hennes som sa til henne at om man ikke spiser godt, så har man ikke energi til trening.
Problemet var at hun overspiste hjemme fordi hun var så sulten etter en lang dag uten nok mat på skolen. Hun spiste og spiste til hun fikk vondt i magen. Hver gang jeg gikk for å hente henne på skolen, fant jeg tørka mat gjemt i lommene på regntøyet/vinterdressene. Hjemme fant jeg matbokser med råtten mat gjemt under senga og i skuffene.
Hun sa at alle de fine jentene på skolen er tynne, og alle de vakre jentene på TV er tynne. Hun ville være som dem.
Til slutt tok jeg kontakt med vår fastlege og jeg forklarte situasjonen. Vi blir nå fulgt opp med samtaler og blodprøver, og vi håper at 2. klasse blir en bedre opplevelse for henne.
Jeg merker en forbedring nå i sommerferien, og vi spiser variert og regelmesdig. Vi snakker også om hva maten vi spiser er sunn for og hvilke vitaminer det er i maten.
Dette er snakk om en 7 år gammel jente!!!!
Frykten min er at det totalt forvrengte synet på den perfekte kroppen bare blir verre og verre for henne. Hun blir større og får mer tilgang til TV og internett. Jeg frykter at hun kommer i tenåringsalderen og ender opp med en alvorlig spiseforstyrrelse fordi folk blogger om hvor slanke og fine de er, og fordi unge jenter snakker om det hele tiden.
Jeg ønsker at alle som vet de når ut til unge jenter lærer seg å skrive på en sunnere måte, slik at vi kan unngå å gjøre unge jenter frustrerte over seg selv og sin kropp, eller enda verre, gjøre dem syke.
Derfor støtter jeg Sunn fornuft og denne plakaten:
Sunn fornuft plakaten
Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.
Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.
Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.
Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.
Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.
Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.
Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.
Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.
Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummeret er 116 123
De som synes det er lettere å skrive kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no. Røde Kors har også en egen rådgivningstjeneste for unge, Kors på Halsen. De når du på 800 333 21.
Jeg er en person som er åpen for kritikk og som tåler å bli hetset, og vanligvis vil jeg sette av litt tid for å svare på henvendelser jeg får på sms, facebook og her på bloggen.
Det som gjør meg frustrert er at folk søker meg opp i telefonkatalogen og tar kontakt med numre som er oppført på meg (jeg er nødt til å være registrert der pga det er jobben min som eier nummerne).
De siste månedene har min datter mottatt flere sms meldinger fra ukjente. De fleste har jeg slettet før hun har rukket å lese de, men denne sms meldingen rakk hun å lese før jeg slettet….
Jeg tok en prat med min datter etter dette og forklarte henne at det dessverre finnes folk som prøver å sette oss muslimer i dårlig lys, og at vår jobb er å fortsette å være gode og snille mot alle, slik at vi kan endre dette bildet.
Jeg trudde denne meldingen hadde gått i glemmeboken, da den ble mottatt i juni, men så skjedde det noe…
Da vi for tre dager siden skulle ta toget, stod det en dame med barnevogn og hun slet med å bære vogna inn. Jeg dro bort til henne og spurte om hun trengte hjelp, og da svarte hun høylytt: “Nei! Trenger ikke hjelp fra sånne som deg!”
Datteren min snudde seg mot meg og sa: “Kanskje hun er redd for å få skitne hender av at vi tar på hennes ting?”
Dette stakk meg dypt i hjertet! Hvorfor skal en jente på 7 år gå rundt og tro at folk får det dårlig av at hun tar på dem? Hvorfor skal en 7-åring gå rundt og tenke at hun er annerledes, uvelkommen og skitten? Sms meldingen hun hadde mottatt inneholdt vanskelige ord for henne å lese og å forstå, og fantasien til 7-åringen gjorde at hun forstod at noen fysisk ville bli skitne i hendene av å ta på oss muslimer.
Min oppfordring til rasister og ekstremister er derfor, tenk dere om to ganger før dere trykker på send-knappen!
Eraze tilbyr Skandinavias mest effektive, skånsomme og trygge fjerning av tatoveringer og pigmentflekker. De tilbyr også en skånsom revitalisering av huden i ansiktet, på hender og brystparti.
