Hijabsaken

I dag fikk Hodne dommen hvor hun totalt må betale kr. 15000,- for å ha nektet Bayan å komme inn i frisørsalongen sin i fjor. For min del er dette en dom som faller rett på plass og som forteller vårt lille land at diskriminering og rasisme ikke er akseptabelt.

Hijab og andre religiøse symboler som kors og kalott er ikke en god nok grunn til å ikke forhandle med folk. Diskriminering basert på religion og religiøse plagg er ikke akseptabelt, og et slikt Norge ønsker vi å beholde. Vi kan ikke akseptere at næringslivet segrerer folk på denne måten, for dette er med på å skape et samfunn hvor grupperinger vil jobbe mot hverandre, i steden for å jobbe med hverandre for å skape en mer åpen, inkluderende og aksepterende fremtid for våre barn.

Denne dommen har satt en stopper for alle som har tenkt tanken på å avvise folk de ikke er enige med. Vi mennesker er ulike, og vi trenger ikke å tenke likt hverken politisk, religiøst eller åndelig, men det er feil å avvise folk som ikke er like oss selv.

I denne saken har Hodne valgt å la sin rasistiske og ekstreme tankegang dominere over det å opptre profesjonelt mot en kunde. Hodne har flere ganger nevnt at hun misliker plagget hijab fordi det er kvinneundertrykkende. Det er sikkert mange som deler den samme tankegangen som Hodne og derfor ser jeg på dommen som en lærepenge for alle! Disse må lære seg å se på mennesket bak hijaben! Norsk lov slår fast at diskriminering er ulovlig, og man kan da ikke avvise kunder på grunn av hudfarge, religion, klesplagg, seksuell legning eller fysiske eller psykiske handicap. 

Det jeg dog ikke forstår er Hodnes Facebook status hvor hun skriver; “Ønsker ikke ondskapen inn dørene der jeg kan bestemme”. Jeg kan forstå at noen kan se på hijab som undertrykkende på grunn av at de har lest seg til at de fleste som går med hijab blir presset/tvunget til det, men hvordan kan de se på hijaben som onsdapsfull? Det er et plagg som mange kvinner slenger rundt halsen for å holde seg varme, noen dekker ørene med det når det er iskaldt på vinteren, mens andre igjen bruker det av religiøse grunner.

Å skjære alle under samme kam: 

Hvor lenge skal vanlige muslimer måtte tåle diskriminering og rasisme, og hvor lenge må de forsvare seg på grunn av ekstreme handlinger fra islamister? Som muslim er jeg rimelig sliten av å måtta ta avstand, forklare og forsvare meg selv stadig vekk. Hijaben gjør meg ikke til en farlig person, og jeg ønsker ikke å bli dømt ut i fra denne heller. Det er hva som er bak hijaben som gjelder, tankegang, væremåte og det jeg ellers gjør som et medlem av dette samfunnet.

Tilbake til hijabsaken:

Hodne sier nå at hun ønsker å anke dommen. Jeg visste at det kom til å skje. Hadde hun villet legge dette bak seg, så hadde hun godtatt den første boten på kr. 8000,-, likevel ser jeg egentlig ikke grunnen til at hun ønsker å gå videre med dette, for dette er ingen viktig sak hun går videre med. I rettssaken sa Hodne at hun ville opptrådt annerledes om situasjonen skjedde igjen, betyr ikke dette da at hun har forstått at hun har gjort noe galt og uakseptabelt?

Hva er det Hodne egentlig vil? At næringslivet skal kunne plukke ut sine kunder basert på hvem man liker og misliker? I så fall er vi på vei mot en skremmende farlig fremtid! Om dette er noe Hodne og andre ønsker, vil de første til å opptre med denne metoden være de ekstreme muslimene som Hodne bruker all sin tid og alle sine krefter på. Hva blir da resultatet? Et samfunn hvor to grupper ikke ønsker å ha noe med hverandre å gjøre. En gruppe som stempler alle muslimene som terrorister og som ikke tillater muslimer å komme inn i deres butikker, salonger, restauranter og lignende, mens en annen gruppe nekter alle som ikke går med hijab eller har langt skjegg å komme inn i deres grønnsaksbutikker, cafeer, taxibiler og lignende.

