For noen dager siden var jeg ute med noen venninner og blant alt vi snakket om, diskuterte vi også omskjæring av jenter.
Hva er vel viktigere å sette fokus på den 08.mars enn at det fortsatt finnes jenter og kvinner som utsettes for denne grove mishandlingen til den dag i dag!?!
Forskere er ikke sikre på hvordan denne praksisen oppsto historisk, men de eldste kildene sier at omskjæring av jenter har sin opprinnelse langs Nilen (nåværende Egypt og Sudan). Mange forskere mener også at denne skikken startet lenge før kristendommen og islam kom.
Dessverre finnes det mange som tror at islam står bak denne grufulle handlingen, men sannheten er at dette er en ukultur i enkelte land i Afrika, Midtøsten og Asia. I mange av landene hvor omskjæring gjennomføres, er islam den dominerende religionen, men omskjæring forekommer også blant folk med andre religioner, blant annet kristne og jøder og andre religioner. Det er også viktig å påpeke at en rekke muslimske land ikke omskjærer kvinner.
I følge UNICEF blir 98% av alle jenter i Somalia utsatt for omskjæring. Tenk dere det! 98% av jentene blir undertrykt og tvunget til å aldri kunne nyte sex eller akseptere seg selv som kvinne. Tallene fra Guinea, Djibouti og Egypt er nesten like høye. De landene som har høyest antall barnedødlighet er de samme landene som omskjærer jenter, og likevel blir dette gjennomført hver eneste dag!
I følge sidene til UNICEF blir jentene omskåret når de er mellom 4 og 11 år, og mange mister livet under eller i etterkant av inngrepet. Poenget med omskjæring er å kontrollere jentenes seksualitet. UNICEF sier også i en av sine rapporter at 125 millioner jenter i 29 land har blitt utsatt for omskjæring.
Det at denne ukulturen fortsatt i 2016 blir brukt på kvinner i enkelte land er én ting, og det at folk i Norge tar med døtrene sine på en såkalt “ferie” til disse landene, for så å utsette dem for denne type overgrep er en annen ting!
I Norge er alle former for kjønnslemlestelse av jenter og kvinner straffbart. Straffen er fengsel mellom 4 – 10 år. Loven omfatter alle som utfører kjønnslemlestelse, også helsepersonell. Det er like straffbart å medvirke til kjønnslemlestelse. Loven rammer også inngrep som utføres i utlandet av personer bosatt i Norge.
Likevel er det slik at det fortsatt er mange jenter som blir lurt til å dra på ferie, og kommer tilbake krenket og utsatt for dette angrepet. I disse kulturene er det også en skam for jenter å snakke om kropp og seksualitet, og derfor blir ikke slike ting nevnt til noen når de kommer tilbake. Av den grunn er det vanskelig å estimere hvor mange jenter i Norge det er som har blitt omskjært, men de finnes! De er blant oss og de er på skolene til dine og mine barn!
En kvinne jeg jobbet med for mange år siden fortalte at hun var omskjært og sydd slik at kun menstruasjon og urin får kommet ut, og ingenting får kommet inn. Hun fortalte at dette skjedde før hun kom til Norge og at hun var 8 år gammel da det skjedde. Til spørsmål om hvorfor, svarte hun at hun måtte fordi faren og moren hadde bestemt det. Jeg prøvde da å forklare at ingen religion krever omskjæring av kvinner og at religioner tvert i mot sier at man ikke skal skade Guds skaperverk på noen som helst måte. Jeg sa også at hun nå er kommet til Norge og at hun ikke må finne seg i slik undertrykkelse og at hun har krav på å bli operert. Kvinnen svarte med at hennes største ønske var å aldri gifte seg, for det hadde hun hørt at ville være vondt.
En dame fortalte meg at hun hadde noen naboer som tok en “sommerferie ” en gang. Da disse kom tilbake, så hun at jentene deres hadde begynt å dekke seg med lange, heldekkende kjoler. Jentene var ikke like blide lenger og de var ikke ute og lekte slik de pleide. Litt senere fant hun ut at jentene hadde blitt omskjært på denne turen.
Jeg synes det er på tide at omskjæring blir en vanlig ting å snakke om på skolene, helsestasjonene og hos legene. Dette skal ikke bare være samtaler rettet mot foreldre, men også samtaler rettet mot unge jenter for å bidra til å gjøre dem trygge på sin kropp, trygge på at de kan melde i fra dersom de blir utsatt for omskjæring/mistenker at de vil bli utsatt for det og trygge på at vi kan hjelpe dem!
Det er på tide at jenter får nok informasjon om at sex ikke er en skam uansett hvilken kultur/religion de kommer fra. Det er på tide at de får et annet syn på kropp og på kjønnsorganer og det er på tide at disse bryter ut fra uakseptable tradisjoner!
Skal vi redde flest mulig jenter før problemet oppstår, må vi begynne å handle, og det litt fort da eksempler på omskjæring av jenter bosatt i Norge skjer ofte, selv om det skjer i utlandet! Vi må først og fremst klare å få en oversikt over antall jenter i Norge det er som er omskjært og en oversikt over hvor de gjør dette.
I Store Medisinske Leksikon står det: Det har vært fire statlige handlingsplaner med KKL som tema, den første kom i 2001, den siste løper til 2016. Blant tiltakene inngår: Informasjon om lovforbudet, helseskader og muligheter for helsehjelp til alle som kommer til Norge fra land der KLL er vanlig. Informasjonen blir gitt av flere instanser: blant annet i flyktningeleiren, i mottak, i intervju med politiet og utlendingsmyndighetene, ved helsestasjoner, skoler og andre kvalifiseringstilbud. Det finnes flere veiledere og annet informasjonsmateriell offentlig ansatte kan støtte seg på i arbeidet.
Likevel stusser jeg fortsatt på hvorfor omskjæring ikke er et tema på skolen når man snakker om kropp og seksualitet? Jeg hadde aldri om det da jeg gikk på skolen, og ingen av barna til mine venninner har hørt om dette nå heller. Hvorfor tar man ikke disse samtalene med innvandrere på lik linje som man tar samtaler om tvangsekteskap? Innvandrere må faktisk skrive under på papirer om at de har forstått at tvangsekteskap ikke er tillatt og at det er straffbart, så hvorfor gjøres ikke det samme når det gjelder omskjæring av jenter?
Det er greit at det på hjemmesidene til UDI står om hva slags hjelp man kan få om man blir utsatt/mistenker å bli utsatt av omskjæring, men de eksemplene vi ser til her, er fra jenter som har bodd i Norge i flere år og som blir sendt ned og omskjært uten at de vet hva det er som venter dem. Mye informasjon kan man søke på nett, men de hører sjeldent om sine muligheter og rettigheter når det gjelder omskjæring på feks.helsekontroller eller hos helsesøster. Omskjæring er dermed et tema man ikke snakker om før det er for sent. De vet ikke at noe om omskjæring før de først blir utsatt for det.