Aldri møtt så hyggelige sykepleiere i mitt liv! Her tar dem til og med kontakt for å spørre om du har det bra etter en behandling. Man føler seg med andre ord veldig godt ivaretatt. De tar seg god tid til deg og du føler deg trygg fra du blir tatt i mot ved døra til du drar ut etter soste behandling.
Fordi jeg gar vært så fornøyd har jeg anbefalt dette stedet til to venner, og begge mener nå det samme som meg.
Har man dummet seg ut med en tattovering, er det greit med noen som kan hjelpe til, så man slipper å gå med det resten av livet!
Tusen takk for hjelpen jeg har fått og for at dere har holdt ut med meg!
Det å vokse opp som en jente med utenlandsk bakgrunn og samtidig føle tilhørighet i Norge, har ikke bestandig vært enkelt. Det å følge hjertet og bli praktiserende muslim og hijabist når samfunnet ikke ønsker dette, har vært en tung vei. Det å bli oppdratt med to kulturer og føle seg presset til å respektere og godta begge har ofte gjort at jeg har følt meg som alt annet enn meg selv.
Jeg kommer opprinnelig fra et mannsdominert land. Samfunnet der er lagt opp slik at menn har de største sjansene for utdanning og jobb, og selv etter et skilsmisse er barna automatisk fordelt slik at mor har dem til de er 12 år, også tar far over. Dersom mor gifter seg før barna er 12, tar far over. En kvinne som har fått barn utenfor ekteskap kan ikke gi barnet sitt skoletilgang, personnummer eller noen som helst andre rettigheter, med mindre mannen ordner dette selvsagt. Kulturen fortalte også at det er skam for jenter å være ute og leke, dette bringer skam og dårlig rykte. I denne kulturen vokste min mor opp. Derfor var det ikke enkelt for meg som barn å forstå hvorfor min mor tenkte annerledes enn andre og hvorfor min mor slet med å bryte seg ut fra noe hun var vokst opp med og som for henne var normalt, til å akseptere en ny kultur som for meg var et selvfølge å følge.
Da min far sviktet oss og dro sin vei, stod min mor igjen med to jenter i et fremmed land hvor hun følte seg ukjent. Hun kunne ikke språket og forstod egentlig ikke levemåten heller.
Av den grunn vokste jeg opp med å være delt i to; den jenta jeg MÅTTE være og den jenta jeg ØNSKET å være.
Under konfliktsperioden til mine foreldre, fikk jeg som barn med meg for mye. Jeg skjønte hva de kranglet om, og mistet automatisk respekten for min far. Dette kunne jeg ikke snakke om! I Norge er dette normalt, men kulturen jeg ble oppdratt med sa jo at man må respektere mannen i huset. Jeg gikk i blant og satte meg ned foran senga til moren min som lå og sov, og gråt i stillhet fordi jeg følte at hun var utettferdig behandlet og fordi jeg følte at hun ikke var sterk nok til å takle dette alene. Han hadde tross alt drasset henne og oss med til et fremmed land hvor hun ikke kjente noen… Og hva visste vi om rettighetene hun hadde som kvinne og om mulighetene for hjelp? Kombinasjonen av alt dette gjorde at vi i lang tid ikke fikk si noe om skilsmissen til noen vi kjente, vi måtte si at pappa var borte store deler av året på grunn av jobb i utlandet.
Mye skjedde gjennom denne tiden og faren min sluttet å ta kontakt. Jeg følte meg pliktet til å ikke gjøre noe feil, for jeg følte et press på meg til å vise at jeg var mer enn bra nok. Jeg kunne jo ikke la faren min peke på oss og si at moren min ikke gjorde en god nok jobb med å oppdra oss. Jeg måtte være helt perfekt. Dette gjorde at jeg til tross for den grove mobbingen jeg ble utsatt for på skolen, ikke sa i fra. Jeg skulle ikke være svak. Jeg var sterk og kunne tåle alt! Men kveldene var annerledes. Jeg la meg i senga og dagdrømte om alt jeg egentlig ville være. Jeg formet min verden i mine fantasier, for den jeg egentlig var, kunne jeg ikke vise frem i virkeligheten.