Og hva fører dette til? Jo, enda en grunn ekstremistene kan bruke for å krige mot hverandre. En grunn til å oppdra barna til å “hate de andre som ikke er som oss”. En grunn til å utvikle flere ekstreme og mindre integrerte individer. 

Et slikt Norge ønsker vi ikke! 

Og ja, både jeg og alle andre vet at situasjonen som oppstod mellom Hodne og Bayan ikke er et tilfelle som skjer over alt hele tiden, men dette er en sak som er med på å vekke folk inn i realiteten igjen, og som viser hva vi er på vei mot dersom vi tier og aksepterer denne type handling.

La hijabister være nå! Slutt å diskutere vårt plagg inn og ut hver eneste uke! La oss selv få lov til å bestemme hvor mye hud og hår vi vil vise! Slutt å true med hijabforbud hele tiden! Slutt å la oss bære byrden av å måtte unnskylde oss for alt ekstremistene gjør i resten av verden! Gi oss muligheten til å være oss selv, og til å integrere- og inkludere oss uten å frykte for å bli avvist!

La oss og hijaben leve! Live and let live.

 

Seksuell trakassering = henlagt

Det har vært omtalt flere steder nå at politiet er bekymret for at kvinner med innvandrerbakgrunn ikke melder i fra om seksuell trakassering og voldtekt på lik linke med andre kvinner. Nå har det seg slik at jeg opplevde trakassering og meldte i fra. Jeg visste at saken ville henlegges, men jeg må ærlig innrømme at jeg ar skuffet over innsatsen til politiet. Her kunne man brukt litt mer tid på å undersøke om saken har blitt anmeldt av flere, evt oppfordre flere som vitnet dette til å anmelde forholdet. I tillegg forventet jeg å bli innkalt til avhør, men det skjedde ikke.

Hvilke signaler gir dette?

Selvsagt er det vikitg å melde i fra og selvsagt bidrar dette til bedre statistikk, men den behandlingen av slike saker er ikke akkurat fristende for jenter/kvinner. Først da jeg møtte opp for å anmelde dette, fikk jeg beskjed om å skrive anmeldelsen og sende det i posten i steden for (de tok den ikke i mot da jeg var der), også går det noen få dager og saken blir henlagt.
      Vil andre ta seg tid til dette? Når ingenting skjer likevel og man ikke blir tatt på alvor når man møter opp… Hvilke tegn gir politiet til jenter/kvinner når de behandler dem på denne måten? Hva lærer vi unge jenter når slike tilfeller blir behandlet på denne måten av politiet?
      Også organisasjonen LIN, som jobber for likestilling og inkludering av minoritetskvinner, peker på at miljø, ære og frykt for at gjerningsmannen ikke blir straffet, kan hindre enkelte å anmelde.

TRIST:

Det som gjør dette ekstra trist er at kvinner (særlig de fra utenlandske miljøer) ofte får beskjed om å ikke melde i fra, og beskjed om at de sikkert var skyldige i trakasseringen. Jeg fikk mange fingre penkende mot meg og fikk beskjed om at hvis jeg hadde kledd meg anstendig og oppført meg ordentlig, så ville ikke slikt skjedd. Mange andre MENN reagerte på hva en muslimsk kvinne gjorde på festivalen så sent… Når man så overser alt dette, og manner seg opp til å melde i fra i steden for å skyve hendelsen bak seg, så forventer man bedre behandling, i hvertfall at man blir tatt mer seriøst når man møter opp personlig foran politistasjonen.