Det positive er at antall omskjæring av jenter synker for hvert år. Jeg håper at det fortsetter å gå nedover og jeg håper at vi her i Norge begynner å gjøre mer for disse jentene. Jeg håper også at vi kan bli flinkere til å melde i fra når vi vet om noen som har blitt utsatt for omskjæring.
I dag har jeg lyst til å dele noe som jeg skrev i facebook for en stund siden, og som fikk mye respons. Jeg ønsker å dele dette igjen da dette er en historie som formet meg som person, jeg håper folk setter av tid til å lese og kommentere.
link til facebook innlegget: https://m.facebook.com/story.php?story_fbid=689569861142950&id=100002698275079
Det var da jeg gikk i 9. klasse på Hersleb skole, at vi fikk et prosjekt som het Trygg Trafikk. Her skulle vi jobbe en hel uke med å bli kjent med trafikkregler, hvordan være trygg på skoleveien og ellers danne et bilde av hvor farlig det kan være å ikke akte oppmerksomt. Det var akkurat den siste delen der, som satte et spor i hjertet mitt til den dag i dag.
Det var nemlig slik at skolen innkalte tre personer som har vært involvert i trafikkulykker for å fortelle oss deres historie. De satte opp stolene i kantina på rekke og rad, og min venninne, herved kalt A.N, og jeg løp inn for å sette oss helt foran. Det klarte vi… Aller første rad, helt i midten!
På scenen foran oss satt det to menn og en dame. Det var de som skulle fortelle oss om sine opplevelser.
Jeg kunne ikke unngå å legge merke til hvordan den ene mannen så på meg! Han hadde det strengeste blikket jeg noen gang hadde sett, og holdt øynene sine mot meg hele tiden.
Det var damen sin tur å fortelle oss sine historie først, og hun gikk sakte frem til mikrofonen og begynte å snakke. Jeg kunne høre at hun var på gråten, selv om hun forsøkte å være sterk. Hun fortalte om hvordan hun mistet sin far en gang de kjørte bil sammen…. Hun snakket og snakket, men jeg klarte ikke å følge med på alt hun sa. Blikket til den ene strenge mannen som satt bak henne tok min konsentrasjon. Hvorfor så han slik på meg? Hva har jeg gjort? Er det på grunn av mitt utseende?
Det tok ikke lang tid før A.N dunket meg i armen og hvisket: “Hvem er han mannen? Kjenner du ham?”
Jeg: “Nei, jeg tror ikke det?”
A.N: ” Men se hvordan han blikker deg, har du gjort noe?”
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Har jeg sett ham før? Har jeg gjort noe galt uten å huske det?
Selv om jeg så på ham, snudde han seg ikke. Det var som om han visste ett eller annet om meg og hatet meg for det. Læreren min la merke til det, og kom bort til meg og spurte om jeg ville ta en pause, men det hadde jeg ikke lyst til, jeg ville høre mer.
Damen var ferdig med å fortelle sin historie, og folk klappet. Jeg begynte også å klappe, selv om jeg hadde mistet hele poenget, jeg hadde ikke lyttet til.
Nei, sånn skulle det ikke være, tenkte jeg. Nå skal jeg høre på hva den ikke-så-strenge-mannen hadde å fortelle.
Den andre mannen kom frem til mikrofonen og begynte å snakke. Han hadde også vært involvert i en trafikkulykke, fordi han var ute i mørket uten refleks.
Jeg prøvde å la være å se på den slemme mannen som satt foran meg, men det gikk ikke.
Så slem! Hvorfor blikker han meg sånn?
Noen jenter ved siden av A.N begynte å fnise, og hviske til meg: “Laial, har du vært i ulykke med ham?”
Jeg, som en arrogant 14 åring svarte: “Idiot! får lyst til å klappe til ham!”
A.N: “kanskje han er rasist og ikke liker folk i hijab?”
Jeg: “I så fall er han dobbelt idiot”.
Mannen som stod på scenen var ferdig med å snakke. Nå skulle den sinte mannen komme opp, og jeg var forberedt på å fnise og le og å ikke gi ham oppmerksomheten han var ute etter, for hvem er han for å dømme meg til å være en slem jente bare fordi jeg er utenlandsk? Hvorfor skal han se så stygt på meg at alle skal legge merke til det? Dust!
Han stod opp og gikk mot mikrofonen, og på vei dit, de 4-5 skrittene så han endelig på noen andre!
Endelig!!!! Tenkte jeg.
Han tok tak i mikrofonen og sa: Hei, jeg heter Magne, og jeg er blind!
Akkurat da ble jeg kaldt og svett samtidig. Jeg ble gul i ansiktet og begynte å skjelve. Han fortalte om hvordan han og kona tok bilen hjem etter bryllupsfesten sin og kom i en ulykke som gjorde at han mistet synet.
Jeg begynte å gråte. Først sakte, også høyt.
Så drittsekk jeg var! Jeg trudde at Magne dømte meg pga mitt utseende, mens det egentlig var jeg som dømte ham hele tiden. Hvem var jeg for å gjøre det? Hvordan kunne jeg unngå å se at han ikke mente noe vondt?
Læreren kom og hold meg i hånda og ba meg slappe av, og ga meg en klem. Magne ble ferdig med å snakke og folk begynte å gå ut av salen. Jeg ble sittende igjen på stolen min og gråt alt jeg kunne. A.N satt også på sin stol med tårer i øynene.
Magne tok frem sin stokk og kom til meg og sa: “Er det du som gråter?”
Jeg klarte ikke å svare, så han tok frem sin hånd og prøvde å ta meg i hånda og fortelle at han hadde det bra! Jeg trengte ikke å være så lei meg for han hadde det kjempe bra.
Jeg kunne ikke annet enn å gi ham en klem og fortsette å gråte.
Etter dette holdt Magne og jeg kontakten i flere år, for han var nemlig så dyktig ingeniør at han hadde laget sin egen talende PC, så jeg sendte ham eposter og PCen leste de for ham, og han svarte.
Poenget med dette innlegget er at vi mennesker har lett for å dømme andre fra første blikk, enten så liker vi dem, eller ikke!
Vi gir egentlig ikke folk en sjanse til å vise hvem de er før vi danner et bilde i hodet.
Jeg har etter denne episoden alltid hatt Magne i bakhodet, og virkelig aldri dømt noen for noe som helst!
Magne lærte meg at utseende ikke alltid er viktigst, for selv om han så utrolig streng ut, hadde han den beste personligheten jeg noen gang har vært bort i.
Magne lærte meg også at ingenting er et hinder! Vil du noe virkelig, så vil du få det til om du prøver hardt nok, for han fikset sin egen PC som dekket hans behov selv om han ikke kunne se noe!