Det som hjalp meg mye på barneskolen, var Islam jeg følte trøst når jeg leste Quranen og jeg følte at Gud elsket meg slik jeg var. Jeg trosset moren min og begynte å bruke hijab, og følte at Islam som religion ga meg mye styrke.
Som en trass tenåring var jeg en vanskelig jente. Jeg skulket skolen utrolig mye og jeg var kjempe vanskelig å ha med å gjøre. Jeg skjønte ikke hvorfor, for jeg følte meg som en snill jente innerst inne, men min oppførsel sa noe helt annet. Jeg hadde ikke lyst til å være på skolen, selv om jeg var utrolig flink, dels fordi min fetter og min kusine fra faren min sin side gikk i samme klasse som meg, og dels fordi jeg måtte være hjemme etter skoletid, så jeg måtte gjøre alt jeg hadde lyst til når jeg fikk muligheten til å være ute.
Det at min fetter og kusine gikk i samme klasse som meg ga meg egentlig aldri fred. Jeg følte meg fanget og at faren min som jeg hatet, visste alt om meg. Jeg følte meg overvåket, og derfor var det enklere å heller ikke være der, da ville ingen vite noe om meg.
Da vi skulle søke videregående skole, hadde jeg lyst til å gå helse- og sosialfag, for jeg hadde lyst til å bli jordmor. Da jeg sa det til moren min fortalte hun at min fetter og min kusine skulle gå allmennfag, og at de da virket så mye smartere enn meg. Hvordan kunne jeg da gå den linja jeg ville og la “folk” tenke at moren min ikke gjorde en god nok jobb med å oppdra oss?
Jeg gikk derfor allmennfag, og gikk over fra å være en utrolig trass jente som skulket mye, til å bli kjempe skoleflink. Jeg fikk 5 i nesten alle fag… Ja, bortsett fra økonomi, matte og fysikk, for dette var fag jeg ikke likte. Tall var ikke min ting, og jeg trengte heller ikke å være flink i de, for en jordmor trenger ikke det. Det at min fetter og kusine ikke gikk på samme videregående som meg, gjorde at jeg følte meg tryggere og jeg hadde ingen grunn til å skulke mer.
Fortsatt skulle jeg virke som en utrolig sterk jente som kunne takle alt og hva som helst, og samtidig være en jente som var der for sin mor og som ikke skulle svikte henne uansett hva. Jeg gjorde i blant ting for å bryte ut av den firekanten jeg fant meg selv i, jeg ville vise for meg selv at jeg kunne gjøre ting jeg hadde lyst til å gjøre, men gikk fort tilbake til å være standardjenta “folk” forventet at jeg skulle være.
Selv da jeg ble ferdig med videregående skole, fikk jeg ikke bli jordmor slik jeg alltid hadde drømt om. Jordmor yrket har ikke status i Libanon, og min mors drøm var å se meg med høy status. Derfor endte jeg opp med å gå ingeniørlinja, noe jeg egentlig hatet og hater ennå.
Jeg begynte også å jobbe, og mine dager var egentlig tilbragt enten på jobb eller på Høgskolen, jeg hadde ingen fritid og privattid. I 2006 hadde jeg tjent OK med lønn, og jeg sa til moren min at det nå er på tide å kjøpe en leilighet så hun aldri mer skulle trenge å flytte frem og tilbake. Vi dro derfor og søkte lån sammen, og kjøpte en leilighet som jeg var fast bestemt på at skulle være hennes! Samme år, dro vi på ferie til Libanon, og dette skulle bli en opplevelse for seg selv. Hvert år ferierte vi der med slektningene våre fra mors side, men i 2006 brøt Libanon-Israel krigen ut, og jeg så verden fra en ny vinkel. Vi var nære døden mange ganger. Flyplassen ble bombet, broene som frakter folk rundt omkring ble bombet, det var døde mennesker over alt og alt i leiligheten ristet. Jeg var redd, alle var redde, men vi ville ikke vise det frem for å ikke bringe mer frykt i hverandre. Dette skulle gå bra, tenkte vi.