For en stund siden skrev jeg litt om hvorfor mange muslimske kvinner ikke melder i fra om seksuell trakassering og voldtekt. Det å melde i fra er faktisk ikke et enkelt valg: http://hijabbloggen.blogg.no/1472190978_seksuell_trakassering.html

Jeg vil oppfordre dere til å lese litt om hva Shoaib Sultan skrev om denne saken, da det faktisk ikke er så mange menn med utenlandsk bakgrunn som våger å ta stilling til temaet: http://shoaibsultan.com/index.php/2016/08/29/mangfoldig-misogyni/
 

 

Svar på anmeldelsen

Hei på dere.

Jeg forventet ikke annet da jeg anmeldte seksuell trskassering på Mela festivalen… Visste det ville bli henlagt, men som sagt, jeg gjør det i tilfelle noen andre også vil anmelde saken, så er jeg vitne på at dette skjedde. Samtidig vil jeg bidra til bedre statistikk og logg av slike hendelser. 

 

Snuble i krittegning?!

 Den følelsen når din rasistiske nabo (som du har kranglet med 1000 ganger) stopper din datter som er på vei til butikken og kjefter og sier at Janet aldri mer må bruke gatekritt igjen utenfor, fordi folk kan snuble i tegningene…. 
Snuble??? 
1. Janet tegna i VÅR hage og VÅR terrase.
2. Det er gatekritt!!!! Det lekte vi mye med da vi var barn, og det forsvinner når det regner, noe som ikke akkurat skjer så veldig sjeldent her i Norge!
3. Snuble i en tegning????!!!!

 

Jeg er kjempe farlig!

På kvelden er jeg en normal person. Jeg leser nattahistorier til min datter og kysser henne før jeg går ut av rommet. Dusjer før jeg legger meg, for jeg har dårlig tid på morningen. Grer håret… noe jeg egentlig hater å gjøre, så legger jeg meg. 

På morningen er jeg fortsatt normal. Jeg ordner med matpakkene og skifter. Bytter fra nattøy til vanlige klær, gjerne en jeansbukse og en svart overdel for det passer til mine fargerike cardigans. Fortsatt er jeg normal. Jeg setter meg foran sminkebordet og fikser meg. Foundation, contouring, øyeskygge, blush, mascara og lipgloss. Fortsatt normal.

Men så… Helt plutselig går jeg fra å være en normal person til å bli farlig og det eneste jeg trenger å gjøre er å dekke håret med et to meter langt pashmina skjerf. Det lille skjerfet gjør at jeg som person blir til noe jeg ikke er. 

Lille meg… 155 cm høy, blir farlig.

Da er jeg plutselig IS supporter, sharia lov spreder, ekstremist, barnemishandler med min religion, fryktspreder, kvinneundertrykkende og ja, you name it.

Helt uten videre er jeg hos noen stemplet dum, undertrykt og politisk symbolisert, mens jeg hos andre er farlig og noe de bør bli kvitt fortest mulig. Nærmere en pest.

Uansett om jeg er undertrykt eller farlig, så er jeg som person uønsket. 

Folk frykter at jeg har bomber under hijaben og at mannen min kommer ridende på kamel med sitt lange sverd for å drepe alle som ikke sier La Ilaha Illa Allah. 

Folk gjør opp en mening om meg basert på hijaben. Litt rart egentlig, at stoffet skal definere hvem jeg er, men sånn er nå det. 

Hodne som kastet ut Bayan fra sin frisørsalong unnskyldte sin handling med disse påstandene:

1. Kvinner med hijab kan skjule våpen.

 2. Redsel for ideologien islam (Muhammadisme) og egen sikkerhet.

3. Muslimske kvinner er undertrykt gjennom hijaben.

Alt dette skjønte hun fra det første blikket hun kastet mot Bayans hijab. Hijaben er farlig! Den må vi få bort.

Men dette er ikke det eneste tilfellet. Hver dag opplever muslimske kvinner diskriminering på grunn av hijaben sin. Bayan turde å si i fra, det gjør ikke alle andre. 

Vi får beskjed om å dra tilbake til våre land og beskjed om å respektere Norges kultur, lover og regler. Men er det ikke akkurat det vi gjør? Vi er i vårt land og respekterer at vi har muligheten til å praktisere vår tro og religion.