Magne traff meg rett i hjertet at jeg tenker på ham ganske ofte selv etter så mange år!
Jeg håper at dette innlegget treffer noen av dere også og at dere unngår å dømme folk før dere blir kjent med dem, for bak det strengeste fjeset kan det være et hjerte av gull!
Jeg satte meg ned ved siden av mamma og sa: “mamma, jeg er sulten!”
Moren min tok frem et halvt eple som så veldig gammel ut, tok bort de verste delene og ga det til meg. Det var alt vi hadde, og sånn var det bare. I tilfluktsrommet satt det utrolig mange kvinner med barn, og noen få menn.
Den gangen var jeg 3 år gammel og dette er mitt første minne fra krigen. Jeg husker denne episoden så godt at det kunne vært en film jeg så om igjen og om igjen i hodet mitt hver dag.
Det neste minnet er fra kirken hvor vi gjemte oss fra politiet i Italia. En familie kom bort og hilste på oss. Pappa kommuniserte med dem på fransk og de tok oss med hjem. Derfra har jeg utrolig mange gode minner, blant annet fra den kristne barnehagen drevet av nonner vi gikk i og bursdagene vi fikk feiret med den nye familien vår.
Mitt neste minne er fra toget på vei ut av Tyskland. Politiet åpnet døren til rommet vi satt i på toget, og mamma ga ham de falske passene våre. Jeg fikk streng beskjed om å ikke snakke, men heller late som om jeg sov. Politiet tok oss med ut av toget.
Så husker jeg ikke hvordan vi kom dit, men jeg husker at jeg holdt min søster fast da vi satt utenfor rommet hvor moren min ble avhørt. Jeg var 4 år og hun var 2. En politimann kom bort med noen leker, men jeg forstod ikke hva han sa, og jeg var redd fordi jeg ikke fikk være med min mor. Jeg husker godt at jeg så på døra og ventet på at hun skulle komme ut igjen…. så husker jeg ikke så mye mer…
mitt neste minne er fra asylmottak her i Norge, hvor jeg spilte sjakk mot vennene til faren min. Jeg husker også at min søster falt ut av huska og slo ut tennene og jeg husker den første snømannen vi lagde. Den gang hadde jeg ikke votter, men moren min ga med vanlige sokker også ullsokker over, og jeg brukte de på hendene. Snømannen fikk øyner av stein, skjerfet til en mann som hjalp oss og munnen var laget av lokket på en Marlboro sigarettpakke.
Også kommer ett av de beste minnene jeg har, vi fikk et hjem! Søsteren min og mamma tok toget dit, mens pappa og jeg tok en lastebil. Askim, vårt nye sted.
“Der, det røde huset der” sa han og pekte.
Jeg husker at jeg løp inn, og danset fra rom til rom. Det var stort. Jeg tok trappene opp til stua og danset rundt hele til jeg ble svimmel.
Her startet livet vårt på nytt etter 2 år på flukt. Jeg kom inn i en barnehage og lærte meg språket fort. Min far startet sin egen restaurant og mamma hjalp ham på kjøkkenet. Derfra har livet gått videre og det nye landet ble MITT land.
Jeg husker det første 17.mai toget jeg var med i, og hvor stolt jeg var da jeg holdt fanen til skolen. Jeg husker vennene mine fra Askimbyen skole og hyttene vi lagde i skogen. Jeg husker første gang jeg akte en nedoverbakke og at jeg hadde en spark som jeg brukte til og fra skolen.
Jeg har brukt hele livet mitt her, og det er her jeg hører hjemme. Det er her jeg tok utdanning og det er her jeg fikk min første jobb. Det er her jeg gikk fra å være et barn til å bli voksen, og det er her mitt barn ble født. Det er det norske språket jeg behersker best. Det er her jeg har mine venner og det er her jeg har et hjem. 26 år av mitt liv har jeg tilbrakt her!
Likevel går det ikke en eneste dag uten at folk skriver kommentarer til meg og sier: jævla utlending, kom deg ut av Norge!
Poenget mitt med å komme ut, være i media og å snakke om de ulike temaene jeg snakker om, er rett og slett for å vise at dersom innvandrere får en sjanse og en hjelpende hånd, så blir de integrerte og blir en ressurs for landet på lik linje med alle andre. Poenget mitt med å komme ut er å tale for kvinner med hijab som føler seg frastøtt pga plagget de bærer på hodet, selv om de hører til i dette landet. Poenget mitt med å komme ut er å vise en annen side av muslimer enn det media har vist!
Jeg er en norsklibanesisk, muslimsk kvinne som ikke har et annet sted å dra til enn Norge!
I min jobb som tolk møter jeg hver dag nye mennesker som sitter i asylmottak og venter på svar, likevel føler de seg uønsket her i landet. Ventetiden på å komme inn på skole er utrolig lang og det er trangt med plasser. Folk frykter dem og vil egentlig ikke ha dem her, og vi forventer at de sksl integrere seg.
Det gjør at jeg hver dag tenker: er det ikke urettferdig at noen får bedre sjanser enn andre? Er det ikke verdt å gi de nye innvandrerne en sjanse lik den vi fikk, for så å se hvor langt de kommer? Er det ikke bedre å gi dem en mulighet til å føle seg velkomne og ønsket her og heller straffe dem om de ikke følger loven, i steden for å stenge døren i ansiktet på dem før de i det hele tatt fått åpnet den?
Hvor hadde jeg vært og hvilket liv hadde jeg hatt om ikke Norge hadde gitt meg en sjanse til å bli en del av dette landet? Det samme gjelder barna på flukt nå!
Gi dem en sjanse! Gi dem en mulighet til å bli en del av dette landet!
5 år med drap, terror, mennesker på flukt, sultne barn, upassende båter, menneskesmuglere, store innvandringsbølger og fortvilelse.
Igjen varsler regjeringen om innstramminger, noe som gjør meg fortvilet.
Jeg og min familie har en gang vært flyktninger, og jeg hadde aldri vært her hvor jeg er nå om ikke Norge hadde tatt meg i mot.
I en situasjon hvor folk flykter fra krig og sult, trenger man en hvilken som helst tråd å holde seg fast i for å fortsette å ha et håp om en fremtid. Disse møter tvert i mot lukkede dører og en verden som sier at de ikke er villige til å rekke dem en hånd og ta dem i mot.
Hvor er menneskerettighetene? Hvor er barnerettighetene?
Før vi blir varslet om at situasjonen kommer til å bli dramatisk i Europa og før vi frykter for hvilken fremtid Norge vil komme til å møte, trenger vi først og fremst å holde fast på en verdi som lenge har vært øverst på listen i Norge: menneskerettigheter!