Jens Stoltenberg klarte å lage en avtale om å frakte norske statsborgere ut av Libanon, noen med båter til Hellas andre med busser til Syria, og fly derfra til Norge. Vi var blant dem som tok bussene. En følelse jeg aldri kommer til å glemme er den skammen jeg følte mens jeg satt på bussen med mitt norske pass i mine hender, og så bak meg på alle libanesere som måtte bli igjen i krigen, fordi de ikke var like heldige og hadde et annet statsborgerskap i tillegg til det libanesiske. Fire dager etter turen ut av Libanon, ankom vi Norge.
På den tiden hadde jeg en kjæreste som bodde i Jordan. Vi traff hverandre i Libanon de gangene vi dro på ferie dit. Ett år etter krigen, ble det slutt mellom han og meg. Jeg var egentlig knust, for dette var min første kjærlighet og vi hadde vært sammen i 3 år, men jeg skulle på ingen måte la dette pårvirke meg! Aldri om en mann skulle knuse meg! Jeg var sterkere enn min mor, og jeg klarte fint å leve med eller uten mann i livet. Dette endte opp med at jeg en kort stund etter giftet meg med han som skulle bli faren til min datter. Dels for å ta hevn på min ekskjæreste og dels fordi det kulturmessig var på tide å gifte seg.
Dette var den største tabben jeg gjorde i hele mitt liv! Sakte og sikkert gikk jeg fra å være en sterk jente til å bli den svakeste jenta jeg noen gang har sett. Jeg hadde plutselig ingen venner og ingen familie å prate med. Midt opp i mishandlingen, ble folk rundt meg sinte på meg fordi jeg hadde forandret meg, i steden for å se hvor mye hjelp jeg egentlig trengte. Midt opp i alt jeg gikk gjennom av fysisk og psykisk tortur, var det kun 2 som holdt ut med meg, og disse to føler jeg at jeg skylder så mye til ennå, Nora og Elin! Jeg brukte 3 år på å komme ut av dette forholdet. Nå når jeg ser tilbake, vet jeg at jeg burde ha gått ut tidligere, men en mann som utsetter kvinne for mishandling, gjør det sakte og sikkert og starter gjerne med å frata henne selvtilliten først, slik at hun ikke får gjort noe. Det tok meg 3 år å ta kontakt med krisesenter og politi og innrømme at jeg trengte hjelp.
Plutselig stod jeg alene med en liten jente og et mislykka ekteskap. Jeg hadde arr på kroppen som for resten av livet skulle minne meg på hvilket dårlig valg jeg hadde tatt. Jeg hadde en ett år gammel jente jeg var ansvarlig for og som jeg virkelig elsket over alt på jord.
Dette er mitt liv i en kortversjon, og poenget med å skrive dette er egentlig å forklare hvorfor jeg i dag er den jeg er. Da jeg bestemte meg for å komme ut i media i fjor og si min mening, kjempe de kampene jeg kjemper og stå for det jeg virkelig mener, var det ikke for å vise meg frem slik folk tror, men det var faktisk for å være meg selv. Det var for å få frem jenta som alltid har vært der, men som aldri fikk lov eller muligheten til å være seg selv.
I går lå jeg på en benk og fikk en behandling som endte opp med at jeg bestemte meg for å bryte meg ut av alt!
Ja, jeg har lært min datter å alltid være seg selv, jeg har heiet henne frem i alt hun har hatt lyst til å gjøre, og jeg har latt henne leve slik hun selv vil. Jeg har på samme måte som jeg ble oppdratt til å akseptere og respektere alle religioner, også ført dette over til henne og derfor er hun med på skolegudstjenester etc, men jeg har også skjermet henne fra kulturen min mor vokste opp med og som hun i noen grader førte over på oss (fordi dette var det som var normalt for henne), og jeg lar jenta mi være seg selv 110%.
I går bestemte jeg meg plutselig for at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet for noen! Jeg skal endelig gjøre noe jeg alltid har drømt om, og det er å flytte utenfor Oslo! tidligere har jeg ikke kunnet det, fordi jeg alltid har tenkt at min mor ikke har familie rundt seg, men jeg innså i går at om jeg som 31 åring ikke gjør ting jeg har lyst til, så kommer jeg for alltid til å være den jenta som lå på senga og drømte om å leve!