Nei da! Jeg er undertrykt og farlig. Og så farlig er jeg gjennom hele dagen: på bussen, jobben, bussen igjen, butikken, skolen til min datter, Tbanen, treninga og heeeelt til jeg er hjemme igjen. Da tar jeg av meg hijaben, og plutselig er jeg noe ufarlig. Da er jeg bare meg.

Latterlig, ikke sant?

 

White people only!

I går og i dag leser vi om Hodne som nektet en kvinne med hijab å komme inn i frisørsalongen hun driver. Hodne har tidligere vært aktiv i Pegida og Stopp islamiseringen av Norge (SIAN), og mener at hun har rett til å nekte muslimske kvinner adgang i salongen fordi hun mener at hijab er undertrykkende for kvinner. 

Hodne sa til TV 2 at hun kastet ut Bayan fordi hun er imot islam og fordi hun mener hodeplagget hijab, som Bayan hadde på seg, er kvinneundertrykkende.

Jeg leser kommentarene hennes og kan ikke annet enn å tenke på én ting; i gamle dager skrev folk på sine dører “White people only”.

Carl I. Hagen ser ikke noe galt i oppførselen til Hodne og mener at kvinnen bare kunne ha dratt til en annen frisørsalong.

Rasistisk og undertrykkende av kvinner! Er det ikke slik at vi har religionsfriget her? Likeverd?

Hva er det som skjer med folk? Hvilket samfunn bygger vi opp når vi skal ekskludere muslimske kvinner på denne måten? Stigmatisering og polarisering er det eneste vi kommer til å oppnå. Hodnes oppførsel er ikke sjelden! Slike fordommer og slik rasisme møter muslimer, særlig kvinner, hver eneste dag! På butikker, skoler, jobbintervju, på gata o.l. Også forventes det at muslimer skal bidra i samfunnet på lik linje med alle andre.

Eller som Hagen sier, dra til en annen salong… Hva er neste? “VÅRE og deres butikker”? Muslimer-ingen-adgang-skilt hengende på dørene? Er det neste Norge? Er det et slikt Norge vi er ute etter?

Per dags dato har samfunnet gjort om muslimene til sjongleringsballer som kastes i alle retninger. Loven er klar når det gjelder det Hodne gjorde:

Straffeloven paragraf 186:

«Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som i ervervsmessig eller liknende virksomhet nekter en person varer eller tjenester på grunn av personens:

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
b) religion og livssyn
c) homofile orientering
d) nedsatte funksjonsevne, såfremt nektelsen ikke skyldes manglende fysisk tilrettelegging.

«På samme måte straffes den som av en slik grunn nekter en person adgang til en offentlig forestilling, oppvisning eller annen sammenkomst på de vilkår som gjelder for andre».

Jeg forstår virkelig ikke hvilken skade hijab påfører folk? Og alle som er i mot hijab gjør kun en ting, de forsøker å gjøre hijaben til noe politisk. NEI! Hijab er religiøst! Ja, det finnes muslimer som ikke ønsker å bruke hijab, men det betyr ikke at vi skal nekte andre å bruke det!

Og har vi virkelig ingen andre ting å frykte enn et to meters stoff på hodet til en kvinne? Kan vi ikke slutte å farliggjøre det? 

Hvor har det blitt av verdiene jeg skryter av hele tiden? Friheten! Ingen andre land har gitt folk så mye frihet som Norge, religionsfrihet, ytringsfrihet, frihet til å velge klær er blant disse. Ikke la oss dra dette ned, for det er dette som har gjort Norge om til et av verdens beste land å bo i! 

Vi er norske vi og! Med eller uten hijab på hodet, det er her vi hører hjemme, og jeg vil med dette gi min fulle støtte til Bayan (kvinnen som opplevde dette) og si:

Ikke finn deg i å bli behandlet på denne måten i ditt eget land! Du har vår støtte! Du skal ikke oppleve rasisme fordi du har valgt å bruke din rett i å praktisere den religionen du ønsker! Loven har gitt deg denne retten og jeg er stolt av at du går til rettssystemet med dette, for INGEN har rett til å frata deg din frihet. Du skal kunne gå hvor du vil med hijaben din! 