Vi har lover og regler her i landet som vi kan holde fast ved og som vi kan tvinge innvandrere til å følge, gjør dem ikke det kan de få konsekvenser, men vi kan ikke stenge døren for dem før vi i det hele tatt har rukket å åpne den!
Innvandrerne kan være en kjempe stor ressurs for Norge om noen år, om vi nå gjør en god jobb med å integrere dem!
Vi trenger å sette innvandrere som kom hit for noen år tilbake ut i arbeid og kanskje det skal være å hjelpe nye innvandrere!?
For det er ingen som vil forstå flyktninger bedre enn folk som også har vært på flukt. Ingen vil forstå hva krig er bedre enn folk som selv har opplevd krig.
I steden for å lukke døren i ansiktet på dem bør vi gjøre en innsats og vise at vi skal klare å være et forbilde for andre land. Et forbilde som viser hvilken god jobb vi har klart å gjøre med integrering og inkludering. Et forbilde av hva et åpent hjerte og en strak arm kan gjøre for mennesker i nød.
I steden for dette setter vi folk i mottak i mange måneder og år og forventer at de senere skal klare seg og at de skal integreres ordentlig. Vi forteller dem på mange måter at vi ikke ønsker dem her, for så å forbente at de skal bli forelsket i landet vårt.
Det er nå vi har sjansen til å endre måten vi tenker på før det er for sent!!!! Det er nå vi må gjøre en endring for å ikke få konsekvenser senere.
Jeg forteller enda en gang om meg selv og om min historie, også litt om hvorfor jeg er i mot et hijabforbud.
Jeg er oppvokst med en mor som har fra dag 1 vært åpen for at jeg skal lære om alle religioner og om alt i livet på lik linje som jeg lærte om islam. Som barn snakket hun aldri om hijab foran meg, men jeg så at hun ba og fastet og hun lærte meg noen vers fra Kuranen. Da jeg begynte å ha mer om religioner på skolen, ble jeg mer og mer interessert i å lære om islam. Da jeg var 11 år gammel begynte jeg å bruke hijab og dette har jeg brukt helt siden den gang.
Som jeg har nevnt tidligere så var min mor i mot at jeg startet å bruke hijab i en så ung alder fordi hun mente at hijab er noe man må være 100% sikker på, man må respektere det og det må samtidig ikke være noe man tok av og på hele tiden. Jeg insisterte på valget mitt og til slutt ble hun med og kjøpte ett par hvite hijaber til meg.
Første dag med hijab på skolen følte jeg meg stolt. Jeg ville at alle skulle se hvilken forandring jeg hadde gjort og jeg var stolt av å fortelle hvor riktig det føltes ut for meg. Min lærer sa at hvis jeg følte at det var det riktige for meg, så støttet han meg. Mine venninner kom og gratulerte meg og jeg følte meg glad. På den tiden var hijabene trekantet med blonder på kantene og utvalget var lite, derfor var det hvite hijaber hver dag, i dag er hijaber i alle mulige farger og fasonger…
Hvorfor skal vi nekte en jente å føle at hun passer inn i en bestemt religion? Hvorfor skal vi fortelle henne at det er OK å gå med shorts og sandaler, men ikke dekke håret? Hvorfor skal vi lære dem at friheten de har til å bestemme over egen kropp stanser et bestemt sted?
Hijab har aldri vært et hinder for meg, jeg har hatt gym på skolen, deltatt i bursdager, vært på svømming, gått på tur, fått mange venner osv. Hijab har vært en del av det å være meg selv, og uten hijab har jeg hele tiden følt at jeg har manglet noe. Hijab har gitt meg en mulighet til å føle meg komplett!
I steden for et hijabforbud burde Høyre og de andre partiene heller fokusere på press. Vi skal hjelpe jenter som føler seg presset til å bære hijab. Vi skal fortelle jenter at de til syvende og sist har det siste ordet til å ta dette valget selv. Vi skal veilede foreldre via lærere, helsesøster, imamer etc og forklare dem at tvang ikke er lov!
En imam fortalte meg i forrige måned at han tvang sin eldste datter til å bruke hijab da hun var yngre. Han presset denne på henne. Det første denne jenta gjorde da hun giftet seg var å kaste hijaben av seg. Denne tabben ville han ikke gjøre mot sin yngste datter og han valgte derfor å gi henne friheten til å velge selv og brukte heller noe tid på å fortelle hvorfor jenter bærer hijab i islam.
Det er av slike feil vi må lære og det er slike tilfeller vi må jobbe med. Det finnes mange slike tilfeller og det er disse vi må fokusere på, så får de som velger hijab av riktige grunner bli støttet av oss. Vi må vise jenter som selv velger hijab at vi er der for dem uansett hva! Vi støtter dem og er stolte av dem for den de er. Vi kan ikke straffe dem med et forbud og et NEI for noe de selv har lyst til å gjøre, kun fordi noen andre ødelegger for dem.
Hijabforbud på skolen er ikke løsningen da dette heller vil skape et miljø som roper “oss mot dem”! Et miljø hvor noen jenter får kle seg slik de vil, mens andre ikke får lov til det. Et miljø hvor noen jenter får lov til å være seg selv, mens andre ikke får lov til det. Det er ikke et slikt Norge vi ønsker oss i fremtiden!
Nå er det lenge siden jeg har blogget grunnet en operasjon jeg måtte ta for to uker siden, og som har forandret livet mitt litt. Men nok om det, i dag har jeg lyst til å skrive om innvandrerkvinner og hvordan vi best mulig kan hjelpe dem, særlig kvinner med hijab.
Å flykte fra et land til et annet innebærer å gi opp mange ting, hus, jobb, miljø, venner etc, men en ting klarer man ikke å gi fra seg, og det er kulturen sin.
Mange innvandrerkvinner kommer til Norge og hører om friheten norske kvinner har og om alle mulighetene de har for å være selvstendige her. De blir fortalt dette via sosialarbeidere og på flyktningsmottak av etnisk norske kvinner som ikke vil annet enn deres beste.
Men så drar de fra møtet og tenker “ja, enklere sagt enn gjort, for norske kvinner er oppdratt i en annen kultur enn oss”. Det er nemlig slik at innvandrerkvinner faktisk er ulike norske kvinner på mange måter. De har en sterkere tilknytning til familien og må hele tiden ta hensyn til dem. De har en “ære” og et rykte å ta vare på. Alle valg som blir tatt vil ha konsekvenser for søsken og foreldre.
Når en norsk kvinne forteller en innvandrerkvinne at hun ikke trenger å finne seg i et voldelig forhold og at kvinner har rettigheter her i landet, samt at vi har et krisesenter for slike tilfeller, vil hjernen til denne innvandrerkvinnen med en gang rettes mot ryktet til familien og hva alle vil si om det. Noe som gjør at flere godtar vold og urett i frykt for å skape et dårlig rykte for seg selv. Denne tankegangen har ikke etnisk norske kvinner, tvert i mot ser vi på dem som tøffe når de klarer å ta slike valg.