Jeg starter derfor en ny epoke i mitt liv fra og med i dag, og starter å søke det livet jeg egentlig vil leve. Og innerst inne vet jeg at dette vil gå bra, for mitt liv har egentlig aldri vært mitt så mye som nå!
Tragedien i Orlando hvor 50 uskyldige mennesker har blitt drept og enda flere skadet, har vakt mye oppsikt. De som ble drept ble drept kun fordi de befant seg på en nattklubb for homofile.
Det jeg har merket er at en del muslimer har gått ut for å fortelle at homofil praksis er forbudt i islam. De ønsker å fortelle at Gud ikke aksepterer homofili, men samtidig tar de avstand fra terroren som har skjedd.
Jeg synes det er rart at samfunnet nå til dags er lagt opp slik at muslimer automatisk havner i en posisjon hvor de blir presset til å uttale seg hver gang en terrorhandling fra en muslim skjer. Det har blitt vanlig for oss å ta avstand etter hver hendelse.
Det som var fint å se etter denne hendelsen, var at flere muslimer stod sammen og donerte blod etter denne massakren, dette kan dere lese mer om her: http://www.orlandosentinel.com/news/pulse-orlando-nightclub-shooting/os-orlando-nightclub-shooting-churches-20160612-story.html
En slik hendelse vekker mye sinne i meg, både som en vanlig person, men også som muslim.
Ja, Islam forbyr homofili, det gjør kristendommen også, men islam forbyr også drap på uskyldige. Det er ikke muslimenes jobb å dømme homofile.
Det jeg har lært av islam er at vi kan være uenige og ulike, uten å hate eller skade hverandre. Man kan runde av det hele med å si: “dere har deres tro, og jeg har min”.
Min Gud har gitt oss mange oppgaver i livet, men ingen steder står det at han har gitt oss en stilling hvor vi skal være dømmende og straffe andre, fordi de ikke er like oss, uansett hva denne ulikheten er.
Personlig kjenner jeg mange flotte homofile, og jeg unner dem virkelig alt godt i livet. Jeg har aldri sett på dem annerledes eller vist dem annet enn respekt. For min del er ikke legningen noe å legge merke til og å fokusere på i det hele tatt. Hva et menneske velger å gjøre i sitt liv, har ingenting med meg å gjøre. Jeg behandler alle med den respekten jeg forventer å bli behandlet med.
Det som har skjedd i Orlando er både ekkelt og trist. Ingen mennesker fortjener å dø på denne måten, og ingen foreldre fortjener å bli satt i posisjonen til terroristens foreldre.
Jeg oppfordrer alle fremover til å være ekstra snille med hverandre, uansett religion, bakgrunn og legning. Vi møter snart skeive dager, og jeg oppfordrer alle, både muslimer og ikke-muslimer, til å vise respekt og toleranse mot hverandre, uansett om man støtter homofili eller ei. Om dere ikke støtter homofili, kan dere i hvertfall vise at dere støtter at mennesker har rett til å leve slik de selv vil, uten å bli dømt. Og på samme måte som vi muslimer søker om å bli akseptert og godtatt, så godtar vi også alle mennesker rundt oss!
Jeg har blitt kontaktet ett par ganger med spørsmål om hvorvidt hijab er for varmt å ha på seg disse sommerdagene, samt av hijabister som ønsker tips til hva slags hijaber de skal bruke når det er så mye sol ute.
De som har kontaktet meg har fått direkte svar, men kanskje det er greit å skrive litt om det også?
Hijabhuset har fått inn mange sommerhijaber i utrolig mange flotte farger. Jeg var for noen dager siden og kjøpte to stykker og er utrooooolig fornøyd. Disse er i bomull og er utrolig behagelige å ha på seg. Her er et bilde av en av hijabene som er i sølv.
For noen dager siden leste jeg en kommentar på facebook siden min som jeg egentlig ville ignorere, men klarer ikke det…
Svaret mitt til denne useriøse kommentaren er at hijab kan være varmt om man ikke velger riktig stoff. Bomull og andre lette hijaber som puster er viktige på sommeren. Det er også kjent at når sola skinner så mye som nå, så er det fint med litt tøy på kroppen som faktisk er avkjølende… Barn blir feks oppfordret til å bruke tskjorte og caps når sola skinner, og det er ikke mere varmt enn å gå uten, og det samme kan sies når man bruker lette hijaber.