Vi heier på deg og ber for deg!

Niqab, burka og hijab

Dagen har publisert en ny debatt: http://www.dagen.no/dagensdebatt/samfunn/HODEPLAGG/Niqab-burka-og-hijab-380834

En mann som tydeligvis har svaret på hva niqab, burka og hijab er, og løsningen på det. 

I motsetning til moren til denne tyrkiske guiden, brukte ikke min mor hijab i Libanon. Hun gikk heller ikke med hijab de første 6 årene i Norge. Og vet dere hva? Hun hadde utrolig store problemer med å bo i Norge og å integrere seg, JA! selv uten hijab! På vår tid var det ingen som tok hånd om innvandrere på samme måte som nå. Ingen obligatoriske samfunnstimer for å integrere seg.

Etter at faren hennes døde, begynte min mor å søke trøst i Gud og islam, og hun endte opp med å bruke hijab av fri vilje fordi det var hennes måte å få fred på. 

Etter at hun begynte å bruke hijab, kom vi i en periode hvor vi ble nødt til å flytte og hun ble nødt til å forsøke å å integrere seg på en annen måte. Hun innså at livet i Norge var noe hun måtte akseptere uansett om hun trivdes eller ikke, fordi barna hennes har det bra her, og det var først da at hun fikk seg jobb og lærte språket flytende. 

Jeg er så lei av å lese om hva menn mener passer dem best å gjøre når det gjelder kvinneklær. Vil de ha kvinner med lite klær på kroppen, sier dem at hijab, burka og niqab er politiske symboler og at det hemmer integreringen. De lager da lover som nekter kvinner å dekke seg til og straffer dem med bøter og/eller fengsel. Vil dem ha kvinner som er fullstendig dekket gjør dem plagget om til noe obligatorisk og straffer kvinner som går uten med pisking og fengsel.

Jeg forstår ikke!

Hvorfor kan vi ikke la kvinner velge selv? Hvorfor må vi gjøre klær til mer enn det er? Hvorfor kan vi ikke se det som betyr mer enn x-antall meter bomull på kroppen? Hva med hjernen, hjertet og sjelen?

Menn har gjennom alle år fortalt kvinner hva som er det mest riktige å gjøre med sin kropp, og kvinner har bare fulgt etter lovene og reglene som menn har produsert, fordi de er det svake ledd. Ingen kvinne ønsker å bli straffet for sine klær, og ingen kvinne ønsker å kjempe en kamp alene når “alle andre” følger etter strømmen. 

Hijab er religiøst, uansett hvor mye motstanderne prøver å vri og å vende på det! Noen kvinner velger å bruke det og andre ikke, og vet dere hva? Det er helt greit! Det viktigste er at vi gir kvinner muligheten til å velge! Men slik er ikke samfunnet lagt opp… I går skrev jeg at jeg aldri har følt meg fri:

Jeg har aldri vært en fri kvinne… Og vet du hva? Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å være det heller. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi vår stygge verden er lagt opp slik. 

Fra jeg ble født, ble jeg dømt. Det svake skjønn. En jente. En som ikke vil få de samme mulighetene som gutter og menn her i livet.  En som må ta vare på utseende, fordi jenter og kvinner må se bra ut. En som må kle seg anstendig for å unngå å bli klådd på. En som må studere mye for å være likestilt med menn, men som likevel må godta å få mindre lønn. En som ikke skal være for åpen, men heller ikke får sjenert. En jente, noe feminint som alle må hjelpe på veien.

De siste ukene har jeg virkelig følt meg fanget. Bare fordi du er kvinne, så skal alle ha en mening om deg, ditt liv, dine klær, ditt utseende, hva du snakker om og mener og ikke minst om din personlighet.