Hva er så løsningen?
Jeg ser for meg en organisasjon drevet av innvandrerkvinner rettet mot innvandrerkvinner, der hvor riktig informasjon om kvinnerettigheter kan gies av folk som forstår kulturkræsjen og som samtidig kan være et forbilde. Dette kan være et sted hvor kvinner kan få hjelp på sitt språk om utdanning, rettigheter, veien videre, problemer i hjemmet etc. Råd og veiledning til kvinnen og hennes familie sett fra en som kan begge kulturene.
For kvinner med hijab kan også informasjon om hva hijab betyr i Norge og hva en hijabist kan forvente seg.
Det er fint at vi prøver å hjelpe disse kvinnene, men for integreringsskyld og for inkluderingsskyld ser jeg for meg at den beste hjelpen vi kan gi disse kvinnene, er hjelpen til å hjelpe hverandre.
Muslimske Laial Janet Ayoub krever at dattera skal være med på skolegudstjeneste. Det var nemlig ei kirke som reddet livet hennes.
Der! Eller omtrent der, litt på skrå for barnehagen.
Laial Janet Ayoub peker ut av vinduet, i retning noen pistrete furutrær utenfor blokka på Ellingsrud i Oslo. Det er der sola kommer opp. Det er dit hun vender bønneteppet på soverommet hver morgen.
Og så ber vi.
Vi?
Jeg og Janet. Hun er seks år og prøver å etterligne meg. Men hun vet jo ikke helt hva hun skal gjøre, og noen ganger orker hun ikke. Men jeg har sagt til henne at hun ikke er pliktig til å be. Hun er bare et barn og må finne ut av seg selv først.
Det er bare de to. «LAIAL & JANETS HOME» står det med glitterbokstaver på langveggen. Ayoub ble alenemor for fem år siden, da hun kom seg ut av et forhold hun beskriver som voldelig.
Hvorfor ber du?
Jeg føler Gud har gitt meg så mye i livet. Jeg har vært sterk, jeg har aldri vært syk, jeg har fått støtte av folk når jeg har trengt det, jeg har vunnet de gangene jeg har vært langt nede og blitt urettferdig behandlet. Så jeg føler jeg må gi noe tilbake, at jeg må takke. Bønn er en måte å takke Gud, sier hun.
30 år gamle Ayoub har på kort tid blitt en tydelig, muslimsk kvinnestemme i den norske samfunnsdebatten. Dem er det ikke mange av. Særlig ikke med hijab.
Selv kaller hun seg «hijabist», og blir stadig spurt om hvorfor hun ikke respekterer Norge nok til å ta av seg hijaben.
Da svarer jeg at jeg respekterer Norge nok til å vite at jeg bor i et fritt land hvor jeg kan kle meg fritt. For meg vil det være som å gå naken hvis jeg må ta av meg hijaben når jeg skal ut.
En gang ble hun utfordret til å komme med sju grunner til at hun går med hijab. Hun svarte følgende: 1. Det er en del av hennes tro. 2. Hun velger å bruke ytringsfriheten til å følge sin religion. 3. Det er kjempefint. 4. Man slipper dårlige hårdager. 5. Man blir gjenkjent som muslim. 6. Man blir møtt med respekt av andre muslimer. 7. Man kan gå inn i alle gudshus uten å tenke på å måtte dekke håret.
Jeg kan gi mange flere grunner hvis det trengs, men det handler først og fremst om at det er en del av islam. Kvinner ble beordret til å dekke hår og hals, men ikke ansiktet, sier hun.
Sminke og synd
Øyenbrynene er markerte og perfekt buede. På hijabbloggen sin forteller hun om hvordan hun tegner dem hver eneste dag med en blyant fra Hennes og Mauritz. Hun forteller også om solpudder fra Dior og gullbrun lipgloss fra L’Oreal.
Du mener det er synd?
Akkurat nå har jeg ikke selvtillit nok til å gå uten sminke, jeg føler meg ikke ok uten. Men jeg tror jeg gjør mye annet bra som veier opp for sminketabben min. Dessuten dømmer jeg ikke andre. Det er en mye større synd.
Det finnes altså små og store synder?
Ja, jeg føler at jeg kan bli tilgitt for å gå med sminke. Å snakke stygt om andre, ødelegge for andre eller til og med drepe andre, må jo være mye mer alvorlig. Men jeg håper selvfølgelig at en dag vil jeg føle meg vakker nok til å gå uten sminke. Akkurat nå er jeg ikke der.
Grunnen til at jeg som kvinne skal dekke håret, er at jeg ikke skal fange så mye oppmerksomhet. Men så gjør jeg det med sminke likevel. Jeg vet at det er feil, jeg burde ikke gjøre det, sier Laial Janet Ayoub.
Det er tente stearinlys overalt i leiligheten. På bordet, i vinduet, på gulvet, i gangen, på kommoden. Selv på do ligger det et par rosa stearinlys og flyter i et kar. På veggen henger det hverdagsvisdomsord i løkkeskrift («When nothing goes right, go left»).
I fjor høst startet Ayoub kampanjen #jegtaravstand etter terrorhandlingene i Paris og Beirut. Der oppfordret hun muslimer til å vise offentlig at de tar avstand fra terroren i islams navn. Tidligere i år vakte det oppsikt da hun la en lapp i hylla til datteras lærer der hun krevde at seksåringen skulle være med på skolegudstjenesten. En annen forelder ropte til henne: «Hvordan kan du sende dattera di i kirka? Vi er jo muslimer!»
Det forstår jeg ikke. Vi muslimer tror på Jesus, vi også. Jeg har ikke blitt kristen eller jøde selv om jeg har besøkt både kirker og synagoger. Jeg har til og med bodd i en kirke i Italia, sier hun.
Traumer
Veien til kirka startet i et smadret Libanon i 1985. Ayoub ble født inn i en borgerkrig som hadde oppstått i kjølvannet av krigen med Israel i 1982. Foreldrene møttes på jobb. Begge arbeidet med å skrive inn håndskrevne manus fra arabiske forfattere på skrivemaskin.
Det er ikke rart jeg ble datanerd, ler hun.
Landet var i ruiner, det var ingen jobber å få, familien tilbrakte seks av sju dager i tilfluktsrommet. Da Ayoub var tre år gammel, betalte de for falske pass og transport til Europa.
Jeg husker fremdeles mye. Traumene dukker opp igjen når jeg jobber som tolk og ser barna som kommer til Norge nå. Dette kommer de aldri til å glemme, uansett hvor mye vi hjelper dem, sier hun.