Potetsekk på hodet har jeg derimot aldri prøvd, men kan tenke meg at det både kan bli for varmt og lukte vondt, uten at jeg kan si dette med 100% sikkerhet før jeg har prøvd det selv, noe dere ikke skal se bort i fra at jeg gjør 😉
Som dere vet er det Ramadantider nå. Ramadan handler ikke bare om faste, men også om gode gjerninger, bønn, ekstra godhet mot andre mennesker, donasjon, tålmodighet osv.
Jeg faster ikke i år pga en operasjon jeg var gjennom i februar.
I går tok jeg en lang sykkeltur med min datter. Det var kjempe fint vær og sola skinte. På vei tilbake bestemte vi oss for å stoppe på Furuset og ta T-banen en stasjon opp mot Ellingsrud. Mens vi stod og ventet på heisene ved Tbanestasjonen tok vi frem våre vannflasker, og vi tok oss noen slurker.
En ung dame stod og så på. Vi tok heisene ned til plattformen, og satte oss ned og venta på at T-banen skulle komme.
Damen kom da bort til oss og sa: “Salam. du bør egentlig skamme deg, Du må være et godt forbilde for din datter og unngå å spise foran henne, slik at hun kan tro at du faster og forstå at det er Ramadan”.
Til denne damen:
Jeg faster ikke i år, og hvorfor jeg ikke gjør det er egentlig mellom meg og Gud (selv om jeg er åpen om det med andre også). Som muslim vet jeg hva Ramadan er, og jeg lærer min datter den virkelige meningen av islam og Ramadan. De syke skal ikke faste og sånn er det bare! Jeg lærer datteren min at Ramadan handler om mye mer enn bare faste, og lærer henne at sykdom ikke er noe å skamme seg for, og dermed ikke noe man trenger å gjemme seg bort med.
Du som muslimsk kvinne har mange oppgaver i livet ditt; du skal blant annet ta vare på din familie, deg selv, styrke ditt forhold til Gud etc. Ingen steder er det oppgitt at blant dine oppgaver er å passe på meg og hva slags forbilde jeg er for min datter!
Du som muslim er pliktet til å gi folk rundt deg unnskyldning for hvorfor de gjør som de gjør, og til å opptre med respekt når du snakker med andre.
Det at du mener at jeg må late som om jeg faster ovenfor min datter, er egentlig bare å lure henne og å lure meg selv. Jeg velger heller å være ærlig med henne, med meg selv og ikke minst med Gud. Når hun lærer at islam ikke er streng mot de svake, vil hun lære å elske religionen. Islam fritar syke, gravide og små barn fra å faste.
Jeg er sikker på at hvis du ser godt nok inn i deg selv, så ser du at du har en god del å jobbe med. Konsentrer deg heller om å bli et bedre menneske for hver dag som går, og la andre få konsentrere seg om seg selv.
I dag satt jeg og snakket med en kollega om denne hendelsen, og hun fortalte at hun også hadde fått høre kommentarer fra fremmede fordi hun ikke faster. Hun hadde blant annet en gang fått hijaben dratt av, fordi “det er skam å gå med hijab, men ikke faste”.
Denne episoden minnet meg igjen på en annen episode jeg hadde for litt over 5 år siden. Jeg hadde nylig blitt operert og det var Ramadan. Mens jeg stod og venta på bussen på Jernbanetorget, stod jeg og drakk noe som jeg måtte ha annenhver time i 7 dager (Noe kjøpt på apoteket). En fremmed mann gikk forbi og slo til flaska jeg drakk fra og sa: “Det er Ramadan”.
Mitt råd til disse menneskene er egentlig å ikke gå ut og omgås folk! Dersom lite mat og drikke gjør at du ikke klarer å omgås andre mennesker, bør du virkelig vurdere å holde deg hjemme!
Ramadan handler om å være god mot andre. Gud tester din tålmodighet og med disse handlingene skal jeg love deg at du feiler sterkt, uansett om du fullfører fasten hele måneden.