Så hvem er jeg?

Med dine høyreekstreme øyne er jeg en hijabist, ergo undertrykt. Jeg har mest sannsynlig en mann og 5 barn hjemme. Jeg valgte ikke hvem jeg skulle gifte meg med, for det var pappas oppgave her i livet. Mannen min heter sikkert Mohammed eller Ahmed. Jeg får ikke kastet min hijab bort fordi mannen min har kniven sin klar under hodeputa. Jeg har ikke jobb fordi NAV bruker sine penger på sånne som meg, som snylter fremfor å tjene samfunnet. Jeg kom til Norge for å spare masse penger og kjøpe hus i hjemlandet. Og ikke minst kom jeg hit med min tilbakestående tankegang for å spre sharialoven her.

Er det ikke det du tenker?

Med dine sympatiske øyne er jeg så undertrykt at du snart ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Du vet ikke hvor du skal starte for å ofre meg hjelp. Du må fortelle meg at hijab ikke er en del av min religion og at jeg har krav på å bli fri, og for å bli det, må vinden blåse i håret mitt. Du skal støtte meg når jeg får drapstrusler når hijaben er brent. Du må informere meg om at familiehuset og krisesenteret er noe jeg kan bruke når min mann tvinger meg til samleie på kveldene. Du vil nekte meg å bruke burkini fordi du vil frigjøre meg fra den dumme religionen min som er dominert av menn.

Med dine ekstremislamistiske øyne er jeg et null. Jeg har en halv hjerne og derfor er jeg ikke i stand til å ta noen valg. Du er mannen som vet best om hva jeg bør og ikke bør gjøre. Du vet at om jeg dekker meg så er jeg beskyttet fra de andre mennene så ingen skal se på meg og vite at jeg eksisterer. Du sier at islam har gitt meg rettigheter, men du styrer hvilke av disse jeg får lov til å bruke, fordi du vet best, fordi du er en mann, mens jeg bare er en liten kvinne. Du håper at jeg ikke blir for fri, for det kan være farlig for vår levemåte, som du tror jeg er så fornøyd med. 

Men hva med meg? Har noen av dere tatt seg tid til å tenke på hva jeg vil? Hva jeg mener? Hvordan jeg vil leve? Frihet for deg trenger ikke å være det samme som frihet for meg, og som jeg pleier å si; når du må fortelle en kvinne hva hun må gjøre for å være fri, da har du tatt fra henne friheten til å velge å være fri!

Som kvinne med to kulturer kommer jeg aldri til å være bra nok for dere. Jeg er enten for undertrykt eller for liberal. Og det er ikke fordi jeg virkelig er en av delene, men fordi dere har forhåndsdømt meg. 

Sannheten er at jeg føler meg balansert. Jeg er ikke ekstrem selv om jeg dekker håret, og jeg er ikke løs selv om jeg går med trange jeans. Jeg er ikke undertrykt selv om jeg er muslim, og jeg er ikke åpen for trakassering selv om jeg sminker meg og er ute på konsert. 

Jeg er en kvinne som prøver å leve slik hun selv vil. Jeg er en kvinne som trives best når hun blander to kulturer og en religion i mikseren, til de blir en god og luftig deig som jeg synes smaker godt. Du trenger ikke å mene det samme, men du skal heller ikke presse meg til å leve på din måte! Jeg er en kvinne som vil bli akseptert for den hun er, og selv om jeg nå innser at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å være fri, så skal jeg fortsette å gjøre det jeg gjør, sånn at min datter og deres døtre får et fritt og verdifullt liv i fremtiden.

Veien videre

Er det ikke på tide å innse at vi har større problemer i livet enn å prøve å finne ut hvorfor noen kvinner føler seg frie når de kler av seg mens andre føler seg frie nr de dekker seg? Kan vi ikke heie frem kvinner som tar valget uten å ha en mannlig stemme som skyver henne mot retningen han synes er riktig? Kan vi ikke konsentrere oss om å VIRKELIG frigjøre kvinner? Fra æresdrap, tvangsekteskap, omskjæring og lignende problemstillinger?