Falske navn
Da familien kom til Italia, stakk menneskesmugleren av med pengene deres. På den tiden var det færre flyktninger i gatene. Politiet var etter dem fra første stund. De løp inn i den første kirka de fant. I noen dager satt de i kirkeasyl før en kristen familie tok dem inn i hjemmet sitt.
De var veldig gode mennesker som hjalp både oss og mange andre. Vi bodde der et helt år med falske navn. Jeg het Shirin på den tiden, sier hun.
De fortalte vertsfamilien at de var flyktninger som ville til Norge, for der bodde det slektninger. Men familien avslørte ikke at passene var falske. De var redde for at ryktet ville spre seg.
Faren min jobbet for å samle penger og få oss videre. Vi barna gikk i barnehage. Det var egentlig en god tid. Jeg har fortsatt kontakt med den kristne vertsfamilien som tok i mot oss, sier hun.
Hjelp fra kristne
Familien delte seg i to. Faren reiste i forveien. Laial tok tog med mora og søstera. De måtte forsøke flere ganger. Gang på gang ble de tatt av tysk grensepoliti. Mora ble dratt inn i avhør, de to jentene satt alene på et lekerom og visste ikke hva som skjedde. De snakket ikke tysk, tyskerne snakket ikke arabisk.
Til slutt kom de til Norge og ble gjenforent med faren. I løpet av kort tid hadde de fått hus og skoleplass i Askim i Østfold.
Hva betydde det for deg at den kristne vertsfamilien tok inn en muslimsk familie i huset sitt?
Det var viktig for oss, og det er derfor jeg er for at dattera mi skal gå på skolegudstjeneste. Jeg er for at alle religioner skal samarbeide. Vi fikk mye hjelp av kristne da vi flyktet, og jeg som muslim prøver å gjøre en god jobb når det gjelder de flyktningene som kommer til Norge nå. Jeg har sagt til Røde Kors at jeg har et ekstra rom hvis noen trenger det. Akkurat nå bor det ei dame hos meg som jeg ble kjent med da jeg tolket for henne. Vi har blitt gode venninner, sier hun.
Ikke noe leketøy
Etter noen år begynte foreldrenes ekteskap å smuldre, og i et forsøk på å gjøre noe med det, flyttet familien til Oslo for å komme nærmere slekta. Men foreldrene ble skilt, og de to søstrene flyttet inn med mora og begynte på Tøyen skole. Da var Ayoub ti år.
Vi snakket aldri om tro hjemme. Jeg visste bare at vitrodde på Gud og at foreldrene mine ba og fastet en måned i året. Jeg trodde det var noe alle gjorde.
Men på den nye skolen ble man avkrevd svar. Var du kristen eller muslim? Muslim, sa du? Sunni eller sjia? Ayoub måtte spørre mora si om forskjellen, og fikk vite at hun var sunni. Hun begynte å lese seg opp.
Jo mer jeg leste, jo sikrere ble jeg på at dette var religionen jeg ville tilhøre.
Som elleveåring bestemte hun seg for å begynne å bruke hijab.
Mamma var veldig imot, for hun mente jeg burde vente til jeg ble større. For henne var ikke det noe leketøy som man kunne ta på og av når det passet en. Så jeg begynte å bruke det i skjul.
På vei ut av huset tok hun den på, på vei hjem tok hun den av. Til slutt lot mora henne bruke hodeplagget hjemme også.
Hvordan reagerte andre?
Jeg ble behandlet ok. Det var mange som spurte meg hvorfor, men det var ren nysgjerrighet. Jeg møtte ingen som var skeptiske til meg, slik jeg gjør nå.
Flaske i hodet
Hei, mamma!
Dattera Janet er ferdig på aktivitetsskolen og kommer løpende inn i stua og gir mammaen sin et kyss. Ayoub sender henne inn på et annet rom for å leke.
I forrige uke skrev hun en kronikk på NRK Ytring om at hun aldri har følt seg så uvelkommen i Norge som nå. I løpet av tre timer rant det inn 600 kommentarer. NRK måtte til slutt stenge kommentarfeltet på grunn av hets. Kronikken er inspirert av en opplevelse dattera hadde for ett år siden.
Du så henne, ikke sant? Hun går ikke med hijab, vet ikke om noe annet sted enn Norge, og deltar i skolegudstjenester og bursdager og karneval. Men hun har en mor som dekker håret. Det gjør at folk vet at hun tilhører islam.
Ayoub forteller at hun og dattera ventet på t-banen da en mann kom bakfra og kastet en plastflaske i hodet på seksåringen. Så ropte han «jævla utlending» og fortet seg unna.
Jeg prøvde å bortforklare det med at han var full eller noe, men hun snakker om det ennå. Som mor prøver jeg å si til henne at alle barn er elsket av Gud, og at det ikke er noen forskjell på henne og de andre barna. Men så kommer det utenfra, fra andre mennesker, denne tanken om at vi egentlig ikke hører til her.
I slike stunder føler hun at hele livet i Norge har vært bortkastet. At utdanningen, språket og arbeidserfaringen hennes ikke spiller noen rolle. Det er bare hijaben de ser, og den hindrer henne i å bli akseptert.
Det har jeg aldri følt før. Det er noe som har kommet de siste to årene, etter flyktningstrømmen startet, sier hun.
Hva er det folk sier til deg?
De som stopper meg ute, er alltid veldig hyggelige. Men av de som skriver til meg, er 90 prosent høyreekstreme rasister eller ekstreme muslimer. Da tenker jeg: Hvorfor møter jeg ikke dem ute i det virkelige liv? Det må være noe feil med dem som skriver. Jeg bare overser dem.
Det er vel ikke alle muslimer som mener at du er en god muslim?
Nei, absolutt ikke. Men Gud har ikke gitt noen makt til å dømme her på jorda, man må bare jobbe med seg selv. Hos meg går kritikken inn i det ene øret og ut av det andre. Så lenge jeg sover godt om natta, spiller det ikke så stor rolle hva andre sier.
På hodet, ikke inni
Selv om Ayoub er utdannet dataingeniør, startet i sin første programmererjobb som 18-åring og snakker norsk, har det de siste årene vært vanskelig å få jobb. Det er ikke lenge siden hun gikk sju måneder uten arbeid.
Det er fordi jeg bruker hijab. CV-en min var god nok til at jeg ble kalt inn på intervjuer, men de handlet mer om hva jeg hadde på hodet enninni. Jeg håper det ikke er en sånn framtid dattera mi møter.
Den eneste forskjellen er at vi tror på profeten Muhammed i tillegg til alle de andre profetene.
Har du noen gang tenkt at du ikke skal være muslim?