Kan menn slutte å avgjøre hva som er riktig for kvinner og la kvinner selv ta sine avgjørelser?

 

Jeg har aldri vært en fri kvinne

Jeg har aldri vært en fri kvinne… Og vet du hva? Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å være det heller. Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi vår stygge verden er lagt opp slik. 

Fra jeg ble født, ble jeg dømt. Det svake skjønn. En jente. En som ikke vil få de samme mulighetene som gutter og menn her i livet.  En som må ta vare på utseende, fordi jenter og kvinner må se bra ut. En som må kle seg anstendig for å unngå å bli klådd på. En som må studere mye for å være likestilt med menn, men som likevel må godta å få mindre lønn. En som ikke skal være for åpen, men heller ikke får sjenert. En jente, noe feminint som alle må hjelpe på veien.

De siste ukene har jeg virkelig følt meg fanget. Bare fordi du er kvinne, så skal alle ha en mening om deg, ditt liv, dine klær, ditt utseende, hva du snakker om og mener og ikke minst om din personlighet.

Så hvem er jeg?

Med dine høyreekstreme øyne er jeg en hijabist, ergo undertrykt. Jeg har mest sannsynlig en mann og 5 barn hjemme. Jeg valgte ikke hvem jeg skulle gifte meg med, for det var pappas oppgave her i livet. Mannen min heter sikkert Mohammed eller Ahmed. Jeg får ikke kastet min hijab bort fordi mannen min har kniven sin klar under hodeputa. Jeg har ikke jobb fordi NAV bruker sine penger på sånne som meg, som snylter fremfor å tjene samfunnet. Jeg kom til Norge for å spare masse penger og kjøpe hus i hjemlandet. Og ikke minst kom jeg hit med min tilbakestående tankegang for å spre sharialoven her.

Er det ikke det du tenker?

Med dine sympatiske øyne er jeg så undertrykt at du snart ikke vet hvor du skal gjøre av deg. Du vet ikke hvor du skal starte for å ofre meg hjelp. Du må fortelle meg at hijab ikke er en del av min religion og at jeg har krav på å bli fri, og for å bli det, må vinden blåse i håret mitt. Du skal støtte meg når jeg får drapstrusler når hijaben er brent. Du må informere meg om at familiehuset og krisesenteret er noe jeg kan bruke når min mann tvinger meg til samleie på kveldene. Du vil nekte meg å bruke burkini fordi du vil frigjøre meg fra den dumme religionen min som er dominert av menn.

Med dine ekstremislamistiske øyne er jeg et null. Jeg har en halv hjerne og derfor er jeg ikke i stand til å ta noen valg. Du er mannen som vet best om hva jeg bør og ikke bør gjøre. Du vet at om jeg dekker meg så er jeg beskyttet fra de andre mennene så ingen skal se på meg og vite at jeg eksisterer. Du sier at islam har gitt meg rettigheter, men du styrer hvilke av disse jeg får lov til å bruke, fordi du vet best, fordi du er en mann, mens jeg bare er en liten kvinne. Du håper at jeg ikke blir for fri, for det kan være farlig for vår levemåte, som du tror jeg er så fornøyd med. 

Men hva med meg? Har noen av dere tatt seg tid til å tenke på hva jeg vil? Hva jeg mener? Hvordan jeg vil leve? Frihet for deg trenger ikke å være det samme som frihet for meg, og som jeg pleier å si; når du må fortelle en kvinne hva hun må gjøre for å være fri, da har du tatt fra henne friheten til å velge å være fri!

Som kvinne med to kulturer kommer jeg aldri til å være bra nok for dere. Jeg er enten for undertrykt eller for liberal. Og det er ikke fordi jeg virkelig er en av delene, men fordi dere har forhåndsdømt meg. 

Sannheten er at jeg føler meg balansert. Jeg er ikke ekstrem selv om jeg dekker håret, og jeg er ikke løs selv om jeg går med trange jeans. Jeg er ikke undertrykt selv om jeg er muslim, og jeg er ikke åpen for trakassering selv om jeg sminker meg og er ute på konsert. 

Jeg er en kvinne som prøver å leve slik hun selv vil. Jeg er en kvinne som trives best når hun blander to kulturer og en religion i mikseren, til de blir en god og luftig deig som jeg synes smaker godt. Du trenger ikke å mene det samme, men du skal heller ikke presse meg til å leve på din måte! Jeg er en kvinne som vil bli akseptert for den hun er, og selv om jeg nå innser at jeg mest sannsynlig aldri kommer til å være fri, så skal jeg fortsette å gjøre det jeg gjør, sånn at min datter og deres døtre får et fritt og verdifullt liv i fremtiden.

De siste to ukene har burkinidebatten og Mela festival trakasseringen gjort meg oppmerksom på en ting; jeg blir bestemt over og styrt, uansett om jeg vil det eller ikke. 
La meg starte med Mela saken. Jeg og en venninne er på konsert. Vi ser en gjeng unge gutter som danser brått og treffer oss uansett om vi vil eller ikke. De tar så frem sine telefoner og tar bilder under skjørtene til jentene foran oss. Hva gjør jeg? Jo, jeg blogger om det og bestemmer meg for å anmelde saken. Hva gjør dere? Jo, dere dømmer meg med en av to ting:

1. Skal ikke hijab beskytte deg fra å bli seksuelt trakkasert? Ta den av da den vekker mer oppmerksomhet enn noe annet. Det er DERES kultur, dette skjedde ikke før dere kom inn i landet.

2. Hva gjør en jente med hijab på konsert? Hadde du kledd deg mer anstendig og oppført deg pent så hadde det ikke skjedd. Du gjør dette for oppmerksomhet.

Uansett, så var jeg feil. Det er min skyld at jeg var der, min skyld at jeg gikk med de klærne, min skyld at det skjedde akkurat MEG. Jeg får beskjed om at jeg burde ha meldt i fra tidligere, eller at jeg ikke skulle ha meldt i fra i det hele tatt. Uansett hva jeg gjør, så gjør jeg feil!
Jeg får beskjed om at jeg svartmaler innvandrere når jeg nevner at guttene har utenlandsk bagrunn, eller at jeg ikke er nøye nok når jeg ikke skriver hvor det var de kom fra. Jeg er dømt, styrt og det frie valget jeg tok om å blogge og å anmelde, er snudd om til å peke mot min retning; det er meg det er noe galt med.
 

Den andre saken er burkini debatten. Etter at jeg debatterte mot Carl I. Hagen fikk jeg mange positive tilbakemeldinger, men også mange negative.
Hvorfor klarer du ikke å frigjøre deg fra dette plagget som undertrykker kvinner? Hvorfor kan du ikke sympatisere med dine medsøstre som blir tvunget til å dekke seg, og kaste plagget bort? Hvorfor kan du ikke respektere de norske reglene? Dra dit du kommer fra om du ikke klarer å integrere deg, på stranda går vi med bikini!

Hvor er jeg midt opp i dette? Hvor er mine valg, mine rettigheter og mitt JEG? Hvor er valgfriheten, religionsfriheten og klesfriheten? Hvor er kvinnerettighetene?
Det er virkelig trist og skamfullt å se at vi i 2016 ikke har beveget oss ett eneste skritt i riktig retning mot kvinnefrigjøring! Vi skal enten dekke oss til, eller kle av oss. Vi skal bli fortalt hvilke yrker som passer oss og hvilke som ikke gjør det. Vi skal bli styrt som små brikker i spillet som heter Politikk.

Og kvinner som reiser seg opp og forsøker å gjøre noe med saken, får fort teip om munnen og lenket i bakken. Kvinner skal ikke være frie! Det er noe vi frykter. Frie kvinner er tydeligvis skummelt… Men hvor lenge skal vi holde på slik?