Nei, men jeg har vært litt mindre praktiserende i en periode. Da var jeg veldig deprimert og tenkte mye på hvorfor all dritten skjedde meg. Det var krisesenter og politi og alt mulig, og jeg ba mindre enn jeg pleide. Men jeg tvilte aldri på at jeg var muslim, og når jeg først ba, spurte jeg Gud om styrke til å be mer.
Har du noen gang tvilt på Allah?
Aldri. Jeg har alltid følt meg trygg på at jeg er aldri alene. Selv i de vanskeligste stundene der jeg har kjempet i rettssaker om min datter, har jeg alltid stolt på at det er en som våker over meg og gir meg styrke.
Hvordan er ditt bilde av Allah?
At han er en rettferdig Gud. I islam sier Gud at hvis du har blitt urettferdig behandlet, så gjør en bønn. Før eller senere vil det bli oppfylt, for Allah er rettferdig. Det har jeg alltid trodd på i de vanskelige periodene jeg har vært i. Gud er rettferdig selv om ting ser skummelt ut.
Ser du på muslimenes Allah og kristnes Gud som den samme?
Ja, og den jødiske. Den eneste forskjellen er at vi tror på profeten Muhammed i tillegg til alle de andre profetene.
Norsk pass
Sommeren 2006 var Ayoub tilbake i Libanon på ferie med familien, samme sommer som en ny krig mellom Israel og Libanon brøt ut. Dumpe drønn hørtes på avstand. De skrudde opp lyden på TV-en og hørte på musikk, men måtte ha vinduene åpne for at trykkbølgene ikke skulle knuse rutene. De vonde barndomsminnene banket på. Etter hvert klarte det norske utenriksdepartementet å evakuere ut familien og flere andre nordmenn.
Da hadde jeg dårlig samvittighet. Mitt norske pass reddet meg, mens alle de andre ble igjen og vi visste ikke om de kom til å overleve. Jeg gråt på bussen og tenkte: Hvorfor er jeg verdt mer enn alle andre bare fordi jeg er norsk statsborger.
Hvordan er det da å tro på en rettferdig Gud?
Jeg føler at når du blir behandlet urettferdig, kommer det til å bli gjort opp en eller annen gang. Uskyldige som dør i krig havner i paradis, de er engler. De som har drept uskyldige kommer til å bli straffet for det.
Gjelder det de som dreper i islams navn også?
Selvfølgelig. Det spiller ingen rolle hva man tror på. Alle religioner sier det samme, du skal være god mot andre. Når du bryter det, er du en løgner, uansett om du roper Allah.
Å være alenemor og samfunnsengasjert, er hektisk. De få gangene hun har tid til å dra i moskeen, er det Rabita-moskeen med forstander Basim Ghozlan hun oppsøker.
I begynnelsen av desember ble hun forlovet med Yousef Assidiq, Norges mest kjente etnisk norske muslim og tidligere ekstremist som i dag jobber med å forebygge radikalisering blant ungdom. Sammen stilte de opp i en rekke intervjuer, blant annet i TV 2 og i VG. Rett før jul tok forholdet slutt. Ayoub er likevel fast bestemt på at hun fortsatt skal ha en plass i norsk offentlighet.
Jeg håper jeg kan være med og åpne veien for andre muslimske kvinner. Faktisk har jeg akkurat meldt meg inn i Arbeiderpartiet. Jeg har en plan om å bli den første politikeren med hijab.
Hvorfor vil du bli politiker?
Fordi det er så mange saker jeg brenner for. For eksempel at vi må ta imot flere flyktninger. Jeg har også kontaktet Erna (Solberg, red.anm.) om hvorfor hijab er tema på jobbintervjuer. Det gjør bare at flere muslimske kvinner tenker at det ikke er noe vits i å fullføre utdannelsen, for vi kommer bare til å ende opp i kassa på Rema 1000 likevel.
Jeg personlig synes det er fint med variasjon av alt, også barneleker. Dette fordi jeg synes det er viktig at barn lærer at ikke alle er like og at forskjeller gjør oss unike og hjelper oss til å være den vi er. Alt er akseptabelt og alt er lov, så lenge man gjør det av eget ønske.
Jeg blir glad når jeg ser at hijab er noe som stadig dukker opp i nyheter nå, og at det er større utvalg av hijabist ting i markedet, som feks kolleksjonen til Dolce & Gabbana som kom ut for en kort tid tilbake og denne barbie dokka.
Når det gjelder hijabdukker, så har jeg sett i arabiske land en barbielignende dokke som er veldig kjent og som heter Fulla (Som betyr blomst). Denne er så kjent at det finnes tegneserier og blader om henne.
I dag fikk jeg et svar av politikeren Torbjørn Røe Isaksen vedrørende ytringen jeg skrev sist “Norge for hvite nordmenn”. Dette er publisert her:this HTML class. Value is http://www.nrk.no/yt
Han skriver:
Jeg har en liten datter. Selv om hun er hvit, er diskriminering av andre barn et angrep på det Norge hun skal vokse opp i.
«Allerede som toåring ble hun kalt «terrorist» av en fremmed, som femåring fikk hun en plastflaske kastet i hodet og ble kalt «jævla utlending». Det er forkastelig», skriver kunnskapsministeren. Bildet er et illustrasjonsfoto.
Takk for kronikken«Norge for hvite nordmenn», Laial Ayoub.
Du forteller at du ikke møtte rasisme som liten, men at du aldri har følt deg mindre velkommen i Norge enn nå. Det er trist og alvorlig. Men så beskriver du din datter som i dag er seks år. Allerede som toåring ble hun kalt «terrorist» av en fremmed, som femåring fikk hun en plastflaske kastet i hodet og ble kalt «jævla utlending». Det er forkastelig. Jeg har ikke noe annet ord for det.
Du ber ikke om å bli behandlet som et offer, men du ber om anstendighet og respekt for den du er. Ikke minst ber du om at barna dine skal få være barn ? som alle andre. Det står det respekt av! Og det skulle bare mangle.
Det finnes tankeløse mennesker og det finnes slemme mennesker.
Bekymrer meg som far
Jeg har en liten datter selv. Hun har ikke engang fylt to år. Som alle foreldre bekymrer jeg meg for henne, for om hun skal ha det bra i barnehagen, få venner og trives. Jeg gruer meg litt til hun blir større for jeg vet at verden ikke bare er god. Det finnes tankeløse mennesker og det finnes slemme mennesker.
Min datter er født i Norge, som jeg. Hun er hvit, som jeg, Hun er døpt i statskirken, som jeg. Hun vil kanskje ikke oppleve rasisme, men et angrep på andres barn er et angrep også på det Norge som hun skal vokse opp i. Hvis ditt barn er utrygt blir også vårt Norge litt mindre trygt for alle.
Hva slags mennesker er det som kaller barn for mordere eller terrorister, eller sier til barn som er født i Norge at de må «komme seg hjem»?
Vi kan diskutere innvandringspolitikk. Jeg er for en streng politikk, andre vil ha en mer liberal praksis. Vi kan diskutere hvordan vi skal integrere og hvilke krav vi skal stille. Vi kan diskutere den enkeltes tro og våre felles verdier. Det vi aldri kan diskutere er grunnleggende anstendighet.
Kaller barn terrorister
Hva slags mennesker er det som skjeller ut barn på T-banen? Som kaller barn for mordere eller terrorister, eller sier til barn som er født i Norge at de må «komme seg hjem»? De tror kanskje de forsvarer et eller annet ideal om Norge, men slik rasisme og fremmedfrykt er ikke det mitt Norge står for. Det er ikke vårt Norge.
Hvis noen håner og trakasserer fordi de tror de skal beskytte Norge eller norske verdier, må vi andre si: Dere misbruker mitt lands verdier.
Det kommer ofte krav om at muslimer skal ta klar og synlig avstand fra terrorhandlinger, ja, at de skal gjøre mer enn andre når noen utøver vold i deres religions navn. Mange muslimer synes det er urimelig. De støtter ikke terror. De har aldri gjort det og vil aldri gjøre det, selvfølgelig. Jeg forstår derimot tanken bak dette kravet, for hvis noen begrunner vold med din religion er det ekstra viktig å reise seg og si: De misbruker min religion! Dette skjer ikke i mitt navn! Men den samme logikken må gjelde også andre. Hvis noen håner og trakasserer fordi de tror de skal beskytte Norge eller norske verdier, må vi andre si: Dere misbruker mitt lands verdier. Dette skjer ikke i mitt navn!
I sin nyttårstale snakket statsminister Erna Solberg om hverdagsintegrering. De som skjeller ut små, uskyldige barn på en T-banestasjon ødelegger ikke bare for hverdagsintegreringen. De ødelegger litt av Norge.
Da jeg var barn opplevde jeg aldri rasisme. Min seks år gamle datter har allerede fått en flaske kastet i hodet og blitt kalt terrorist.
Jeg fikk oppleve et Norge som tok meg hjertelig imot, min datter får ikke det.
Jeg ar bodd i Norge i 25 år. Aldri før har jeg følt meg så uvelkommen som det jeg gjør nå. Det som skremmer meg som voksen, er at rasismen og ekstremismen ikke lenger bare skjer mellom voksne, men at også barn har begynt å oppleve hatet.
Selvsagt forstår jeg at dagens situasjon, med terroren som skjer i islams navn, er hovedgrunnen til den ekstreme utviklingen. Jeg forstår også at frykten når det kommer flere og flere muslimer til landet i takt med flyktningstrømmen vi nå opplever. Men jeg forstår ikke hvorfor denne frykten skal tas ut over barn.
Da jeg var barn selv, kunne min mor fortelle om flere episoder hun opplevde, fordi hun brukte hijab i et samfunn hvor dette var uvanlig. Men som barn opplevde jeg ingen rasisme selv. Min datter er seks år gammel. Hun har allerede opplevd to episoder, som hun ikke klarer å glemme.
Hva forteller man barna? Hvordan forklarer man dette hatet? Hvordan forklarer man dem at de er like norske som andre barn, selv om de ser annerledes ut, og selv om de har de foreldrene de har?
En ukjent kvinne fortalte min datter at hun kom til å bli oppdratt til å bli en terrorist da hun var bare to år gammel. Da hun var fem år gammel kastet en forbipasserende mann en tomflaske i hodet hennes og skrek «jævla utlending» en gang vi ventet på T-banen på Helsfyr stasjon. En kvinne jeg kjenner opplevde en gang å bli slått og sparket av en rasistisk mann, og det foran sønnen sin.
Min datter er seks år gammel. Hun har allerede opplevd to episoder, som hun ikke klarer å glemme.
De mest vanlige formene for rasisme er lite synlige i Norge, og de kommer sjelden frem i mediene, dessverre. Men skal vi, som voksne, akseptere at barn opplever rasisme som en naturlig del av oppveksten?
Vi oppfordres til å anmelde slike episoder, og lover er klar på at rasisme ikke er akseptabelt. Allikevel opplever de fleste at saken blir henlagt, og gir opp å anmelde når de blir utsatt for rasisme igjen. Dette fører til at man finner seg i ting som egentlig er uakseptabelt. Hva en voksen aksepterer for seg selv er en ting. At barn opplever rasisme er en helt annen sak.
Et mindre tolerant Norge:
Jeg kom hit som femåring, og føler at jeg ikke passer noen andre steder enn i Norge ? det er her jeg har vokst opp, og det er her jeg kommer til å dø. Heldigvis fikk jeg oppleve Norge på sitt beste, med folk som tok meg imot med åpne armer. Min datter er født her, og hører også til her, men hun vokser dessverre ikke opp i det samme Norge som jeg vokste opp i.
Dette er ikke lenger et Norge som ser på alle som like mye verdt:
Dette er ikke lenger et Norge som ser på alle som like mye verdt. Dette er ikke lenger et Norge som aksepterer oss som ser annerledes ut, og som har en annen tro. Denne utviklingen skjer utrolig rakst, og som mor gjør dette meg bekymret. Det skal ikke være en del av et barns oppvekst å føle seg uvelkommen i sitt eget land. Det skal heller ikke være en del av foreldrerollen å måtte forklare barn hvorfor de opplever rasisme.
Foreldre er levende helter i barns øyne. Å se at egne foreldre ikke er ønsket i et land de ser på som sitt eget setter dype spor, for alltid. Jeg håper ingen barn opplever å måtte beskytte sine foreldre mot rasisme, for det er ikke deres jobb.
Jeg har selv blitt fortalt at jeg måse til helvete å reise tilbake dit jeg kom fra, at muslimer ikke har noe her å gjøre, og at jeg ikke er norsk, uansett hvor mye jeg prøver. En eldre nabo fortalte meg nylig at han legger merke til at det blir stadig flere og flere utlendinger her på Ellingsrud i Oslo, og at dette gjør ham redd. Jeg blir stadig spurt hvorfor jeg ikke respekterer Norge nok til å legge fra meg hijaben, og at den jævla kulturen min gjør meg så undertrykt at det er synd på meg. Jeg har tidligere blitt nektet jobb på grunn av hijaben min, og det opplever flere av mine venninner også.
Mitt ønske og bønn for fremtiden, er at barn skal føle seg tryggere og mer akseptert og likestilt med alle andre. De skal føle at Norge er like mye deres hjem, som det er for andre. De skal føle at det er trygt å være ute blant folk, selv om de ikke har blondt hår og blå øyne.
Mitt ønske og bønn for fremtiden, er at Norge igjen skal gå tilbake til å bli landet slik jeg kjenner det, slik at min datter kan få vokse opp på samme måte.
